Magma topp logo Til forsiden Econa

Hassa Pedersen er amenuensis i samfunnsøkonomi ved Siviløkonomutdanningen i Bodø.

Russland - fra verre til verst?

Når en ser på Russland og russisk økonomi, er det ikke vanskelig å få øye på problemene: En sterkt svekket og omtåket president som har skiftet ut sin tredje statsminister på knapt et år. Et mangelfullt lovverk og et juridisk system som både er uoversiktlig og uberegnelig, og som gir en ekstra «juridisk risiko» for både internasjonale og nasjonale investorer. En befolkning der 18,5 % blir definert som «ekstremt fattige» av verdensbanken. En brutal og omfattende kriminalitet som en ikke vet hvor starter eller stopper. Et byråkrati som for både russere og utlendinger virker ugjennomtrengelig og korrupt. En stadig voksende utenlandsgjeld som den russiske stat både på kort og lang sikt har store problemer med å betjene. Og i tillegg - og kanskje verst av alt: et desillusjonert folk som er fratatt troen både på seg selv og andre. Mange eksperter, og ikke minst russerne selv, tror også at forholdene kommer til å bli verre, spesielt - som det så ofte heter - på kort sikt.

Av Hassa Pedersen

Det er ikke vanskelig å finne land - spesielt i den tredje verden - som har problemer av samme karakter som, og til og med enda alvorligere enn, det Russland har. Men i motsetning til disse landene, hvis problemer vi i Vesten kan «skjerme» oss fra, er det ikke så lett å overse Russland. Når verdens sjette mest folkerike nasjon, verdens nest største atommakt og etter hvert en av verdens mest betydelige debitorer har problemer, «fungerer» ikke grensene. Tsjernobyl, radioaktivt avfall, finansiell krise, internasjonal kriminalitet og «russerhorer» er stikkord i så henseende. Ved siden av «behovet» for å lede kommunismens tidligere fyrtårn inn på markedsøkonomiens og demokratiets rette vei er det på denne bakgrunn at vi må forstå Vestens til dels store (og mislykkede) engasjement i Russlands ve og vel.

La oss slå fast nok en gang at det ikke er vanskelig å få øye på problemene. De fleste bør imidlertid være forsiktige med å si noe annet enn at de skimter løsningene i det fjerne. På tross av dette - og jeg innser at det er altfor sent å si det nå - skal det her handle om det som peker oppover, og ikke nedover, i Russland.

PÅ KORT SIKT

Den 17. august i fjor erklærte Russlands daværende statsminister, den 35-årige Sergej Kirijenko, den russiske stat delvis betalingsudyktig og dermed på kort sikt ikke i stand til å innfri sine gjeldsforpliktelser. Samtidig utvidet han den såkalte rubelkorridoren - den svingningsmarginen som russiske rubler skulle ha mot amerikanske dollar - fra intervallet 5,27-7,13 rubler per dollar til det nye intervallet 6,00-9,50 rubler per dollar. I praksis innførte han et flytende kursregime som i dag gir en kurs på omkring 24 rubler for én amerikansk dollar, en kurs som har vært stabil det siste halve året.

På tross av at Kirijenko med dette utløste en økonomisk krise som sendte prisene i været og slo ut store deler av Russlands bank- og finansnæring, var det han gjorde, etter min vurdering helt nødvendig. Hvis den russiske stat skulle innfri sine gjeldsforpliktelser overfor sine egne borgere og overfor utenlandske kreditorer, kunne det bare gjøres på to måter. Kirijenko kunne fortsette sine forgjengeres politikk med å oppta lån innenlands og utenlands og bruke dissenye lånene til å innfri degamle lånene. Denne politikken har påført den russiske stat en betydelig gjeldsbyrde som ingen ser ut til å ha full oversikt over. Eksempelvis er Russlands gjeld bare til tyske banker på om lag 30 milliarder dollar. At en slik politikk er uklok, skjønner alle, i tillegg ble det svært vanskelig å fortsette en innlånspolitikk som både utenlandske og innenlandske kreditorer etter hvert oppfattet som en diger pyramide som kunne sprekke når som helst. Den andre muligheten Kirijenko hadde, var å starte seddelpressen i den russiske sentralbanken og trykke penger. Om det i det hele tatt hadde vært mulig å trykke så mye penger (finnes det så mye papir i Russland?), er vanskelig å si. Resultatet av dette hadde sannsynligvis blitt en enorm inflasjon og en svekkelse av valutaen som hadde vært betydelig kraftigere enn den vi ser i dag. At Kirijenko en uke senere ble fjernet av President Boris Jeltsin, var vel som forventet.

Den kraftige devalueringen av den russiske rubelen har forbedret konkurranseevnen betydelig i russisk favør. I St. Petersburg - Russlands nest største by med om lag fem millioner innbyggere - påstås det fra offisielt hold at 75 % av matvarene var importerte før devalueringen. Med den høye russiske valutakursen og russernes sterke preferanser for utenlandske varer var disse varene ettertraktet. Devalueringen av den russiske valutaen har gjort disse varene betydelig dyrere og har derfor gitt en kraftig konkurransefordel til Russlands egen konsumvareindustri. Samtidig har devalueringen vridd importen mot produkter som er billigere og av dårligere kvalitet, noe som gjør russiske produkter mer attraktive i konkurransen.

Russlands eksportindustri har økt sin produksjon betydelig på tross av at de blir møtt med dumpinganklager og straffetoll i flere markeder. Energisektoren har selvfølgelig også hatt god drahjelp fra økte oljepriser. Dette har medført at handelsbalansen første kvartal i år ga et overskudd på 6,2 milliarder dollar mot 200 millioner dollar for samme periode i fjor.

Det blir også rapportert at inflasjonen i mai måned bare var på 2 %, noe som er et meget lavt tall tatt i betraktning at fjorårets samlede prisstigning lå på nærmere 90 %.

PÅ LANG SIKT

En av de få ting økonomer er enige om, er at det er et lands evne til å produsere varer og tjenester som er avgjørende for den økonomiske utviklingen på lang sikt - og at det igjen avgjøres av kapitalens og arbeidskraftens produktivitet sammen med den teknologiske utviklingen.

Når det gjelder kvaliteten på kapitalutstyret og tilgangen på teknologi, står russerne overfor store problemer. Alle besøkende blir slått av hvor dårlig det står til på disse områdene, men også her er det lyspunkt. Ford er i disse dager i ferd med å starte byggingen av en fabrikk med en produksjonskapasitet på 100 000 biler i året like utenfor St. Petersburg. Verdens ledende papirprodusent, International Paper, har nylig åpnet en ny produksjonslinje til 35 millioner dollar ved sin fabrikk i Leningrad oblast. Og en rekke andre store utenlandske investorer har valgt å forbli i Russland på tross av de siste års tilbakeslag. Dette henger selvfølgelig tett sammen med det store potensialet disse investorene ser i det enorme russiske markedet.

Hva så med arbeidskraften? Det russiske utdanningsnivået er høyt, sannsynligvis høyere enn i noe annet land med tilsvarende problemer. Lengselen etter og behovet for et bedre liv som materielt sett kan nærme seg Vestens, gir også en sterk motivasjon for å yte på arbeidsmarkedet. Her ligger nøkkelen til økonomisk vekst på lang sikt.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS