Magma topp logo Til forsiden Econa

Arne Jon Isachsen er professor ved Handelshøyskolen BI og Centre of European Policy Studies (CEPS).

Reisebrev fra Vietnam

«Er det noen som har dong?» spør finske Pirjo. Hun er vår reiseleder - vakker og blond og noenogtredve år gammel. (Dong, for våre svenske lesere, er norsk «slang» for kondom.)

Jeg stusser litt der jeg sitter i bussen inn fra flyplassen mot Hanoi - hovedstaden i Vietnam. Dette er vel ingen sjekketur for ungdom? Fjorten svensker og tre nordmenn, så godt som alle i 50- eller 60-årene. Pene og pyntlige alle sammen. Eller er det mer i programmet enn hva jeg har registrert?

Noen ord til, og det blir klart hva Pirjo tenker på: Er det noen i reisefølget som har vekslet dollar inn i dong - den lokale valutaen?

I

Vi ankommer Hilton Hanoi Opera - et luksushotell som knapt har sin make i Norge. Vi tar ikke i bagasjen før de to store koffertene er vel båret inn på rom 117. Hvilket hotell i Skandinavia kan tilby slik service? Ettersom Pirjo har tatt hånd om driks for denne jobben, slipper vi å fomle i lommene etter donger vi ikke har.

Ved halvfiretiden stiger vi opp i hver vår sykkeldrosje for å få et første inntrykk av Hanoi og dens nesten tre millioner innbyggere. Sytten trehjulinger på rekke og rad, der passasjeren sitter foran i en bred stol og sykkelrytteren tråkker på bak.

Hanoi by gjør et overveldende inntrykk. Her er få biler, mange sykler og enda flere mopeder, scootere og motorsykler. Trafikken «glir» på en helt spesiell måte. Minst mulig stopp - mest mulig flyt. Om du skal gå over gaten, gå sakte og målbevisst. Mopeder og motorsykler farer forbi like foran nesetippen. Men når du nærmer deg midten, glir etter hvert motorsyklene som kommer fra venstre, forbibak deg. De fra høyre sneier skotuppen inntil du nærmer deg fortauet på den andre siden. Da glir trafikken igjen bak deg. Som om deltakerne i trafikkbildet flettes i hverandre og forbi hverandre, uten berøring.

Hele systemet hviler på en ting:forutsigbarhet. Når alle trafikantene kan forutse de øvriges atferd, kan man tillate seg jevn flyt - uten altfor stor risiko for kollisjon. Og trafikkavviklingen blir meget effektiv. Jeg skulle ha moro av å vite hvor mye lengre tid det ville ta å kjøre moped fra A til B i Hanoi om trafikkavviklingen var lagt opp på skandinavisk vis. Med trafikklys, stop/go, større avstand, fotgjengerfelt som blir tatt på alvor, etc.

Selv om vi ikke så en eneste trafikkulykke i alle de fjorten dagene vi var i landet, er statistikken klar: Kombinasjonen av tett trafikk, stadig flere kjøretøy og dårlige veier krevde 10 477 menneskeliv i 2001 og over 12 000 i 2002.

Rundt første sving i sykkeldrosjen. En mann sitter på en stol og ser inn i en mur, det vil si han kikker inn i et speil som henger på en spiker på muren. Med et gråhvitt laken rundt halsen. Ved siden av står frisøren og arbeider ivrig med saks og kam. Noen barbersalong trenger man ikke på denne tiden av året - godt og varmt som det er og ikke noe regn. Det er i monsuntiden nedbøren kommer. Hva frisørmesteren da gjør, vet jeg ikke. Kanskje han bare stenger butikken de timene på dagen regnet strømmer ned?

En blanding av motorsykkel og moped feier forbi meg der jeg sitter i sykkelstolen - med mor foran, far bak og en 4-5 åring imellom seg. Eller kanskje han er 6-7 år gammel? Barna her i Vietnam - som sine foreldre - er langt mindre enn oss fra det høye Nord. Og det er lett å bomme på alderen.

II

Dagen etter tas Hanoi nærmere i øyesyn. En vakker by. Franskmennene, som i 1885 hadde lagt hele Indokina under seg, bidrog mednoe positivt: brede gater og stilige hus.

Indokina bestod av Kambodsja og Laos i tillegg til Vietnam. Etter den andre verdenskrigen erklærte Ho Chi Minh, formannen i Det kommunistiske parti som han selv hadde grunnlagt i 1930, Vietnam for selvstendig. Men kineserne trengte seg på fra nord. De inntok Hanoi. Ho Chi Minh fant det da formålstjenelig å vende seg til franskmennene for hjelp.

Imidlertid ble franskmennene igjen etter at kineserne var blitt jaget ut. Det ble starten på en krig som varte i åtte år. I mai 1954 led Frankrike et sviende nederlag ved Dien Bien Phu, nordvest i Vietnam nær grensen mot Kambodsja. Den franske øverstkommanderende så ingen annen utvei enn å overgi seg til Vietnams legendariske general Giap. Timingen var perfekt sett fra Vietnams side; fredsforhandlinger var tillyst å starte i Genève dagen etter.

Til tross for militær seier ble Ho Chi Minh presset til å akseptere en todeling av landet etter den 17. breddegrad. En ordning som var ment bare å vare i to år, ble gjort permanent. Det skyldtes amerikanernes frykt for at om Vietnam fullt ut falt i kommunistenes hender, ville Laos og Kambodsja følge på. Og veien ville ligge åpen for kommunistiske regimer i Thailand og Burma. Og så videre.

Denne dominoteorien kom til å koste amerikanerne dyrt. Allerede under president John F. Kennedy stod det i 1961 over 10 000 amerikanske militære i Sør-Vietnam - et tall som skulle toppe seg i en halv million syv år senere under president Lyndon B. Johnson. I april 1975 var det hele over - styrker fra Nord-Vietnam inntok Saigon - hovedstaden i Sør-Vietnam - og de siste amerikanerne ble hentet ut med helikoptre.

Om lag 58 000 amerikanere mistet livet under Vietnamkrigen. Sårene fra denne krigen synes å ha grodd bedre i Vietnam enn i USA - hvor man fremdeles stadig diskuterer denne traumatiske opplevelsen, uten helt å bli ferdig med den.

Etter at dette lille folket - gjennomsnittshøyden for menn er 162,3 cm og for kvinner 152,3 cm - først hadde beseiret franskmennene og så amerikanerne, var det kinesernes tur. Tidlig i 1979 gikk kinesiske styrker inn i det nordlige Vietnam, som et svar på Vietnams innmarsj i Kambodsja. Kineserne ble temmelig raskt drevet ut igjen av de langt mer erfarne vietnamesiske soldatene. I 1989 trakk Vietnam sine siste soldater ut av Kambodsja. Siden den tid - det vil si de siste 14 årene - har Vietnam, med sine nå vel 80 millioner innbyggere, levd i fred med omverdenen.

III

Armémuseet i Hanoi er vel verdt et besøk. Jan - eller Janne som svenskene sier - og jeg tuslet rundt på måfå i Hanoi den halve dagen vi hadde fri for å gjøre slikt. Damene var på kjolejakt i silkegaten. I turistbrosjyrer og guidebøker stod det svart på hvitt at dette museet var stengt på mandager. «Fermé a Lundi» stod det også utenfor da vi tilfeldigvis gikk forbi. Men åpent var det like fullt, denne mandagen. Og inn gikk vi.

Vietnamesere har mye å være stolte over. Måten de slet seg frem på over de utilgjengelige fjellene ved Dien Bien Puh, som franskmennene var sikre på gav dem beskyttelse, med enorme kanoner og store forsyninger, er helt imponerende. I små filmsnutter ser vi hvordan de med rå kraft drar etter seg svære kanonløp, understellet som kanonene skal monteres på, og hjulene som skal stå under det hele. Kanskje femti mann i takt. «Hiv og hoi» og kanonen er kommet en halv meter høyere opp langs den ufremkommelige veien i den bratte fjellsiden. Når alle delene er oppe, blir de montert, og det kraftfulle våpenet er klart til bruk. Franskmennene ble helt overrumplet - de hadde ikke i sin villeste fantasi trodd at noe slikt var mulig.

Ho Chi Minh er grunnleggeren av det moderne Vietnam. Han ble født i 1890, reiste viden omkring, kom tilbake og ble Nord-Vietnams ubestridte leder til sin død i 1969. Saigon, som var hovedstaden i Sør-Vietnam, heter nå Ho Chi Minh-byen. Her bor mer enn fem millioner mennesker. Daglig ser vi Ho Chi Minh - på pengesedler og på plakater. Museet til hans minne må vi selvsagt avlegge et besøk. Men mausoleet hvor hans legeme ligger balsamert og til skue, er stengt. Ho Chi Minh er på sitt årlige opphold i Moskva, for vedlikehold.

Litt underlig denne skikken som kommunistregimer har - om å balsamere sine store ledere. «Bevare meg vel,» som faraoene i sin tid sa. Lenin ligger på Den røde plass i Moskva, Mao på Den himmelske freds plass i Beijing og altså Ho Chi Minh på Ba Dinh-plassen i Hanoi.

Bildet som tegnes av Ho Chi Minh, er at han var en målbevisst mann, med omsorg for sitt folk. Selv etter at han ble president og kunne velte seg i luksus, foretrakk han et enkelt liv. Et lite hus bygget på stolper, på vietnamesisk vis, i parken ved siden av det som i sin tid var den franske generalguvernørens palass. Da franskmennene var blitt jaget ut, ble denne storslåtte bygningen hetende Presidentens palass, og det til tross for at Ho Chi Minh ikke ville bo der. Boligen ble i stedet brukt for gjestende notabiliteter fra andre land.

Hvordan Ho Chi Minh egentlig var, har jeg ingen formening om.

IV

Den tredje dagen tar vi syklene fatt - etter å ha kjørt en times tid med buss sørover. På pukk- og grusvei sykler vi gjennom en vakker dal. Her er grønt og frodig. Vi kommer gjennom små landsbyer hvor folk vinker og smiler. Turister er sjelden vare i Vietnam. Gjennom hele 2002 kom det 1,2 millioner turister til landet - eller dobbelt så mange som fire år tidligere. Bestanden av vannbøfler er derimot mer konstant; 2,9 millioner i 1998 og 2,8 millioner i 2002. (Disse tallene - som de fleste andre i dette lille reisebrevet - har jeg hentet fra Vietnam Country Profile, utgitt avThe Economist Intelligence Unit (EIU). Redaksjonen ble avsluttet 1. oktober 2003.)

Ferske turister er lett å avsløre; det er de som bare MÅ ta bilde når de ser en vannbøffel. (Akkurat som i Washington DC - turister der tar bilde av ekorn, helt til de innser at det finnes hundretusener av dem.) Etter fire-fem dager, og etter flere sykkelturer på landet, har vi bilder nok av bøfler.

Nesten en av seks som bor i Vietnam, tilhører en minoritetsgruppe - som det i alt finnes 53 forskjellige av. De fleste av dem bor på landet, under meget beskjedne kår. Forventet levealder er langt lavere enn de 71 år som en vanlig vietnameser kan regne med. Barnedødeligheten er større. De sanitære forholdene ofte helt elendige. Myndighetene arbeider med å utbedre infrastruktur, inklusive et bedre skolevesen, for disse gruppene. Men det er langt frem.

Under et besøk i fjellene en ukes tid senere, kikker jeg inn i et klasserom i en liten landsby der minoriteter bor. I det spartanske bambushuset sitter barna som levende lys. Følger intenst med. Noterer ivrig det frøken sirlig skrev på tavlen. Men ikke alle barna går på skolen. Er man fattig nok, kan man vanskelig avse den arbeidskraften barna utgjør ved å la dem gå på skolen - selv om utdanning vil betale seg for barnet selv. For minoritetene synes det lettere å holde barna borte fra skolen.

Pirjo - vår finske guide - er helt «utomordentlig duktig». Med seg i sitt arbeid har hun «lokalguiden» Mr. Fong. Han er 23 år. De to har samarbeidsproblemer i starten - og helt løst ble de vel aldri. Kjernen i problemet er dette: Pirjo er kvinne. Pirjo er sjefen. Det stemmer dårlig med Mr. Fongs opplevelse av hvordan ting bør være. Men lydhørheten til Fong er det ikke noe å si på så snart noen av oss «badegjestene» kommer med forslag eller uttrykker ønsker - det være seg kvinne eller mann.

«Er det nogon som har behov att toalettera?» spør Pirjo, og legger til at i så fall «måsta man gå i den der direksjonen». Vel, vel tenker jeg, her ligger svenskene foran, de har laget verbet «toalettere» av substantivet toalett. Og det med å gå i den «direksjonen» er vel en «forsvenskning» av det engelske «direction». Men nei, begge deler er feil. Det er Pirjo som har laget nye ord. Når ordet «toalettera» en dag blir stuerent og finner sin vei inn i ordbøkene, kan vi fortelle våre barnebarn om opprinnelsen til dette praktiske uttrykket.

V

Den tredje morgenen på Hilton Hanoi Opera ringer telefonen klokken 06.00. Alle mann opp. I dag skal vi østover - til Halong Bay, nordøst for Tonkinbukta, som amerikanerne i sin tid fylte opp med miner. Før klokken åtte sitter vi på syklene i utkanten av Hanoi.

Ved et fergeleie handler vi øl og postkort. Da damen i kassen ser en tidollarseddel, blir hun ivrig. Vil gjerne veksle til seg den for ti endollarsedler. Pussig tenker jeg. Men tenker litt mer. På gaten i Hanoi ble jeg tilbudt 18 000 dong for en dollar - mens den vanlige kursen på hotellet og i banker er 15 000 dong. Finnes altså en viss «svartebørsing» av dollar - hvor store sedler er mer interessante enn små. Om du skal ta med deg 10 000 eller 100 000 dollar ut av landet, eller trenger dem for innenlandske transaksjoner for den saks skyld, er det fint å oppbevare kjøpekraften i så få sedler som mulig. En tidollarseddel er således mer praktisk enn ti endollarsedler.

I butikkene går dollar og dong stort sett om hverandre, til kurs 15 000. Men om du betaler med dollar og skal ha penger igjen, er det gjerne dong du får.

Selve fergeturen er artig. Folk myldrer. Ingen vakt som tar ned noen bom. Sistemann kjører motorsykkelen et par meter ut i vannet før han glir om bord. Ferga har ingen motor. En slepebåt ved siden av ferga sørger for kraften som skal til for å bringe oss alle sikkert over floden.

Dagen etter er et av høydepunktene for denne Temareisen: På båttur i Halongbukta. En aldeles nydelig farkost - den vakreste av dem alle her i bukta - med romslig plass til oss 17, og med mannskap og betjening på 16. Båten er laget av noe som ligner mahogni. Alt er skinnende rent. Rekkverk og annet glinser i blank lakk. Båten går for motor. Men på en stopp på en liten øy heiser de seilene, til ære for oss, om vi vil ta bilder. Og det gjør vi.

Her er et øyrike slik vi kjenner det fra James Bond-filmenMannen med den gylne pistol. Øyer som er spredd litt tilfeldig utover, står som små, grønne hatter rett opp av havet. Noen av dem har store huler eller grotter av kalksten. På en av øyene går fjellet et sted ikke helt ned til vannflaten. En tunnel leder inn til en liten poll, med fjell opp langs alle kanter. Det perfekte gjemmested for dem som er lokalkjente, og som kriger mot uønskede inntrengere.

Vi bader i 25 graders varmt vann. Større saltholdighet enn hjemme, og vi flyter som korker. «Fruits de la mer» er den selvskrevne meny, med øl og risbrennevin til. Krabbene her i Østen er annerledes enn hva vi er vant med; mer hvitt kjøtt i krabbehuset og lettere å få tak på. Svenske köttbullar ser det ut som om vi så skal få. Men nei, godsakene er laget av blekksprut og smaker fortreffelig.

VI

Dagen etter er en klar transportetappe. Først med buss tilbake til Hanoi - deretter med nattog til Lao Cai helt nord i landet, opp mot grensen til Kina. Pirjo bruker tiden godt - under bussturen forteller hun om dyrking av ris. Det er to store høstningsområder for ris: deltaet ved Den røde floden rundt Hanoi og Mekongdeltaet i syd. Med overgang til privat dyrking av ris der bonden selv tar risikoen og får belønningen, har produksjonen økt markant. Fra å måtte importere ris er Vietnam nå en betydelig eksportør av denne livsviktige varen.

På om lag halvparten av rismarkene kan man høste to ganger pr. år, og på tre prosent av jorden hele tre ganger. Produksjonen pr. dekar har mer enn doblet seg på de siste 25 årene. Økt utbredelse av den nye superrisen gir større mulighet for trippelinnhøsting. Baksiden av medaljen er at de lokale variasjonene i rissorter forsvinner. En form for «McDonaldisering» av spisekartet i Vietnam.

Pirjo forteller videre at de fattige som ikke har råd til å holde bøffel, og enda mindre til å kjøpe traktor, må dra plogen selv. Det er slitsomt. Enklere blir det ikke av at rismarken må være helt jevn, slik at plantene kan stå under vann. Da dannes nemlig en blå alge som gir bedre vekstvilkår for risen.

Vår guide peker videre på at de fattige gjerne velger å luke snarere enn å bruke kunstgjødsel. Det må vel ha sammenheng med at de ikke har noenalternativ anvendelse av tiden som er mer lønnsom. Med økende industrialisering utover landsbygda vil nok etterspørselen etter kunstgjødsel også gå opp.

Fattige folk tar vare på tingene sine. Og har vanskelig for å skjønne den overflod vi lever i. Ronny, som syntes en sliten T-skjorte hadde gjort sitt, fant den samme skjorten pent brettet sammen, liggende på sengen, mens søplebøtta for øvrig var tømt. Betjeningen viste omsorg for gjesten som man trodde hadde latt T-skjorten sin gå i søpla ved en feiltakelse.

VII

I Vietnam bor mer enn tre fjerdeparter av folkene på landet. To av tre arbeidsplasser er i landbruk, skogbruk og fiske. Imidlertid utgjør verdiskapningen i landbruket - slik den måles i bruttonasjonalproduktet - bare en fjerdepart av den samlede produksjonen i Vietnam. For tolv år siden stod landbruket for 40 % av den målte verdiskapningen i landet.

Industrialiseringen går for full fart i Vietnam. I løpet av de fem-seks siste årene har industriproduksjonen doblet seg. Som andel av verdiskapningen i økonomien står industrien nå for 32 %. Doblingen av stålproduksjonen fra 978 000 tonn i 1997 til 1 906 000 millioner tonn i 2001 er symptomatisk. Planen er en fortsatt årlig vekst i industriproduksjon på 10 % pr. år frem til 2010.

Om lag 40 % av industriproduksjonen skjer i store og statlig eide foretak. Denne andelen er synkende. Siden 1988 har utenlandske foretak - ofte i joint ventures med lokale selskaper - etablert seg i Vietnam, blant annet innen sektorer som stål og sement; øl og sigaretter. De står nå for 35 % av industriproduksjonen i landet.

I januar 2000 ble det lettere for private å starte egen virksomhet. Siden da har mer enn 55 000 nye selskaper blitt registrert. Tre av fire går med overskudd. I hovedsak er det unge mennesker som står bak dette oppsvinget i privat foretaksomhet.

Vietnamesere er et sparsommelig folk. De setter av midler for fremtiden. Det gir grunnlag for en høy investeringsrate. Om lag en tredjepart av alt de tjener, pløyes tilbake til investering i nye prosjekter, noe all de haugene med murstein vi så overalt, bærer tydelig bud om.

VIII

Vi ankommer Lao Cai med tog halv åtte om morgenen - i grunnen fint at vi er en time forsinket. Inntar frokosten på en meget enkel og meget lokal restaurant. «Scram bled tomatoes with eggs» står det på spisekartet, 10 000 dong (eller fem kroner). Pluss en kopp te, et eple og en yoghurt.

Er i fjellandet nå. Mens Hanoi kun ligger et par hundre meter over havet, skal vi i kveld til Sapa på 1600 moh. Her er veiene smale, bakkene bratte og stupene steile. Den store bussen vi hadde i Hanoi, er byttet ut med en liten buss, pluss en bagasjebil. I tillegg har vi med oss lastebilen med syklene på. Tre biler, fire sjåfører, en sykkelmekaniker og to guider. Til betjening av fjorten svensker og tre nordmenn. Går an når minimumslønnen er 40 dollar i måneden i utenlandsk eide bedrifter og under det halve for dem som jobber i offentlig sektor.

Noen mil med buss, og så opp på syklene. Etter 25 km på sykkel og lunsj i det fri tar bussen oss til Sapa og Victoria Hotel. Gjennom Lao Cai etter at det er blitt mørkt. Her er et lyskryss. Under det grønne lyset leser vi 30, 29, 28, ... Her blir antall sekunder med fortsatt grønt lys angitt! Hvor så jeg det sist? I Oslo? Nei, tror ikke vi har fått det hjemme. Jo, i Washington DC for en måneds tid siden. Der hadde de noen lyskryss med siste mote i sikkerhet.

Victoria Hotel er helt strålende. Bygget nytt for fire-fem år siden - i gammel, vakker stil. Med egen bygning et lite stykke oppe i bakken hvor vi finner badstue og stort svømmebasseng. Med franske kokker. Helt uovertruffen mousse au chocolat. Og med internettforbindelse til hele verden.

Begynner å bli kjent med broderfolket. Av de fjorten svenskene som vi sykler sammen med, er vel halvparten pensjonister - eller blir det i løpet av et par år. Ikke rart det blir problemer med de statlige finansene når så mange spreke folk ikke lenger skal arbeide - bare konsumere. Og så stusselig i lengden ikke å ha et arbeid å gå til! Det er vel grenser for hvor mange runder du kan ta på golfbanen i løpet av en uke? Eller hvor mange sykkelturer til Vietnam i løpet av et år?

Ved lediggang blir det lett til at interessefeltet snevres inn og horisonten flyttes nærmere. Meg, meg, meg. Kunsten å bli gammel ligger i det å være opptatt av ting utenfor seg selv, tror jeg. I så fall kan tidlig pensjonering være en dårligere ordning for mange enn hva de selv er klar over.

IX

Turen tilbake til Hanoi går vekselvis i buss og på sykkel. Sent på ettermiddagen sykler vi inn i Yen Bai for overnatting i byens lokale hotell, Dong Tam Guesthouse. Endelig. Nå skal vi kjenne hvordan handelsreisende i Vietnam lever. Det blir en kraftig overgang fra Hilton- og Victoria-hotellene. Gjestehuset kunne like gjerne vært i Minsk eller i Riga eller i Smolensk eller i Budapest. Trolig bygget av (og for?) russere for rundt førti år siden. Med et spartansk vedlikeholdsbudsjett i alle de etterfølgende årene. Fire meter opp til taket. Lysrør tre meter opp i stedet for nattbordslamper. Kjøleskap som er varmt. TV som ikke virker. Dusj uten forheng. Vannet spruter temmelig fritt omkring når vi skrur på. Våt dorull i søplekassa på badet. Riktig stusselig.

Og likevel. Høyest betimelig å klatre ned fra sin pidestall. Se og erfare litt av noe som fremdeles er høy standard for den vanlige vietnameser. Våkne opp fra den luksustilværelse vi hele tiden velter oss i. Kjenner at det gjør meg godt. Var i ferd med å bli korrumpert. I den betydning at man veldig lett, når man har den makt penger gir, vender seg til det overdådige - og veldig fort tar det for noe i nærheten av en selvfølge. Du verden så rett Lord Aceton har når han minner oss om at makt korrumperer. Trenger ikke være leder i næringslivet eller minister i noen regjering. Nok med en pakketur med Temareiser på sykkel i Vietnam.

X

Vietnams økonomiske utvikling ligner den i Kina. En årlig vekst i produksjonen på rundt 7 % innebærer en dobling hvert tiende år.

I desember 2001 ble en bilateral handelsavtale med USA satt i kraft. Det signaliserte en seier for de liberale kreftene i Vietnam over de konservative. Tollsatsene som produkter fra Vietnam møter i USA, ble satt ned fra i gjennomsnitt 40 % til 3-4 %. Eksporten mer enn doblet seg. For eksport av industrivarer var det snakk om en femdobling. Og USA gikk forbi Japan som det viktigste utenlandsk markedet for vietnamesiske bedrifter.

Denne avtalen må fornyes hvert år - slik forholdet var for Kina frem til Midtens Rike ble tatt opp som medlem i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2002. Det betyr at Kongressen i Amerika hvert år vil debattere i hvilken grad menneskerettigheter overholdes i Vietnam. Om fire-fem år er tiden trolig moden for at også Vietnam blir med i WTO.

USAs eksport til Vietnam er ikke stor. Det interessante i samarbeidet med Vietnam, sett med amerikanske øyne, er billig import og lettere adgang for etablering av amerikanske selskaper i landet.

Men ikke alle er like glade for økt konkurranse gjennom billig import. I årene 1999-2002 økte USAs import av «catfish» fra Vietnam fra vel 3 millioner kilo til rundt 20 millioner kilo. Amerikanske produsenter prøvde å demme opp for dette ved å nekte vietnamesiske eksportører å bruke uttrykket catfish. Vietnameserne endret da navnet på sitt produkt tilbasa og tiltra. Og vietnamesisk catfish fortsatte - i stadige striere strømmer - å finne veien opp på amerikanske lunsj- og middagsbord. Da navneforbud ikke hjalp, ble vietnameserne av sine amerikanske konkurrenter anmeldt for dumping, det vil si for ulovlig lav pris på eksport. Siden Vietnam har en «non-market economy», er den virkelige kostnaden ved produksjon av denne fisken kraftig undervurdert, var argumentet. Amerikanske myndigheter la videre til grunn at den raskt økende importen av catfish til USA gjorde alvorlig skade («material harm») for innenlandsk produksjon. Resultatet ble en kraftig økning i tollsatser på import av catfish. I denne situasjonen forsøkte Vietnam i stedet å få til en avtale basert på frivillige eksportbegrensninger (slik Japan hadde for sitt salg av biler til USA på 1980-tallet), for dermed å unngå kostnadene ved toll. Men nådde ikke frem.

Aner vi et snev av parodi her? Påstanden om Vietnam som en «non-market economy» er vel noe drøy? La oss ta et kort tilbakeblikk.

I 1973 undertegner USA en fredsavtale med Vietnam. To år senere har kommunistene i nord vunnet den endelige seier over det kapitalistiske og amerikanskstøttede regimet i sør. Den 2. juli 1976 er Den sosialistiske republikk Vietnam en realitet. Etter ti år med feilslått planøkonomi kommer en omlegning av den økonomiske politikken i markedsøkonomisk retning. Tre år senere - i 1989 - blir systemet med «communes» som produksjonsenhet i jordbruket forlatt - man går tilbake til husholdninger som enhet. Hvilket betyr privat eiendomsrett. Når så prisen på ris tillates bestemt av tilbud og etterspørsel, kommer incentiver for hardt arbeid på plass. I løpet av to-tre år går Vietnam fra å være stor importør av ris til å bli en betydelig eksportør. De siste ti årene har landet vært blant de tre største tilbydere av ris på verdensmarkedet. Liberaliseringen stopper ikke der. Bankvesenet blir friere. Rentefastsettelse og valutakurs i økende grad bestemt i markedet. Handelen med utlandet tar seg kraftig opp. Det samme gjør utenlandske bedrifters etableringer i Vietnam. Landet yngler av småkapitalister, som stadig får bedre og mer forutsigbare arbeidsforhold. Og som stadig imponerer med å levere solide økonomiske resultater.

Amerika tapte krigen mot Vietnam. Men ser ut til å vinne freden. I Irak er det en fare for at det motsatte kan skje.

XI

De siste par dagene på denne turen er Hilton Hanoi Opera igjen vårt tilholdssted. Tid for litt shopping - ikke akkurat min favorittøvelse. Jeg lykkes i å kjøpe et par silkeslips, en polo skjortegenser og en liten flykoffert. Vi trasker rundt på et stort og moderne kjøpesenter midt i Hanoi. Alt mulig av moderne fotoutstyr og klokker, av radio og TV, av hvitevarer og elektronikk. Vel det eneste kjøpesenter av sitt slag her i byen - enn så lenge. Både barn og voksne synes det er spennende med rulletrapp - slik jeg syntes det var på Steen & Strøm for femti år siden.

En bitte liten bestefar tøfler rundt. Han kan ikke være over 150 cm høy. Han veier neppe mye over 40 kilo. Grå i manken og med noen små og spredde skjeggstubber i fjeset. Lutende i ryggen. Han sleper bena etter seg. Tydelig handikappet. Passer sitt lille barnebarn som i påskegult antrekk stabber av sted. Hun forviller seg bort i beina mine. Bestefar ser på meg. Så mild i blikket. Ingen underdanig beklagelse. Ingen frykt. Og heller ingen aggresjon. Ikke et snev av hat å spore. Bare milde og tilgivende øyne. Men samtidig med en myk fasthet i blikket. Det er plass for alle.

Hvordan går det an, tenker jeg, å være så mild og elskelig av fremtoning og av vesen overfor oss? Hans skader på kroppen er menneskelagde - det er jeg nesten helt sikker på - av oss - den hvite mann. Kroppen har fått varige skader, og forut for det, vært gjennom store lidelser. Men den indre fred og harmoni har vi ikke klart å ta fra ham. Tilgivelse er til velsignelse for den som makter å tilgi.

XII

Ved firetiden den siste kveld med gjengen sykler vi fra hotellet og rett ut i vrimmelen - midt i Hanoi. Sytten mer eller mindre lyshårede og mer eller mindre blåøyde skandinaver. De fleste har lært seg teken. Tråkler oss gjennom krysset ved Operaen, kommer oss frem i noen gater så tett med motorsykler at du ikke ville tro det, ut i en større rundkjøring og opp på en bro bare for sykler, over Den røde floden. En time på sykkel ut av Hanoi. Deretter de siste kilometerne i buss til vårt bestemmelsessted denne kvelden; middag i et privat hjem i en liten by full av små jernverk.

Her er dekket nydelig på, under tak, men med åpning ut til den lille gårdsplassen. Etter at de innledende rettene er fortært, krabbesuppe, papayasalat og vårruller med ris, kommer fire musikanter inn på gårdsplassen. Den unge mannen i slutten av tyveårene er lederen. Han har med seg mor, søster og onkel. Dette er proffe kunstnere. De spiller på mange instrumenter. Til ære for oss fremføres «Du gamla du fria». Meget vakkert og på et instrument med bare to strenger. Så er det tid for den norske nasjonalsangen. Her glipper det profesjonelle - vi får høre «Våren» av Grieg. Riktig vakkert. Og Norges nasjonalsang for i kveld.

Programmet fortsetter med dans, der bevegelser med armer og hender utgjør en viktig del. Nydelige og grasiøst. Virker som om de er utstyrt med ekstra hengsler i fingerledd og i håndledd. Vi blir fortalt at allerede som barn må lovende dansere holde hendene i varmt vann for å myke opp finger- og håndleddene. Med trening blir det mulig å bøye hendene så langt bakover at de nesten berører oversiden av underarmen.

Så kommer en vietnamesisk xylofon, laget av steiner. Dette er en kopi av et instrument man kjenner fra 3000 år tilbake i tid, men da laget av langt større steiner enn de man i dag anvender. Originalen hadde det nemlig ikke vært enkelt å frakte rundt.

Det er helt mørkt når vi går tilbake til den ventende bussen. Runder hjørnet ut av den trange gaten. Det lyser kraftig litt lenger borte. Gutta på jernverket er på jobb. Med sandaler på beina og sigaretten i munnviken. Mens neste skift ligger og sover på gamle madrasser eller skjøre campingsenger. Søndag. Ingen har hørselsvern. Ingen har vernesko. Ingen har mørke briller. Hvordan er det mulig? Tillater myndighetene dette? Ikke vet jeg. Men er det egentlig så veldig forskjellig fra arbeidsforholdene i Norge og Sverige for 150 år siden? Den gang levestandarden hos oss var som den er hos dem i dag. Og mens vi brukte et par hundre år på å nå dagens nivå, har Vietnam trolig ambisjon om å klare det på førti-femti år. Da må det jobbes. Helkontinuerlig.

Her ligger små jernverk på rekke og rad. Vil tro at hvert av dem ikke gjør krav på mer enn 500 kvadratmeter. Så om du ikke takker ja til ordren, vil bedriften vegg i vegg med glede ta over.

XIII

Vel hjemme i Norge igjen. Tid for refleksjon. Hva setter jeg spesielt pris på ved Norge nå - etter de erfaringer turen til Vietnam har gitt meg? Og hva kan jeg styre meg for?

Det herlige med vårt eget kongerike er

  • at vi har så god plass
  • at de fleste har nok mat og klær og fryser ikke
  • at det er så rent og pent

Noen mindre sjarmerende trekk er

  • at vi ofte er så puslete og småskårne
  • at vi lar ting som ikke er problemer, bli det
  • at vi er så kravstore og utakknemlige

Når man kommer fra et land preget av sult og nød, så vel som av optimisme og pågangsmot, og som er i sterkt driv fremover, kan man lett bli befippet når fokus i norske medier er lunsjer og flyreiser for vår usedvanlig dyktige og arbeidsomme tidligere arbeids- og administrasjonsminister, professor Victor D. Norman. Er Norge Gamle Kjempers Fødeland? Ser ikke slik ut. Preges vel snarere av å være Jantelovens Arnested disse dager.

Og så er det statsministerens nye BMW. Den veier 40 kg mer enn forskriftene tillater og kan således ikke kjøres på norske veier. Minner om at det er statsministerens bil vi snakker om - ikke Bondeviks. Og videre, at vi bare har én statsminister. Han eller hun er det fint om vi alle har ro for har god komfort og best mulig beskyttelse.

Man må reise mye for å kjenne lukten av sitt eget land.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS