Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Samtykke til erverv av aksje i aksjeselskap

Hvis ikke vedtektene i et aksjeselskap bestemmer noe annet, er selskapets aksjer ikke fritt omsettelige. Utgangspunktet etter aksjeloven av 1997 er dermed et annet enn normalregelen i aksjeloven av 1976, som bestemte at omsetningsbegrensninger måtte vedtektsfestes særskilt. Etter aksjeloven av 1997 er aksjenes omsettelighet bl.a. begrenset ved at en erverver av aksje må godkjennes av selskapet. Samtykke kan imidlertid bare nektes hvis det foreligger saklig grunn for det. En tilsvarende regel kunne vedtektsfestes etter aksjeloven av 1976. Slike vedtektsbestemmelser har vært svært utbredt. Rekkevidden av et vedtektsbestemt krav om samtykke ved aksjeerverv sto i sentrum i en sak som nylig er avgjort i Høyesterett (Rt. 1999, s. 1682). Dommen har betydning også i forhold til samtykkekrav etter aksjeloven av 1997.

av Tore Bråthen

I dommen om erverv av aksjer i AS Østlendingen godtok Høyesterett at selskapets styre var berettiget til å nekte godkjennelse av to aksjeoverdragelser. De to aksjeerververne hadde i 1991 kjøpt aksjer som ville brakt dem opp i til sammen 28,2 prosent av aksjene i selskapet. Styrets vedtak var forankret i en samtykkeklausul i selskapets vedtekter. I forbindelse med at styret nektet å godkjenne aksjeervervet, ble det vist til «selskapets eierstrategi, som bl.a. vektlegger lokalt og spredt eierskap».

Høyesterett foretok i dommen bl.a. en fortolkning av vedtektsbestemmelsen om samtykke. Det ble lagt til grunn at selskapet etter sitt formål ikke kunne vurderes på linje med selskaper som har et rent kommersielt formål. Etter Høyesteretts oppfatning var AS Østlendingen fortsatt «en virksomhet med lokal eierforankring og med en praksis som reflekterte bevisst styring med hvem som til enhver tid skulle ha eierstatus i selskapet og hvordan man til enhver tid skulle balansere de ulike eiergrupper blant aksjonærene mot hverandre, så som småaksjonærer i forhold til investorer og mediaoperatører». Til tross for disse spesielle forholdene bidrar dommen til å kaste lys over aksjeselskapers adgang til å nekte godkjennelse av en erverver av aksje.

Aksjeloven sier ikke hva som skal til for at det foreligger saklig grunn til å nekte samtykke til et aksjeerverv. Nærmere vilkår for å nekte eller gi samtykke kan imidlertid være fastsatt i selskapets vedtekter, enten direkte ved en regulering av samtykkemyndigheten eller mer indirekte gjennom vedtektenes angivelse av selskapets formål.

Det er vanskelig å gi et fullstendig bilde av hva som skal til for at det foreligger saklig grunn til å nekte samtykke til et aksjeerverv. I saken om AS Østlendingen uttalte Høyesterett enstemmig at det måtte anses som «klart at en vurdering av hvilke aksjonærer selskapet vil ha som eiere, etter omstendighetene kan være saklig grunn til å avvise erververe når slik avvisning konkret er i selskapets interesse». Uttalelsen må trolig forstås slik at selv en temmelig streng praktisering av samtykkeregelen kan ligge innenfor det akseptable.

Vurderingen av om det vil være saklig grunn til å nekte samtykke til et aksjeerverv, må ta utgangspunkt i selskapets formål og egenart. I et familieforetak bør f.eks. selskapet kunne utøve streng kontroll med hvem som slipper til som aksjonær. I andre selskaper har det kanskje mindre betydning hvem som er aksjonær, noe som kan tilsi at det skal mer til før det blir ansett som saklig å nekte samtykke. Men hvis erververen av aksje er en konkurrent, kan det være grunnlag for å nekte samtykke. Og hvis samtykke nektes for dermed å avverge en risiko for uheldige interessemotsetninger blant aksjonærene, må den normalt anses som saklig. Det samme gjelder dersom det vil være i tråd med selskapets policy om ordning av egne eierforhold at samtykke nektes. For eksempel kan samtykke nektes for at selskapet skal beholde sin uavhengige stilling.

Domstolene vil trolig være tilbakeholdne med å overprøve selskapets vurdering av om samtykke bør gis. I saken om AS Østlendingen uttalte Høyesterett således at domstolene må utvise tilbakeholdenhet ved utøvelse av domstolskontrollen med selskapsstrategiske vurderinger i spørsmålet om hvem som skal eie aksjer i selskapet. I den enstemmige høyesterettsdommen heter det at det skal «forholdsvis tungtveiende grunner» til for å kunne legitimere en tilsidesettelse av en samtykkenektelse.

Likevel er det grenser for hva slags begrunnelser som kan godtas. Hvis det ville innebære et myndighetsmisbruk fra flertallet i styret eller generalforsamlingen, kan det neppe være saklig å nekte samtykke. Det samme gjelder hvis det må antas at samtykke nektes fordi styret er interessert i å gjøre aksjene lite omsettelige, slik at styret selv eller andre som styret ønsker å tilgodese, kunne kjøpe aksjene til en gunstig pris.

Normalt ligger myndigheten til å samtykke i et aksjeerverv hos styret. Hvorvidt styret skal gi samtykke til et aksjeerverv, krever en styrebeslutning i tråd med vanlige saksbehandlingsregler. Selskapets vedtekter kan imidlertid bestemme at samtykke må gis av selskapets generalforsamling, av ett eller flere styremedlemmer eller av daglig leder. I kraft av å være selskapets høyeste myndighet kan generalforsamlingen også uten at det står i vedtektene utøve myndigheten til å nekte samtykke. Generalforsamlingen kan dermed gi samtykke eller gi instruks om at styret skal innvilge eller nekte samtykke.

Avgjørelsen av om samtykke skal gis, må treffes snarest mulig etter at ervervet er meldt til selskapet. Er erververen ikke underrettet om at samtykke er nektet innen to måneder etter at melding om ervervet kom inn til selskapet, anses samtykke som gitt. Passivitet kan således ha store konsekvenser.

Hvis samtykke nektes, skal det alltid angis en begrunnelse. Både muntlig og skriftlig begrunnelse kan benyttes. Loven stiller ikke nærmere krav til innholdet av begrunnelsen. En presis begrunnelse som er dekkende for realiteten i selskapets vurdering, vil imidlertid være tilstrekkelig. Nektes samtykke, skal erververen også gis en melding om hva som er påkrevd for å bringe forholdet i orden. Dette kan trolig gjøres gjennom en ren gjengivelse av den relevante lovbestemmelse i aksjeloven § 4-17.

Ved selskapets vurdering av om samtykke skal nektes, må selskapet bl.a. ta i betraktning hvilke juridiske konsekvenser en samtykkenektelse kan ha. Aksjeloven angir fire muligheter.

For det første kan avtalen om aksjeervervet bli omgjort. Aksjeloven forutsetter trolig at avhenderen av aksje må finne seg i at avtalen omgjøres hvis ikke salgsavtalen bestemmer noe annet. Selskapet kan ikke nekte omgjøring under henvisning til at samtykke er påkrevd.

For det andre kan aksjeerververen selge aksjen videre. Det ligger nok en forutsetning i aksjeloven om at aksjen bare kan overføres til noen som selskapet kan godta eller som for øvrig kan overta aksjen uten samtykke.

For det tredje kan aksjeerververen reise søksmål begrunnet i at selskapet mangler saklig grunn for å nekte samtykke. I så fall blir det domstolene som i tråd med det ovenstående må ta standpunkt til samtykkenektelsens rettmessighet.

Erververens fjerde mulighet er å kreve at selskapet innløser aksjene etter reglene om erverv av egne aksjer eller nedsettelse av aksjekapitalen. Denne muligheten er en nyhet i forhold til aksjeloven av 1976, og den innebærer at samtykkekravet ikke har de samme strenge innelåsningsvirkninger som tidligere. Den betyr imidlertid også at en samtykkeklausul ikke gir like god beskyttelse mot uønskede aksjeerverv som etter aksjeloven av 1976. Erververens innløsningskrav må fremsettes senest to måneder etter mottakelse av underretningen om at samtykke til ervervet er nektet. Selskapet må imidlertid ikke nødvendigvis ta innløsningskravet til følge. Det kan alltid møte kravet med å utpeke en annen som er villig til å overta aksjene på samme vilkår som erververen. Erververen har heller ikke krav på innløsning hvis dette «vil medføre vesentlig skade for selskapets virksomhet eller for øvrig virke urimelig overfor selskapet». Lovforarbeidene peker på at man vil måtte foreta en avveining mellom erververens/avhenderens interesse i å få innløst aksjene og selskapets interesse i å unngå den reduksjon av egenkapital dette vil medføre. Bestemmelsen skal også ivareta hensynet til selskapskapitalen.

Innløsningssummen skal fastsettes etter aksjenes virkelige verdi da kravet ble fremsatt. Når det gjelder uttrykket «aksjenes virkelige verdi», henviser lovforarbeidene til forståelsen av uttrykket i regnskapsmessig sammenheng. Aksjenes virkelige verdi må beregnes med utgangspunkt i antatt omsetningsverdi. Er det så liten omsetning av selskapets aksjer at det er vanskelig å konstatere noen omsetningsverdi, kan prisen som er avtalt mellom partene, gi veiledning. *


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS