Magma topp logo Til forsiden Econa

Gudmund Hernes er norsk sosiolog, forfatter og tidligere politiker og statsråd for Arbeiderpartiet.

Richard Emersons maktteori

I denne artikkelen kommenterer Gudmund Hernes, den første norske maktutredningens «far», artikkelen «Makt- og avhengighetsrelasjoner» av R.M. Emerson. Den tar for seg hovedpoengene i Emersons teori, og forklarer disse og hvilken betydning de har i praksis. Videre kommenteres sterke og svake sider ved Emersons artikkel.

Richard M. Emersons artikkel «Power-Dependence Relations», er en klassiker: Den satte en ny dagsorden for senere forskning, den innførte nye begrep og den avfødte en serie bidrag fra andre forskere.

Emersons utgangspunkt er en kritisk holdning til forestillingen om makt som en generell ressurs - altså som noe en person besitter og som kan rettes mot virkeliggjørelsen av ulike mål, slik penger kan det. Mot dette hevder Emerson at makt er et trekk ved enrelasjon, ikke ved en person. Og det er dette relasjonelle aspektet ved makt som Emerson vil identifisere.

Dette gjør han ved å definere den makten en aktør har over en annen ved sitt speilbilde - altså vedavhengighet. A er avhengig av B dersom A higer etter noe som B styrer tilgangen til. Ved gjensidig avhengighet kan begge gi eller nekte å gi noe den andre ønsker. Kort sagt: å ha makt over en annen vil si å kontrollere det den andre verdsetter -verdsetter; din makt er lik din kontroll over andres interesser. Din makt beror på andres avhengighet av deg for å oppnå det de vil.

Av dette følger at B's makt over A er proporsjonal med den interesse (Emerson kaller det «motivational investment») A knytter til et utfall B rår over, og omvendt proporsjonal med muligheten til å oppnå det samme fra annet hold. Hvor mye makt B har over A, kan operasjonaliseres ved den motstand B kan overvinne: Sier du «Pengene eller livet», vil de fleste sette høy pris på seg selv og derfor gi fra seg lommebok og mer til for å overleve.

I Emersons analyse behøver ikke maktfordelingen være ulik for å gi resultater. Selv når makten er noenlunde likt fordelt, kan aktørene allikevel styre hverandres adferd, fordi det kan finne sted et bytte mellom dem: Ved gjensidig avhengighet kan A gi B kontroll over det B er interessert i, mot at B gir A kontroll over det A ønsker. Begge kommer bedre ut enn om denne utvekslingen ikke fant sted.

Emerson hevder videre at B kan «balansere» en maktrelasjon gjennom fire mekanismer:

  • Hvis B reduserer sin motivasjonelle investering i måloppnåelse som A rår over.
  • Hvis B finner alternative kilder tilfor å tilfredsstille de samme mål.
  • Hvis A øker sin motivasjonelle investering i måloppnåelse B rår over.
  • Hvis A nektes alternative kilder for å nå disse målene.

Disse fire teknikkene B kan følge for å balansere maktforholdet - altså øke sin makt i forhold til A - kan forenkles både begrepsmessig og fremstillingsmessig. Hvis B's makt over A vil si det samme som B's kontroll over A's interesser, kan vi på sosiologers vis sette det hele opp i en enkel firefeltstabell:

 

 

INTERESSE

     

KONTROLL

ANDRES

(3) Øke

(2) Minke

EGEN

(1) Minke

(4) Øke

 
 
 

ANDRES

(3) Øke

(2) Minke

EGEN

(1) Minke

(4) Øke

For å gi noen eksempler på hver av disse kategoriene:

  • «Høyt henger de og sure er de,» sa reven om de forlokkende røde rognebærene da han ikke kunne nå dem. Makten over reven ble mindre fordi reven nedjusterte sine interesser. En annen variant har man i klosterløftet, som sier at man skal leve et liv i fattigdom og kyskhet, og ikke knytte interesser hverken til gods eller sex - fordi de som kontrollerer den slags, da mister sin makt over deg. Og du bør heller ikke forlede deg selv til å tro det motsatte: at gresset er grønnere på den andre siden - altså den siden som andre kontrollerer.
  • Reven har ikke bare syn på rognebær - en rev sørger også for å ha flere utganger. På samme vis bør enhver som vil redusere sin avhengighet av andre, sikre seg alternativer - altså minke deres kontroll. Sårbarhet er det motsatte - å avhenge av bare én annens nåde.
  • «Aldri har så få gjort så mye for så mange,» sa Churchill om RAF-flygerne under «The Battle of Britain», de få flygerne kunne det folket da trengte aller mest. Befolkningens interesse for det de kontrollerte, økte i denne krisens tid. Eller: Hver gang en legespesialist oppdager en ny kur mot en alvorlig sykdom, strømmer pasientene til. Eller: I mildere form kan du gjøre deg interessant ved å dolle deg opp, lære deg konversasjonens eller andre kunster, - eller skaffe deg unike ferdigheter som andre trenger. Her gjelder prinsippet om den minste interesse: den som er minst interessert i et forhold, har mest makt i det.
  • «Sine ecclesia nulli salus» - utenfor kirken ingen frelse, sa de gamle kirkefyrster. De hadde ikke bare sansen for én Gud, men også for at de selv skulle være portvakten til himmelen. Det gjaldt å redusere detallet på alternative veier - og sørge for at alle andre veier enn den smaleste førte til fortapelsen.

Det som gjør Emersons artikkel til et kraftfullt bidrag, er ikke bare definisjonen av makt og de fire rettesnorene for handling han trekker fra dem. Han går enda lenger ved å bruke begrepene til å si noe om hvordan sosiale prosesser forløper.

For eksempel kan strategien om å redusere interessen i det andre kontrollerer, føre til sosial tilbaketrekking. Du viser at du ikke vil la deg kue og underkaste deg andres makt ved å trekke deg ut (mekanisme nr. 1).

Et annet eksempel på overslaget fra maktforskjeller til prosesser er det stikk motsatte: utvidelse av de sosiale nettverk. Skal du redusere andres makt, må du redusere din avhengighet av dem - og da må du så å sispre avhengigheten ved å fordele den på flere personer eller andre aktører. Emerson kaller dette å «utvide maktnettet - skaffermaktnettet». Skaffer du deg nye forbindelser, kan du redusere avhengigheten av de gamle. Dermed ligger det et driv til sosial ekspansjon i maktforskjeller. Dette er en gammel innsikt som gir seg stadig nye utslag: Når justisdepartementet i USA vil bekjempe Microsofts monopolisering, er det nettopp for å redusere avhengighet (mekanisme nr. 2).

Et tredje eksempel på hvordan maktforskjeller slår ut sosialt, er statusdifferensiering. En svak part kan øke den sterkes interesse for å opprettholde forholdet ved å gi ham status. Slik anerkjennelse kan gjøre det attraktivt for den sterke å forbli i relasjonen. Å gi anerkjennelse er billig for den svake og attraktivt å motta for den sterke, enten det er i form av beundring eller takknemmelighetsgjeld. Overhoder fordrer undersåtter (mekanisme nr. 3).

Egen kontroll kan økes ved å gå i koalisjon med andre - altså ved å få flere aktører til å opptre som én. Fagforeningsdannelse er et paradeeksempel. Maktforskjeller kan fremme organisasjonsendring (mekanisme nr. 4).

Kort sagt: Fruktbare begreper gir analytiske inntak til ulike fenomener - ulike prosesser kan forklares ut fra enkle prinsipper.

I den grad man skal rette kritikk mot Emerson, vil den derfor ikke bestå i at hans kategorier er for enkle. Snarere vil den være at han ikke rendyrket begrepene enda mer, for eksempel ved å benytte begrepet «interesse» heller enn «motivasjonell investering» og andre synonymer, eller begrepet «kontroll» som en sammenfatning av begreper som «alternativer» (fravær av full kontroll), «mediering» osv. Også i begrepsdannelsen gjelder prinsippet om at «Less is more».

Heller ikke vil kritikken ikke være at han har gått for langt i analysene. Snarere vil man kunne kritisere ham for ikke å ha gått langt nok. For den feilen man har gjort i mange maktanalyser, er å søke mer eller mindre kløktige frittstående definisjon av makt. Her gjør Emerson et lykkelig valg ved å knytterelasjonell makt til avhengighet - altså det at andre kontrollerer det en er interessert i. Men når han avviser at det kan finnes en mergenerell makt som kan brukes for å oppnå flere formål, går han ikke dypt nok. For makt er ulike ting: makt over personer (som Emerson drøfter), makt over utfallet av beslutninger, makt som et kollektivs handlekraft, makt som en generell ressurs.

Her kan ikke strategien være å finne isolerte definisjoner av hvert av disse fenomenene, men heller å utvikle et sett av sammenkjedete begrep, der det ene følger logisk av det andre, og der byggeklossene er interesse og kontroll. En slik tilnærming var det den amerikanske sosiologen James S. Coleman la opp til, og som ble tatt opp og utviklet i den første norske maktutredningen.

Et slikt grep gjør det mulig å analysere maktforhold, men også avmaktsfenomener. 1 Og da holder vi i halen på en mye lenger historie. Men på mange måter var det Emerson som begynte å fortelle den ...

Noter

  • 1: Se Gudmund Hernes, Makt og avmakt (Oslo: Universitetsforlaget, 1975)

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS