Magma topp logo Til forsiden Econa

Prosjektdynamikk og innovasjonsutfordringer i store forskningssentre

figur-authorfigur-author

Sammendrag

Store forskningssentre er et sentralt virkemiddel for forskningsbasert innovasjon. Basert på en intervjustudie i to forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) gir vi en deskriptiv analyse av utfordringene ved å etablere konkrete samarbeid mellom forskere og industripartnere. Artikkelen beskriver sentrenes strukturelle utforming og prosjektdynamikk og gir en forklaring på hvorfor det er vanskelig å omsette forskning til innovasjon innenfor rammene til slike sentre.

Introduksjon

Gjennom forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) kombinerer norske myndigheter klima- og miljøpolitikk med aktiv forsknings- og næringsutviklingspolitikk. Forskningssentrene skal finansiere langsiktig grunnforskning for å redusere klimagassutslipp i energiproduksjon. Dette skal skje i tett samarbeid med norsk industri for på den måten å sikre innovasjon og kommersialisering av forskningsresultatene. Midtveisevalueringen av de åtte FME-ene konkluderte i 2013 med at sentrene driver god grunnforskning, men at ordningen har hatt begrenset effekt på innovasjon og kommersialisering (Norges forskningsråd 2013). Noe av forklaringen ligger i markedsendringer og trender forskningssentrene ikke kan påvirke, men evalueringen peker også i retning av at utformingen av slike forskningssentre gjør det vanskelig å kombinere grunnforskning med kommersialisering av resultatene.

De underliggende rammene for disse sentrene er å kombinere forskningsinstitusjonenes ønske om et forskningsløft langs en bred front med industriens ønske om fokusert aktivitet på anvendte teknologier. Forskerne skal i samarbeid med industripartnerne produsere industrirelevant forskning og kompetanse som industripartnerne kan utvikle videre. Selv om denne organiseringsformen er forankret i sammensetningen av partnerskapet i forskningssentrene, ligger oppgaven med å realisere ambisjonen om et slikt tett samarbeid mellom forskere og industripartnere på laveste organisatoriske nivå i senteret, i det som kalles arbeidspakker, der den faktiske forskningsaktiviteten finner sted.

Gjennom et komparativt intervjustudie (Kvåle 2009) med deltakere i to FME-er har vi undersøkt hvordan samarbeidet mellom forskere og industri foregår i praksis i disse arbeidspakkene. Vi finner at det gjennomgående er lite samarbeid mellom forskere og industripartnere om konkrete forskningsaktiviteter. Forskere og industrirepresentanter har ulike forventninger om hva som bør komme ut av senteret, og hvor innovasjonsansvaret skal ligge. Slike forventningsgap kan forklares med manglende rolleavklaring eller som samarbeidsutfordringer mellom deltakerne, men de kan også være et resultat av sentrenes strukturelle utforming. FME-ene er midlertidige prosjektorganisasjoner sammensatt av deltakere fra mange forskjellige nasjonale forskningsmiljø og bedrifter. Deltakerne går inn i sentrene med ulike målsetninger for hva de vil ha ut av senteret. Forventningsgapet som oppstår, gjør samarbeidet mellom de ulike deltakerorganisasjonene vanskelig, og da spesielt samarbeidet mellom forsknings- og industripartnerne. Dermed er det vanskelig å nå ambisjonen om tett samarbeid mellom disse to gruppene for å omsette forskningsresultater til anvendte teknologier. Med økt fokus på denne typen forskningssamarbeid som aktivt virkemiddel for forskningsbasert innovasjon, mener vi at dette begrensede studiet kan bidra med innsikt og forståelse som er relevant utover de to forskningssentrene vi har studert.

FME som politisk virkemiddel og organiseringsform for innovasjon

FME er et forskningspolitisk virkemiddel for å løfte norsk forskning innen miljøvennlig energiproduksjon. Ordningen ble opprettet i 2008 og forvaltes av Norges forskningsråd (NFR) som ett av mange finanseringsinstrumenter. I dag finansierer ordningen elleve forskningssentre (se tabell 1). Åtte av disse sentrene driver forskning på prioriterte energiteknologier innen vindkraft, bioenergi, CO2-fangst og -lagring, solenergi, nullutslippsbygg og energisystemer, mens tre er samfunnsvitenskapelige sentre som fokuserer på ulike aspekter ved overgangen til et lavutslippssamfunn. Forskningssentrene er tidsavgrenset til fem år, med mulighet for ytterligere tre års forlengelse.

Tabell 1 Oversikt over FME-ene.
BIGCCS – International CCS Research Centre (BIGCCS)
Centre for Environmental Design of Renewable Energy (CEDREN)
Bioenergy Innovation Centre (CenBio)
Norwegian Centre for Offshore Wind Energy (NORCOWE)
Norwegian Research Centre for Offshore Wind Technology (NOWITECH)
The Norwegian Research Centre for Solar Cell Technology (Solar United)
Subsurface CO2 storage – Critical Elements and Superior Strategy (SUCCESS)
The Research Centre on Zero Emission Buildings (ZEB)
Centre for Sustainable Energy Studies (CenSES)
Strategic Challenges in International Climate and Energy Policy (CICEP)
Oslo Centre for Research on Environmental Friendly Energy (CREE)

FME er, på den ene siden, et virkemiddel for å realisere målene i klimaforliket i Stortinget (St.meld. nr. 34, 2006–2007) ved å kombinere grunnforskning med innovasjon og kommersialisering. Gjennom langsiktig finansiering av ledende nasjonale forskningsmiljø skal FME-ordningen løfte forskning innen miljøvennlig energiproduksjon langs en bred front. Det legges også vekt på innovasjon og verdiskaping. Medvirkning av brukerpartnere fra industrien er viktig for å sikre dette. Det er derfor krav til at sentrene skal være organisert som konsortier, med både forskningsinstitusjoner (universitet, høyskoler, samt instituttsektoren) og industribedrifter representert i beslutningstakende organer for å styre forskningsaktiviteten i senteret mot anvendelse og kommersialisering.

Samtidig er også FME-ene et virkemiddel for fremme nasjonale interesser ved å øke konkurransekraften i norsk industri. I 2007 tok Olje- og energidepartementet initiativ til Energi21, en gruppe bestående av representanter fra industri- og forskningssektoren. Energi21 fikk i oppgave å utarbeide en nasjonal strategi for forskning og utvikling av klimavennlig energiteknologi. Overleveringen av første rapport fra denne gruppen kom midt i den globale finanskrisen (Energi21 2008). Myndighetene opprettet året etter FME-ordningen basert på innspillene fra Energi21. Opprettelsen må derfor også forstås i lys av finanskrisen, der sentrene brukes aktivt som et næringspolitisk tiltak for å stimulere den nasjonale industrien i en vanskelig periode.

Det Erkowitz og Leydesdorff (2000) kaller trippel heliks III-konstellasjoner, er et nyttig rammeverk for å forstå intensjonen bak FME-ordningen som organiseringsform. Erkowitz og Leydesdorff (2000) bruker begrepet trippel heliks (se figur 1) for å beskrive hvordan graden og karakteren av samarbeid mellom myndigheter, forskningsinstitusjoner og industri varierer i ulike nasjonale innovasjonssystem. Med denne modellen kan FME-ene beskrives som en type organisasjon som ligger i overlappingen mellom myndigheter, forskning og industri. Myndighetene er aktivt inne og bestiller underlagsutredningene som FME-ordningen er basert på (Energi21). Samtidig er det industriaktørene selv som gjennom disse utredningene definerer behov og ønsker. NFR legger føringer på hva det skal forskes på, gjennom sine beslutninger om hvilke sentre som skal finansieres. Etterpå er intensjonen at innovasjon skal skje i tett samarbeid mellom industri- og forskningspartnerne i senteret.

figur

Figur 1: FME- ordning som trippel heliks-konstellasjon

Tidligere studier viser at det er et gap mellom industripartnernes og forskernes rolle i FME-ene. Gjennom en studie av programutformingen til FME-ene viser Vie (2012) at det er et tydelig skille mellom forskerne og industriens rolle i disse sentrene, der bedriftene tar den ledende rollen for innovasjon og verdiskaping. NIFU gjennomførte på oppdrag fra NFR en evaluering av innovasjons- og kommersialiseringsstrategiene til FME-ene i 2010 (Bugge mfl. 2010). Rapporten viser overordnet hvordan søkelyset på innovasjon er variabelt blant FME-ene, og at innovasjonsansvaret er organisert på ulike måter. De argumenterer også for at samspillet med industripartnerne, hvilke interesser de representerer, og hvordan samarbeidet er organisert, er nøkkelfaktorer, og at det er stor variasjon med hensyn til grad av deltakelse og måten partnerne deltar på. Vi supplerer disse funnene ved å åpne opp hva som skjer på arbeidspakkenivå i to av FME-ene, og ved å sette dette i sammenheng med strukturelle karakteristikker ved slike sentre.

Prosjektdynamikk i FME

Vi har intervjuet 26 deltakere i to forskjellige FME-er i perioden 2011–2013. I begge forskningssentrene har vi intervjuet både deltakere fra forskningsinstitusjoner og fra industribedrifter. I intervjuene fokuserte vi på hvordan samarbeidet mellom forskere og industripartnere fungerer på arbeidspakkenivå, og på de strukturelle rammene deltakerne må forholde seg til i denne typen forskningssamarbeid. Basert på egne erfaringer fra deltakelse i liknende forskningssamarbeid vet vi at det er krevende og tidvis komplisert å få til forskning på tvers av deltakerorganisasjonene. Et gjennomgående tema for intervjuene på tvers av sentrene var at deltakerne fortalte om en avstand i forventninger til samarbeidet mellom forskere og industripartnere. Spesielt tydelig blir dette forventningsgapet på arbeidspakkenivå, der senterets overordnede mål skal oversettes til konkrete aktiviteter.

Strukturelle karakteristikker ved FME-ordningen fremhever grunnforskning

Hvis vi retter oppmerksomheten mot de strukturelle karakteristikkene til FME-instrumentet, er det flere aspekter ved denne utformingen som synes å vanskeliggjøre samarbeid mellom forskere og industripartnere om konkrete aktiviteter. FME-ene består av et stort antall partnere både fra forskningsinstitusjoner og industri med interessefellesskap innenfor samme tematiske paraply. Dette innebærer at sentrene tar for seg hele verdikjeden innen de tematiske områdene vindkraft, solkraft, nullutslippsbygninger, energisystemer, CO2-fangst og -lagring samt bioenergi. Industripartnerne er plukket ut for å dekke hele verdikjeden – noe som innebærer at flere av dem har sprikende interesser. Fremfor å fokusere aktivitetene på konkrete teknologier og snevrere forskningsområder, løfter sentrene de tematiske områdene på en bred front. Både forskerne og industripartnerne vi har snakket med, er positive til dette. Samtidig benytter NFR innovasjon som målepunkt, uten at sentrene nødvendigvis er tilpasset for å understøtte dette. For mange forskere virker dette kravet kunstig.

Det er litt paradoksalt at for oss så kom [senteret] som et forskningsrådsfinansiert prosjekt med et tydelig preg av å være ren forskning. Mens vi har andre direkte prosjekter med industrien som har med å utvikle et eller annet produkt. Så for oss så kom det litt som en overraskelse at vi skulle ha det innovasjonsinnholdet. (Arbeidspakkeleder, forskningspartner, FME)

Forskerne er uvante med å tenke innovasjon, og flere påpeker at sentrene er utformet på samme måte som grunnforskningsprosjekt. En annen konsekvens av sentrenes størrelse er at til tross for sentrenes store totalbudsjett blir ressursene fordelt tynt ut over et stort antall arbeidspakker. Når forskerne avdekker interessante problemstillinger og metoder, er det lite rom i budsjettene for å jobbe spesifikt med dette uten ekstra finansiering.

[Senteret] er for sterkt knyttet rundt tasks og subprosjekt og for lite fleksibelt til å allokere budsjett til der vi finner det mer interessant. (Industrirepresentant, FME)

Mangel på slik økonomisk fleksibilitet for å forfølge viktige funn fremheves som en gjennomgående utfordring både av forskere og industripartnere.

Forskningspartnere, sluttbrukere og teknologileverandører

Det ligger også en spenning mellom de ulike partnerne som inngår i disse sentrene. Spenningen mellom forskning- og industripartners interesser er et kjent fenomen (Østerlie og Johansen 2013). Forskningspartnerne ansatt på universitet eller forskningsinstitutter deltar i sentrene med sine faglige interesser og krav om å publisere forskningsartikler i høyt rangerte tidsskrift. Forskning på nye områder er tidkrevende, og forskerne er avhengige av å planlegge aktiviteter som ligger langt frem i tid. De har derfor ikke mulighet til å snu aktivitetene i takt med raske endringer i industripartnernes behov og ønsker. Mye av forskningen er også lagt til doktorgradsstudenter, der prosjektet defineres tidlig og med liten fleksibilitet underveis. Som en delprosjektleder beskriver, kan doktorgradsstudentene betraktes som «et tankskip det tar veldig lang tid å snu». Samtidig ligger det i forskningsinstituttenes forretningsmodell å hele tiden «tenke på det neste prosjektet». Forskningsinstituttenes marked er nye prosjektmidler, og i forskningsøyemed kan nettopp det neste prosjektet betraktes som en innovasjon – en idé som kommer ut i dette markedet og finansieres som et nytt prosjekt.

Sentrene består også av industripartnere av ulik størrelse og innen ulike fagområder. Vi kan grovt skille mellom partnere som er sluttbrukere av teknologi, og partnere som er teknologileverandører med ønske om å kommersialisere resultater. Sluttbrukerne utvikler ikke egen teknologi, men forteller at de deltar i slike sentre for å holde seg oppdatert på fagområdet for fremtidig kjøp av state-of-the-art-teknologi. En tett kobling til fagfeltet blir uttalt som viktig for å holde seg informert om teknologiutvikling innen sitt forretningsområde. Hovedintensjonene til denne gruppen deltakere er å bruke FME-ene til teknologiovervåking, kompetanseovervåking og for selv å slippe å bygge opp kompetanse innenfor fagområdene til FME-en. Noen av sluttbrukerne ønsker samtidig at ny kunnskap blir tatt inn i teknologiutviklingsløp av leverandørindustrien.

Den andre kategorien industripartnere består av teknologileverandører. Disse er i stor grad underrepresentert i sentrene. Målet for disse deltakerne er å få resultater som kan tas inn i teknologiutviklingsløp og kommersialiseres. For teknologileverandørene er det viktig at prosjektets resultater ikke ligger for nærme opptil deres eksisterende forretningsområde, siden dette vil være uhensiktsmessig med tanke på konkurranse. Deres konkurransefortrinn ligger ofte i å ha kunnskap konkurrentene ikke besitter. Flere teknologileverandører har også trukket seg ut av sentrene. En av arbeidspakkelederne reflekterer over dette ettersom de også har mindre prosjekter med de samme leverandørene:

I sånne multiklientprosjekter er det vanskelig å ha ting veldig nært. De må legges sånn passe nært så det er interessant, men det er på en måte ikke core business. Mens innovasjonsprosjekter kan legges som core business, for der er det en bedrift og en forskningsinstitusjon, og så jobber de veldig tett med noe som er veldig industrirelevant, og det er de som styrer. (Arbeidspakkeleder, forskningspartner, FME)

Det store antallet partnere i slike sentre, sprikende tematiske interesser og det at mange av deltakerne i prosjektet i realiteten er konkurrenter, får konsekvenser for hvor nært opptil kommersialisering aktivitetene kan befinne seg. Det ligger i kontraktene til sentrene at forskningsresultater skal deles med alle partnerne internt i senteret. Relevansen til aktivitetene blir dermed en utfordrende balansegang ettersom de må være relevante nok for alle partnerne, men heller ikke for relevante slik at de ligger for nærme eksisterende forretningsområder til teknologileverandørene. Denne spenningen mellom forskere, sluttbrukere og teknologileverandører kan fort føre til forventningsgap om hvilke aktiviteter som bør prioriteres.

Innovasjonsarbeidet spinnes ut

Forskning på bred front med lite fleksibilitet i budsjettene og et stort antall partnere med ulike intensjoner, er et utfordrende rammeverk for innovasjonsarbeid. Dette fører ofte til at innovasjonsarbeidet blir forsøkt spunnet ut av senteret i dedikerte forskningsprosjekter som omhandler mindre tema eller konkrete teknologier. Her kan aktivitetene ligge tettere opptil industripartnernes forretningsområde. Spin-offs der nye prosjektmidler tilføres, er også i forskningspartnernes interesse ettersom de er avhengig av kontinuerlig finansiering av nye prosjekter.

… altså vi er et forskningsinstitutt som selger forskning. Vi må selge vår kompetanse. Og det må de [industripartnerne] også vite, altså de er klar over at utvikling er tre steg frem og to steg tilbake. (Arbeidspakkeleder, forskningspartner, FME)

For mindre bedrifter som inngår i FME-ene, er derimot denne dynamikken problematisk siden noen av dem bruker store deler av sitt FoU-budsjett inn i senteret. En av de mindre brukerpartnerne i det ene senteret argumenterer for de problematiske sidene ved at denne dynamikken har blitt underkommunisert:

… det vi hadde gjort, var å satse alt inn i [senteret]. […] Men så dukket det opp, jo her har vi et ytterligere prosjekt. Et spin-off-prosjekt, vil dere være med på det? Det har vi ikke råd og tid til. Vi har lagt alt i [senteret] … Vi har jo kjøpt billetten, må vi kjøpe en billett til for å gå inn i den vognen på toget? (Industrirepresentant, FME)

For flere partnere er det et tydelig forventningsgap knyttet til hvilke aktiviteter som kan gjennomføres innenfor senterets rammer. Større industripartnere som har deltatt i liknende forskningssentre, er kjent med denne dynamikken og tydelige på at spin-off-prosjekter er positivt ettersom det er lettere å dele sensitiv informasjon i bilaterale avtaler.

Mangel på samarbeid og dårlig kommunikasjon på arbeidspakkenivå

De strukturelle karakteristikkene til FME-instrumentet må sees i sammenheng med den interne prosjektdynamikken. En hovedutfordring som fremkommer i intervjuene, er hvordan sentrene bærer preg av stor avstand mellom forskere og industripartnere, spesielt på arbeidspakkenivå. Det var symptomatisk for begge sentrene at det er lite kontakt mellom forskere og industripartnere om konkrete aktiviteter.

I de fleste arbeidspakkene er det nærmest ikke samarbeid om konkrete aktiviteter. Forskerne gjennomfører forskningen i henhold til planene som er lagt, og leverer rapporter og forskningsartikler til industripartnerne gjennom formelle mekanismer som webløsninger og konsortiumdager. Kommunikasjon og tilbakemeldingsmekanismer i slike sentre formaliseres ofte gjennom en møtestruktur og faste praksiser for planlegging av fremtidig aktivitet. Kommunikasjonen er i de fleste arbeidspakker begrenset til møteaktiviteter arrangert gjennom senteret. Flere forteller at kontakten mellom forskerne og industrien også har blitt dårligere over tid. Dette oppleves gjennom at deltakelsen på de formelle møtearenaene synker, samtidig som uformell kommunikasjon mellom møtene nærmest er fraværende. Den synkende interessen er også knyttet til manglende uformelle nettverk på tvers av partnerorganisasjonene. Flere industripartnere forteller at de i liten grad har blitt involvert i planleggingen av aktiviteter på arbeidspakkenivå, og har liten interesse av å følge med på aktiviteter som er irrelevante for deres forretningsområde.

Samarbeidsutfordringene mellom forskere og brukerpartnere må også sees i sammenheng med den strukturelle utformingen av disse forskningssentrene:

[Industripartnerne] vil ikke blottlegge seg, ikke sant. Det er noe vi sliter med generelt. For å kunne gjøre noe for industrien så må vi vite hvor skoen trykker. Men det å få dem til å fortelle hvor skoen trykker, det krever ganske mye kontakt og tillit. Så etter noen år så begynner de å snakke om det. Det går på konfidensialitet og at de vil ha ting internt. (Arbeidspakkeleder, forskningspartner, FME)

Konsekvensen for forskerne blir at det er vanskelig å finne ut hvilke konkrete forskningsområder industripartnerne er interesserte i. Dette gjør det vanskelig å drive industrirelevant forskning og å finne synergier der kunnskap som utvikles, kan tas i bruk.

Jeg tror en utfordring med FME er at man tror det blir bedre for det er stort og du dekker alt og det er langsiktig. For mange partnere tror jeg de følte at de mistet personlig engasjement. (Arbeidspakkeleder, forskningspartner, FME)

Fraværende samarbeidsrelasjoner og mangelfull kommunikasjon på arbeidspakkenivå gjør det vanskelig å komme frem til mulige synergier av forskningsaktivitetene og kan føre til uenighet om hvilke aktiviteter som skal prioriteres.

Komplekse organisasjoner og portvakter

Utfordringene med å få forskere og industripartnere i sentrene til å samarbeide er også relatert til utfordringene med å navigere i store organisasjoner. Det er vanskelig for forskerne å komme i dialog med fagpersonell i industrien som har spisskompetansen knyttet til de konkrete forskningsaktivitetene. Fagpersoner i forskningsavdelinger eller driftsavdelinger hos industripartnerne sitter på mye kompetanse forskerne vurderer som relevant for å tilpasse forskningsaktivitetene til industriens behov. Industripartnerne har begrensede ressurser til å avsette fagpersonell til FoU, og driftspersonell blir prioritert til drift. Konfidensialitetsutfordringer slår også ut på dette nivået i sentrene, som en av industrirepresentantene sier: «Ekspertene må ikke bli disponert for noe de ikke skal.» Varhet for å slippe løs fagpersonell som kanskje ikke har like tydelig forståelse av senterets rammer for kunnskapsdeling, er et gjennomgående tema.

De som sitter på ledernivå, har god faglig kompetanse, men de forteller ikke oss hva nivået under jobber med, og hva som er interessant for dem. (Arbeidspakkeleder, forskningspartner, FME)

Industrirepresentantene som sitter i FME-ene, har verken breddekunnskapen eller spisskompetansen til å dekke hele verdikjeden innen en FME. Representantene fungerer heller som informasjonsvekslere eller gatekeepere til resten av organisasjonen.

Min jobb er å forstå prosjektet og videreformidle resultater, og skal jeg videreformidle resultater, så må jeg nesten forstå det. (Industrirepresentant, FME)

Flere industripartnere fremhever også at forskernes språklige og formmessige innpakning på leveransene gjør det vanskelig for gatekeeperne umiddelbart å forstå hvem i organisasjonen som kan ha interesse av dette. Noe av utfordringen er altså relatert til «oversettelser» mellom akademisk fagstoff og industrirelevante problemstillinger. Slik translasjonskompetanse er viktig for at relevant informasjon treffer de riktige fagpersonene i industrien.

Tap av kontinuitet og vedvarende samarbeid

Tap av kontinuitet og vedvarende samarbeid er også en utfordring i sentrene. Nøkkelkompetanse i arbeidspakkene er ofte knyttet til enkeltpersoner, noe som gjør aktiviteter sårbare for utskiftninger. I det ene senteret ble en planlagt innovasjonsaktivitet stoppet på grunn av slike utskiftninger.

Tap av kontinuitet er også knyttet til overgangen fra søknadsfase til prosjektgjennomføring. Det er ikke uvanlig at personene som var med å skrive søknaden, ikke er tilgjengelige når prosjektet starter. Dette kan påvirke samarbeidet mellom prosjektdeltakerne. Eierskapet til de faglige aktivitetene i prosjektet endres, og de opprinnelige intensjonene fra forhandlingene i søknadsskrivingen kan bli tolket ulikt når aktiviteter skal iverksettes. At prosjektsøknader ofte fungerer som et salgsdokument for å sikre finansiering, forsterker dette. Veien er lang fra et søknadsdokument blir konstruert og ned til mangfoldet av ulike arbeidspakker som ofte (og nødvendigvis) blir definert gjennom senterets løp. Prosjektideens ferd gjennom ulike krav fra partnere og FME-ordningens utlysningskrav involverer flere oversettelser før arbeidspakkenivået blir definert. Samtidig ligger det i forskningens natur at nye interessante temaer først kommer frem etter lengre arbeid. Det kan fort oppstå at forskningstemaer og leveranser det en gang var enighet om, endrer seg når det skal gjennomføres i praksis. Tap av kontinuitet fra søknadsfase til prosjektgjennomføring er en strukturell utfordring som bidrar til å skape forventningsgap mellom deltakerne i forskningssentrene.

FME som instrument for innovasjon

Utgangspunktet for analysen over er at det generelt sett er lite konkret samarbeid mellom forskere og industripartnere om forskningsaktiviteter på arbeidspakkenivå i de to FME-ene vi har studert. Denne tilstanden er velkjent blant prosjektdeltakerne både hos industripartnerne og forskerne, og oppskriften på å løse disse utfordringene blir ofte artikulert som samarbeidsproblemer som kan løses gjennom «bedre kommunikasjon og samarbeid». Analysen tilbyr en supplerende forklaring ved å vise hvordan samarbeidsproblemene på arbeidsprakkenivå henger sammen med de strukturelle karakteristikkene ved FME-ene; mange partnere med ulike – eller for like – interesser, kryssende akademiske og industrielle interesser, tverrfaglig forskning som favner hele verdikjeder.

Innovasjonsforståelsen i FME-ordningen

Ambisjonen i FME-ordningen om et tett samarbeid mellom forskere og industripartnere viser seg å være utfordrende å gjennomføre i praksis. Analysen problematiserer den implisitte lineære forståelsen av innovasjon i FME-ordningen der kunnskap som utvikles gjennom forskning, skal gjøres anvendbar for industripartnerne. Igjen er Erkowitz og Leydesdorffs trippel heliks-modell nyttig for å forstå dette. Med denne modellen kan man tenke seg at grunnforskningen beveger seg langs en linje fra grunnforskning over i anvendt forskning. Langs denne linjen beveger forskningen seg inn i overlappingen mellom forskning og industri. Gjennom kommersialisering flyttes forskningskunnskapen ut av forskningssfæren og inn i industrien. FME-ene ligger i overlappingen mellom forskningssfæren og industrien med en ambisjon om at forskning løftes til innovasjon.

figur

Figur 2: Den implisitte innovasjonsforståelsen i FME- ordningen

Analysen av prosjektdynamikken viser hvordan de ulike mekanismene i spill vanskeliggjør akkurat denne koblingen mellom forskningssfæren og industrien.

Forventningsgap skaper utfordring for innovasjonsarbeid

FME-ordningen inneholder noen klare forventninger om hva som skal komme ut av sentrene. Samtidig er det store forskjeller i hva de ulike partnerne, både mellom forskerne selv og mot industripartnerne, forventer fra senteret de er med i. Det er også et mangfold av personlige motivasjoner hos prosjektdeltakerne som har ulikt eierskap til prosjektet. Dette mylderet av senterutformingens, organisatoriske og personlige intensjoner innebærer at forventningsgap ikke bare er noe som oppstår på grunn av misforståelser og dårlig kommunikasjon – det foreligger grunnleggende uenigheter om hva senteret bør gjøre. Slike forventningsgap kommer til uttrykk på flere måter.

For det første dreier forventningsgap om hva et FME handler om. Deltakerne uttrykker ulik forståelse av vektleggingen av grunnforskning kontra anvendt forskning. For noen industripartnere er samfunnsansvar og politiske årsaker til å støtte forskning for miljøvennlig energi hovedintensjonen for deltakelse. Andre er med for å holde seg oppdatert på state-of-the-art innen sitt forretningsområde. Sentrene fungerer etter denne intensjonen som et verktøy for teknologiovervåkning, fremfor et instrument for å utvikle egen teknologi. Andre er interessert i konkrete teknologier for videreføring internt.

I mitt hode skal [senteret] drive med grunnforskning og lukke de hullene som er, og finne de bitene som mangler på en måte i puslespillet. (Industrirepresentant, FME)

Det er et tydelig forventningsgap mellom hva de ulike aktørene forstår som innovasjon, og hva de mener senteret skal fokusere på. Noe av dette er knyttet til en ulik forståelse av innovasjon som begrep, der forklaringene varierer fra en vitenskapelig artikkel som hever kunnskapen innen et område til kommersialisering av et produkt. Forventningsgap handler også om hva senteret skal drive med når arbeidspakker er definert og arbeidet er i gang. Selv om de store tematiske linjene for senteret er fastslått, kan forskere og industripartnere ha ulik forståelse for innhold og plan for de konkrete aktivitetene på arbeidspakkenivå. Dette er knyttet til hva som er lovet i prosjektsøknaden, kontra innholdet i arbeidspakker når senteret er oppe og går.

For det andre handler forventningsgap om hvem som skal gjøre hva. Det formelle ansvaret for gjennomføring og leveranser på aktivitetsnivå ligger hos arbeidspakkeledere. I realiteten har disse liten formell autoritet til å instruere prosjektdeltakere til å bidra (Østerlie og Johansen 2013). Selv om ansvaret og eierskapet til ulike aktiviteter er fastslått, oppstår det misforståelser om hvem som skal bidra med hva, og hvor mye bedriftspartnere skal involvere seg i de konkrete arbeidspakkene. Hvor mye bedriftene skal åpne seg og dele av data og casestudier for å gjøre forskningen mer industrirelevant, og hvilken åpenhet som er mulig i slike sentre, er et gjennomgående tema der forskning- og industripartnere har ulike forventninger om hvilke aktiviteter som er nødvendig og mulig å gjennomføre. Det er også uklart for mange hvorvidt innovasjonsansvaret ligger hos industripartnerne som kan ta i bruk relevant kunnskap for kommersialisering, hos forskerne ved å involvere industripartnerne gjennom å opplyse om mulige synergier ved forskningsaktivitetene, eller hos senterledelsen gjennom å overvåke hvilke forskningsaktiviteter som kan tas ut enten gjennom spin-off-prosjekter med industripartnerne eller opprettelse av nye foretak for å ta teknologien ut i markedet.

For det tredje dreier forventningsgap om hva som skal leveres, både av senteret som helhet og i arbeidspakkene. Noen sluttbrukere uttrykker forundring over at sentrene i liten grad er sentrert rundt utvikling av konkrete løsninger og teknologier, men fokuserer på grunnforskning på en bred front. Det er heller ikke gitt at modeller som blir brukt av forskningsinstituttene til utregninger i sentrene, blir åpent tilgjengelig. Dette er både fordi disse kan være basert på kunnskap og utviklet i tidligere prosjekter samt at forskerne ikke ser det som sin oppgave å drive denne typen programvareutvikling ettersom fagområdet ligger andre steder. Forskningspartnere uttrykker at kravet om innovasjon virker kunstig for deres måte å arbeide på og hvordan senteret er strukturert. Et av resultatene har blitt at innovasjon blir definert bredt for å omfavne mest mulig av sentrenes aktiviteter, uten at bedriftspartnerne nødvendigvis er enige i at dette er leveranser med konkret nytteverdi for deres forretningsområde.

Det vil si for oss i industrien så er en publikasjon ikke et resultat for oss, vi vil vite det du oppnår ved å sette i industrielt perspektiv. Hvor er du i skalaen fra fundamental forskning til kommersiell utnyttelse? Hva er det som gjenstår? Kan dette brukes i industrien? (Industrirepresentant, FME)

Ulike forventninger til hva som skal leveres gjennom sentrene, er en kilde til at samarbeid bryter sammen underveis. Det er også et signal om at partenes forventninger ikke har blitt godt nok avklart på forhånd, eller at enighet på senterledelsesnivå pulveriseres når det blir oversatt ned til arbeidspakkene. Både strukturelle karakteristikker ved FME-ordningen og samarbeidsutfordringer i arbeidspakkene er med å skape og forsterke forventningsgap mellom deltakerne. Forventningsgap kan dermed være symptomer på at samarbeidet ikke fungerer, men kan også fungere som en forklaring på innovasjonsutfordringene ved slike sentre. Denne dynamikken tydeliggjør hvordan en lineær forståelse av innovasjonsprosesser der forskning løftes frem av industrien, gir en begrenset forståelse av hva som faktisk foregår i FME-ene. Når vi studerer hvordan samarbeidet faktisk foregår, er det tydelig at dette er en sammensatt utfordring.

Implikasjoner for FME som instrument for innovasjon

I analysen av de to FME-ene har vi pekt på hvordan sentrenes strukturelle utforming og samarbeidsutfordringer henger sammen og gjør det utfordrende å drive teknologiutviklingsløp og kommersialisering innenfor rammene til FME-ene. Dette forklarer noen av innovasjonsutfordringene som fremkommer i NFRs midtveisevaluering av FME-ene. En virkning av sentrenes utforming er også at innovasjonsaktiviteter trekkes ut av sentrene i dedikerte spin-off-prosjekter. Dette er en naturlig konsekvens av hvordan sentrene er organisert, og utgjør positive bidrag fra sentrene. Samtidig innebærer denne dynamikken et problematisk aspekt ved at dette underkommuniseres overfor industripartnerne som ønsker å bruke slike sentre som en arena for kommersialisering av forskning og utvikling. Dette betyr ikke at industripartnere ikke vil ha noe igjen for å delta i slike sentre. Tvert om, for langsiktig satsning fremstår denne typen forskningsinstrumenter som velegnet til å jobbe frem og identifisere teknologier og løsninger som kan videreutvikles utenfor forskningssenteret. Men dette krever at industripartnerne ser på deltakelse i sentrene som mer langsiktige investeringer.

Et viktig virkemiddel for å forbedre FME-enes evne til å fungere som arena for innovasjon og kommersialisering kan ligge i langt større fleksibilitet i fordelingen av midler underveis, slik at man kan kanalisere midler inn i aktiviteter som viser seg å ha stort innovasjonspotensial. I dag avtalefestes fordelingen av bevilgningene i senteret for hele finansieringsperioden. Dette kan til en viss grad reforhandles, men er en omstendelig prosess. Samtidig kan et mer fleksibelt system der midler raskt kan kanaliseres inn i slike aktiviteter, true langsiktigheten til forskningspartnerne. Ikke alle forskningspartnere deltar i alle forskningsaktivitetene, og dersom noe prioriteres, må noen andres aktiviteter prioriteres ned. Man får da en situasjon der forskningspartnerne ikke lenger har noen garanti for at midlene de får gjennom senteret, vil støtte langsiktig forskning og kompetanseheving. Spørsmålet er om forskningsinstitusjonene, spesielt universitetene som bidrar med grunnforskning inn i disse sentrene, vil se seg tjent med denne typen løsninger. I tillegg trengs det mekanismer for å avgjøre hvilke aktiviteter som skal prioriteres.

Vi vil avslutningsvis påpeke begrensningen ved studiet vårt. Ikke alt som skjer i et senter, kan forklares gjennom senterets struktur og interne dynamikk. Det vil alltid være eksterne rammebetingelser prosjektdeltakerne ikke har råderett over. Uforutsette markedsendringer i senterets kjerneområde kan få store konsekvenser for sentrenes evne til innovasjon og kommersialisering uten at dette kan løses internt i senteret. Vi stiller oss bak informantene om at FME er et viktig virkemiddel for langsiktig forskning på miljøteknologi på en bred front som har positive ringvirkninger for industrien. Hensikten med denne artikkelen er imidlertid å løfte frem et problematisk aspekt ved ordningen og diskutere utfordringene med å omsette forskning til innovasjon i slike sentre. Artikkelen er ment som et innspill for bedre å forstå hvordan denne typen instrument fungerer i praksis opp mot målsetningen om innovasjon.

Kreditering

Denne artikkelen er finansiert gjennom FME CenSES. Den er delvis basert på data som er samlet inn i samarbeid med Ola Edvin Vie og Thomas Andre Lauvås. Vi vil takke deltakerne i de to FME-ene som har tatt seg tid til å delta i undersøkelsene våre.

  • Bugge, M., A. Midttun, T.E. Pedersen og O. Spilling (2010). FoU for en grønn energisektor. Analyser av innovasjons- og kommersialiseringsstrategier i åtte FME-er – forskningssentre for miljøvennlig energi. NIFU STEP.
  • Energi21 (2008): 850 millioner kroners sjansen. http://www.energi21.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=energi21 %2FHovedsidemal&cid=1253959653404&lang=no [sist besøkt 14. juni 2014].
  • Erkowitz, H. og L. Leydesdorff (2000). The dynamics of innovation: from National Systems and «Mode 2» to a Triple Helix of university-industry-government relations. Research Policy, 29: 364–376
  • Kvale, S. (1996). Interviews. An introduction to qualitative research interviewing. London: Sage Publications.
  • Norges Forskningsråd (2013). Mid-term Evaluation of Centres for Environmental-friendly Energy Research (FME).
  • Norges Forskningsråd (2014). Forskningssentre for miljøvennlig energi. http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Page&pagename=energisenter %2FHovedsidemal&cid=1222932140861 [sist besøkt 14. juni 2014].
  • Stortingsmelding 34 (2006–2007). Norsk klimapolitikk, Tilråding fra Miljøverndepartementet av 22. juni 2007.
  • Vie, O.E. (2012). The need for knowledge integration in renewable energy innovation projects. Technoport RERC Research 2012. Energy Procedia, 20: 364–376.
  • Østerlie, T. og J.P. Johansen (2013). Synergistic collaboration: Responsibility and authority in multilateral research and development. Proceedings of the XXIV ISPIM Conference, Finland 16.–19. juni, 2013.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS