Magma topp logo Til forsiden Econa

Regulering for bærekraft?

figur-author

Effektene av pliktig samfunnsansvarsrapportering

Sammendrag

Fra 2013 har store norske foretak måttet redegjøre for sitt arbeid med samfunnsansvar i årsrapporten. Denne artikkelen bruker kvantitative data fra perioden 2011–2016 til å studere effektene av denne lovendringen på børsnoterte selskaper sin åpenhet om samfunnsansvar. Sammenlignet med svenske og danske selskaper økte norske selskaper sin åpenhet etter lovendringen, men denne økningen var isolert til forhold relatert til selskapsstyring. Selskapenes åpenhet om arbeid med miljø og sosiale forhold endret seg ikke relativt til kontrollgruppen. Selskaper som hadde et lavere nivå før lovendringen, økte sin åpenhet mest. Alt i alt virker det som pliktig samfunnsansvarsrapportering har hatt en effekt, men at effekten er ganske liten.

Introduksjon

Fra og med regnskapsåret 2013 ble store norske foretak pliktige til å redegjøre om sitt arbeid med samfunnsansvar i årsrapporten. Ifølge regnskapslovens § 3-3 c skal store foretak redegjøre for

… hva foretaket gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter …

Bakgrunnen for lovendringen var et politisk ønske om å skape økt bevissthet om samfunnsansvar. I Stortingsmelding nr. 10 (2008–2009), Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, konkluderte regjeringen med at det var vanskelig å finne klare juridiske virkemidler for økt samfunnsansvar, men at tiltak som kunne legge til rette for offentlig søkelys på virksomhetens samfunnsansvar, kunne gjøre det enklere for opinionen og forbrukere å legge press på virksomheter og også påvirke internt i bedriften. Etter utredning fra en arbeidsgruppe og videre politisk debatt ble endringene i regnskapsloven vedtatt, gjeldende fra regnskapsåret 2013 (Olsen & Orderdalen, 2014).

Lovendringen er en del av en internasjonal trend der stater eller børser i økende grad forplikter selskaper til å rapportere om sitt arbeid med samfunnsansvar og bærekraft. Danmark har hatt en slik pliktig rapportering siden 2008, EU innførte pliktig rapportering for alle sine medlemsland fra 2018, og børser i store økonomier som India og Kina har også innført pliktig rapportering (Ioannou & Serafeim, 2016; CSR Europe & GRI, 2018).

Effektene av en slik pliktig rapportering er ikke helt selvsagte. Lovendringen i Norge gjaldt store foretak, som på tidspunktet for lovendringen allerede typisk kommuniserte om sitt arbeid med og resultater innen samfunnsansvar og bærekraft. Siden de fleste reguleringer, inkludert den norske, er forholdsvis generelle og lite krevende å tilfredsstille, ville disse selskapene ikke nødvendigvis behøve å øke sin åpenhet eller endre praksis. Formålet med denne artikkelen er derfor å vurdere effekten av innføringen av pliktig samfunnsansvarsrapportering i Norge. Førte lovendringen til at store norske selskaper økte sin åpenhet om samfunnsansvar?

Kan pliktig rapportering føre til mer og bedre informasjon om selskapenes arbeid med samfunnsansvar?

Det er vanskelig å vurdere bedrifters arbeid med etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Hvor mye gjør bedriften for at produktet er produsert uten bruk av barnearbeid eller tvangsarbeid i leverandørkjeden? Hvor store klimautslipp er selskapet ansvarlig for? Har kvinner og menn like muligheter internt i selskapet? Dette er vanskelige eller umulige spørsmål å vurdere, uten detaljert informasjon fra selskapene selv. Mange grupper kan være interessert i svarene på slike spørsmål, og både investorer, forbrukere, myndigheter, ideelle organisasjoner, ansatte og andre kan ha nytte av slik informasjon (Utgård, 2017). Reguleringer som pålegger selskapene å rapportere om sitt arbeid og sine resultater innen samfunnsansvar og bærekraft, kan bidra til å gi disse relevant informasjon.

Samtidig rapporterer og kommuniserer mange selskaper om sitt arbeid med bærekraft og samfunnsansvar i årsrapporter, på nettsider og i andre kanaler, også uten regulering. Dette kan være et resultat av et ønske om å utmerke seg ovenfor gruppene som er opptatt av sosiale og miljømessige prestasjoner, av press fra sterke interessegrupper, eller av et ønske om å bli sett på som en legitim og god aktør i samfunnet (Fifka, 2011). I Norge var dette allerede tilfellet før lovendringen i 2013. En uformell gjennomgang av de 20 største selskapene notert på Oslo Børs i 2012 viser for eksempel at de alle kommuniserte til dels betydelig om bærekraft og samfunnsansvar. Før lovendringen i 2013 var selskapene allerede forpliktet til å rapportere om selskapets arbeid med arbeidsmiljø, likestilling og ytre miljø. En gjennomgang av de 100 største norske selskapenes rapportering i 2004 viste likevel at bare rundt halv­parten oppfylte de formelle kravene til rapportering om arbeidsmiljø og likestilling, og kun ti prosent kravene om ytre miljø (Ruud mfl., 2005).

Gitt at mange selskaper kommuniserer mye om samfunnsansvar uansett, og at selskapene i begrenset grad oppfylte de tidligere rapporteringskravene, er det ikke helt klart i hvilken grad pliktig samfunns­ansvarsrapportering skulle ha en effekt på bedriftenes faktiske rapportering og åpenhet. Dette gjelder spesielt for den norske regnskapsloven, som kan tilfredsstilles ved å angi at man ikke gjennomfører spesielle tiltak på områdene nevnt i loven (Olsen & Orderdalen, 2014). Det var derfor, kanskje paradoksalt, ikke helt klart at reguleringen faktisk ville øke åpenheten.

En mulighet er at lovendringen har hatt mest effekt for selskaper som før endringen kommuniserte ingenting eller svært lite om samfunnsansvar. Disse kan oppleve det som pinlig eller lite ønskelig å kommunisere at man ikke jobber med samfunnsansvar, og dermed legge ressurser i å beskrive sitt arbeid bedre eller til og med forbedre sitt samfunnsansvars- og bærekraftsarbeid.

Eksisterende forskning finner at pliktig rapportering gir resultater

Forskning på området er økende, som følge av at flere land og børser har innført slike regler. Den mest omfattende studien er gjort av Ioannou og Serafeim (2016), som studerer effektene av pliktig samfunnsansvars­rapportering i Kina, Danmark, Malaysia og Sør-Afrika. De sammenligner endringen i samfunnsansvarsrapporteringen for selskaper berørt av regelendringen i disse landene, med endringen i kontrollgrupper bestående av selskaper fra resten av verden eller USA. De finner at selskapene som er påvirket av nye åpenhetsreguleringer, økte sin samfunnsansvarsrapportering etter endringene, og at dette igjen hadde en positiv effekt på selskapsverdien.

Effektene av pliktig samfunnsansvarsrapportering i den norske regnskapsloven har blitt studert av Olsen og Olderdalen (2014), som ser på effektene for norske sparebanker. De finner at sparebankene økte plassen brukt på samfunnsansvar i årsrapportene etter lov­endringen, og at de spesielt inkluderte mer informasjon om arbeidet sitt med menneskerettigheter, korrupsjon og det ytre miljø. Det var likevel ingen banker som i 2013 oppfylte lovkravene fullstendig.

En betydelig litteratur ser på effektene av pliktig rapportering mer generelt. Pliktig rapportering kan også ha reelle effekter på selskapenes oppførsel fordi selskapene endrer atferd når de blir tvunget til å informere åpent om sine resultater. Innføringen av pliktig samfunnsansvarsrapportering på kinesiske børser førte for eksempel til mindre forurensning (Chen mfl., 2018). Pliktig rapportering av klimagassutslipp i årsrapporten gav utslippsreduksjon blant britiske selskaper (Grewal, 2017), og pliktig rapportering av ulykker for gruveselskaper reduserte antall ulykker (Christensen mfl., 2015). Danske bedrifter over en viss størrelse ble fra 2006 forpliktet til å rapportere om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. En nylig publisert analyse finner at dette reduserte lønnsforskjellene med sju prosent (Bennedsen mfl., 2019).

En kvantitativ studie av effektene av den norske lovendringen

Denne studien ser på effektene av lovendringen på norske selskapers åpenhet om samfunnsansvar. Dataene om selskapers åpenhet innen samfunnsansvar kommer fra Bloomberg, en velkjent internasjonal leverandør av børs- og selskapsdata. Som en del av sin dataportefølje samler de også inn data om selskapers arbeid med ESG-kriterier (environmental, social, governance). Basert på offentlig tilgjengelige data fra årsrapporter, bærekraftrapporter og nettsider, og en spørreundersøkelse sendt direkte til selskapene, kalku­lerer Bloomberg en «åpenhetsscore» for mer enn 10 000 selskaper internasjonalt. Denne åpenhets­scoren er delt i fire: en generell, overordnet score (ESG disclosure) og tre sub-scorer for miljø, sosiale forhold og selskaps­styring. Data om miljø inkluderer mellom annet informasjon om CO2-utslipp, forbruk av vann og energi samt materialbruk. Data om sosiale forhold inkluderer for eksempel informasjon om ansattes forhold, likestilling, kundeklager og inspeksjon av underleverandører. Data om selskapsstyring inkluderer info om styresammensetning, politisk involvering og belønning av ledere (Bloomberg, 2019). Bloombergs ESG-data er dermed ikke data for nivået på selve resultatene innen ESG, men for nivået på åpenhet om resultatene.

Bloomberg henter inn data for mer enn 100 ulike indikatorer og lager en score der 100 tilsvarer full åpenhet eller rapportering på alle indikatorer, og 0 tilsvarer ingen åpenhet eller rapportering. Denne scoren blir kalkulert innenfor hver bransje, siden ikke alle indikatorer er relevante for alle bransjer.

I denne studien bruker jeg data for alle norske, svenske og danske selskaper som er tilgjengelig i Bloombergs database i perioden 2011–2016. Samtlige selskaper er børsnoterte, og de fleste er naturlig nok store selskaper. Tabell 1 gir informasjon om selskapene i studien.

Tabell 1 Om selskapene i studien.

 Antall selskaperGjennomsnittlig omsetning (2011) (kroner)Gjennomsnittlig åpenhet om ESG (2011) (0–100, Bloomberg)
Norge 70 5 343 23,5
Sverige 99 8 130 34,5
Danmark 39 6 353 30,4

Graf 1 viser gjennomsnittsnivået for åpenhet innen ESG i perioden 2011–2016 for selskaper fra de tre landene i studien. Grafen viser gjennomsnittsnivået uten å ta hensyn til at selskapene i landene er av forskjellig størrelse, i forskjellig bransje og så videre, så det er ikke så relevant å sammenligne nivået direkte. Det interessante er å se på utviklingen. Trenden virker forholdsvis stabil fra 2011 til 2012, men nivået av åpenhet blant norske selskaper økte fra 2012 til 2014, og det virker umiddelbart som økningen er sterkere enn for svenske selskaper. Danske selskaper har hatt en forholdsvis stabil utvikling i perioden.

figur

Figur 1 Åpenhet om ESG per land.

Regresjonsmodeller

En ren sammenligning av norske selskapers åpenhet før og etter lovendring blir for enkel, fordi det kan være andre grunner enn lovendringen som gjør at selskapene øker sin åpenhet. For å estimere effekten av den pliktige samfunnsansvarsrapporteringen sammenligner jeg derfor forskjellen i åpenhet om samfunnsansvar blant norske selskaper før og etter lovendringen, med forskjellen i samme periode for en kontrollgruppe av selskaper som ikke ble påvirket av lovendringen (svenske og danske selskaper). Det er altså endringen i åpenhet blant norske selskaper før og etter lovendringen som blir sammenlignet med endringen i åpenhet blant svenske og danske selskaper i samme periode. Dette er et såkalt forskjeller-i-forskjeller-design (Finseraas & Kotsadam, 2013). I all hovedsak repliseres Iannou og Serafeim (2016), og følgende økonometriske modell estimeres:

figur

ESGit er nivået for åpenhet om ESG for selskap i i år t. β1 er variabelen vi er mest interessert i. Denne variabelen tar verdien 1 for norske selskaper etter lovendringen, altså fra og med 2014, og 0 ellers. β1 fanger dermed effekten av endringen i åpenhet om ESG for norske selskaper etter lovendringen, relativt til endringen i åpenhet for danske og svenske selskaper. I tillegg kontrollerer modellen for selskapsstørrelse og soliditet, for å utelukke at endringer i disse faktorene påvirker resultatene. Modellen inkluderer også enhetsfaste effekter for hvert selskap (figur) og tidsfaste effekter for hvert år (figur). Dette sikrer at resultatene ikke blir påvirket av andre, konstante forhold ved selskapene (f.eks. bransje eller synlighet) eller tidsperiodene (f.eks. en spesiell hendelse et år som påvirker alle selskapene i utvalget). Fire ulike modeller blir estimert: en hovedmodell, med summen av ESG som avhengig variabel, og tre delmodeller med åpenhet innen miljø, sosiale forhold og selskapsstyring som avhengige variabler. Tabell 2 presenterer resultatene.

Tabell 2 Resultater, regresjonsmodeller.

 Avhengig variabel: Bloombergs ESG-score for åpenhet
 Åpenhet ESG totaltÅpenhet miljøÅpenhet sosiale forholdÅpenhet selskapsstyring
  (1) (2) (3) (4)
         
Påvirket av lovendring 1,400** –0,696 –0,272 1,067
  (0,586) (0,725) (0,885) (0,692)
År: 2012 1,308** 1,235 2,094** 1,072
  (0,602) (0,849) (0,842) (0,696)
År: 2013 2,306*** 1,507** 2,756*** 1,950***
  (0,553) (0,747) (0,781) (0,684)
År: 2014 2,843*** 2,201*** 4,130*** 2,647***
  (0,594) (0,820) (0,820) (0,674)
År: 2015 3,804*** 2,216** 5,641*** 2,846***
  (0,618) (0,879) (0,831) (0,683)
År: 2016 4,123*** 2,149** 6,798*** 3,180***
  (0,649) (0,917) (0,894) (0,696)
Selskapsstørrelse 0,0001** 0,0001*** –0,00001 0,00001
  (0,00002) (0,00003) (0,00003) (0,00002)
Soliditet 0,009 0,016 0,252** –0,063
  (0,076) (0,119) (0,106) (0,084)
Konstant 47,734*** 45,172*** 48,651*** 53,369***
  (1,821) (2,242) (2,342) (2,003)
         
Enhetsfaste effekter per selskap Ja Ja Ja Ja
Observasjoner 1,112 920 969 1,112
R2 0,930 0,915 0,874 0,865
Justert R2 0,913 0,892 0,840 0,831
Referansekategori år: 2011. Robuste standardfeil i parentes. *p < 0,1; **p < 0,05; ***p < 0,01

Variabelen vi er interessert i, er «Påvirket av lovendring», som altså fanger endringen i åpenhet blant norske selskaper sammenlignet med de svenske og danske. Vi ser at for åpenhet om ESG totalt (modell 1) er koeffisienten positiv og signifikant forskjellig fra 0. En koeffisient på 1,4 betyr at åpenheten om ESG etter lovendringen i gjennomsnitt økte med 1,4 poeng på Bloombergs skala, som går fra 0–100. Vi ser ellers at åpenhet om sosiale og miljømessige forhold (modell 2 og 3) ikke ble signifikant påvirket, men at åpenhet om selskapsstyring økte. Resultatene viser også at åpenhet om ESG økte ganske jevnt i perioden 2011–2016. Lovendringen ble vedtatt i 2013, men gjennomført fra regnskapsåret 2014. Man kan dermed tenke seg at selskapene allerede i 2013 hadde begynt å tilpasse seg. Alternative modeller som bruker 2013 som tidspunkt for lovendringen (ikke rapportert her), gir svært like resultater som i tabell 2.

Selskapene som på forhånd var minst åpne, ble mest påvirket

figur

Figur 2 Åpenhet om ESG blant kvartiler av norske selskaper.

Figur 2 viser utviklingen i åpenhet om ESG basert på nivået av åpenhet i 2011. Kvartil 1 er gjennomsnittet for fjerdedelen av selskaper som hadde lavest nivå av åpenhet i 2011, kvartil 2 gjennomsnittet for dem som hadde nest lavest nivå, og så videre.

Vi ser at det er i hovedsak selskaper fra de to nederste kvartilene, altså halvdelen av selskaper som hadde lavest nivå av åpenhet i 2011, som har økt sin åpenhet etter lovendringen. En regresjonsmodell som ikke rapporteres her, viser at interaksjonen mellom åpenhetsnivået i 2011 og en dummy for om selskapet er påvirket av lovendring, er signifikant og negativ. Dette bekrefter inntrykket fra grafen: at selskaper med et lavere nivå før lovendringen økte sin åpenhet mest.

Diskusjon

Denne studien indikerer at endringen i regnskaps­loven om pliktig samfunnsansvarsrapportering førte til at store norske selskaper økte sin åpenhet om samfunnsansvar etter lovendringen, sammenlignet med kontrollgruppen bestående av svenske og danske selskaper. Økningen var imidlertid forholdvis liten og tilsvarer om lag 1,4 poeng på Bloombergs åpenhetsskala, som går fra 0 til 100. Økningen var også begrenset til åpenhet innen området selskapsstyring, og dataene viser ingen signifikant økning i åpenhet om sosiale og miljømessige forhold.

At økningen i åpenhet var begrenset til forhold innen selskapsstyring, er overraskende, gitt at endringen i den norske regnskapsloven krevde rapportering om menneskerettigheter, sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon. Dette er ikke temaer som blir fanget opp i indikatorene for selskapsstyring. Dette stiller spørsmål ved om den økte rapporteringen blant norske selskaper faktisk skyldes endringen i regnskapsloven.

For lovgiver og organisasjoner som støttet lov­endringen, er resultatene i denne studien kanskje litt blandede nyheter. Endringen har hatt en effekt, men effekten er ikke så stor, og konsentrert rundt dem som var lite åpne i utgangspunktet. Man kan spekulere på om dette er et resultat av de andre selskapenes allerede eksisterende kommunikasjon om samfunnsansvar og bærekraft, og regnskapslovens begrensede innflytelse på slik kommunikasjon totalt sett. Dette betyr ikke at regulering av informasjon om samfunnsansvar ikke kan ha en stor verdi. Resultatene fra internasjonal forskning tyder på at mer spesifikke krav vil kunne ha større effekt på selskapenes åpenhet og kanskje også praksis. Et spørsmål er også om årsrapporten er beste sted for rapportering om samfunnsansvar. For at dataene skal kunne brukes av ulike interessenter, må kanskje dataene ut av årsrapportene?

Denne studien har noen begrensninger. Dataene er av en type som er mye brukt i forskning på samfunns­ansvar og bærekraft og også blant investorer og konsulenter, men som har mye usikkerhet. Det er for eksempel dårlig korrelasjon mellom ulike data­leverandørers vurderinger av samme selskap (Chatterji, Levine, & Toffel, 2009). Dataene sier heller ikke noe om det kvalitative innholdet av rapporteringen hos selskapene: Noen selskaper kan ha forbedret seg på ulike områder uten at dette blir fanget opp i de kvantitative karak­terene. Det kan heller ikke utelukkes at det var andre ting som skjedde samtidig med endringen i regnskapsloven som påvirket de norske selskapene i utvalget relativt til de svenske og danske, og som fikk konsekvenser for åpenhetsnivået.

  • Bennedsen, M., Simintzi, E., Tsoutsoura, M., & Wolfenzon, D. (2019). Do firms respond to gender pay gap transparency? Working Paper 25435. Cambridge, MA: National Bureau of Economic Research. https://doi.org/10.3386/w25435
  • Bloomberg (2019). ESG Data 2019. Hentet 14.02.2019 fra https://www.bloomberg.com/impact/impact/esg-data/
  • Chatterji, A.K., Levine, D.I., & Toffel, M.W. (2009). How well do social ratings actually measure corporate social responsibility? Journal of Economics & Management Strategy, 18(1), 125–169.
  • Chen, Y.-C., Hung, M., & Wang, Y. (2018). The effect of mandatory CSR disclosure on firm profitability and social externalities: Evidence from China. Journal of Accounting and Economics, 65(1), 169–190.
  • Christensen, H., Floyd, E., Yao Liu, L., & Maffett, M. (2015). The real effects of mandatory non-financial disclosures in financial statements. Working paper. Hentet 14.02.2019 fra https://community.bus.emory.edu/FacultySeminars/Shared%20Documents/Christensen,%20Hans%20-%20workshop%20paper.pdf
  • CSR Europe & GRI (2018). Member state implementation of EU NFI directive (April ’18 update). Accountancy Europe. Hentet 14.02.2019 fra https://www.accountancyeurope.eu/publications/member-state-implementation-eu-nfi-directive/
  • Fifka, M.S. (2011). Corporate responsibility reporting and its determinants in comparative perspective – a review of the empirical literature and a meta-analysis. Business Strategy and the Environment, 22(1), 1–35.
  • Finseraas, H., & Kotsadam, A. (2013). Hvordan identifisere årsakssammenhenger i ikke-eksperimentelle data? En ikke-teknisk introduksjon. Tidsskrift for samfunns­forskning, 54(3), 371–387.
  • Grewal, J. (2017). The effects of transparency regulation on voluntary disclosers: Evidence from mandatory carbon reporting. Konferansebidrag presentert på Alliance for research on corporate sustainability, Rotterdam, 14.–16. juni. Hentet 14.02.2019 fra https://corporate-sustainability.org/wp-content/uploads/Grewal_Effects_of_Transparency-Regulation.pdf
  • Ioannou, I., & Serafeim, G. (2016). The consequences of mandatory corporate sustainability reporting: Evidence from four countries. Hentet 14.02.2019 fra https://papers.ssrn.com/soL3/papers.cfm?abstract_id=1799589
  • Olsen, A.W.A., & Orderdalen, K.B. (2014). Etterlevelse av de nye rapporteringskravene for samfunnsansvar – hva skal redegjørelsen inneholde, og hvilke plikter har revisor? Praktisk økonomi og finans, 3, 232–241.
  • Ruud, A., Jelstad, J., Ehrenclou, K., & Vormedal, I. (2005). Corporate responsibility reporting in Norway: An assessment of the 100 largest firms. Prosus-rapport 09/2005. Universitetet i Oslo. Hentet 14.02.2019 fra http://prosus.org/prosusFTP/prosusrep/publications/prosusrep2005_09.pdf
  • Utgård, J. (2017). Er samfunnsansvar lønnsomt? Magma, 7, 24–30. Hentet 14.02.2019 fra https://www.magma.no/er-samfunnsansvar-lonnsomt

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS