Magma topp logo Til forsiden Econa

Geir Lunde er økonom ved ECON - Senter for økonomisk analyse.

Slutt for solidaritetsalternativet?

Opprøret på grunnplanet i LO i årets lønnsoppgjør signaliserer at mange av medlemmene i LO ikke er fornøyd med tingenes tilstand i inntektsoppgjørene. Trøtthet etter en periode med moderasjon og rask vekst i lederlønninger og gunstige opsjonsavtaler er blant de forholdene som er blitt trukket frem som årsaker til opprøret. Mange mener at dette betyr slutten for Solidaritetsalternativet og de moderate inntektsoppgjørene. Hvilken betydning vil dette ha for norske lønnstakere fremover?

av Geir Lunde

NY ARBEIDSDELING

Kimen til Solidaritetsalternativet ble lagt under kriseårene i norsk økonomi mot slutten av 1980-årene. Høy og økende arbeidsledighet fremtvunget av smertefulle, men nødvendige tilpasninger etter oljeprisfallet og den lånefinansierte festen midt på 1980-tallet førte til at det ble etablert konsensus om en ny arbeidsdeling i den økonomiske politikken. Partene i arbeidslivet skulle sørge for moderate oppgjør, mens finanspolitikken skulle benyttes til å holde arbeidsledigheten lav og stabil og rentene skulle sikre en stabil kronekurs. Den etter norske forhold høye arbeidsledigheten tidlig på 1990-tallet gjorde at det var forholdsvis enkelt å skape konsensus om moderasjonslinjen, og selv uten Solidaritetsalternativet ville lønnsveksten ha blitt kraftig redusert.

KRAFTIG ØKNING I KJØPEKRAFTEN PÅ 1990-TALLET

Ser vi på hvordan norske lønnstakere er kommet ut av perioden med lønnsmoderasjon, er konklusjonen klar: Reallønnsveksten, eller kjøpekraften, økte langt sterkere på 1990-tallet enn tiåret før, til tross for langt lavere nominell lønnsvekst. På 1980-tallet var den gjennomsnittlige årlige nominelle lønnsveksten per årsverk 8 prosent, mens reallønnsveksten var under H prosent per år. På 1990-tallet var den nominelle lønnsveksten kommet ned i 4 H prosent, mens reallønnsveksten var over 2 prosent. Det betyr at kjøpekraften til lønnstakerne målt kun ved reallønnsveksten alene økte med 23 prosent på 1990-tallet under ett, mot bare 3 H prosent i tiåret før. I tillegg til dette kom et betydelig rentefall i det siste tiåret, som følge av den fallende lønns- og prisveksten. Lavere renter økte den disponible inntekten for mange lønnstakere. Sist, men ikke minst, ga den reduserte lønnsveksten grunnlag for økt sysselsetting og en kraftig nedgang i ledigheten i 90-årene.

Sett på bakgrunn av erfaringene fra de to siste tiårene skulle en tro at store grupper ville slutte opp om fortsatt moderasjon for å sikre god reallønnsutvikling, lave renter og lav ledighet. En årsak til at oppslutningen slår sprekker - i tillegg til misnøyen med lederlønninger - er trolig at presset i norsk økonomi har vært, og fortsatt er, betydelig. I en rekke næringer og i mange deler av landet er det mangel på arbeidskraft. Kampen om arbeidskraften presser de nominelle lønningene opp.

figur

Figur 1

FARVEL SOLIDARITET?

Når den sentraliserte inntektspolitikken ikke lykkes, tvinges myndighetene til å føre en strammere økonomisk politikk som reduserer presset i økonomien, og som gir grunnlag for at lønnsveksten etter hvert kommer ned på samme nivå som i våre konkurrentland. Vi risikerer derfor å oppleve både innstramninger i finanspolitikken og høyere renter i en periode fremover. I en «avkjølingsperiode» er det stor fare for at arbeidsledigheten vil øke til et nivå som er klart høyere enn hva vi trenger å ha på lengre sikt. Høyere renter og økende arbeidsledighet, og kanskje til og med høyere skatter, vil føre til vi får mange tapere nå når moderasjonslinjen glipper. De fleste av oss vil få en svakere reell inntektsvekst, men særlig alvorlig vil dette være for de mest utsatte gruppene i arbeidsmarkedet, som kan risikere å falle ut av arbeidsmarkedet på varig basis i en slik avkjølingsperiode.

For regjeringen vil en av de største utfordringene fremover være å finne en økonomisk politikk som både gir grunnlag for en god utvikling i kjøpekraften for store grupper, og som sikrer varig lav arbeidsledighet. Erfaringene fra de siste årene er at det først og fremst er i oppgangstider at myndighetene trår feil: Man klarer ikke å stramme inn nok når det er nødvendig.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS