Magma topp logo Til forsiden Econa

Agnes Bergo er utdannet siviløkonom ved NHH og aksjemegler fra New York. Hun er dagligleder i Pengedoktoren AS, et selskap som tilbyr rådgivning i personligøkonomi. I samarbeid med NHH i Bergen har hun utviklet et studium forfinansielle rådgivere, og hun foreleser i dag for NHH på bedriftsinternekurs, for deltidsstudentene og for masterstudentene. Hun har faste spalterom personlig økonomi i fag- og ukepresse, hun har skrevet seks bøker og hardeltatt i flere i radio- og tv-program.

Samlivsbrudd og skilsmisse

Det er feil å tro at felleseie deles likt. Det er feil å tro at avtaler som ble inngått den gang alt var i orden, gjelder når skilsmissen er et faktum. Og tro endelig ikke at et ekteskap med en riking er billetten til evig forsørgelse. Det er kanskje den største feilen folk begår.

I 2004 konstaterte Statistisk sentralbyrå for første gang at sannsynligheten for at et ekteskap ender med skilsmisse, nå er over 50 prosent. Mens ekteskap som har vart i 5 år har en skilsmissesannsynlighet på 11,6 prosent, øker sannsynligheten til 24,2 prosent innen paret kan feire sin 10-års bryllupsdag. Menn i aldersgruppen 35–39 år er mest utsatt, mens kvinner blir hyppigst skilt i alderen 25–29 år.

Kunnskapen om de økonomiske konsekvensene av et samlivsbrudd, er etter min erfaring liten. Både i Pengedoktorens rådgivningspraksis og gjennom studiet «Personlig Økonomi for Finansielle Rådgivere», som jeg har utviklet i samarbeid med NHH, har jeg erfart flere misforståelser knyttet til skilsmisser og fordeling av verdier. Slike misforståelser kan bli dyre den dagen skilsmissen er et faktum.

De aller fleste ektepar i Norge har felleseie. Få vet imidlertid hva det betyr. Når jeg holder foredrag, og spør folk i salen hvordan de tror boet skal deles i en skilsmisse der paret har felleseie, får jeg som oftest til svar at eiendelene skal deles likt. Det er feil.

Felleseie deles ikke alltid likt

Det er lenge siden reglene sa at felleseiet skulle deles likt ved en skilsmisse. Ekteskapsloven fra 1991 slår fast at alt som tas med inn i ekteskapet, og alt man arver eller får i gave fra andre enn ektefellen mens ekteskapet varer, i prinsippet kan tas med ut av ekteskapet uten å deles med den andre. Det kallesskjevdeling, og hensikten er å unngå at noen skiller seg til rikdom. Det man alene bringer inn i fellesskapet, skal man også få beholde etter at fellesskapet tar slutt. Det man bygger opp sammen, skal imidlertid deles likt. Ideen er god og prinsippet riktig, men skjevdeling kan likevel slå uheldig ut.

La oss si at Kari hadde 500 000 kroner i banken da hun giftet seg med Per. Pengene ble brukt til egenkapital i en bolig som kostet 2 millioner kroner. Det betyr at Kari kan kreve 25 prosent av boligen skjevdelt. Hvis boligen må selges fordi ekteskapet tar slutt, skal hun først ha utbetalt 25 prosent av nettoverdien, og deretter halvparten av resten. Dette gjelder enten ekteskapet har vart i 2 eller 20 år.

Det man bygger opp sammen, skal deles. Det man bringer inn på egen hånd, kan holdes utenfor. Prinsippet er greit, men praksis kan bli svært komplisert. For hva hvis Per og Kari i eksempelet over pusset opp huset etter ti års ekteskap og betalte utbedringen med felles midler? Hvordan vil det påvirke Karis eierbrøk?

Forutsetningen for å kunne kreve skjevdeling er at verdien er i behold, og at forholdet klart kan dokumenteres. Det betyr at hvis man investerer skjevdelingsmidler i boligen, bør man sørge for å ta en takst både før og etter oppussing. I motsatt fall kan det bli vanskelig å bevise at midlene fortsatt er i behold. Tommelfingerregler som at «verdiøkningen tilsvarer oppussingskostnadene», er i beste fall usikre. I mangel av takst kan for eksempel OPAKs prisstatistikk brukes, men takst er alltid best.

Arv og gave

Arv kan også komplisere bildet. La oss si at Per arver 300 000 kroner og bruker pengene til nedbetaling av felles boliggjeld. I så fall må det beregnes hvor stor del av boligens verdi nedbetalingen utgjorde. Dersom boligen var verdt 3 millioner kroner da lånet ble redusert, kan Per i utgangspunktet kreve 10 prosent av verdien skjevdelt ved en eventuell skilsmisse. Han skal ha med seg ut den verdien arven utgjorde på investeringstidspunktet.

Men forholdet må som sagt dokumenteres, og verdien må være i behold. Hvis arven går til feriereiser for familien, nye gardiner i stua og tannregulering til eldstemann, er midlene brukt opp og arven tapt.

Et annet eksempel er Anne, som er gift med Ola. Hun får 50 000 kroner fra foreldrene i forskudd på arv. Pengene settes i banken i påvente av en spesiell anledning. Men før de kommer så langt, går ekteskapet i stykker, og boet skal deles. Hvem får pengene?

Her vil det fremgå av gavemeldingen at hun har mottatt pengene som forskudd på arv, så forholdet lar seg lett bevise. Hvis pengene står på en separat konto som ikke inneholder andre midler enn arven, er svaret greit. Da er midlene hennes, og hun behøver ikke dele med Ola.

Men virkeligheten er sjelden så enkel. Arven settes gjerne inn på en konto der det også står andre sparemidler, penger som er skaffet til veie ved felles innsats fra begge to. Så brukes litt til ferieturer, ny vaskemaskin, tannbehandling og andre fellesutgifter. Hvis Anne skal kunne kreve skjevdeling, er det en forutsetning at hun ikke har brukt, spist eller reist bort pengene. Hun må kunne bevise at ferieturen, vaskemaskinen og tannlegen er finansiert av felleskassen, ikke av hennes arv. Det kan være vanskelig når midlene er blandet sammen.

Hvem får gaven?

Det er ikke alltid at givers intensjon kommer klart frem. La oss for eksempel si at Karis foreldre bekymrer seg over parets gjeld, som de mener er altfor høy. En dag kommer de med 50 000 kroner, som de krever skal brukes til nedbetaling av lån. Hvordan skal en slik gave behandles ved en skilsmisse?

Spørsmålet er om gaven ble gitt til begge to, eller om den bare var ment for Kari. Hvis alle regler er fulgt, skulle forholdet vært innberettet i et gavebrev, og der vil det fremgå hvem som fikk gaven. Mange «glemmer» imidlertid å innberette slike gaver. Jeg vil anta at når giver krever at gaven skal gå til nedbetaling av felles gjeld, slik at verdien på felleseiet øker, er gaven ment for begge to. I så fall kan ikke Kari kreve midlene skjevdelt.

Men hvis Kari av egen vilje bruker gaven til å nedbetale boliggjelden, og klart kan bevise forholdet, kommer hun i samme situasjon som Per i eksempelet ovenfor, og kan kreve midlene skjevdelt. Det må da regnes ut hvor stor del av boligens verdi hennes arv utgjør. Hvis boligen var verdt 2 millioner kroner på nedbetalingstidspunktet, vil hennes arv på 50 000 kroner utgjøre 2,5 prosent. Ved en skilsmisse skal hun først ha utbetalt 2,5 prosent av boligens verdi, så skal resten deles.

Verdien av praktisk arbeid

Mens hun er gift, overtar Kari en hytte som forskudd på arv. Ola, som er en praktisk mann, utfører mye arbeid på hytta. Etter 15 år tar ekteskapet slutt. Hvordan deler de hytta?

Hvis Olas arbeidsinnsats har ført til at verdien på Karis skjevdelingsmidler øker, kan han kreve et vederlag. Det samme gjelder hvis Ola og Kari bruker felles midler til å bygge på, legge inn strøm eller foreta andre utbedringer. Ved en skilsmisse må de forsøke å estimere hva hytta ville være verdt uten den andres innsats eller bruk av felleseiemidler. Det sier seg selv at et slikt regnestykke kan bli ganske komplisert, og at det må bygge på mange forutsetninger. Et godt råd kan da være å dokumentere verdiøkningen ved takster som foretas med jevne mellomrom.

Mange velger å overføre verdifulle hytter til både barn og svigerbarn i den hensikt å spare arveavgift. I så fall blir det ingen skjevdeling. Formelle disposisjoner blir alltid lagt til grunn. Konstruerer man en overføring for å unngå arveavgift, kan man ikke i neste omgang kreve skjevdeling.

Arbeidsinntekt

Arbeidsinntekt skjevdeles ikke, uansett hvor høy den er. Det kan gi utfall som for mange føles urettferdige. La oss si at Per tjener to millioner kroner. Pengene går hovedsakelig til å forsørge familien, men noe blir avsatt til sparing. Kari arver 200 000 kroner som settes på egen konto i banken. Dersom ekteskapet havarerer, skal Pers sparepenger deles, mens Kari får beholde sin bankkonto alene.

Det finner folk ofte urimelig. Hvis det blir altfor urimelig, åpner loven for unntak. Men det er stor risiko forbundet med lovens snevre unntaksregler. Går man til retten og taper, må man regne med å måtte betale både egne og motpartens saksomkostninger.

En avtale er ikke alltid en avtale

Mange tror også at økonomiske avtaler som partene har inngått seg imellom, gjelder i en skilsmissesituasjon. Noen ektepar lager avtaler om hvordan enkelte formuesposter skal deles dersom de går fra hverandre. Et eksempel er når den ene har pensjonsordning på jobben, mens den andre ikke har noe. Opptjent rett til tjenestepensjon deles i utgangspunktet ikke, men noen par inngår likevel en avtale om at verdien på ordningen skal deles ved en eventuell skilsmisse.

En slik avtale er ikke bindende med mindre den er formalisert ved en ektepakt. Alle økonomiske avtaler mellom ektefeller må gjøres i form av ektepakt for å være gyldige.

Et annet eksempel er paret som bygger felles hus på en tomt som den ene har fått i forskudd på arv, og avtaler at både hus og tomt skal deles likt dersom ekteskapet varer i minimum ti år. Hvis ikke avtalen er formalisert i en ektepakt, er den ugyldig.

En hjemmetilværelse kan bli dyr

All kvinnesak til tross – i vår økende velstand ser vi at stadig flere kvinner velger å bli hjemmeværende. Mange har ikke tenkt godt nok gjennom hvordan de skal klare seg økonomisk hvis de blir alene. Risikoen ved å hekte seg av arbeidsmarkedet over tid er ofte undervurdert.

Den dyreste fallgruven kan være å overlate økonomiske avgjørelser og arbeidsinntekt til den ene parten. Mange hjemmeværende er ikke forberedt på hvordan skjevdelingsreglene virker. De har kanskje bare vært glad til når den andre har brukt for eksempel utbytte fra eget firma til å nedbetale gjelden, og vet ikke at avkastning av skjevdelingsmidler også kan kreves skjevdelt. Det kan bli dramatisk hvis den ene ved hjelp av skjevdelingsmidler har økt sin andel i boligen.

Et råd til hjemmeværende kan være at man ved ektepakt sikrer seg at boligen skal deles likt ved et brudd. I motsatt fall kan man få store problemer med å etablere seg i et marked der boligprisene stiger.

Et annet råd er å holde utdannelsen oppdatert slik at man til enhver tid kan forsørge seg selv. Et tredje er å sette seg inn i investeringer, lån og forsikringer, og ta aktiv del i alle økonomiske avgjørelser.

Ektefellebidrag

Ektefellene har en gjensidig forsørgerplikt så lenge ekteskapet består. Når ekteskapet er slutt, er hovedregelen at forsørgerplikten opphører. Men dersom den enes evne til og mulighet for å forsørge seg selv er blitt dårligere som følge av omsorg for felles barn eller fordeling av felles oppgaver under samlivet, kan den andre pålegges å betale bidrag.

Bidrag fastsettes for en begrenset tid på inntil tre år. Foreligger det særlige grunner, kan bidrag fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning. Bidrag kan også pålegges for en tid som ligger inntil tre år før kravet ble satt frem. Retten til bidrag faller bort ved død eller nytt ekteskap.

Skilsmissens 12 trinn

1. I praksis starter skilsmisseprosessen oftest med at den ene flytter ut. Det er en fallgruve dersom man ønsker omsorg for barn under 16 år. Å flytte fra barna før man har fått meglingsattest, teller negativt når omsorgsretten skal fastsettes. Det er mer taktisk å bli boende, selv om det kan være belastende å bo sammen når beslutningen om å avslutte samlivet er tatt.

2. Par som har barn under 16 år, har et lovpålagt krav om megling. Formålet er å komme frem til enighet om omsorg for og samværsrett med barna. Etter tre meglingsforsøk blir det utskrevet en attest, og først når den foreligger, kan man søke separasjon.

3. Partene fyller ut en separasjonsbegjæring og sender den til Fylkesmannen.

4. Det som skal deles, er de verdiene paret eide sammen på skjæringstidspunktet. Det er enten den dagen de flyttet fra hverandre, eller den dagen søknad om separasjon kommer inn til Fylkesmannen (vanligvis én til to dager etter at søknaden ble postlagt).

5. Partene kan selv bli enige og inngå en privat avtale om fordeling av verdiene i boet. Dersom enighet ikke oppnås, er det lurt å søke profesjonell hjelp. Det settes da opp en oversikt over formue og gjeld. Hver ektefelle beholder rådighet over sin andel av felleseiet, men må dele verdien med den andre.

6. Verdier den ene har brakt inn i ekteskapet, har arvet eller fått i gave, kan kreves holdt utenfor skiftet. Forutsetningen er at verdiene er i behold, og at forholdet kan bevises.

7. I fastlåste konflikter kan partene kreve offentlig skifte. Skifteretten oppnevner da en bobestyrer som styrer prosessen.

8. Når verdier er fordelt, må det avgjøres hva som skjer med felles bolig. Dersom begge ønsker å beholde den, kan det gjennomføres en budrunde mellom partene.

9. Boligen (og eventuelle hytter) må skjøtes over på den som overtar. Det hender at dette blir glemt, og da kan det oppstå store konflikter i ettertid. Både salg og arv kan bli vanskelig hvis en tidligere ektefelle står oppført på skjøtet. Overskjøtning mellom ektefeller krever ingen dokumentavgift, men man må ut med et tinglysningsgebyr. Banken kan gi god hjelp her.

10. Den som overtar biler og båter, må registreres som eier. Biler må omregistreres, og båtregisteret må oppdateres.

11. Deretter må det lages lister over innboet, som deles etter økonomisk verdi.

12. Gå gjennom private forsikringer og korriger dem dersom eks’en står oppført som begunstiget. Husk også å oppdatere forsikringene på jobben.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS