Magma topp logo Til forsiden Econa

Knut Sogner er dr.philos. i historie fra Universitetet i Oslo 1996. Han er førsteamanuensis ved Senter for næringslivshistorie ved Handelshøgskolen BI.

Plankeadel -- en storeiende families vekst og fall

Det har vært relativt liten interesse for norske kapitalisters historie. Mye tyder imidlertid på at norsk kapitalisme -- norsk familiekapitalisme -- i perioder har vært stor og mektig. Kiær- og Solberg-familien var en av de rikeste norske familiene etter 1814.

Artikkelforfatteren har i høst utgitt bokenPLANKEADEL. Kiær- og Solbergefamilien under den 2. industrielle revolusjon, med bidrag av Sverre A. Christensen.

I perioden mellom 1895 og omkring 1940 arbeidet fire representanter for denne familien tett sammen som direktører i et familieselskap. I spissen sto Elias Kiær, som hadde nær forbindelse til fetterne sine Hans og Frits Kiær og slektningen sin Peter Collett Solberg. I 1918 kontrollerte de fire direktørene i Kiær-Solberg-familien verdier som -- basert på bokført verdi i regnskapene -- representerte cirka én prosent av det norske brutto nasjonalproduktet det året. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men brutto nasjonalproduktet inneholder all produksjon, også i datidens viktige næringer som jordbruk og fiskeri. I dagens verdi vil det si rundt 10 milliarder norske kroner.

AKTIV EIER I STORE INDUSTRIFORETAK

Bak disse tallene skjulte det seg en omfattende næringsvirksomhet med mange aspekter. Sentralt i virksomheten i 1918 var skogsektoren. Familien eide alene eller sammen med andre cirka 3,2 millioner mål skog i Norge, Sverige, Finland og Russland. Dessuten administrerte den virkesavviklingen og videreforedlingen av disse skogene gjennom selskaper som And. H. Kiær & Co, Van Severen, Næs, Meraker Brug, Köja, Rö, Holmsund (alle sagbruk), Ranheim Papirfabrikk, Järpen Cellulose, Obbola, Rena Kartong, Greaker Cellulose, Torp Brug, Dubrowka (alle kjemisk treforedling) og den finske kassebordfabrikken Gutzeits Lådfabrikk.

I tillegg deltok familien som langsiktig investor og aktiv eier i store norske industriforetak. To av familiemedlemmene sto sentralt da den dominerende tyske eierposten i Hafslund ble kjøpt hjem til Norge i 1916. Disse store eierpostene i et av Norges største selskaper var aksjer som ble lenge i familien. Et av familiemedlemmene var sammen med Fred. Olsen med på å stifte rederiet Bonheur og satt med store aksjeposter her gjennom 40 år. I selskaper som NEBB, Meraker Smelteverk, Odda Smelteverk, De norske Melkefabrikker (Nestlé, Norge) og Norske Mineralkilder (Farris) har familien stått svært sentralt. Familien var tradisjonelt inne i skipsfartsnæringen, og drammensrederiet Hans Kiær & Co var et stort dampskipsrederi etter 1900.

Familien var representanter for et norsk industriborgerskap under det som er blitt karakterisert som den andre industrielle revolusjon -- den industrialiseringsbølgen som var preget av store kapitalkrevende fabrikker, nye og vitenskapsbaserte teknikker som elektrisitet og elektrisitetstilknyttede produkter, kjemi, elektrokjemi, metallurgi og telefoni. Familiens omfattende engasjement inngikk dessuten i samarbeid både i de nevnte og i andre prosjekter med andre nordmenn fra familier som Fearnley, Stang, Egeberg, Astrup, Heftye, Andresen, Plahte, Kiøsterud, Krag, Olsen (Fred. og Rudolf), Schjelderup, Wilhelmsen, Jacobsen (og Juel) og Mathiesen. Disse menneskene synes stort sett å være likemenn. De sto bak formuer i samme størrelsesorden som Kiær- og Solberg-familien og utgjorde med dette en betydelig økonomisk maktfaktor i et Norge i sterk økonomisk utvikling.

STERKE NORSKE KAPITALISTER FØR 1920

Det er mye som taler for at norske kapitalister var sterkere og mektigere i perioden frem mot 1920 enn det vi i ettertid gjerne har trodd. Det tradisjonelle bildet av norske kapitalister i denne perioden var at de overekspanderte rundt 1910, en overekspansjon som ble straffet under 1920- og 1930-årenes harde kriser. Noe er det i dette, men dette var også et internasjonalt fenomen. Jeg vil også hevde at den norske kapitalistiske kulturen -- slik den fremkommer gjennom studiet av Kiær- og Solberg-familien -- rommer en glemt historie om en fortidig økonomisk storhet som er blitt borte, og at den prosessen som feide unna store deler av kapitalgrunnlaget for Kiær- og Solberg-familien, er av stor prinsipiell interesse også i dagens situasjon. Jeg skal her trekke frem sju poenger.

1. SALGSSYSTEMER I UTLANDET

I perioden etter 1895 var familien opptatt av å bygge formålstjenlige forretningsmessige systemer for salg av norske produkter til utlandet. Utgangspunktet var plankeeksport fra Drammen og Fredrikstad, men dette ble sterkt ekspandert fra rundt 1890. Fra da av ble cellulose og papir stadig mer sentrale produkter, og satsingen inn i mer og mer kapitalintensive bransjer betydde at den familiedominerte kapitalismen ble utvidet til samarbeid mellom ulike familier, og satsingen gikk etter hvert i retning omskapning til børsnoterte selskaper. Ett slikt selskap var Det Oversöiske Compagnie, som var salgskanal for norske produkter -- særlig skogprodukter -- til utenlandske markeder. Det Oversöiske Compagnie kom til å erstatte -- og supplere -- agenter for norske skogprodukter i utlandet. Elias Kiær var sterkt involvert her, og da man gikk inn i krisen i 1920, gikk diskusjonen i retning av å etablere et vertikalt integrert storkonsern i skogsektoren med skoger, produksjonsanlegg og salgskontorer i utlandet -- et slags Norske Skog. Denne utviklingen ble stoppet av krisen, og Det Oversöiske Compagnie gikk konkurs.

2. VILLE HA FRIERE EIERKAPITALISME

Elias Kiær spilte en sentral rolle i miljøet rundt Oslo Børs på 1910-tallet. Kiær var konstruktør av industriselskaper og arbeidet for å skape fritt omsettelige verdipapirer. Kiær var en av dem som på denne tiden gradvis søkte å omskape en familiedominert norsk kapitalisme til en åpnere og friere eierkapitalisme. Det er flere fremstående eksempler på disse aktivitetene hans. Ett av dem var hans innsats for å skape en bredere eierforankring for det norskeide finske selskapet Enso-Gutzeit, som på denne tiden var notert på Oslo Børs. Et annet var hans rolle i etableringen av Norsk Investment i 1917, der han sammen med blant andre Halfdan Wilhelmsen og Marcus Wallenberg arbeidet for å åpne norske kapitalmarkeder mot London og New York. Norsk Investment eide også 50 prosent av det kjente meglerhuset Carl Kierulf.

3. NASJONALE INTERESSER

Familien var opptatt av å sikre nasjonale interesser. Den var opptatt av å kjøpe Hafslund hjem til Norge i 1916, og den var med i det tapende konsortiet som arbeidet for å kjøpe Borregaard hjem til Norge i 1917. Kiær- og Solberg-familien var for statlige reguleringer av skoger og fossekraft, noe Peter Collett Solberg var involvert i som stortingsmann for Høyre i perioden 1897--1906. Det er opplagt at familien i prinsippet støttet opp om en del av den nasjonalistiske reguleringsbølgen som preget Norge i disse årene, selv om den var sterkt imot en del av de konkrete reguleringsutslagene slik de ble formulert gjennom konsesjonslovene. Familien var heller ikke mot utenlandsk eierskap i norsk sammenheng og solgte norske virksomheter til utlendinger. Men det er grunn til å hevde at den vurderte nasjonale, strategiske hensyn høyt, og at den var sterkt forankret i det norske samfunnet.

4. FORRETNINGSÆRE

Familien opererte med en klart uttalt moralkodeks. Elias Kiær snakket om sin «forretningsære» og kjempet gjennom hele sitt lange virke i næringslivet flere kamper for at virksomheter knyttet til ham ikke skulle gå konkurs. Han brukte flere ganger egne midler for å redde slike virksomheter. Jeg tror denne forretningsæren var ærlig ment. Kiærs far var sterkt religiøs, men hans personlige moral er ikke poenget å hevde her. Forretningsæren var nemlig også et formidabelt redskap i den internasjonale kapitalismen. For å gi et eksempel: Da Kiær- og Solberg-familien og deres nære samarbeidspartnere i 1929 var på knærne økonomisk og var havnet i klørne på de kriserammede norske banker, greide Elias Kiær å kjøpe ut gjelden og forpliktelsene gjennom å mobilisere Hambros Bank i London. Dette var et resultat av hans personlige forbindelser til banken. I den gjennomsiktige internasjonale kapitalismen visste Hambros Bank at Elias Kiær var en mann som alltid gjorde opp for seg, samtidig som han en rekke ganger hadde bidratt til å informere banken om norske og nordiske skogindustrielle og finansielle spørsmål. Et godt navn og rykte var et viktig redskap i kritiske situasjoner når man selv ikke rådet over en bank. Og her er det viktig å presisere at frem til første verdenskrig brøt ut i 1914, var valutakursene faste, og slik sett var det ikke så viktig hvor man lånte pengene. Kiær- og Solberg-familien var internasjonale kapitalister og bestrebet seg på å ha et godt navn og rykte utover norske landegrenser. Det har ofte blitt pekt på at norske banker har vært små i forhold til andre lands, og at dette kan ha hemmet den norske næringsutviklingen. Da er det viktig å huske på at frem til mellomkrigstiden var ikke behovet for nasjonale banker like stort dersom man som kapitalist var forankret i en internasjonal sammenheng.

5. SAMARBEIDENDE KAPITALISME

Kiær- og Solberg-familien sto både i en nasjonal og en internasjonal sammenheng. Jeg vil karakterisere det norske -- og delvis nordiske -- kapitalistiske miljøet de var en del av, som en assosiativ -- en samarbeidende -- kapitalisme. Det kan sies slik: Nordisk kapitalisme var på vei fra 1800-tallets småbedriftsstruktur og gikk i retning av etterkrigstidens konsernkapitalisme med eierne som de sentrale aktørene som bygde nettverk. Assosiasjonene finnes både mellom eierne, mellom bedriftene og mellom eierne og lederne. Mange av bedriftene samarbeidet i kartellignende ordninger, noe som understreker at de forretningsmessige systemene inkluderte mye mer enn enkeltbedrifter. Bedriftssamarbeid hadde rot i eiersamarbeid. Et annet og sentralt samarbeid var det mellom eierne og lederne. Elias Kiær var sterkt involvert i den teknologiske oppbyggingen av nordisk treforedlingsindustri. Han -- og andre -- knyttet tette kontakter til dyktige fabrikkonstruktører, og gjennom sine kontakter med Kiær ble for eksempel Kristoffer Mørch involvert i oppbyggingen av norsk, svensk, finsk og russisk treforedlingsindustri. Disse dyktige teknologene var ikke alltid knyttet til noen bestemt bedrift, men reiste rundt som konsulenter og konstruktører. Vi kan -- med en spissformulering -- si at Kiær- og Solberg-familien eide et imaginært konsern som var satt sammen av en rekke enheter, men bundet sammen av personlige relasjoner og tillitsbånd.

6. SOLGT BIT FOR BIT

Hva gikk galt? Da den internasjonale krisen rammet norsk økonomi i 1920--21, var det starten på tjue år med press på denne assosiative kapitalismen. Kiær- og Solberg-familiens imperium ble solgt bit for bit i takt med nye kriser og nye problemer. Det er denne utviklingen som gjør at så lite er kjent om Kiær- og Solberg-familiens omfattende eierskap. De var kapitalister som gjorde opp for seg, ikke nødvendigvis fordi de var moralsk høyverdige, men fordi de opererte i en verden der det var viktig å gjøre opp for seg for å bevare et godt navn og rykte. Familien etterlot seg ikke en konstruksjon som overlevdedem, for eksempel et konsern som var gått konkurs og kunne refinansieres. Fordi familien på mange måter bevarte kontrollen over sitt eierskap, ble den selv -- sterkt presset av bankene -- konstruktør av sin egen nedbygging. Dermed forsvant også den positive betydningen av nettverkene som var bygd opp. Det er opplagt at dette satte konsernbyggingen i norsk skogindustri langt tilbake.

7. DNC-LÅN -- EN MØLLESTEIN

Hvorfor gikk det galt? Det er vanlig å hevde at det ble overekspandert i norsk næringsliv på 1910-tallet, og det finnes eksempler på dette for Kiær- og Solberg-familiens vedkommende også. Andre familier -- som Astrup/Fearnley og Olsen -- har i ettertid klart seg bedre. Det Oversöiske Compagnie, der Kiær- og Solberg-familien hadde investert store beløp, gikk overende på grunn av Java-kontorets spekulasjon i sukker. Det var ikke bra. Andre investeringer falt sterkt i verdi. Den store tragedien var at det store treforedlingsselskapet i Russland -- Dubrowka, som Sverre Christensen har skrevet om i boken om familien -- ble konfiskert av Sovjet-staten, og sentrale medlemmer av familien tapte både aksjekapital og store beløp som de hadde garantert for overfor långiveren DnC. Disse lånene ble en møllestein om halsen for Elias Kiær og Peter Collett Solberg gjennom 1920-årene og bidro til at Solberg gikk personlig konkurs. Slik sett kan vi si at familien var uheldig. På den annen side var det blitt samlet opp store formuer i årene frem mot 1920. Verdiene av disse formuene gikk langt utover tapene som er nevnt, og slik sett vil det være riktig å si at det var den generelle krisen etter 1920 -- med den dramatiske verdiforringelsen -- som rammet familien.

KAPITALISTISK ORDEN I OPPLØSNING

Jeg vil summere opp hvorfor det gikk galt i tre punkter: For det første feilvurderte deler av familien valutakursbevegelsene tidlig i 1920-årene, og det bidro til store tap. For det andre spilte den norske valutapolitikken midt i 1920-årene -- den såkalte paripolitikken -- en negativ rolle. Alle lån økte i realverdi, mens verdien av eiendelene sank i tråd med de svake markedene. Dubrowka-lånet kom til å bli spesielt belastende, for til disse utgiftene var det jo ikke lenger noen inntekter. Og for det tredje, og viktigste, var sammenbruddet av fastkurssystemet -- gullstandarden -- også et sammenbrudd for den type internasjonal kapitalisme som Kiær- og Solberg-familien var en del av. Det var et sammenbrudd for etablerte internasjonale spilleregler, for den verden der Kiær- og Solberg-familien var vant til å operere. Det er dette det henspeiles på i tittelen plankeadel.

Kiær- og Solberg-familien var blitt rike og mektige gjennom sin evne til å tjene penger på eksport av industriprodukter. Men denne evnen var knyttet til en internasjonal kapitalistisk orden som gradvis gikk i oppløsning. Samtidig endret det norske samfunnet karakter, med tøffere krav mot kapitalistene. Kiær- og Solberg-familiens sterke stilling i Norge var i større grad knyttet til deres internasjonale posisjon enn til varige privilegier i det norske samfunn. Derfor sto og falt deres skjebne med den internasjonale utviklingen, som var negativ. *


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS