Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og senioranalytiker i Nordea Markets.

Renteøkning og rekordsterk krone

Norges Bank har satt opp rentene som en reaksjon på et dyrt lønnsoppgjør og forventninger om en lønnsvekst i årene som kommer, klart i overkant av det som er forenlig med inflasjonsmålet. Reaksjonene i mediene, blant politikerne og tilsynelatende blant økonomene var kritiske.

av Erik Bruce

Det var neppe rentenivået i seg selv som skapte de store bølgene, det var jo tross alt bare en reversering av rentekuttet fra før jul. Det som nok skapte reaksjonen, var at rentene ble satt opp i en situasjon der krona var rekordsterk og nesten 10 prosent sterkere enn for et år siden. Det er klart at en slik styrking er et stort problem for bedrifter som konkurrerer med utenlandske bedrifter enten på hjemme- eller utemarkedet. Siden renteøkningen var forventet i markedet, var det ikke sikkert den ville bidra til ytterligere styrking, men for å si det slik, en renteøkning fra Norges Bank ville i alle fall ikke bidra til å svekke krona.

Deler av kritikken mot Norges Bank bærer imidlertid preg av dels manglende forståelse for bakgrunnen for beslutningen, dels manglende forståelse av hva slags pengepolitikk vi har.

figur

Figur 1 En sterkere krone

Bakgrunnen for beslutningen var enkel. Norges Bank så for seg en lønnsvekst på nesten 6 prosent i år, i 2003 og i 2004 dersom rentene ikke ble satt opp. Jeg tror ikke at det er mange av kritikerne som vil være uenig i at en slik innenlandsk kostnadsvekst er uforenlig med en prisvekst på 2 1/2 prosent på litt sikt. Da er det to muligheter igjen. Enten deler man ikke det bildet som tegnes av norsk økonomi, og særlig lønnsveksten, eller man synes ikke at Norges Bank burde sette rentene ut fra et mål om at inflasjonen skal bli 2 1/2 prosent.

OVERPRØVDE EGEN MODELL

Lav prisvekst og fallende lønnsomhet i konkurranseutsatt sektor skulle gi moderat lønnsvekst i år ifølge tradisjonell tankegang, og de tradisjonelle makroøkonomiske modellene spådde lav lønnsvekst. Norges Bank valgte imidlertid å overprøve sin modell. Den hadde underpredikert lønnsveksten de siste årene, og sentralbanken trodde mer på en sammenheng der et stramt arbeidsmarked ga høy lønnsvekst. 5 prosent lønnsvekst i år trodde de på før årets oppgjør. Årets lønnsoppgjør kom klart ut i overkant av dette, og nå venter sentralbanken en lønnsvekst på 5,75 prosent. Med bakgrunn i årets oppgjør har de også revurdert bildet av lønnsdannelsen i Norge, og de venter 5,75 prosent også i årene som kommer.

At deler av industrien kommer til å slite som følge av en sterk krone og mange år med høy lønnsvekst, legger nå sentralbanken liten vekt på ved anslaget for samlet lønnsvekst. Bare 13 prosent av de sysselsatte jobber i industrien. Selv om en tar hensyn til at deler av øvrig næringsliv også er konkurranseutsatt eller lever av leveranser til industrien, er hovedbildet at det vil være knapphet på arbeidskraft i resten av arbeidsmarkedet. Det er dette presset som kommer til å avgjøre og drive opp samlet lønnsvekst. Høye tillegg til spesielle grupper er også antatt å utløse nye krav fra andre grupper og føre til det sentralbanken kaller en lønns-lønnsspiral. Det er et trekk vi har sett mye av de siste årene.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har et annet syn på hvordan økonomien, og særlig lønnsdannelsen, fungerer. For en utenforstående virker det som vurderingen der er at ja, modellen har underpredikert lønnsveksten (SSB har hatt klart lavest anslag på lønnsveksten i år), men de neste årene vil nok lønnsveksten komme ned. Tilsynelatende legger man da fortsatt til grunn de historiske sammenhengene som modellen er basert på. Jeg skriver «tilsynelatende» fordi sentralbanken forteller mer om hvordan de tenker rundt modellbruk og bakgrunnen for sine anslag.

UREALISTISK Å SKIFTE PENGEPOLITIKK NÅ

Mye av kritikken mot Norges Bank bunner vel i at en enten ikke helt har tatt inn over seg hvordan de ser utviklingen framover, eller ikke tror på bankens prognoser. Likevel, det er også noen misforståelser om pengepolitikken. Forskriften som ble innført i fjor, inneholder ord både om stabil valutakurs og stabilisering av produksjon og sysselsetting. Likevel er det ingen tvil om at det operative målet for pengepolitikken er inflasjonsstyring med 2 1/2 prosent som mål. Sentralbanken har vært glassklar. Den setter rentene i dag slik at inflasjonen på litt sikt (normalt 2 år) blir 2 1/2 prosent. Skal den gjøre noe annet, må Stortinget instruere den i det, altså skifte pengepolitikk etter ett år. Alle politikere i posisjon vet at pengepolitikk har med troverdighet å gjøre, og et skifte nå virker helt urealistisk.

Er da ordene om stabil valutakurs og stabilisering av produksjon og sysselsetting uten mening? Ikke helt. Stabil prisvekst ikke langt fra den hos handelspartnerne kan ses som en forutsetning for langsiktig stabilitet i valutakursen. Likevel, den politikkomleggingen vi gjennomførte i fjor (inflasjonsmål og handlingsregelen for bruk av oljepenger), innebærer sannsynligvis at vi tidvis må leve med store svingninger i valutakursen.

En av grunnene til at inflasjonsmål er et fornuftig mål for pengepolitikken, er at inflasjonsstyring i teori og praksis langt på vei er det samme som å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Utgangspunktet er at lønnsveksten i stor grad blir bestemt av presset i arbeidsmarkedet, og at lønnsveksten igjen er avgjørende for prisveksten på norskproduserte varer. Dersom sentralbanken legger til grunn stabile anslag 2 år fram på de andre faktorene som påvirker inflasjonen, slik som prisstigning på importerte konsumvarer, produktivitetsvekst osv., vil variasjoner i lønnsveksten bestemme variasjoner i inflasjonen. Er vi da i en situasjon hvor lønnsveksten er i samsvar med inflasjonsmålet, blir rentene satt slik at veksten i økonomien gir uendret press på arbeidsmarkedet. Det betyr igjen at rentene vil bli satt ned dersom uendrede renter ser ut til å gi lavere press og omvendt. Med andre ord blir rentene satt slik at vekst i produksjon og etterspørsel etter arbeidskraft er i samsvar med en stabil utvikling på arbeidsmarkedet.

Problemet er at vi nå er i en situasjon med for høy lønnsvekst for inflasjonsmålet, noe Norges Bank mener skyldes for høyt press i arbeidsmarkedet. Renten må dermed settes slik at presset avtar. Etter Norges Banks syn krever det høyere renter. Jeg håper vi får en saklig debatt om Norges Banks vurderinger av økonomien. En diskusjon om innrettingen av pengepolitikken tror jeg gir lite nytt. Hadde vi hatt det gamle valutakursregimet, skulle renten blitt satt massivt ned for å svekke valutakursen. Det hadde neppe vært gunstig i en situasjon der reallønnsveksten er rekordhøy, presset i arbeidsmarkedet høyt og i alle fall sentralbanken ser for seg en lønnsvekst på nesten 6 prosent i årene som kommer.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS