Magma topp logo Til forsiden Econa

Politikkens betydning

figur-author

Basert på objektive og målbare data har menneskeheten aldri vært bedre stilt. Vi lever lenger, er friskere, rikere, bedre utdannet og har mindre krig og konflikt enn i tidligere tider. Likevel står vi foran store utfordringer. Sult og fattigdom er fortsatt utbredt i mange utviklingsland. Klimaendringene kommer til å medføre store endringer i livet til alle mennesker på planeten vår, uavhengig av hvor raskt vi klarer å redusere klimagassutslippene. I 2015 ble alle FNs medlemsland enige om 17 mål for bærekraftig utvikling. Disse verdensmålene dekker nært sagt alle områder av samfunnet og peker ut veien for en inkluderende økonomisk vekst. Både utfordringene og målene stiller strengere krav til utvik­lingspolitikken fremover.

I dette nummeret av Magma omtales flere interessante studier om utvikling. Den røde tråden er at de alle understreker betydningen av politiske rammevilkår og politiske tiltak, og tolker resultatene inn i en større samfunnsmessig ramme. Det er oppmuntrende. Skal vi skape reell samfunnsendring, må vi etter min mening bli flinkere til å vise hvorfor politisk vilje til endring på systemnivå er nøkkelen til varige utviklingseffekter.

I norsk offentlighet er det ofte bistandens enkeltprosjekter som har fått mest oppmerksomhet: en landsby som har fått brønn, en bonde som har fått en geit, en fisker som har fått en ny båt. Prosjektene er gode, og giverviljen er stor, men vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig.

figur

I den politiske debatten er det lett å harselere med internasjonale toppmøter der presidenter og statsministre kommer med erklæringer om hva de vil gjøre for å skape utvikling. Likevel har slike ord makt.

Vi er nødt til å klare å vri oppmerksomheten fra gode enkeltprosjekter til endring på systemnivå. Små bistandsprosjekter kan absolutt forbedre livene til mange enkeltmennesker, men dersom vi skal oppnå varige endringer, må vi klare å endre årsakene til fattigdom i utviklingsland. Det er den vanskeligste jobben. Heldigvis har vi aldri hatt en bedre verktøykasse tilgjengelig. Moderne økonomisk analyse, som også baserer seg på innsikt fra adferdsvitenskap, historie og statsvitenskap, gjør det mulig å levere mer relevante politikkanbefalinger.

Kunnskapsbanken som Solberg-regjeringen har opprettet i Norad, er et godt og praktisk eksempel på hvordan regjeringen arbeider for endringer på systemnivå. Tanken bak Kunnskapsbanken er å gjøre norsk erfaring og ekspertise på ulike fagområder tilgjengelig for utviklingsland. Dyktige norske byråkrater arbeider skulder mot skulder med mottakerlandets byråkrater. Slik bygger man tillit og dypere forståelse for kunnskapen som skal overføres. Olje for utvikling er det eldste programmet vårt. Det ble startet i 2004 og har vært inne i flere titalls land. Nå har vi utvidet banken med flere programmer, som Skatt for utvikling og Hav for utvikling.

Det er helt avgjørende med politisk støtte fra høyeste nivå i mottakerlandet for at denne type kapasitetsbyggingsprogrammer skal bli vellykket. Olje for utvikling-programmet medfører som regel store endringer i petroleumssektoren i mottakerlandet. Da er politisk støtte helt nødvendig. Norsk petroleumsforvaltning vektlegger en klar rolledeling, stabile rammebetingelser og konkurranse om prosjektene, der sjansen for perverse insentiver er minimert, og åpenheten er maksimal. I flere utviklingsland har det vært vanlig at statsoljeselskapet også er regulator for petroleumssektoren. Det er selvsagt en veldig dårlig idé, og institusjonelt skille er noe av det første en norsk oljebyråkrat vil anbefale. Selv om anbefalingen er enkel, kan det være politisk umulig å gjennomføre den dersom det er for tette personlige relasjoner mellom makthavere i offentlig og privat sektor. Både i Ghana og Mosambik har de med norsk støtte klart å gjennomføre slike endringer, fordi det er politisk vilje til dette.

Krav om lokalt innhold i petroleumskontrakter er en annen klassiker. Utviklingsland som oppdager olje, har naturlig nok store forventninger til hva dette vil gi av aktivitet på land. Det er viktig at politikerne i mottakerlandet klarer å følge opp økt aktivitet i olje- og gassektoren med yrkesutdanningsprogrammer, arbeidsmiljølovgivning og miljøkrav. Vi forsøker å støtte denne type utvikling, slik at petroleumsvirksomhet gir lokale ringvirkninger. For eksempel vil vi sette i gang med å støtte yrkesutdanning i Ghana. God politikk og god bistand må gå hånd i hånd.

Norsk forvaltning er god på mange ulike fagfelter, men jeg tror få land i verden kan slå oss på skatteforvaltning. Når jeg forteller representanter for andre land om hvordan den norske selvangivelsen fungerer, møtes jeg som regel av himlende øyne. De beundrer graden av automatisering, men de skjønner ikke hvorfor folk har så stor tillit til staten og aksept for at informasjonen deles. Vi har utviklet bistandsprogrammet Skatt for utvikling, som skal bistå med kapasitetsbygging i skatteetatene i ulike utviklingsland. Det er stor etterspørsel og sterk politisk støtte i mottakerlandene. Siden 2015 har regjeringen doblet beløpet vi gir til skatterelatert bistand. Målet er at programmet bidrar til å skape et fungerende skattesystem som kan føre til et grunnleggende nasjonalt velferdstilbud, dersom vi lykkes, vil det ha enorm betydning for et lands utvikling. Norge er i disse dager i gang med å planlegge andre fase i skattesamarbeidet med Tanzania. I første fase bidro norske skatteeksperter til forbedret skatte­politikk og en mer effektiv skatteadministrasjon. Mye av samarbeidet handlet om forbedret skatterevisjon og økt kontroll av storbedrifter i landet. Dette førte til en rekke ekstrainnbetalinger til staten. I den mest omfattende saken ledet arbeidet til en ekstrainnbetaling på om lag 1 milliard kroner. Norges innsats bidro til at Tanzania i perioden 2000 til 2016 økte skatteinntektene fra 7 til 13 prosent av BNP. I perioden Norge var involvert i arbeidet for forbedret skatteinnkreving fra gruve­sektoren, økte andelen inntekter fra denne sektoren fra 1 til 10 prosent – noe som tilsvarer om lag 3,5 milliarder kroner mer i inntekter for staten. Norge brukte om lag 40 millioner kroner på bistand til skatte­samarbeidet i løpet av perioden.

Norges klima- og skogprosjekt er et annet eksempel. Prosjektet er interessant fordi det kombinerer resultatbaserte utbetalinger (for å binde CO2) og politisk påvirkning på høyt nivå. Skoglandene vi samarbeider med, får betalt basert på hvor mye skog som bevares sammenlignet med en referansebane. Over tid har den internasjonale politiske støtten til regnskogbevaring økt. Indonesias president Jokowi har stoppet hugst i myrområder, som er et viktig tiltak for å begrense utslippene fra avskoging. Regjeringen har styrket samarbeidet med næringslivet. Flere asiatiske palme­oljeselskaper og globale råvarekjøpere har begynt å se verdien av mer bærekraftige forretningsmodeller og legger om produksjonen. Alec Baldwin har meldt seg som goodwill-ambassadør for verdens regnskoger og taler varmt for saken. Disse eksemplene høres kanskje banale ut, men de er særs relevante fordi politikken som bestemmer om regnskog hugges eller ei, ikke vedtas i et vakuum. Det skjer som følge av politiske prosesser som påvirkes av økonomi, geopolitikk, valgkamptaktikk og så videre. Analysen vår må være komplett, og det er nettopp derfor at den politiske dimensjonen er viktig når vi skal forstå hva som er mest mulig gangbar utviklingspolitikk. Det ser vi i Brasil nå. Brannene i Amazonas og debatten som har fulgt dem viser hvor viktig det er å forstå brasiliansk politikk. Og dette er viktige spørsmål. Siden 2008 har vi kompensert Brasil for å ha bundet 242 mill. tonn CO2, nesten fem ganger mer enn Norges årlige utslipp.

I den politiske debatten er det lett å harselere med internasjonale toppmøter der presidenter og statsministre kommer med erklæringer om hva de vil gjøre for å skape utvikling. Likevel har slike ord makt. En politisk erklæring om utdanning eller klimakutt må følges opp på hjemmebane. Politikkens knappeste ressurs er tross alt troverdighet.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS