Magma topp logo Til forsiden Econa

Olav Kværum er utdannet siviløkonom fra NHH i Bergen. Han er manager i PricewaterhouseCoopers. Han er tilknyttet rådgivningsenheten Business Advisory Services (BAS).

Hans Einar Herzog er siviløkonom fra Université de Fribourg i Sveits. Han er direktør i PricewaterhouseCoopers og har ansvar for rådgivning innenfor finansforvaltning og finansiell risikostyring.

Risikostyring under IAS 39

Artikkelen belyser noen av utfordringene norske selskaper vil møte i forbindelse med overgangen fra norsk til internasjonal regnskapsstandard. Denne overgangen byr på problemstillinger som ikke kan løses av regnskapsavdelingen alene. De nye kravene til rapportering av finansiell informasjon vil kreve at selskapene investerer i kompetanse og systemer, og at de tilpasser styrende dokumenter til de nye kravene. I artikkelen er hovedfokus rettet mot hvordan de nye kravene til håndteringen av finansielle instrumenter vil påvirke selskapenes organisering og gjennomføring av finansiell risikostyring.

NYE LOVER OG REGLER I EUROPA

Europeisk lov krever at alle børsnoterte selskaper innenfor EU (inklusive EØS) skal gå over til IAS (International Accounting Standard) for sine beretninger fra 2005. IAS vil overstyre eksisterende nasjonale lover og regnskapspraksis, og overgangen til IAS vil medføre en endring i regnskapsstandard for mer enn 7000 europeiske selskaper, deriblant norske børsnoterte selskaper. For å sikre historikk er det krav om sammenlikningstall basert på IAS for 2004. Det betyr i praksis at selskapene allerede i 2003 må starte arbeidet med å forberede åpningsbalanser per 1. januar 2004.

En felles regnskapsstandard i Europa vil antakelig gi bedre forståelse i markedet for rapportert informasjon fra selskapene og dermed være en hovedbjelke i unionens arbeid for ett felles europeisk kapitalmarked. Fra 2005 vil investorer, analytikere og andre kunne basere sine beslutninger på sammenliknbar informasjon fra selskaper innenfor EU, som for første gang vil rapportere etter en felles regnskapsstandard.

Implementering av IAS i hele Europa vil dermed påvirke markedet på flere måter. Standarden tvinger selskapene til å gi økt informasjon, og gjennom en felles standard vil investorer og analytikere lettere kunne benytte regnskapene til å sammenlikne og prise selskaper på tvers av europeiske landegrenser. Standarden vil også gi bedre økonomisk informasjon fra selskapene. I bransjestudier utført av PricewaterhouseCoopers svarer investorer, analytikere og selskapsledere at de tror bedre finansiell og ikke-finansiell informasjon fra et selskap vil bidra til riktigere prising av selskapet. Bakgrunnen er en forventning om at økt kvalitet på informasjon til markedet vil redusere usikkerheten.

IAS39 -- FINANSIELLE INSTRUMENTER

Den største utfordringen med IAS vil for de fleste selskaper være standard nr. 39, «IAS 39», som regulerer regnskapsføring og måling av finansielle instrumenter. Det er primært to hovedmålsettinger som har drevet standardsetterne i arbeidet med å forbedre opprinnelig IAS 39-standard. På den ene siden har de ønsket å bidra til at den nye IAS 39-standarden blir enklere å implementere, og på den annen side ønsker de en størst mulig tilnærming mot det amerikanske regelverket (FAS 133). Disse målsettingene kan i enkelte tilfeller være motstridende.

IAS 39 innebærer betydelige endringer for selskaper som håndterer derivater utenfor balansen, og som benytter sikringsføring og sikringsporteføljer. Standarden setter strenge krav til dokumentasjon av effektiviteten på et sikringsinstrument i forhold til sikringsobjektet. Sikringsstrategier som i dag er utbredt, eksempelvis makro- og nettosikringer, vil med IAS 39 gi andre effekter i regnskapet enn i dag. Standarden vil på denne måten fremtvinge en gjennomgang av eksisterende sikringsaktiviteter med påfølgende tilpasninger eller utvikling av nye sikringsstrategier. Selskapene må dermed gjennomgå eksisterende finanspolicy/finansstrategi og tilpasse disse til de nye kravene som følger av IAS 39.

IAS 39 krever at derivater vurderes til markedsverdi. Dette vil føre til økt volatilitet i selskapenes resultat og egenkapital. Innslaget av derivater på balansen vil videre øke totalbalansen og gi effekter på nøkkeltall. God kommunikasjon til markedet, med tilfredsstillende sammenlikningstall, vil bli en utfordring for de av selskapene som undervurderer eller utsetter implementeringen av den nye regnskapsstandarden.

FINANSFUNKSJONEN I KONSERNET HELT SENTRAL

Utfordringene rundt sikringsføring er noe som må håndteres av konsernets sentrale finans- og regnskapsavdeling. Kravene til dokumentasjon av sikringsforhold, relasjon til strategi for risikostyring og måling og dokumentasjon av effektivitet underveis i sikringsforhold ligger utenfor konsernregnskapsavdelingens kompetanseområde. Disse utfordringene vil derfor måtte løses av konsernets sentrale finansavdeling. I de fleste større konsern har konsernfinans (treasury) ansvaret for finansforvaltning og styring av finansiell risiko. Selskapene har i stor grad bygd opp og samlet kompetanse på finansielle instrumenter i konsernfinansavdelingen. Konsernfinans i de fleste større selskaper har også hatt behov for å innføre og bruke egne porteføljestyringssystemer for å forvalte gjeld, likviditet og plasseringer effektivt. Disse finanssystemene vil være helt sentrale for å kunne imøtekomme de nye kravene, og selskaper som har investert i oppdatert teknologi, kan få en gevinst i den grad systemene er IAS 39-kompatible.

De nye kravene i IAS 39 vil medføre systemmessige utfordringer og endringer for de fleste selskaper. Tilpasninger og oppgraderinger av finansielle systemer vil være nødvendig for å kunne beregne korrekte markedsverdier på derivater, måle effektiviteten på sikringstransaksjoner og dokumentere sikringsforhold i henhold til de krav som stilles i IAS 39.

I enkelte tilfeller vil IAS 39 i tillegg fremtvinge en gjennomgang av eksisterende forretningsprosesser og organisasjonsstrukturer. Særlig kan det være nødvendig å bygge opp (eller friske opp?) regnskapskompetansen i konsernfinans for å håndtere finansielle instrumenter og sikringsforretninger korrekt.

KONSERNETS RISIKOSTYRING PÅVIRKES OG ENDRES

Innføringen av IAS 39 vil påvirke måten selskapene innretter sin risikostyring på. Gevinster gjennom netting av eksponering har vært et viktig argument for sentralisering av finansfunksjonen. En rekke konsern der datterselskapene har ulik eksponering mot rente eller valutakurs, har redusert antall finansielle forretninger med ekstern motpart ved bruk av nettingssentre og dermed oppnådd betydelige besparelser. Et viktig ledd i disse selskapenes risikostyring er sikring av underliggende eksponering skapt gjennom kommersielle aktiviteter i konsernets operative enheter. Ofte avdekker de operative enhetene sin finansielle risiko mot konsernets sentrale finansavdeling.

Med IAS 39 vil interne sikringsforretninger nulles i konsolideringen, og kun de sikringsforretninger som er inngått med eksterne motparter, vil være å betrakte som gyldig sikring. For at konsernet skal kunne sikringsføre transaksjoner, må altså den sentrale konsernfinansfunksjonen avdekke transaksjonen eksternt. Reglene for sikringsføring i IAS 39 er svært transaksjonsintensive og kan ved første øyekast tale for mindre sentralisering og konsernintern netting. Å desentralisere ansvar for sikring av finansiell risiko er ikke nødvendigvis et effektivt tiltak da tilpasning til IAS 39 i større grad handler om måten foretakene tilpasser konsernfinansfunksjonens risikostyringsprosesser til det nye regelverket på.

Uttalelser fra konsernfinansansvarlige som har vært gjennom prosessene med innføringen av IAS 39, tyder på at selv om standarden er tøff å etterleve, er den en spire til sunn risikostyring og økt forståelse for interne risikostyringsprosesser. Det faktum at standarden er transaksjonsintensiv, fremtvinger bedre kommunikasjon mellom den sentrale konsernfinansavdelingen og de operative enhetene i konsernet. Dette vil kunne skape økt forståelse og tillit begge veier.

HVA SKJER?

Det langsiktige målet med IAS 39-standarden er at alle finansielle instrumenter skal føres til virkelig verdi på balansen. Alle gevinster og tap, realiserte som urealiserte, føres over resultatregnskapet. Sikringsføring tillates ikke. Standardsetternes langsiktige målsettinger vil imidlertid neppe bli realitet før tidligst i 2007. Interimløsningen med diverse unntak fra hovedreglene er et resultat av intens lobbyvirksomhet fra berørte europeiske konsern.

Både IAS 39 og standardens amerikanske slektning, FAS 133, er midlertidige og fremstår i sine nåværende former som komplekse og ressurskrevende. Erfaringene fra selskaper som har implementert standardene, viser at selskapene står overfor flere vanskelige valg og beslutninger når de skal benytte standardene i praksis. Nedenfor følger eksempler på enkelte av disse:

  • Skal vi velge kategorien «hold til forfall» så lenge straffen for ikke å etterleve kravene er hard? Mye tyder på at konsern vil sentralstyre «hold til forfall»-porteføljer for å unngå at et datterselskaps realisasjon av et enkelt verdipapir klassifisert som «hold til forfall» skal medføre at alle slike porteføljer i konsernet må reklassifiseres til en annen kategori og vurderes til virkelig verdi.
  • Skal gevinster og tap i kategorien «tilgjengelig for salg» gå mot resultatet eller mot egenkapitalen? Valgt prinsipp for en porteføljegruppe må anvendes konsekvent. Det er grunn til å forvente at de fleste vil velge å motregne endring i virkelig verdi mot egenkapitalen. Unntaket vil være de selskaper som vurderer gjeldsposter til virkelig verdi, og hvor endringer føres over resultatregnskapet. Disse kan ha interesse av å oppnå mest mulig symmetri gjennom også å motregne endringer i markedsverdi på aktivaposter mot resultat.
  • Skal en regnskapsstandard påvirke våre risikostyrings- og sikringsaktiviteter?
  • Koster sikringsføring mer enn det smaker?

HVILKE PRAKTISKE PROBLEMSTILLINGER FØLGER AV DE NYE KRAVENE?

I mange tilfeller har selskapers umiddelbare respons vært at sikringsføring er for omfattende og ressurskrevende til at en kost-/ nyttevurdering forsvarer investeringer i menneskelige og systemmessige ressurser for å oppnå et regnskapsresultat. Holdningen har vært at det finansielle i sikringsstrategien vurderes som viktigere enn de regnskapsmessige effektene av sikringsaktivitetene. Mange selskaper skifter imidlertid holdning når de oppdager hvilken volatilitet som oppstår i resultatregnskapet hvis selskapet ikke benytter sikringsføring. Det som bekymrer mest, er hvordan disse fluktuasjonene i resultat, balanse og nøkkeltall skal forklares til aksjonærer og analytikere. Volatilitet i tall vil kunne virke negativt på selskapets aksjekurs (Shareholder Value -- Risk 11/99).

I praksis viser erfaring at enkelte problemstillinger dukker opp når selskapene implementerer IAS 39-standarden. Dette gjelder spesielt de selskaper som velger å benytte sikringsføring. Eksempler på problemstillinger er:

  • Hvordan kvalifisere for sikringsføring i et komplekst konsern hvor den sentrale finansfunksjonen akkumulerer og netter på tvers av konsernets datterselskaper?Kun et fåtall av dagens transaksjoner vil kvalifisere for direkte sikringsføring.
  • Dokumentasjon av sikringseffektivitet kan være vanskelig og kostnadskrevende. Flere sikringsforretninger som opplagt er fornuftige finansielt sett, vil ikke oppfylle kravene til sikringsføring etter IAS 39. Et eksempel på et problematisk instrument i forhold til sikringsføring er en valuta- og renteswap.
  • Sikring av nettoposisjoner oppfyller ikke kravene til sikringsføring. Sikringsinstrumenter må i henhold til standarden utpekes til individuelle sikringsobjekter eller en portefølje bestående av ekstremt likeverdige finansielle instrumenter.
  • Utpeking av sikringsforretninger og dokumentasjon av disse må automatiseres i virksomheter der handel i derivater for sikringsformål har et visst omfang. Konsernfinans er den funksjonen som utfører sikringsforretningene og er brukere av finansielle systemer i selskapet. De er dermed best egnet til å løse utfordringene dette vil medføre.
  • Prosesser må igangsettes for å sikre at alle derivater, også derivater som inngår i sammensatte instrumenter (innebygde derivater), er blitt identifisert og korrekt håndtert.

Mange selskaper benytter ikke de tradisjonelle finansielle derivatene og tror derfor ikke at IAS 39 reiser spesielle problemstillinger for dem. Det vil imidlertid i de aller fleste virksomheter finnes innebygde derivater (embedded derivatives) i en eller annen form. Innebygde derivater ligger gjerne inne som klausuler eller betingelser i andre kontrakter (vertskontrakt -- host contract) som leasingavtaler, lån og forsikringskontrakter. Mange innebygde derivater må i henhold til standarden splittes fra sine vertskontrakter og vurderes til virkelig verdi med de fluktuasjoner dette måtte gi i resultatregnskapet. Kartleggingen av innebygde derivater kan være en omfattende og tidkrevende prosess og bør derfor ikke undervurderes. Konsernfinans må spille en sentral rolle i denne kartleggingen for å sikre et riktig resultat. En positiv bieffekt av dette arbeidet vil ofte være at konsernfinans får bedre innsikt i og forståelse for aktivitetene i konsernets operative enheter.

figur

Figur 1 Resultatutvikling over tid med og uten sikringsføring (figurene er kun ment å illustrere en mulig resultatutvikling over tid. Trenden i eksemplet er positiv, men kunne like gjerne ha vært negativ.)

SIKRINGSFØRING ELLER IKKE -- PEST ELLER KOLERA?

For mange virksomheter fremstår valget mellom sikring med eller uten sikringsføring som et valg mellom pest eller kolera. Sikringsføring etter IAS 39 vil for mange virksomheter innebære betydelige investeringer i kompetanse og systemer. Det er likevel forventet at flere virksomheter velger dette fremfor å måtte leve med svingninger i resultat, balanser og nøkkeltall. Studier utført av PricewaterhouseCoopers viser at svingninger i resultatet har en negativ innvirkning på investors avkastningskrav til selskapet og selskapets aksjekurs. En beslutning om sikringsføring eller ikke må ta utgangspunkt i hvor store resultatsvingninger det enkelte selskap kan leve med. Selskapene bør derfor gjennomføre en kost-/nytteanalyse hvor kostnaden og nytten ved implementering av sikringsføring veies mot nytten av stabilitet i resultatregnskapet.

HVORDAN KOMME I GANG?

Selskaper bør starte forberedelsene til innføringen av IAS 39 med å tallfeste de effekter de nye kravene vil gi i regnskapet. Dette kan gjøres gjennom å identifisere alle derivater som benyttes mot fremtidig forventede kontantstrømmer (kontantstrømsikring). I henhold til standarden skal disse vurderes til virkelig verdi på balansen og endringer i virkelig verdi føres mot resultatet med mindre derivatene kvalifiserer for sikringsføring etter IAS 39. Derivater som «sikrer» allerede balanseførte poster (virkelig verdisikring), vil vurderes til virkelig verdi og vil neppe innebære dramatiske konsekvenser så lenge sikringsobjektet vurderes til virkelig verdi og disse effektene motsvarer hverandre.

I høringsutkastet til endringer i IAS 39 er det åpnet opp for at alle finansielle instrumenter kan vurderes til virkelig verdi forutsatt at instrumentene ved inngåelse klassifiseres som trading. Klassifiseringen som trading kan foretas uavhengig av om trading er formålet med instrumentet eller ikke. Denne adgangen vil gi et ensartet vurderingsprinsipp på balansen og avhjelpe asymmetri mellom poster som har ulike vurderingsregler. Gjennom å følge et vurderingsprinsipp basert på virkelig verdi vil foretakene kunne unngå de omfattende dokumentasjonskravene som stilles til sikringsføring.

Benyttes virkelig verdi som vurderingsprinsipp, vil foretakene også kunne unngå å splitte sammensatte instrumenter med innebygd derivatkomponent. De opprinnelige kravene i standarden var at derivatkomponenten måtte skilles ut og vurderes til virkelig verdi. Så lenge foretakene vurderer hele det sammensatte instrumentet til virkelig verdi, vil derivatkomponenten være inkludert i markedsvurderingen. Dette medfører en betydelig forenkling av måling og verdsettelse av finansielle instrumenter på løpende basis. Tilsvarende vil dette ved innføringen av standarden redusere noe av utfordringene med å identifisere innebygde derivater.

KRAVENE TIL SIKRINGSFØRING ER KREVENDE Å OPPFYLLE

For å kvalifisere til sikringsføring i henhold til IAS 39 er det stilt strenge krav til kriterier som foretakene må etterleve:

  • Ved inngåelse må sikringsforholdet (instrument--objekt) utpekes og dokumenteres.
  • På løpende basis må effektiviteten i sikringsforholdet måles på en pålitelig måte.
  • Ved inngåelse må sikringsinstrumentet forventes å være høyst effektivt til å motsvare verdiendringer i sikringsobjektet gjennom hele perioden.
  • Underveis må det faktiske sikringsforholdet måles og dokumenteres for sikringseffektivitet.
  • Ved sikring av fremtidige kontantstrømmer må det være høy sannsynlighet for at den sikrede kontantstrømmen vil inntreffe.

Hovedutfordringen for mange selskaper som ønsker å benytte sikringsføring, vil være sikringsforretningene som er inngått for å beskytte verdier på fremtidige kontantstrømmer (kontantstrømsikring). De generelle vurderingsreglene i IAS 39 vil med fravær av sikringsføring på dette området skape volatilitet i regnskapene. Derivater (finansielt motiverte sikringsinstrumenter) skal vurderes til virkelig verdi og verdiendringene resultatføres. De fremtidige transaksjoner derivatene er ment å sikre verdiene på, er ikke regnskapsført ved inngåelse av derivatkontraktene. Uten sikringsføring vil gevinster og tap på derivatene påvirke resultatet uten at effekten av motsvarende verdiendringer på de fremtidige transaksjonene fanges opp i resultatregnskapet.

Ved å benytte sikringsføring vil denne asymmetriske resultateffekten kunne unngås. Med sikringsføring vil resultateffektene på sikringsinstrumentene og på sikringsobjektene sammenstilles. Gitt at selskapet oppfyller kravene til kriterier for sikringsføring vil verdiendringer på sikringsinstrumentene som representerer en effektiv del av sikringsforholdet, føres direkte mot egenkapitalen.

DERIVATER INNEHOLDER KILDER TIL INEFFEKTIVITET I SIKRINGSFORHOLD

Det er kun de verdiendringer på sikringsinstrumenter som representerer en effektiv del av sikringsforholdet, som kan motregnes mot egenkapitalen. Ineffektiv del av et sikringsforhold skal løpende føres over resultat. Kravene om at i) utpekte sikringsinstrumenter skal være effektive når det gjelder å motsvare verdiendringer på sikringsobjektet, ii) at effektiviteten løpende må måles, og at iii) effektiviteten dokumenteres å være effektiv, reiser enkelte praktiske problemstillinger rundt sikringsinstrumenters «naturlige» kilder til ineffektivitet i forhold til sikringsobjekter.

Både termin- og opsjonsbaserte sikringsinstrumenter har karakteristika som skiller seg fra de objekter som ønskes sikret (sikringsobjekter). Ved vurdering av både sikringsobjekt og sikringsinstrument til virkelig verdi vil det sjelden bli slik at gevinster og tap eksakt motsvarer hverandre. Årsaken er at terminkontrakter inneholder forwardpunkter og opsjonskontrakter inneholder tidsverdi, mens sikringsobjektene er uten slike elementer. Dette vil skape ineffektivitet i sikringsforholdet, og elementene bør skilles ut og verdivurderes på frittstående basis med tilhørende resultatføring. For å oppfylle effektivitetskravene til sikringsforhold vil det for foretakene også være en fordel å skille ut elementer til ineffektivitet allerede ved inngåelse av sikringsforhold. På denne måten vil foretaket ha mindre risiko for at sikringsforholdet ikke oppfyller kravet om effektivitet gjennom hele sikringsforholdets levetid.

KARTLEGGING AV EFFEKTER PÅ KONSERNRESULTAT BØR STARTE NÅ

Ved å kartlegge alle eksisterende finansielt motiverte sikringsforhold og effekter av sikringsføring vil selskapene få god forståelse for behovet for sikringsføring. Dette vil kunne gi et riktig beslutningsgrunnlag når selskapet skal avgjøre i hvilket omfang de skal gå for sikringsføring. En grundig gjennomgang vil kunne bidra til at selskapet konkluderer med at hovedeffekten av sikringsføring kan oppnås gjennom å sikringsføre et mindre antall av sikringsforretningene. Kartleggingen kan gjøres retrospektiv (som gjelder forrige kvartal) eller prospektiv (som gjelder neste kvartal). For at kartleggingen skal gi et best mulig beslutningsgrunnlag for de valg og prosesser som skal igangsettes, bør det avsettes tid og ressurser til dette.

Mange selskaper vil ha behov for å styrke både bemanning og kompetanse for å løse utfordringene med overgangen til IAS. Investeringer i opplæring av ansatte, oppgradering av systemer og kjøp av konsulenttjenester bør inkluderes i kommende budsjetter. Erfaring fra andre land viser at å starte tidlig med planlegging og tilrettelegging reduserer de totale kostnadene med overgangen til IAS.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS