Magma topp logo Til forsiden Econa

Steinar Sars Kvifte er statsautorisert revisor og dr.oecon. og er fagdirektør regnskap i Ernst & Young.

Finn Espen Sellæg er statsautorisert revisor og faglig rådgiver regnskap med IFRS som spesialområde i Ernst & Young.

Regnskapsføring av pensjon etter IFRS

Norske børsnoterte foretak skal fra og med 2005 avlegge konsernregnskap etter internasjonale regnskapsstandarder (International Financial Reporting Standards (IFRS)). Overgangen til IFRS representerer en betydelig faglig og praktisk utfordring. Regelverket stiller en rekke krav som forutsetter tilpasning av dagens rutiner og regnskapssystemer. IFRS har vært gjenstand for betydelige revisjoner og nyutgivelser det siste året, noe som ytterligere kompliserer implementeringsprosessen. I denne artikkelen retter vi oppmerksomheten mot IAS 19, som omhandler regnskapsføring av pensjon. Vi redegjør for hovedtrekkene i regnskapsstandarden, i tillegg til at viktige avvik mellom norsk praksis og kravene i IAS 19 drøftes.

1 INNLEDNING

Allerede i 1983 introduserte IASC et prinsipp for regnskapsføring av pensjon som har sentrale likhetstrekk med gjeldende IAS 19Employee Benefits. I denne tidlige versjonen av IAS 19 var det valgadgang mellom gjeldende lønnsnivå og forventet fremtidig lønnsnivå som beregningsgrunnlag for beregning av pensjonsforpliktelsen. I 1993 vedtok IASC en revidert versjon av IAS 19. Adgangen til å beregne pensjonsforpliktelsen med utgangspunkt i gjeldende lønnsnivå ble eliminert i denne revisjonen. I 1994 ble den norske pensjonsstandarden, NRS 6, utgitt som høringsutkast og var i stor grad basert på IAS 19. IAS 19 ble igjen revidert både i 1998, i 2000 og i 2002. Disse revisjonene hadde blant annet som formål å tilpasse standarden mot retningslinjene i det konseptuelle rammeverket («Framework for the Preparation and Presentation of Financial Statements»), som for øvrig ble vedtatt i første og foreløpig siste versjon i 1989. Tilpasningen var i all hovedsak kosmetisk ved at tittelen og formålsbestemmelsen ble gitt et mer balanseorientert preg. Prinsippene for regnskapsføring ble stort sett videreført, men enkelte mindre justeringer ble gjort.

Slik IAS 19 i dag fremstår, er det først og fremst adgangen til å amortisere estimatavvik og planendringer og adgangen til å benytte den såkalte korridorløsningen ved regnskapsføring av estimatavvik som er problematiske i forhold til IASBs rammeverk. Av de ledende standardsetterne er det foreløpig bare ASB i Storbritannia som i FRS 17 har tatt konsekvensen av at amortiserings- og korridoradgangen i pensjonsstandardene er uforenlig med brukerorienteringen vektlagt i de respektive rammeverkene. Etter FRS 17 skal estimatavvik resultatføres løpende, og korridorføring er ikke en tillatt løsning. FRS 17 er imidlertid foreløpig ikke gjort obligatorisk etter UK GAAP.

IASB har besluttet å gjøre en mindre revisjon av IAS 19 og introdusere en adgang til løpende å regnskapsføre estimatendringer uten resultatføring, men direkte mot egenkapitalen. Denne valgadgangen forutsetter at estimatendringen vises i egenkapitaloppstillingen («Statement of Changes in Equity», jf. IAS 1.96). Endringsforslaget er planlagt utgitt i form av et høringsutkast våren 2004, med påfølgende revisjon av IAS 19 våren 2005. På sikt er det forventet at det vil bli obligatorisk å resultatføre alle estimatavvik løpende, i henhold til løsningene i FRS 17.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene i IAS 19, før sentrale avvik, herunder potensielle avvik mellom IAS 19 og norsk praksis, drøftes. Mange av de problemstillingene som er omtalt i denne artikkelen, blir i skrivende stund drøftet i et eget prosjekt i regi av Norsk RegnskapsStiftelse (NRS). Det kan ikke utelukkes at NRS kommer til andre konklusjoner enn de vi trekker her, og endelig avklaring når det gjelder problemstillingene, bør avventes til etter at NRS har tatt stilling til spørsmålene. Spørsmål knyttet til overgangen fra god regnskapsskikk til IFRS drøftes avslutningsvis. På enkelte punkter kommenteres avvik mot US GAAP. Hensikten er ikke å gi en fullstendig avviksanalyse i forhold til US GAAP. Slike avviksanalyser kan gjenfinnes i en rekke publikasjoner. 2

2 HOVEDTREKKENE I IAS 19

IAS 19 omhandler alle typer ytelser til ansatte med unntak av opsjoner til ansatte som er omtalt i den nylig vedtatte IFRS 2 Share Based Payment. Ordningene er inndelt i fire kategorier:

  • Kortsiktige avlønningsordninger
  • Ytelser som gjelder etter at ansettelsesforholdet er avviklet (pensjonsordninger)
  • Andre langsiktige avlønningsordninger
  • Sluttoppgjør

Kortsiktige avlønningsordninger omfatter ordinær lønn, feriepenger, bonusplaner mv. som forfaller til betaling mindre enn tolv måneder etter utgangen av det regnskapsåret de ansatte har utført arbeidsinnsatsen (de ansattes «vederlag»). Ordinær lønn, feriepenger og bonusplaner skal etter god regnskapsskikk kostnadsføres når de ansatte opptjener krav på godtgjørelsen, og det kan i utgangspunktet legges til grunn at norsk praksis er i samsvar med IAS 19.

Andre langsiktige avlønningsordninger omfatter betalte permisjoner for «lang og tro tjeneste», langsiktig opptjening av ekstra ferie, kompensasjon i perioder når ansatte er arbeidsuføre, bonusplaner og andre avlønningsordninger som forfaller til betaling mer enn tolv måneder etter utgangen av det regnskapsåret de ansatte har utført arbeidsinnsatsen. Etter god regnskapsskikk skal utgiftene knyttet til slike langsiktige avlønningsordninger kostnadsføres i den perioden de ansatte opptjener krav på godtgjørelsen, og det kan i utgangspunktet legges til grunn at god regnskapsskikk er i samsvar med IAS 19.

Bestemmelsene om sluttoppgjør omfatter vederlagsordninger til ansatte knyttet til en regnskapspliktigs beslutning om å terminere ansettelsesforholdet før normalt pensjoneringstidspunkt, eller ordninger der de ansatte selv velger å akseptere en frivillig fratreden mot slike ytelser. Etter god regnskapsskikk (NRS 13) skal den regnskapspliktige avsette for sluttoppgjør når den regnskapspliktige er forpliktet til å yte sluttoppgjøret. Det skal foretas avsetning for utgifter til sluttoppgjør som følger av en plan som er meddelt de ansatte innen balansedagen, og som gir en selvpålagt forpliktelse. Det kan legges til grunn at god regnskapsskikk er i samsvar med IAS 19.

NRS 6 omhandler bare den andre kategorien avlønningsordninger i IAS 19, nemlig pensjonsordninger. Det er flere kompliserte problemstillinger i forbindelse med regnskapsføring av pensjonsordninger, og det er denne kategorien de viktigste forskjellene mellom IAS 19 og norsk regnskapspraksis knytter seg til.

IAS 19 omhandler alle pensjonsordninger uansett administrasjonsform, finansieringsform og juridisk regulering. Det skilles mellom ytelses- og innskuddsplaner. I innskuddsplaner gjør arbeidsgiver opp sin forpliktelse overfor de ansatte ved å innbetale et definert innskudd i ordningen, for eksempel som en gitt prosent av lønnen det enkelte år. Arbeidsgiver fraskriver seg ved innbetalingen ansvar for avkastning på midlene i ordningene og ytelsen de ansatte mottar ved pensjonering. I innskuddsordninger kostnadsføres derfor innskuddet som knytter seg til den aktuelle regnskapsperioden fortløpende.

I ytelsesbaserte ordninger skal pensjonskostnaden beregnes og fordeles over en definert opptjeningsperiode. Hovedregelen etter IAS 19 er at denne fordelingen skal skje i tråd med planens opptjeningsformel, det vil si slik de ansatte opptjener rett til fremtidig pensjon. Dersom imidlertid en forholdsmessig stor andel av opptjeningen skjer ved slutten av opptjeningsperioden (i mange pensjonsordninger skjer opptjeningen på pensjoneringstidspunktet), skal forpliktelsen fordeles lineært over opptjeningsperioden. For norske pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon innebærer dette at en lineær opptjening skal legges til grunn, da det er en betydelig økning av opptjeningen mot slutten av yrkeskarrieren. Beregningen skal gjøres basert på et estimat på faktiske fremtidige nominelle pensjonsutbetalinger. De fleste norske pensjonsordninger er slik at pensjon er avhengig av lønn på pensjoneringstidspunktet, og beregningsgrunnlaget skal da være et estimat på lønnsnivået på pensjoneringstidspunktet.

For å beregne pensjonsforpliktelsen under IAS 19 må en rekke aktuarmessige og økonomiske forutsetninger tas. En diskonteringsrente må estimeres, forventet avkastning på pensjonsmidler i finansierte ordninger og forventet lønnsutvikling må bestemmes, forventninger knyttet til regulering av løpende pensjoner og folketrygden må kvantifiseres, og en rekke demografiske faktorer må estimeres.

Endringer i forutsetningene gir opphav til regnskapsmessig tap eller gevinst som kan resultatføres fortløpende, over gjennomsnittlig gjenværende opptjeningstid knyttet til ansatte i ordningen, eventuelt over en kortere periode så lenge beregningen av denne kortere perioden skjer etter et fast mønster mellom perioder. På dette punktet er IAS 19 i samsvar med NRS 6, men skiller seg fra US GAAP. Etter SFAS 87 gjelder adgangen til å bruke gjennomsnittlig gjenværende opptjeningstid som amortiseringsgrunnlag ikke når flertallet av medlemmene i ordningen er pensjonister. I slike tilfeller er maksimal amortiseringsperiode gjennomsnittlig levetid.

IAS 19 åpner i tillegg for at akkumulerte estimatendringer som ikke overstiger det høyeste av 10 % av nåverdien av brutto pensjonsforpliktelse og markedsverdien av brutto pensjonsmidler, kan unnlates resultatført. Det er denne størrelsen som omtales som korridoren. Korridorløsningen er mest utbredt i praksis.

I IAS 19 skilles det mellom effekter av planendringer som er opptjent («vested») og planendringer som forutsetter en viss fremtidig opptjeningsperiode. I norsk sammenheng har «vested» i forbindelse med planendringer blitt forstått som planendringer som gir utslag i de ansattes fripolise i og med planendringen. Planendringer som påvirker fripolisen, skal resultatføres i planendringsperioden. Virkningen av andre planendringer skal amortiseres over gjennomsnittlig gjenværende tid frem til effektene av planendringer er opptjent. Også på dette punktet skiller IAS 19 seg fra US GAAP. Etter SFAS 87 skal virkningen av planendringer uavhengig av om de er umiddelbart opptjent eller ikke, amortiseres over gjennomsnittlig gjenværende opptjeningstid, med mindre et flertall av medlemmene i ordningen er pensjonister. I sistnevnte tilfelle skal amortiseringsperioden beregnes ut fra gjennomsnittlig levetid. Denne problemstillingen blir det redegjort nærmere for nedenfor i forhold til NRS 6 og norsk praksis.

3 SENTRALE AVVIK MELLOM IAS 19 OG NORSK PRAKSIS

God regnskapsskikk for regnskapsføring av pensjonsordninger er regulert i NRS 6. I tillegg er enkelte spørsmål ikke omhandlet i NRS 6 regulert i NRS (D) Pensjonskostnader. Sistnevnte ble først utgitt i 2000 og ble revidert i 2001. NRS (D) omhandler aktuelle spørsmål knyttet til foretaksloven og lov om innskuddspensjon som ble gjort gjeldende i 2001. Spørsmål knyttet til regnskapsmessig behandling av enkelte offentlige tjenestepensjonsordninger er også behandlet i NRS (D). Videre er enkelte generelle spørsmål om regnskapsmessig behandling av pensjon omtalt. Dette gjelder blant annet opphør og reduksjon i omfang av ytelsesplaner. NRS (D) bygger på løsningene i IAS 19 og gir således ikke opphav til vesentlige avvik mellom god regnskapsskikk og IFRS. I det følgende omtales noen få utvalgte problemstillinger som antas å være de mest sentrale for norske foretak som skal implementere IFRS fra og med 2005. 3 4

3.1 Diskonteringsrente

Etter IAS 19 skal diskonteringsrenten på hver balansedag settes til renten på bedriftsobligasjoner med særlig høy kredittverdighet («high quality corporate bonds») eller til statsobligasjonsrenten dersom det ikke finnes et effektivt marked for bedriftsobligasjoner med særlig høy kredittverdighet.

Det er vanlig å legge til grunn at begrepet «high quality corporate bonds» viser til foretak med klassifisering «AA» i henhold til Standard & Poors kredittratingsystem. I Norge er de best rangerte private industriforetakene klassifisert som «A» (for eksempel Telenor, Norsk Hydro og Statoil). Hvorvidt begrepet må tolkes strengt til kun å gjelde foretak med AA-klassifisering eller om foretak med A-klassifisering kan benyttes i land der dette er høyeste rangering, er usikkert da begrepet ikke er nærmere utdypet i IAS 19.

Det er få lange obligasjoner utstedt av norske foretak med A-klassifisering i norske kroner, og i disse obligasjonene er det få transaksjoner. For eksempel har Telenor et obligasjonslån utstedt i norske kroner med utløp i 2013. I tidsrommet fra mai 2003 til november 2003 ble det ikke handlet i dette obligasjonslånet. Dette indikerer at det ikke kan sies å være et tilstrekkelig dypt marked for lange norske bedriftsobligasjoner. IAS 19 stiller krav til at det må være et effektivt marked («deep market») for bedriftsobligasjoner for at disse skal kunne legges til grunn for å fastsette diskonteringsrenten. Hva som skal anses å være et effektivt marked, er ikke nærmere definert i IAS 19. Kredittspredningen på bedriftsobligasjoner (forskjellen mellom effektiv rente på lånet og risikofri rente med lik løpetid) kan variere betydelig over tid. Det vil derfor trolig ikke etter IAS 19 være anledning til å legge til grunn tidligere noterte kredittspredninger for å estimere en relevant diskonteringsrente basert på bedriftsobligasjoner. Mange norske industribedrifter med A-rating har imidlertid utstedt lange obligasjoner i utenlandsk valuta, for eksempel EUR, GBP og USD, som er tilstrekkelig likvide. Det er også et likvid marked for lange valuta-/renteswapavtaler mellom nevnte valutaer og norske kroner. Det vil derfor være mulig å estimere effektive norske renter for norske selskapers lange obligasjonslån i utenlandsk valuta. Mye taler for at slike estimerte renter må kunne legges til grunn for fastsetting av diskonteringsrente etter IAS 19. Da dette imidlertid er en usikker tolkning av IAS 19, vil det også være anledning til å hevde det motsatte og dermed legge statsobligasjonsrenten til grunn.

De lengste statsobligasjonsrentene vi har i Norge, har omtrent ti års løpetid. Gjennomsnittlig lengde på pensjonsforpliktelsen er ofte betydelige lengre enn ti år. De lengste statsobligasjonsrentene må derfor korrigeres for å få en rente som samsvarer med pensjonsforpliktelsens løpetid. Normalt vil 0,5 prosentpoeng tillegg til tiårsrenten gi et rimelig godt anslag på en estimert tyveårsrente.

I Norge har praksis for mange norske selskaper vært å bruke samme diskonteringsrente fra år til år. IAS 19 angir konkret at det årlig må gjøres et estimat på relevant markedsrente på balansedagen. I forhold til dagens praksis vil således overgangen til IFRS kunne medføre hyppigere endringer i diskonteringsrenten.

3.2 Pensjonsopptjening

Etter IAS 19 skal den regnskapsmessige opptjeningen starte når de ansatte begynner å opptjene rett til fremtidig pensjon. Normalt vil dette være når de meldes inn i pensjonsordningen. Etter NRS 6 starter den regnskapsmessige periodiseringen på ansettelsestidspunktet. Etter lov om foretakspensjon skal alle ansatte meldes inn i ordningen på ansettelsestidspunktet, mens etter tidligere pensjonsordninger var det vanlig å melde de ansatte inn i ordningen først etter en viss ansettelsesperiode. I praksis har imidlertid aktuarberegningene i Norge tatt utgangspunkt i medlemsbestanden slik den er oppgitt fra pensjonsordningen, og har dermed ikke inkludert de som er ansatt, men ennå ikke innmeldt i ordningen. Overgangen til IAS 19 vil derfor i praksis ikke medføre noen endring av forpliktelsen for pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon. Periodiseringen skal etter IAS 19 gjøres frem til det tidspunktet de ansatte har opptjent full rett til pensjon. Etter NRS 6 skal periodiseringen skje helt frem til pensjoneringstidspunktet. Etter lov om foretakspensjon er imidlertid pensjonsrettighetene fullt opptjent først på pensjoneringstidspunktet. I praksis antas således at disse forskjellene ikke får betydning.

For andre pensjonsordninger må planens opptjeningsformel vurderes konkret for å fastslå den regnskapsmessige periodiseringen. Noen eksempler kan illustrere dette.

Anta en usikret pensjonsordning som gir rett til full pensjon etter 20 års ansettelsestid. Dersom en person blir ansatt når han er 35 år, vil han ha opptjent rett til full pensjon når han er 55 år. Han kan da slutte i foretaket og likevel få full pensjon ved oppnådd pensjonsalder. Etter IAS 19 skal opptjeningen i dette tilfellet være avsluttet når den ansatte er 55 år. Forventet pensjoneringstidspunkt vil kun påvirke verdimålingen av forpliktelsen og ikke periodiseringen. Etter NRS 6 vil periodiseringen av en slik ordning skje frem til estimert pensjoneringstidspunkt.

En annen usikret pensjonsordning gir rett til pensjon lik kr 20 000 per avlagte tjenesteår, dog minimum 300 000 og maksimum 500 000. For en som blir ansatt når han er 45 år, vil dette gi 22 års opptjeningstid og pensjon på 440 000. For en som blir ansatt når han er 40 år, vil 27 års opptjening gi 540 000 i pensjon, et ytelsesnivå som faller utenfor maksimumsnivået. Opptjening for denne ansatte starter derfor først når vedkommende er 42 år etter IAS 19, da opptjening før dette ikke medfører ekstra pensjonsytelser. Etter NRS 6 vil periodiseringen av en slik ordning skje fra og med ansettelse eller når ordningen blir etablert.

I forhold til pensjonsforpliktelser knyttet til AFP-ordninger blir dette spørsmålet aktualisert. Det opptjenes ikke rettigheter som en får med seg dersom en slutter før pensjoneringstidspunktet i AFP (fripolise). Regelverket er videre som oftest slik at en må ha vært ansatt de tre siste årene for å få rett til å ta ut AFP. En ansatt kan derfor slutte i selskapet, komme tilbake når han er 59 år og likevel ha rett til full AFP. Hvorvidt dette medfører at den usikrede AFP-forpliktelsen må periodiseres over disse tre årene og ikke hele ansettelsesperioden etter IAS 19, slik som er vanlig norsk praksis, er ikke opplagt. Etter vår vurdering skal imidlertid slike ordninger periodiseres fra og med ansettelsestidspunktet og frem til pensjoneringstidspunktet. Dette vil være i tråd etablert norsk praksis.

3.3 Planendringer

Som redegjort ovenfor medfører planendringer som gir umiddelbart utslag i fripolisen, resultatføring i endringsperioden. Planendringer som ikke reflekteres i fripolisstørrelsen i og med endringen, skal amortiseres over forventet gjennomsnittlig opptjeningstid. Etter NRS 6 kan en velge mellom amortisering over gjennomsnittlig gjenværende opptjeningsperiode, en kortere periode eller resultatføring i endringsperioden uavhengig av om planendringen reflekteres direkte i fripolisen.

Det har vært reist spørsmål om det i planendringer som gir utslag i fripolisen, bare er den umiddelbare effekten på fripolisen eller om det er den fulle virkningen på den beregnede pensjonsforpliktelsen («Project Benefit Obligation», PBO) som skal resultatføres i endringsperioden. Førstnevnte størrelse vil typisk være mindre enn endringen i PBO ettersom den er beregnet med utgangspunkt i gjeldende lønnsnivå, mens sistnevnte er beregnet med utgangspunkt i forventet sluttlønn. Det knytter seg en viss usikkerhet til dette spørsmålet, men etter vår oppfatning tilsier prinsippene i IAS 19 at det er endringen i PBO som skal resultatføres.

3.4 Pensjonsmidler

Etter IAS 19 skal pensjonsmidler verdsettes til virkelig verdi. Dersom pensjonsmidler er knyttet til en forsikringspolise («qualifying insurance policy»), skal imidlertid verdien av forsikringspolisen anses benyttes og ikke verdien av de underliggende eiendelene. Dette vil være tilfellet for pensjonsordninger i norske livselskaper. I hovedsak vil forskjellen mellom verdien av forsikringspolisen (flytteverdien) og virkelig verdi av de underliggende eiendeler være at anleggsobligasjoner er medtatt til amortisert kost i flytteverdien.

I flytteverdien er transaksjonskostnader fratrukket ved at kursreguleringsfondet er inkludert med kun tre fjerdedeler. Etter IAS 19 må dette inkluderes med sin fulle verdi.

Pensjonsordninger i egen pensjonskasse vil ikke være å anse som en forsikringspolise, og da skal alle pensjonsmidler medtas til virkelig verdi.

3.5 Uførepensjon

Etter IAS 19 synes uførepensjon å falle utenfor pensjonsbegrepet («post-employment benefits»). I IAS 19 listes ulike typer ordninger som inngår i kategorien andre langsiktige avlønningsordninger («other long-term employee benefits»), og i denne listen er uførepensjon nevnt. For uføreytelser der størrelsen på uførepensjonen er uavhengig av opptjeningstiden, skal kostnadsføringen etter IAS 19 først skje på det tidspunktet en ansatt faktisk blir ufør. På det tidspunktet avsettes nåverdien av forventede fremtidige ytelser til vedkommende.

For uføreordninger med opptjening av rettigheter over ansettelsesperioden skal det imidlertid foretas beregninger av forventede fremtidige utbetalinger som nåverdijusteres og periodiseres over forventet opptjeningstid, på samme måte som for alderspensjon.

Uføredekninger etter lov om foretakspensjon kan enten være rene forsikringsdekninger eller kombinerte uføreordninger som består av både et risikoelement og et spareelement (tilsvarende som for alderspensjon). I førstnevnte ordning opptjenes det ikke fripoliser for de ansatte. For rene forsikringsdekninger dekker foretakets årlige premie med endelig virkning risikoen for konstatert uførhet det enkelte år. Rent praktisk gjennomføres dette ved at livselskapet gjennomfører et risikooppgjør hvert år hvor årets innbetalte midler fra samtlige foretak i slike ordninger samles og fordeles til de selskapene som faktisk har hatt uføretilfeller i året. Eventuelt overskudd eller underskudd overføres til eller fra medlemsforetakene som en del av risikoresultatet. Dette innebærer at den faktiske premien som netto belastes, tilsvarer en forholdsmessig andel av alle uføretilfeller i livselskapet det året.

For ordninger med spareelement vil det i tillegg til et risikooppgjør også være sparing i ordningen som innebærer at de ansatte får med seg en fripolise for uførepensjon basert på antall opptjeningsår. En fripolise for uførhet innebærer at den ansatte vil få en uførepensjon selv om uførheten inntreffer etter at arbeidsforholdet er avsluttet. For slike ordninger skal det gjennomføres aktuarberegninger for å fordele kostnaden over opptjeningstiden. Denne aktuarberegningen vil inkludere alle kostnadene knyttet til ordningen, ikke bare spareelementet.

Dersom uførepensjonsordninger ikke er definert som pensjonsytelser etter IAS 19, er det ikke anledning til å benytte metoder for utjevning av estimatavvik, herunder korridoren. Alle estimatavvik og effekter av planendringer på uførepensjon skal i så fall resultatføres løpende. En slik løsning er ikke i tråd med norsk praksis.

Dersom imidlertid uførepensjoner er inkludert i en ytelsesbasert alderspensjonsordning, er det sikker internasjonal praksis å behandle dette som en del av pensjonsordningen, selv om det ikke direkte åpnes for dette i IAS 19. Denne løsningen er dessuten i tråd med US GAAP. Dette innebærer at for pensjonsplaner hvor uførepensjon er en integrert del av en ytelsesbasert alderspensjonsordning, kan korridormetoden benyttes for uførepensjon. Dette gjelder imidlertid kun dersom det er opptjening av rettigheter i uføredelen av ordningen. Dersom det er ren forsikringsdekning, skal det ikke beregnes noen forpliktelse, og dermed blir det heller ingen estimatavvik.

For selskaper med innskuddsbasert alderspensjon og en tilhørende ytelsesbasert uførepensjonsordning kan ikke korridormetoden benyttes for uførepensjon da denne ordningen vil bli klassifisert som andre langsiktige avlønningsordninger etter IAS 19.

3.6 Arbeidsgiveravgift

IAS 19 definerer pensjonsytelser som de ytelser de ansatte mottar. Arbeidsgiveravgift er et direkte resultat av betalte pensjoner eller pensjonspremier, men de ansatte mottar ikke arbeidsgiveravgiften. Et viktig spørsmål er derfor om arbeidsgiveravgift er omfattet av begrepet pensjonsytelser etter IAS 19. Etter vår oppfatning kan ikke IAS 19 tolkes bokstavelig i definisjonen av hvilke ytelser som er omfattet. Et vanlig utgangspunkt for regnskapsføring er å se på hva den regnskapspliktige må ut med, og ikke hva en motpart (den ansatte) mottar. Dette innebærer at arbeidsgiveravgift bør anses som en del av pensjonsytelsene og inngå i beregningen av pensjonsforpliktelsen.

Det vil i utgangspunktet være påløpt en forpliktelse til å betale arbeidsgiveravgift på forskjellen mellom pensjonsforpliktelsen og pensjonsmidlene. Nettoforpliktelsen må derfor legges til grunn for å beregne arbeidsgiveravgiften. Den påløpte arbeidsgiveravgiften vil da være å anse som en del av pensjonsforpliktelsen og vil således også inngå ved beregningen av estimatavvik.

Det vil imidlertid knytte seg usikkerhet til beregningen av den påløpte arbeidsgiveravgiften. Bakgrunnen for dette er at det kun skal beregnes arbeidsgiveravgift på innbetalt premie og ikke på avkastning av pensjonsmidler. Tilsvarende vil det ikke gis fradrag for rentekostnaden på pensjonsforpliktelsen. Siden forventet avkastning på pensjonsmidler normalt sett er høyere enn diskonteringsrenten, vil deler av pensjonsforpliktelsen bli dekt gjennom fremtidig avkastning på pensjonsmidler som overstiger renten på forpliktelsen, og ikke gjennom innbetaling av pensjonspremie. Ved å beregne påløpt arbeidsgiveravgift på nettoforpliktelsen vil derfor forpliktelsen overvurderes. Dette vil imidlertid i de fleste tilfeller være en tilstrekkelig tilnærming til forpliktelsen, men i spesielle tilfeller vil det være behov for å gjøre en nærmere analyse av faktisk påløpt arbeidsgiveravgift knyttet til pensjonsforpliktelsen.

I tilfeller hvor pensjonsmidlene er større enn pensjonsforpliktelsen, vil det kunne hevdes at selskapet har forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift som skal balanseføres. Det vil imidlertid kunne være stor usikkerhet knyttet til om dette faktisk er en fordel for selskapet. I mange tilfeller vil en overfinansiering helt eller delvis stamme fra ekstra god avkastning på pensjonsmidler. I slike tilfeller har ikke selskapet betalt arbeidsgiveravgift på netto overfinansiering, og således vil det heller ikke være noe å balanseføre. På den annen side vil selskapet ha en fordel i forhold til andre selskaper med underdekning som må dekke forpliktelsen ved innbetalinger, da dette vil utløse arbeidsgiveravgift. Generelt vil det på grunn av usikkerhet ikke være anbefalt å balanseføre forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift på overfinansiering, men i spesielle tilfeller vil dette kunne forsvares. Forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift vil imidlertid ikke være å anse som pensjonsmidler etter IAS 19, og dette må derfor i tilfelle balanseføres som en ordinær fordring og ikke som en del av pensjonsmidlene.

4 IMPLEMENTERING AV IFRS

I IFRS 1 er det gitt overgangsregler for foretak som tar i bruk IFRS for første gang. Utgangspunket er at gjeldende IFRS på implementeringstidspunktet skal legges til grunn retrospektivt, som om de aktuelle standardene hadde vært brukt tilbake i tid. Enkelte unntak fra denne hovedregelen gjelder.

Med utgangspunkt i bestemmelsene i IFRS 1 redegjøres det i det følgende for sentrale spørsmål knyttet til regnskapsføring av pensjon ved overgangen fra god regnskapsskikk til IFRS.

Hovedregelen i IFRS 1 gjelder også i forhold til IAS 19. I utgangspunktet skal standarden gis anvendelse tilbake i tid. I forhold til andre standarder enn IAS 19 er dette en praktiserbar bestemmelse. Avvik mellom god regnskapsskikk og IFRS som ga utslag i ulik regnskapsføring en viss tid tilbake, vil som oftest være visket ut ved implementering av IFRS. For eksempel vil avvik knyttet til beregning av anskaffelseskost for anleggsmidler gradvis elimineres over avskrivningsperioden.

For regnskapsføring av pensjon er situasjonen imidlertid annerledes. Dersom korridor og amortisering har vært anvendt, vil bare avvik utover korridoren bli visket ut over tid, og i prinsippet vil avvik uendelig langt tilbake i tid fortsatt ligge i balansen. En full retrospektiv innføring av IAS 19 må derfor gå tilbake til det tidspunktet pensjonsordningen ble etablert for å oppfylle hovedregelen i IFRS 1. Siden dette normalt vil være forbundet med mange praktiske vanskeligheter, åpner IFRS 1 for at alle uamortiserte estimatavvik nullstilles i inngående balanse ved implementering av IFRS (inngående balanse i første år det vises sammenligningstall for). For norske selskaper som har pensjonsordninger som har eksistert fra før NRS 6 ble innført, antas det at overgangsordningen er det eneste praktiske gjennomførbare alternativet. For selskaper som har pensjonsordning som er etablert etter at NRS 6 ble implementert, må det gjøres en konkret vurdering av om det vil være praktisk mulig å beregne hva estimatavvikene ville vært dersom IAS 19 hadde vært benyttet i stedet for NRS 6.

IFRS åpner ikke for nullstilling av uamortiserte planendringer, noe som innebærer at tidligere planendringer og regnskapsføringen av disse må kartlegges ved implementering av IFRS. For foretak som etter NRS 6 har valgt å amortisere virkningen av planendringer, vil normalt ha en identifiserbar effekt av å implementere IFRS. Effekten vil tilsvare den delen av uamortiserte planendringer som ved overgangen er fullt ut opptjent ettersom slike planendringer etter IAS 19 skulle vært resultatført tidligere. Forskjellen mellom NRS 6-behandlingen og IAS 19-behandlingen korrigeres i inngående balanse (inngående balanse i første år det vises sammenligningstall for).

Beregningsforutsetningene som skal benyttes for balanseført pensjonsforpliktelse i åpningsbalansen for det første IFRS-regnskapet, skal være konsistente med de beregningsforutsetninger selskapet brukte i siste årsregnskap avlagt før første åpningsbalanse utarbeidet etter IFRS. Med unntak av det mulige avviket mellom IAS 19 og NRS 6 i forhold til diskonteringsrente redegjort for ovenfor, er det ingen grunn til at forutsetningen brukt under NRS 6 skal avvike i forhold til forutsetningene under IAS 19.

Med det nevnte unntaket antas det således at forutsetningen lagt til grunn i 2003-regnskapet også gjelder i åpningsbalansen etter IFRS i foretak som implementerer IFRS i 2005. Endringer i de økonomiske forutsetningene etter 1. januar 2004 vil således inngå i en eventuell korridor i IFRS-regnskapet. Dersom for eksempel diskonteringsrenten i årsregnskapet for 2003 var 5,5 % og rentenivået stiger i løpet av 2004, slik at en relevant rente 31. desember 2004 er 7 %, vil effekten av denne renteendringen inngå i korridoren i 2004 og skal ikke føres mot egenkapitalen som en del av implementeringen 1. januar 2004.

5 AVSLUTTENDE KOMMENTARER

IAS 19 er i all hovedsak sammenfallende med NRS 6 og NRS (D). Til tross for at det i ulike sammenhenger har vært argumentert for at forskjellene mellom IAS 19 og norsk praksis er mange, er vi av den oppfatning at de potensielle forskjellene i praksis vil gi få og relativt små utslag. Den viktigste forskjellen vil være at gjeldende norsk praksis for fastsetting av diskonteringsrente og regnskapsføring av planendringer ikke vil kunne videreføres. Planendringer som gir direkte utslag i fripolisen, skal resultatføres i endringsperioden etter IAS 19. Denne forskjellen kan medføre korreksjoner mot egenkapitalen av virkningen av planendringer som på implementeringstidspunktet ikke er ferdig amortisert.

I tillegg til uamortiserte virkninger av tidligere planendringer som skulle vært resultatført i endringsperioden etter IAS 19, er det adgangen til å korrigere alle akkumulerte estimatavvik, både innenfor og utenfor korridoren, mot egenkapitalen som vil representere den viktigste implementeringsvirkningen.

  • 1: Denne artikkelen inngår også i Ernst & Youngs artikkelsamlingIFRS i Norge, som ble publisert i mai 2004.
  • 2: Se for eksempel den andre utgaven avIAS/US GAAP Comparison utgitt av IASB i 2002 i samarbeid med Ernst & Young.
  • 3: I artikkelsamlingenMot et nytt regnskapsregime i Norge, utgitt av Oslo Børs og Andersen i 2001, gis en detaljert avviksanalyse av IAS 19 og NRS 6. Ettersom bare små endringer er gjort i de to standardene etter 2001, vises det til denne analysen for en mer detaljert gjennomgang av mulige avvik mellom standardene.
  • 4: Redegjørelsen i det følgende bygger i stor grad på tilsvarende redegjørelse i artikkelen «Regnskapsføring av pensjon etter IFRS» i artikkelsamlingenPensjon, utgitt av Ernst & Young i samarbeid med Aon Grieg i 2003.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS