Magma topp logo Til forsiden Econa

Slutten på laissez faire

Holdningen overfor offentlige saker som vi enkelt oppsummerer som individualisme og laissez faire, fikk sin næring fra mange ulike tankeutspring og følelser. I mer enn hundre år hersket filosofene over oss, fordi de mirakuløst var enige eller syntes å være enige om dette ene temaet. Ennå danser vi ikke til nye toner. Imidlertid er det tegn til forandring i luften. Vi kan bare utydelig høre det som en gang var de klareste og mest særpregede stemmer som noensinne har instruert det politiske menneske. Orkesteret med sine mangfoldige instrumenter, koret av artikulert lyd, svinner til slutt hen i det fjerne.

Artikkelen er oversatt av Johan Rygge

Gjengitt fra «The End of Laissez-Faire»,Essays in Persuation. London: Macmillan, 1933

Dette essayet, som ble utgitt som en pamflett av Hogarth Press i juli 1926, var basert på forelesningen om Sidney Ball som ble holdt av Keynes ved Oxford i november 1924, og en forelesning han holdt ved universitetet i Berlin i juni 1926. Kapitlene IV og V ble brukt iEssays in Persuation.

«Herav kan utledes at den størst mulige lykke for flest mulig mennesker er det eneste rasjonelle mål for vår atferd.»

«Men tilhengerne av Darwin kunne gå lenger enn det: Fri konkurranse hadde bygd mennesket.»

«Den politiske filosofien som det syttende og attende århundre hadde smidd for å bli kvitt konger og prelater, hadde blitt til babymelk og bokstavelig talt kommet inn på barneværelset.»

«Under laissez faire samler fortjenesten seg hos det individet som enten ved hjelp av dyktighet eller hell befinner seg på rett sted til rett tid med sine produktive ressurser.»

««Minst halvparten av de beste kreftene i den vestlige verden,» pleide Marshall å si, «driver med forretningsvirksomhet.» Våre håp om fremgang var knyttet til disse mennenes handlinger.»

I

På slutten av det syttende århundre vek monarkiets guddommelige rettigheter plass for naturlig frihet og samfunnspakten, og kirkens guddommelige rett vek for prinsippet om toleranse og for oppfatningen om at kirken er en «frivillig forsamling av mennesker» som kommer sammen på en «fullstendig fri og spontan» måte. 1 Femti år senere vek den guddommelige opprinnelsen og forestillingen om absolutt plikt plassen for kalkulasjoner om nytte. I hendene på Locke og Hume grunnla disse doktrinene individualisme. Samfunnspakten tok utgangspunkt i individets rettigheter; de nye etiske retningslinjene, som ikke var annet enn en vitenskapelig undersøkelse av konsekvensene ved rasjonell egenkjærlighet, plasserte individet i sentrum.

«Det eneste det dydige krever av oss,» sa Hume, «er rettferdig kalkulasjon og stadig søken etter større lykke.»2 Disse ideene var i samsvar med de konservatives og juristenes praktiske oppfatninger.

De utformet en tilfredsstillende intellektuell grunnmur for eiendomsretten og det eiende individs rett til å gjøre det han ville med seg selv og sitt. Dette var et av det attende århundres bidrag til den luften vi fremdeles puster i.

Formålet med å arbeide for individets sak var å kvitte seg med monark og kirke; virkningen - via den nye etiske signifikansen som ble forbundet med kontrakten - var å styrke eiendomsrett og hevd. Det varte likevel ikke lenge før det igjen ble stilt samfunnsmessige krav til individet. Paley og Bentham godtok utilitaristisk hedonisme 1 slik det fremkom hos Hume og hans forgjengere, men forstørret det til et sosialt gode. Rousseau tok Den sosiale kontrakt fra Locke og omformet den til Den allmenne vilje. I hvert tilfelle ble forvandlingen gjort i kraft av den nye tyngden som ble tillagt likeverd. «Locke anvender sin sosiale kontrakt for å modifisere den naturlige jevnbyrdigheten mellom mennesker, så langt den frasen medfører likeverd med hensyn til eiendom eller til og med overfor privilegier, for å fremme allmenn sikkerhet . I Rousseaus versjon er likeverd ikke bare et utgangspunkt, men selve målet.» 1

Paley og Bentham kom frem til det samme, men på ulike måter. Paley unngikk en egoistisk vinkling på sin hedonisme ved hjelp av endeus ex machina. «Dyd,» sa han, «er å gjøre godt mot menneskeheten, i lydighet overfor Guds vilje, og for den evige lykkes skyld.» På denne måten brakte han tilbake likeverdet mellomjeg ogandre. Bentham kom til samme resultat ved hjelp av et rent fornuftsmessig resonnement. Det finnes ingen rasjonell grunn, argumenterte han, til å foretrekke ett enkelt individs lykke fremfor noen annens, selv om det ene er en selv.

Herav kan utledes at den størst mulige lykke for flest mulig mennesker er det eneste rasjonelle mål for vår atferd. Han tar med nytten fra Hume, men glemmer denne kloke mannens kyniske konklusjon: «Det er ikke i motsetning til fornuften for meg å foretrekke hele verdens undergang i stedet for et risp i fingeren. Det er ikke i motsetning til fornuften for meg å velge total ødeleggelse av meg selv for å hindre at en inder eller en annen person som er fullstendig ukjent for meg, føler det minste ubehag ... Fornuft er og bør bare være en slave av lidenskapen, og kan aldri pretendere å ha noen annen funksjon enn å tjene og adlyde den.»

Rousseau kom frem til likeverd ut fra naturens orden, Paley ut fra Guds vilje, Bentham ut fra en matematisk lov om likegyldighet. Likeverd og altruisme har på denne måten kommet inn i politisk filosofi, og fra Rousseau og Bentham til sammen fikk både demokratiet og utilitaristisk sosialisme sitt utspring.

Dette er den andre strømningen - utsprunget fra forlengst døde kontroverser og brakt videre ved for lengst eksplodert sofisteri - som fremdeles gjennomsyrer våre tankers atmosfære. Men den fordrev ikke den første strømningen. Den blandet seg med den. Det tidlige nittende århundre utførte den mirakuløse sammenslutningen. Den harmoniserte den konservative individualismen til Locke, Hume, Johnson og Burke med sosialismen og den demokratiske egalitarismen til Rousseau, Paley, Bentham og Godwin. 1

Uansett, på den tiden ville det vært vanskelig å oppnå denne harmonien mellom motsetninger hvis det ikke hadde vært forøkonomen, som fikk sin betydning nøyaktig på rett tidspunkt. Ideen om en guddommelig harmoni mellom privat fortrinnsrett og offentlig gode er allerede tydelig hos Paley. Men det var økonomer som ga oppfatningen en god vitenskapelig basis. Tenk om opplyste individer som forfølger sine egne interesser under frie betingelser, alltid hadde tendens til å fremme allmenne interesser samtidig! Våre filosofiske problemer ville være løst - i det minste for det praktiske menneske, som da kunne konsentrere sine anstrengelser rundt å sikre seg de nødvendige frie betingelser.

Til den filosofiske doktrinen om at det offentlige ikke har noen rett til å gripe inn, og den guddommelige om at det ikke er nødvendig å gripe inn, legges det vitenskapelige bevis på at inngripenen var uhensiktsmessig. Dette er den tredje tankestrømningen, bare så vidt merkbar hos Adam Smith, som i hovedsak var rede til å tillate at det offentlige gode støttet seg til «hvert individs naturlige bestrebelser for å bedre sine egne kår», men ikke i sin helhet og selvbevisst utviklet før i begynnelsen av det nittende århundre . Prinsippet omlaissez faire hadde ankommet for å harmonisere individualisme og sosialisme og for å gjøre Humes egoisme og flest mulige goder for flest mulig mennesker til ett. Den politiske filosof kunne trekke seg tilbake til fordel for forretningsmannen, fordi sistnevnte kunne oppnå filosofenssummum bonum ved bare å strebe etter sin egen, private fortjeneste.

Likevel trengtes det flere ingredienser for å gjøre ferdig puddingen. Først korrupsjonen og inkompetansen i det attende århundres offentlige forvaltning, som på flere felt overlevde inn i det nittende. De politiske filosofenes individualisme pekte motlaissez faire. Den guddommelige eller vitenskapelige harmoni (alt etter som) mellom private interesser og offentlige goder pekte motlaissez faire. Men fremfor alt fremkalte de offentlige myndigheters tåpelighet sterke fordommer hos det praktiske menneske, som var velvillig innstilt overforlaissez faire - et fenomen som ikke på noen måte har forsvunnet. Nesten alt staten foretok seg i det attende århundre (utover sine mest nødtørftige funksjoner), var tilsynelatende enten direkte skadelig eller mislykket.

På den annen side hadde den materielle fremgangen mellom 1750 og 1850 sitt utspring i personlig initiativ og skyldte nesten intet til den styrende innflytelsen fra det organiserte samfunnet som helhet. På denne måten forsterket praktisk erfaringa priori-resonnementer. Filosofene og økonomene fortalte oss at av ulike, dyptliggende årsaker var det fri privat entreprise som ville fremme det største fellesgodet. Hva kunne passe forretningsmannen bedre? Og kunne en praktisk observatør som så seg rundt, benekte at godene som fulgte med fremgangen som karakteriserte den tidsalderen han levde i, skrev seg fra aktivitetene til fremgangsrike individer?

Tiden var moden for en doktrine som - enten den var basert på guddommelig, naturlig eller vitenskapelig grunnlag - hevdet at statens handlinger burde være sterkt begrenset, og at det økonomiske liv så langt som mulig og uten noen form for styring burde være overlatt til individuelle borgeres dyktighet og fornuft, tilskyndet av det beundringsverdige motivet å komme seg frem i verden.

På det tidspunkt da innflytelsen fra Paley og hans likesinnede var i ferd med å svinne hen, skaket Darwins teorier troens fundamenter. Ikke noe kunne virke mer motstridende enn den gamle doktrinen og den nye: doktrinen som så på verden som den guddommelige urmakerens verk, og doktrinen som syntes å hente det meste fra tilfeldigheter, kaos og urtid. Men på dette ene punktet støttet de nye ideene opp under de gamle. Økonomene lærte at velstand, handel og maskineri var barn av fri konkurranse - at det var fri konkurranse som bygde London. Men tilhengerne av Darwin kunne gå lenger enn det: Fri konkurranse hadde bygd mennesket. Det menneskelige øye var ikke lenger demonstrasjonen av design, som mirakuløst evnet å gjøre alt til det beste; det var tilfeldighetens høyeste prestasjon, som fungerte under betingelser med fri konkurranse oglaissez faire. Prinsippet om den sterkestes rett,survival of the fittest, kunne betraktes som en enorm generalisering av ricardiansk økonomi. Sosialistisk innblanding ble i lys av denne mer storslåtte syntesen ikke bare uhensiktsmessig, men ugudelig - som om den var ment å sette tilbake den fremadrettede bevegelsen til den mektige prosessen vi selv hadde oppstått fra, som Afrodite av havets urslim.

Jeg sporer derfor den eiendommelige enheten i det nittende århundres politiske hverdagsfilosofi frem til suksessen den oppnådde ved å harmonisere spredte og motstridende skoler og samle alle gode ting til ett enkelt formål. Hume og Paley, Burke og Rousseau, Godwin og Malthus, Cobbett og Huskisson, Bentham og Coleridge, Darwin og biskopen av Oxford: Det kom frem at de alle praktisk talt prekte samme lære - individualisme oglaissez faire.

Dette var Church of England, og disse var hennes apostler, mens tilstedeværelsen av økonomer var der for å bevise at det minste avvik mot gudløsheten førte til økonomisk ruin.

Disse årsakene og denne atmosfæren er forklaringene, enten vi er klar over det eller ikke (de fleste av oss er i disse degenererte tider stort sett ignorante på dette området), på hvorfor vi føler en slik sterk partiskhet til fordel forlaissez faire, og hvorfor statens handlinger for å regulere pengeverdien, investeringsmarkedet eller befolkningen provoserer frem slik lidenskapelig mistenksomhet i mang en høyreist borgers bryst. Vi har ikke lest disse forfatterne, og vi ville anse deres argumenter som absurde hvis de skulle komme oss i hende. Uansett, jeg har en mistanke om at vi ikke ville tenke som vi gjør, hvis ikke Hobbes, Locke, Hume, Rousseau, Paley, Adam Smith, Bentham, og Miss Martineau ikke hadde tenkt og skrevet som de gjorde. En studie av oppfatningers historie er nødvendig forarbeid for å frigjøre sinnet. Jeg vet ikke hva som gjør en mann mest konservativ - å ikke vite noe om annet enn nåtiden, eller å ikke vite noe om annet enn fortiden.

II

Jeg har sagt at det var økonomene som fremskaffet det vitenskapelige påskuddet som ga den praktiske mann mulighet til å løse den motsigelsen mellom egoisme og sosialisme som fremtrådte fra det attende århundres filosofi og åpenbare religionsforfall. Men når jeg for korthets skyld har sagt dette, må jeg skynde meg å modifisere uttalelsen. Dette er det økonomeneantas å ha sagt. I virkeligheten er det ingen slik doktrine å finne blant de største autoritetenes skrifter. Det er det de som populariserer og vulgariserer, har sagt. Det er det utilistene, som innrømmet Humes egoisme og Benthams egalitet på samme tid, blepresset til å tro på, hvis de skulle kunne komme frem til en syntese. 1

Økonomenes språkbruk lot seg tolke til fordel forlaissez faire. Men doktrinens popularitet må heller tilskrives tidens politiske filosofer, som fant den passende, enn de politiske økonomene.

Maksimenlaissez-nous faire er tradisjonelt attribuert handelsmannen Legendre i en uttalelse til Colbert en gang på slutten av det syttende århundre. 1 Men det er liten tvil om at den første skribenten som brukte frasen, og som brukte den i klar forbindelse med doktrinen, var markien av d'Argenson omkring 1751. 1 Markien var den første til gjentatte ganger å fremheve lidenskapelig de økonomiske fordelene ved at myndighetene lot næringslivet i fred. «For å styre bedre,» sa han, «må man styre mindre.» 1 Den virkelige årsaken til nedgangen i vår produksjon, erklærte han, er den beskyttelsen vi har gitt den. 1 «Laissez faire, telle devrait être la devise de toute pouissance publique, depuis que le monde est civilisé.» «Detestable principe que celui de ne vouloir grandeur que par l'abaissement de nos voisins! Il n'y a que la mechancété et la malignité du cæur de satisfaites dans ce principe, et l'intérêt y est opposé. Laissez faire, morbleu! Laissez faire!! »

Her har vi den økonomiske doktrinen omlaissez faire med dens mest brennende uttrykk i fri forretningsdrift, fullt ferdig kledt. Fra det tidspunkt av må uttrykkene og ideen ha versert i Paris i strømningene i tiden, men det varte lenge før de etablerte seg i litteraturen. Tradisjonen som forbinder dem med fysiokratene, og i særdeleshet med de Gournay og Quesnay, finner liten støtte i denne skolens skrifter, selv om de selvsagt var talsmenn for den essensielle harmoni mellom sosiale og individuelle interesser.

Uttrykketlaissez faire finnes ikke i verkene til Adam Smith, Ricardo, eller Malthus. Selv ideen er ikke til stede i dogmatisk form hos noen av disse forfatterne. Adam Smith var en frihandelsmann og en opponent til mange av det attende århundres handelsrestriksjoner. Men hans holdning overfor The Navigation Acts og ågerlovene viser at han ikke var dogmatisk. Selv den berømte passasjen hans om «den usynlige hånden» gjenspeiler filosofien vi forbinder med Paley, heller enn det økonomiske dogmet omlaissez faire. Som Sidgwick og Cliff Leslie har pekt på, er Adam Smiths støtte til «det åpenbare og enkle system av naturlig frihet» hentet fra hans teistiske og optimistiske syn på verdensordningen, som uttrykt i hansTheory of Moral Sentiments, heller enn fra noen faglig økonomisk vurdering. 1 Uttrykketlaissez faire ble, tror jeg, først populært tatt i bruk i England gjennom den velkjente passasjen til dr. Franklin. 1 Det er faktisk ikke før vi kommer til Benthams senere arbeider (han var ikke økonom i det hele tatt) at vi oppdager regelen omlaissez faire, i den versjonen våre besteforeldre kjente den, adoptert til tjeneste for utilistisk filosofi. For eksempel skriver han iA Manual of Political Economy 1: «Den generelle regelen er at ikke noe burde gjøres eller bli forsøkt gjort av myndighetene; myndighetenes motto eller valgspråk i disse tilfellene burde være:vær stille ... Det ønsket som stilles overfor myndighetene fra agrikultur, produsenter og næringsliv, er like beskjedent som det Diogenes hadde til Alexander: Ikke skygg for mitt solskinn.»

Fra og med dette tidspunktet var det den politiske kampanjen for fritt næringsliv, innflytelsen fra den såkalte manchesterskolen og fra de benthamske utilistene, uttalelsene fra sekundære økonomiske autoriteter og utdannelseshistoriene til Miss Martineau og Mrs. Marcet som fiksertelaissez faire i folks bevissthet som den praktiske konklusjonen på ortodoks politisk økonomi.

Den store forskjellen er at fordi det malthusianske synet på befolkning hadde blitt godtatt av denne samme skolen, viker den optimistiskelaissez faire fra siste halvdel av det attende århundre plass for den pessimistiskelaissez faire i første halvdel av det nittende århundre. 1

I Mrs. MarcetsConversations on Political Economy (1817) holder Caroline stand så lenge hun kan, til fordel for å kontrollere de rikes forbruk. På side 418 må hun imidlertid innrømme at hun er slått:

Caroline: Jo mer jeg lærer om denne saken, dess mer overbevist blir jeg om at nasjonenes og enkeltmenneskets interesser på ingen måte er i konflikt med hverandre; de er snarere i perfekt samklang.

Mrs. B: Liberale og vidsynte oppfatninger vil alltid lede til lignende konklusjoner og lære oss å verdsette en opinion for altomfattende velvilje overfor hverandre; herav følger vitenskapens overlegenhet i forhold til bare praktisk viten.

I 1850 gir ikke erkebiskop WhatelysEasy Lessons for the Use of Young People, som ble distribuert en gros av Society for Promoting Christian Knowledge, rom for noe av den tvilen Mrs. B tillot Caroline å føle iblant. «Det vil sannsynligvis bli gjort mer skade enn gagn,» konkluderer den lille boken, «ved nesten all innblanding fra myndighetenes side med menns pengetransaksjoner, enten ved utleie og bygsling, eller noen form for kjøp og salg .»Virkelig frihet er «at alle bør være fri til å herske over egen eiendom, egen tid, styrke og dyktighet på den måten de selv synes er riktig, så sant de ikke gjør urett mot sine naboer».

Kort sagt hadde dogmet fått grep rundt utdannelsesmaskineriet; det hadde blitt en maksime i skolebøkene. Den politiske filosofien som det syttende og attende århundre hadde smidd for å bli kvitt konger og prelater, hadde blitt til babymelk og bokstavelig talt kommet inn på barneværelset.

I skriftene til Bastiat når vi endelig frem til det mest ekstravagante og henrykte uttrykk for den politiske økonomens religion. I hansHarmonies Economiques står det:

Jeg påtar meg (sier han) å demonstrere harmonien i de forsynets lover som styrer det menneskelige samfunn. Det som gjør disse lover harmoniske og ikke uharmoniske, er at alle prinsipper, alle motiver, alle utgangspunkter for handling, alle interesser samarbeider mot et storslått, endelig resultat ... Og dette resultatet er alle klassers uavgrensede tilnærmelse mot et plan som alltid er stigende - med andre ordutjevningen blant individene i den generelleforbedringen.

Og når han, som andre prester, lager et utkast til sittcredo, lyder det som følger:

Jeg tror at Han som har satt sammen det materielle universet, ikke har holdt tilbake sin omsorg for sammensetningen av den sosiale verden. Jeg tror at Han har dannet og satt i harmonisk bevegelse frie skapninger så vel som døde molekyler ... Jeg tror at den uovervinnelige sosiale tendensen er en konstant tilnærming av mennesker mot et felles moralsk, intellektuelt og fysisk plan med - på samme tid - en progressiv og uavgrenset opphøyelse av dette planet. Jeg tror at alt som er nødvendig for å få en gradvis og fredelig utvikling av menneskeheten, er at denne tendensen ikke forstyrres, og at menneskene heller ikke får ødelagt sin bevegelsesfrihet.

Helt fra John Stuart Mills tid har autoritative økonomer vært sterkt imot alle slike ideer. «Knapt én eneste vel ansett engelsk økonom,» som professor Cannan har uttrykt det, «vil være med på et frontangrep på sosialismen i sin alminnelighet», selv om, legger han til, «nesten enhver økonom, vel ansett eller ikke, alltid er rede til å plukke hull i de fleste sosialistiske forslag.» 1 Økonomer har ikke lenger noen forbindelse med de teologisk- eller politisk-filosofiske retningene som avfødte dogmet om sosial harmoni, og de vitenskapelige analysene deres fører dem ikke mot noen slike konklusjoner.

Cairnes var kanskje den første ortodokse økonomen som kom med et frontangrep pålaissez faire i sin alminnelighet. I innledningsforelesningen om «Political Economy andLaissez-faire» som han holdt ved University College i London i 1870, sier han: «Maksimen omlaissez faire har ikke på noe vis et vitenskapelig grunnlag, men er i beste fall en lettvint praktisk regel.» 1

I de siste femti årene har denne oppfatningen vært delt av alle ledende økonomer. Noe av det viktigste arbeidet til Alfred Marshall - for å ta et eksempel - ble rettet mot å belyse de mest fremtredende sakene der privat og sosial interesseikke er i harmoni. Uansett har ikke den tilbakeholdne og udogmatiske holdningen til de beste økonomene vunnet frem overfor den alminnelige oppfatningen om at en individualistisklaissez faire både er det man burde lære, og det man faktisk lærer.

III

Økonomer har i likhet med alle andre vitenskapsfolk valgt den hypotesen de arbeider ut ifra, og som de tilbyr nybegynnere, fordi den er den enkleste, og ikke fordi den er det som er mest nærliggende fakta. Delvis av denne grunn (men også fordi de har blitt forutinntatt gjennom fagets tradisjoner) har økonomene begynt med å anta at det finnes en tilstand der den ideelle fordelingen av produktive ressurser kan iverksettes gjennom individer som handler uavhengig ved hjelp av prøving og feiling - og på en slik måte at de individene som beveger seg i riktig retning gjennom konkurranse, vil ødelegge de som beveger seg i feil retning. Dette medfører at det ikke kan finnes nåde eller beskyttelse for de som benytter sin kapital eller arbeidskraft i feil retning. Det er en metode der de mest suksessrike profitørene bringes til topps gjennom en samvittighetsløs kamp for å overleve, og der de mest effektive velges ut via de mindre effektives konkurs.

Kostnadene ved kampen teller ikke; metoden ser bare på utbyttet fra det endelige resultatet, som blir antatt å være varig. Siden meningen med livet er å høste bladene av trærne opp til størst mulig høyde, er den beste måten å oppnå dette på å la sjiraffene med lengst hals sulte ut de som har kortere hals.

I overensstemmelse med denne metoden for å oppnå den ideelle fordeling av produksjonsredskapene mellom ulike formål finnes det en lignende antakelse om hvordan man kan oppnå den ideelle fordeling av det som er tilgjengelig for forbruk. For det første kommer hvert individ til å oppdage hvahan mest av alt ønsker seg blant de ulike konsumobjektene (gjennom metoden med prøving og feiling «ved marginen»), og på denne måten vil ikke bare hver konsument komme til å fordele sitt konsum på den mest fordelaktige måten, men hvert konsumobjekt vil også finne veien til den konsumenten som får størst glede av det, fordi denne konsumenten vil overby dem. Hvis vi bare overlater sjiraffene til seg selv, vil altså (1) maksimal mengde blader bli høstet fordi sjiraffene med lengst hals vil komme nærmest trærne gjennom å sulte ut de andre, (2) hver giraff forsøke å få tak i de bladene den synes smaker best blant de den kan nå, og (3) de sjiraffene som har mest lyst på et gitt blad, strekke seg lengst for å nå det. På denne måten vil flere og saftigere blader bli svelget, og hvert enkelt blad vil nå den strupen som synes det fortjener mest anstrengelse.

Imidlertid er denne antagelsen om betingelser der uhindret naturlig utvalg fører til fremgang, bare én av de to provisoriske antagelsene som, dersom de blir tatt som bokstavelig sannhet, har blitt de to støttepilarene tillaissez faire. Den andre er effektiviteten ved og den absolutte nødvendigheten av mulighet for ubegrenset privat pengefortjeneste som etincitament til maksimal ytelse. Underlaissez faire samler fortjenesten seg hos det individet som enten ved hjelp av dyktighet eller hell befinner seg på rett sted til rett tid med sine produktive ressurser.

Et system som tillater den dyktige eller heldige å høste alle fruktene av denne gjetningen, gir åpenbart et enormt incitament til å praktisere kunsten å være på rett sted til rett tid. På denne måten blir et av de sterkeste menneskelige motiver, nemlig kjærligheten til penger, spent fast i selen for å løse oppgaven med å fordele økonomiske ressurser på den måten som er best egnet til å øke velstanden.

Parallelliteten mellom økonomisklaissez faire og darwinisme synes nå, som Herbert Spencer var den første til å bemerke, å være meget nær. På samme måte som Darwin hevdet at seksuell kjærlighet gjennom seksuell utvelgelse fungerte som en hjelper for naturlig utvalg ved konkurranse for å styre evolusjonen i retninger som skulle være ønskelige såvel som effektive, hevder individualisten at kjærligheten til penger (gjennom bestrebelser etter fortjeneste) fungerer som en hjelper for naturlig utvalg for å iverksette størst mulig produksjon av det som er mest etterspurt, målt etter bytteverdien.

Det vakre og enkle ved en slik teori er så fremtredende at det er lett å glemme at den ikke er noe resultat av virkelige fakta, men at den kommer fra en uferdig hypotese som ble fremsatt for letthets skyld. Bortsett fra andre innvendinger som blir nevnt senere, avhenger konklusjonen om at det er individer som handler uavhengig for egen vinnings skyld, som vil fremskaffe det største aggregatet av rikdom, på en rekke urealistiske antagelser som at produksjons- og konsumentprosessene ikke på noen måte er organisk, at det finnes tilstrekkelig forkunnskap om betingelser og behov, og at det finnes adekvate muligheter til å tilegne seg denne forkunnskapen. Vanligvis reserverer økonomer de komplikasjoner som oppstår, til et senere stadium i argumentasjonen (1) når de effektive produksjonsenhetene er store sett i relasjon til konsumentenhetene, (2) når faste kostnader eller felles kostnader er til stede, (3) når interne økonomier ivaretar produksjonsaggregatet, (4) når tiden som trengs for tilpasninger, er lang, (5) når uvitenhet seirer over kunnskap, og (6) når monopoler og sammenslutninger forstyrrer jevnbyrdigheten i forhandlinger - når de, for å si det slik, reserverer sin analyse av de faktiske omstendighetene.

Videre konkluderer mange av de som innser at den forenklede hypotesen ikke nøyaktig korresponderer med fakta, likevel med at den representerer det som er «naturlig», og derfor ideelt. De betrakter den forenklede hypotesen som helse og de videre komplikasjonene som sykdom.

På tross av dette spørsmålet om fakta finnes det andre velkjente hensyn å ta, som rettmessig bringer kostnadene og beskaffenheten ved selve konkurransekampen og tendensen til at rikdom ikke fordeles dit den settes mest pris på, inn i beregningene. Hvis vi virkelig har omsorg for sjiraffenes velbefinnende, må vi ikke overse lidelsene hos de sjiraffene med kortere hals som blir sultet vekk, eller de velsmakende bladene som faller til bakken og blir trampet i stykker i kampens hete, eller overfôringen av de langhalsede eller det onde uttrykket av engstelse eller kjempende grådighet som kaster sine skygger over de ellers milde ansiktene i flokken.

Men prinsippet omlaissez faire har hatt andre allierte enn økonomiske lærebøker. Det må innrømmes at det har blitt bekreftet i hjernen til dyktige tenkere og det fornuftige publikum på grunn av den slette kvaliteten på de opponerende forslagene - proteksjonisme på den ene siden og marxistisk sosialisme på den andre. Likevel blir begge disse doktrinene karakterisert av, ikke utelukkende eller i hovedsak at de bryter med de generelle antagelser til fordel forlaissez faire, men enkle logiske feilslutninger . Begge er eksempler på slett tenkning, på manglende evne til å analysere en prosess og følge den til dens konklusjon. Selv om argumentene mot dem blir forsterket av prinsippet omlaissez faire, er ikke dette egentlig nødvendig. Av disse to er proteksjonisme i det minste plausibelt, og det er ikke til å undres over at det er sterke krefter som forsøker å fremme det. Men marxistisk sosialisme må alltid forbli et omen for opinionshistorikere; det er bare de som kan svare på hvordan en så ulogisk og kjedelig doktrine kan ha utøvd en så sterk og vedvarende innflytelse på mennesker og - gjennom dem - historiske begivenheter. Uansett, de åpenbare vitenskapelige manglene hos disse to skolene bidro sterkt tillaissez faires prestisje og autoritet i det nittende århundre.

Ei heller har den mest bemerkelsesverdige divergensen til sentralisert sosial handling i stor målestokk - forløpet av den siste krigen - oppmuntret reformatorer eller fjernet gamle fordommer. Det er mye som kan sies, det er så, på begge sider. Krigserfaring i organisering av sosialisert produksjon har etterlatt noen nære observatører i optimistisk iver etter å gjenta prosessen under fredelige betingelser. Krigssosialisme oppnådde utvilsomt en produksjon av rikdom i en målestokk som var mye større enn noe vi hadde oppnådd i fredstid, for selv om varer og tjenester som ble levert, var bestemt for øyeblikkelig og fruktløs tilintetgjørelse, var det likevel rikdom. Alle de bortkastede anstrengelsene var også forbløffende, og atmosfæren av sløsing og spilte kostnader var motbydelig for enhver sparsommelig og forsynlig ånd.

På tross av dype røtter i politisk og moralsk filosofi på siste halvdel av det attende og første halvdel av det nittende århundre, kunne ikke individualisme oglaissez faire ha sikret seg et varig grep om offentlig virksomhet hvis det ikke hadde vært for at disse retningene falt sammen med behovene og ønskene fra tidens næringsliv. De ga full oppslutning om de daværende helter, de store forretningsmennene. «Minst halvparten av de beste kreftene i den vestlige verden,» pleide Marshall å si, «driver med forretningsvirksomhet.» En stor del av tidens «høyere forestillingsevne» var derfor opptatt på denne måten. Våre håp om fremgang var knyttet til disse mennenes handlinger.

Menn av dette kaliber (skrev Marshall) 1 lever med konstant skiftende visjoner, utformet i deres egne sinn, om ulike veier til de mål de sikter mot; om vanskelighetene naturen vil stille dem overfor alle vegne, og om de påfunn de vil benytte for å forsøke å overvinne dens opposisjon. Denne forestillingsevnen får lite anerkjennelse hos folk flest, fordi den ikke tillates å løpe løpsk; dens styrke holdes i tømme av en sterkere vilje, og dens største heder er å ha oppnådd store mål på måter som er så enkle at ingen vil få vite om dem. Ingen utenom ekspertene vil engang kunne gjette hvordan et dusin andre utveier, som hver og en virker like briljant for den alminnelige tilskuer, ble skjøvet til side til deres fordel. Fantasien til en slik mann er, liksom en sjakkmester, beskjeftiget med å forutsi de hindringer som kan bli stilt i veien for hans vidtrekkende prosjekter, og hele tiden å forkaste glimrende forslag fordi han selv har forestilt seg mottrekkene til dem. Hans sterke, nervøse kraft er på motsatt side av den menneskelige natur i forhold til den nervøse ansvarsløsheten som avføder hastige, utopiske opplegg, og som heller er å sammenligne med den frekke behendigheten til en svak spiller, som raskt løser det vanskeligste sjakkproblem ved å påta seg å flytte både de svarte og de hvite brikkene.

Dette er et fint bilde av den store industrilederen, mesterindividualisten, som tjener oss ved å tjene seg selv, liksom enhver annen kunstner gjør. Likevel blir han i sin tur til et anløpet idol. Vi begynner å tvile på om det er han som skal lede oss etter hånden inn i paradiset.

Alle disse elementene har bidratt til det nåværende intellektuelle bias , den mentale makeup, dagens ortodokse holdning. Den tvingende kraften til mange av de opprinnelige årsakene har forsvunnet, men som vanlig lever konklusjonenes vitalitet lenger. Å foreslå sosial handling til beste for London by er som å diskutere DarwinsOm artenes opprinnelse med en biskop for seksti år siden. Den første reaksjonen er ikke intellektuell, men moralsk. Det blir stilt spørsmål om rettroenhet, og jo mer overbevisende argumentene er, dess alvorligere er forseelsen. For å driste seg inn i det letargiske monsterets hule har jeg i alle fall tilbakesporet hva det har hevdet, og dets stamtavle for å vise at det har hersket over oss mer på grunn av nedarvede rettigheter enn personlig fortjeneste.

IV

La oss rydde marken for de metafysiske eller allmenne prinsippene som fra tid til annen har vært selve fundamentet tillaissez faire. Det erikke sant at individer har noen inngitt «naturlig frihet» i økonomiske aktiviteter. Det finnesingen «samfunnspakt» som overdrar uforanderlige rettigheter til de som har eller de som erverver. Verden erikke slik styrt fra oven at private og sosiale interesser alltid er sammenfallende. Det styresikke slik her nede at de er sammenfallende i praksis. Det erikke noen korrekt deduksjon ut ifra økonomiske prinsipper at opplyst egeninteresse alltid agerer i samsvar med offentlige interesser. Det er heller ikke sant at egeninteresse i sin alminneligheter opplyst; oftest er individer som handler hver for seg for å fremme egne målsettinger, for uvitende eller svake til engang å oppnå dette. Erfaring viserikke at individer som sammen utgjør en sosial enhet, alltid er mindre klarsynte enn når de agerer hver for seg.

Vi kan derfor ikke slå oss ned på abstrakt grunn, men må håndtere på bakgrunn av dens egen fortjeneste hva Burke kalte «et av de fineste problemene i lovgivningen, nemlig å bestemme hva staten burde påta seg å styre ifølge offentlig klokskap, og hva den burde overlate med så lite innblanding som mulig til individuelle bestrebelser». 1 Vi må skille mellom det Bentham i sin glemte, men nyttige, nomenklatur pleide å kalleagenda ognon-agenda, og å gjøre dette uten Benthams tidligere antagelser om at innblanding på samme tid er «generelt unødvendig» og «generelt skadelig». 1 Økonomenes kanskje viktigste oppgave på dette tidspunkt er på ny å skille myndighetenesagenda franon-agenda, og politikkens sammenhørende oppgave er å finne frem til former for styring som i et demokrati skal være i stand til å iverksetteagenda. Jeg vil illustrere hva jeg mener, med to eksempler.

1)

Jeg tror at den ideelle størrelsen for en kontroll- og organisasjonsenhet i mange tilfeller befinner seg mellom individet og den moderne stat. Av den grunn vil jeg hevde at fremskrittet ligger i den veksten og anerkjennelsen av semiautonome organer innenfor statsapparatet - organer som utelukkende har som utgangspunkt for sine handlinger innen deres egne felt det som er til det beste for det offentlige slik de oppfatter det, og som har utestengt alle motiver om private fordeler fra sine vurderinger, selv om det et sted kan være påkrevet, inntil menneskers vilje til altruisme vokser seg større, til fordel for enkelte grupper, klasser eller evner å etterlate organer som vanligvis i hovedsak er autonome innen deres egne foreskrevne begrensninger, men i siste instans er underlagt demokratisk styring som uttrykt av Parlamentet.

Det kan kanskje sies at jeg foreslår å vende tilbake i retning middelalderske oppfatninger av enkeltstående autonomier. Men i alle fall i England utgjør korporasjoner en form for styring som aldri har mistet sin sentrale posisjon, og som er velvillig innstilt overfor våre institusjoner. Det er lett å komme med eksempler på enkeltstående autonomier som har oppnådd eller er i ferd med å oppnå den tilstanden jeg snakker om, ut fra hva som allerede eksisterer: Bank of England, Port of London Authority, ja kanskje til og med jernbanene. Det finnes utvilsomt analoge tilfeller også i Tyskland.

Men mer interessant enn dette er trenden mot at aksjeinstitusjoner - når de har nådd en viss alder og størrelse - tilnærmer seg en status av statsselskaper i stedet for individualistisk privat entreprise. En av de mest interessante og ubemerkede utviklingsprosessene de siste tiårene har vært tendensen til at store bedrifter sosialiserer seg selv. Det kommer til et punkt i en stor institusjons vekst (særlig vedrørende en stor jernbanebedrift eller et stort allmennyttig foretagende, men også en stor bank eller et stort forsikringsselskap) der kapitaleierne, dvs. aksjonærene, blir nesten fullstendig uten kontakt med ledelsen, med det resultat at sistnevntes direkte personlige interesse i å oppnå størst mulig fortjeneste kommer i annen rekke. Når dette stadiet er nådd, blir ledelsen mer opptatt av institusjonens generelle stabilitet og anseelse enn maksimum fortjeneste for aksjonærene. Aksjonærene må være tilfredse med et konvensjonelt adekvat utbytte, men med en gang dette er sikret, ligger ofte ledelsens direkte interesser i å unngå kritikk fra det offentlige og fra konsernets kunder. Dette er særlig tilfelle dersom størrelse eller semimonopolistisk posisjon gjør dem offentlig iøynefallende og sårbare for angrep fra det offentlige.

Det kanskje mest ekstreme tilfellet av denne tendensen hos en institusjon som teoretisk er urestrikert privat eiendom, er Bank of England. Det er langt på vei riktig å si at det ikke finnes noen gruppe mennesker i kongeriket sjefsdirektøren for Bank of England tenker mindre på når han tar sine beslutninger, enn aksjonærene sine. Deres rettigheter utover det konvensjonelle utbyttet har allerede blitt redusert til nærmere null. Men det samme er tilfellet for mange andre store institusjoner. Etter som tiden går, sosialiserer de seg selv.

Ikke at dette utelukkende er fordelaktig. De samme årsaker fremmer konservatisme og reduserer fremdriften. I disse tilfellene har vi faktisk mange av feilene såvel som fordelene ved statsstyrt sosialisme. Likevel ser vi her etter min oppfatning en naturlig form for evolusjon. Sosialismens kamp mot ubegrenset privat fortjeneste krones hver time med nye seire i sak etter sak. På disse særlige områdene - det forblir akutt andre steder - er ikke dette lenger noe presserende problem. For eksempel finnes det ikke noe såkalt viktig politisk spørsmål som er så uviktig, så irrelevant for Storbritannias økonomiske liv som nasjonaliseringen av jernbanene.

Det er sant at mange store bedrifter, særlig allmennyttige foretak og andre store bedrifter som krever stor fast kapital, fremdeles må bli semisosialisert. Men vi må holde oss fleksible overfor de ulike formene for denne semisosialismen. Vi må dra full fordel av dagens naturlige tendenser, og vi må sannsynligvis foretrekke semiautonome korporasjoner fremfor sentrale styringsorganer som er direkte underlagt byråkratene.

Jeg kritiserer doktrinær statssosialisme, ikke fordi den prøver å fange opp menneskers altruistiske impulser i samfunnets tjeneste, eller fordi den avviker fralaissez faire, eller fordi den begrenser menneskets naturlige frihet til å tjene en million, eller fordi den har mot til å foreta dristige eksperimenter. Jeg bifaller alt dette. Jeg kritiserer den fordi den ikke oppfatter viktigheten av det som virkelig skjer, fordi den faktisk ikke er annet enn en støvete levning av en femti år gammel plan for å møte datidens problemer, basert på en misforståelse av hva som ble sagt for hundre år siden. Statssosialismen på 1800-tallet hadde sitt utspring hos Bentham, fri konkurranse etc. og er på noen områder en klarere, på andre en mer grumsete, versjon av nettopp den samme filosofien som ligger bak det nittende århundres individualisme. Begge la på samme måte all sin vekt på frihet: den ene negativt for å unngå begrensninger av den eksisterende friheten, den andre positivt for å ødelegge naturlige eller ervervede monopoler. De er ulike reaksjoner på den samme intellektuelle atmosfæren.

2)

Jeg kommer nå til et kriterium vedagenda som er særlig relevant for det som er presserende og ønskverdig å gjennomføre i nær fremtid. Vi må sikte mot å skille de tjenester som erteknisk sett sosiale, fra de som erteknisk sett individuelle. Statens viktigsteagenda henspeiler ikke på de aktiviteter som allerede blir utført av private individer, men på de funksjoner som faller utenfor individets sfære, på de beslutninger somingen kommer til å ta dersom ikke staten gjør det. Det viktige for myndighetene er ikke å gjøre ting som enkeltmennesker allerede gjør, og å gjøre dem litt bedre eller litt dårligere, men å gjøre det som i dag ikke blir gjort i det hele tatt.

Det ligger ikke innenfor rammen av min hensikt å utvikle praktiske politiske fremgangsmåter. Jeg begrenser meg til å si det jeg mener om noen punkter vedrørende de problemene som har opptatt meg mest.

Mange av vår tids største økonomiske onder er fruktene av risiko, usikkerhet og uvitenhet. Det er på grunn av at enkelte individer (som er heldige med sin situasjon og sine muligheter) er i stand til å dra fordel av usikkerhet og uvitenhet, og på grunn av at forretningsvirksomhet i stor skala ofte er et lotteri, at store forskjeller i rikdom blir skapt, og disse samme faktorene er også årsaken til arbeidsløshet, skuffelse over at rimelige forventninger ikke slår til i ulike former for næringsvirksomhet, og påføring av skadevirkninger på effektivitet og produksjon. Likevel ligger kuren for dette utenfor rekkevidde av individers handlinger - det kan til og med være i individets interesse å forårsake en forverring av sykdommen. Jeg tror at kuren for dette delvis kan finnes i veloverveid kontroll av valutaen og i remburs hos en sentral institusjon, og delvis i innsamling og spredning i stor skala av data vedrørende næringslivet, innbefattet eventuelt lovfestet full offentliggjøring av alle fakta fra næringslivet som det er nyttig å kjenne til. Disse tiltakene ville involvere samfunnet når det gjelder å utøve styrende informasjon gjennom et passende handlingsorgan over mange av de indre, innviklede detaljene i det private næringsliv, og de ville likevel ikke forstyrre eller hindre privat initiativ og entreprise. Selv om tiltakene skulle vise seg å være utilstrekkelige, ville de uansett gi oss bedre viten enn det vi nå har for å kunne ta det neste skritt.

Mitt andre eksempel er relatert til sparing og investering. Jeg er av den oppfatning at det er påkrevet med en koordinert handling basert på intelligent dømmekraft når det gjelder hva som er den ønskelige størrelsen på hva samfunnet som helhet bør spare, hvor mye av det som spares, som burde investeres i utlandet, og om den nåværende organiseringen av investeringsmarkedet fordeler oppsparte midler langs de nasjonalt mest produktive kanaler. Jeg tror ikke at disse sakene burde overlates til sjansespillet innenfor privat dømmekraft og privat fortjeneste, slik de er i øyeblikket.

Mitt tredje eksempel vedrører befolkning. Tiden har allerede kommet da hvert land trenger en veloverveid, nasjonal politikk i forhold til hvor stor befolkningen bør være: større, mindre eller like stor som i øyeblikket. Og når denne politikken er fastsatt, må vi treffe tiltak for å sette den ut i livet. Det kan komme en tid da samfunnet som helhet også må vie oppmerksomhet til befolkningens grunnleggende kvalitet i tillegg til antallet på dets fremtidige medlemmer.

V

Disse refleksjonene har blitt rettet mot mulige forbedringer av den moderne kapitalismes teknikk ved hjelp av felles handling. Det finnes intet i dem som er sterkt uforenlig med det som for meg synes å være kapitalismens viktigste egenskap: avhengigheten av en intens appell til individets instinktive glede ved å tjene penger og kjærligheten til penger som den viktigste motiverende faktoren i den økonomiske maskinen. Jeg må heller ikke - så nær slutten - forville meg over på andre felt. Likevel kan det som avslutning være riktig av meg å minne dere på at den sterkeste motstanden og de mest dyptfølte forskjellene i oppfatning i de kommende år sannsynligvis ikke vil være rundt tekniske spørsmål, der argumentene fra begge sider for det meste er økonomiske, men rundt det som i mangel av bedre ord kan kalles psykologiske, eller kanskje til og med moralske, spørsmål.

I Europa, eller i hvert fall i deler av Europa - men ikke, tror jeg, i Amerikas forente stater - finnes det en latent og ganske omfattende reaksjon mot å basere samfunnet på å fostre, oppmuntre og beskytte individers pengemessige motiver i den grad vi gjør. En preferanse for å arrangere virksomheten vår på en slik måte at den i minst mulig grad appellerer til pengemotivet (heller enn så mye som mulig), er ikke nødvendigvis fullstendiga priori, men kan baseres på sammenligningen av erfaringer. Forskjellige personer finner, i samsvar med yrkesvalget sitt, at pengemotivet spiller en stor eller liten rolle i dagliglivet, og historikerne kan fortelle oss om andre former for sosial organisering der dette motivet har spilt en mye mindre rolle enn det gjør nå. De fleste religioner og filosofier misbilliger, for å si det mildt, en livsstil som i hovedsak er farget av overveielser vedrørende personlig pengemessig fortjeneste. På den annen side: De fleste forkaster i dag asketiske forestillinger og betviler ikke velstandens faktiske fordeler. Videre synes det åpenbart for dem at man ikke kan klare seg uten pengemotivet, og at det - bortsett fra visse innrømmede former for misbruk - gjør en god jobb.

Som et resultat av dette vender den alminnelige mann sin oppmerksomhet vekk fra problemet, og har ikke noen klar oppfatning om hva han virkelig tenker og føler om hele den fordømte affæren.

Forvirrede tanker og følelser fører til forvirret tale. Mange som virkelig har innvendinger til kapitalismen som livsstil, argumenterer som om de hadde innvendinger mot den på bakgrunn av dens manglende evne til å oppnå sine egne mål. Som en motsetning til dette er tilhengere av kapitalismen ofte urimelig konservative og forkaster tekniske og oppbygningsmessige reformer som virkelig kunne styrke og bevare den, av frykt for at dette kunne vise seg å være de første skritt på vei vekk fra kapitalismen i seg selv. Uansett kan det komme en tid da vi skal bli klarere enn vi er i øyeblikket når vi snakker om kapitalisme som en effektiv eller ineffektiv teknikk, og når vi snakker om den som ønskverdig eller forkastelig i seg selv. Jeg for min del tror at kapitalismen, dersom den blir klokt forvaltet, sannsynligvis kan gjøres mer effektiv for å oppnå økonomiske mål enn noen av de alternative systemene vi nå har, men at den i seg selv på mange måter er ekstremt forkastelig. Vårt problem er å utarbeide en sosial organisasjon som skal være så effektiv som mulig uten å støte våre begreper om en tilfredsstillende livsstil.

Det neste skrittet framover må ikke komme fra politisk agitasjon eller forhastede eksperimenter, men fra tanken. Vi må anstrenge vår tanke for å belyse våre følelser. I øyeblikket har vår sympati og vår dømmekraft en tendens til å skille lag, noe som er en smertefull og lammende sinnstilstand. På handlingens område vil ikke reformatorene kunne lykkes før de kan følge et klart og definert mål, med intellekt og følelser i harmoni. På det nåværende tidspunkt finnes det ikke noe parti i verden som for meg synes å forfølge riktige målsetninger med riktige metoder. Materiell fattigdom gir incentivet til forandring nettopp i de situasjoner der det er svært lite rom for eksperimenter. Materiell velstand fjerner incitamentet nettopp når det kunne være forsvarlig å ta en sjanse. Europa mangler midlene og Amerika mangler viljen til å sette i gang. Vi trenger et nytt sett med overbevisninger som springer naturlig ut fra en ærlig gjennomgåelse av våre indre følelser i relasjon til de ytre fakta.

Noter

  • 1: Locke, A Letter Concerning Toleration.
  • 2: An Enquiry Concerning the Principles of Morals, seksjon LX.
  • 3: «Jeg unnlater å komme med,» sa erkediakon Paley, «særlige uttalelser om vår naturs verdighet og kapasitet, sjelens overlegenhet overfor kroppen, om det rasjonelle i forhold til den dyriske del av vår sammensetning, om det aktverdige, forfinede og skjøre ved noen former for tilfredsstillelse, og om det nedrige, motbydelige og sensuelle ved andre, fordi jeg er av den oppfatning at ulike gleder ikke skiller seg fra hverandre på annen måte enn i vedvaring og intensitet» (Principles of Moral and Political Philosophy, bok I, kap. 6).
  • 4: Leslie Stephen, English Thought in the Eighteenth Century, II, 192.
  • 5: Godwin gikk så langt med sin laissez faire at han mente at all form for styring var et onde, en oppfatning Bentham langt på vei var enig med ham i. Doktrinen om likeverd blir med ham til ekstrem individualisme, på randen av anarki. «Den universelle utøvelse av privat dømmekraft,» sier han, «er en doktrine så usigelig vakker at den sanne politiker utvilsomt vil føle den største uvilje mot å gi plass til ideen om å forstyrre den» (se Leslie Stephen, op.cit. II, 277).
  • 6: En kan sympatisere med Coleridges oppfatning, her sammenfattet av Leslie Stephen, om at «utilistene ødela hvert eneste element av sammenheng, gjorde samfunnet til et sted for selvisk streben og angrep selve røttene til all orden, patriotisme, poesi og religion».
  • 7: «Que faut-il faire pour vous aider?» spurte Colbert. «Nous laisser faire,» svarte Legendre.
  • 8: For uttrykkets historie, se Oncken, «Die Maxime Laissez faire et laissez passer», der de fleste av de følgende sitatene er hentet fra. Kravene om attribuering til markien av d'Argenson ble oversett inntil Oncken fremsatte dem, delvis fordi de relevante passasjene som ble utgitt mens han levde, var anonyme (Journal Œconomique, 1751), og delvis fordi verkene hans ikke ble utgitt som helhet (selv om de sannsynligvis vandret privat fra hånd til hånd mens han levde) før 1858 (Mémoires et Journal inédit du Marquis d'Argenson).
  • 9: «Pour gouverner mieux, il faudrait gouverner moins.»
  • 10: «On ne peut dire autant de nos fabriques: la vraie cause de leur declin, c'est la protection outrée qu'on leur accorde.»
  • 11: Sidgwick, Principles of Political Economy, s. 20.
  • 12: Bentham bruker uttrykket «laissez-nous faire» (Works, s. 440).
  • 13: Skrevet i 1793, et kapittel utgitt i Bibliotheque Britannique i 1798, og som helhet utgitt i Bowings utgave av denne Works (1843).
  • 14: Jf. Sidgwick, op.cit. s. 22: «Selv disse økonomene, som for det meste var enige i Adam Smiths begrensninger av myndighetenes sfære, gjennomførte disse begrensningene mer med en følelse av tristhet enn av triumf; ikke som beundrere av den sosiale orden som i øyeblikket er resultatet av «naturlig frihet», men som overbeviste om at den i det minste er å foretrekke fremfor noen kunstig form for orden regjeringen ville vært i stand til å erstatte den med.»
  • 15: Theories of Production and Distribution, s. 494.
  • 16: Cairnes beskrev den «fremherskende forestilling» godt i følgende passasje fra den samme forelesningen: «Den fremherskende forestillingen er at P.E. påtar seg å vise at rikdom kan bli raskest mulig akkumulert og så rettferdig som mulig fordelt; det vil si at menneskelig velbefinnende kan bli raskest mulig fremmet ved den enkle prosess å overlate folk til seg selv - noe som vil si å overlate til enkeltmennesker å følge målsettinger basert på egeninteresse, uhindret av stat eller offentlig mening, så lenge de avstår fra maktbruk eller svindel. Dette er doktrinen som vanligvis er kjent som laissez faire, og i samsvar med dette blir, tror jeg, politisk økonomi i sin alminnelighet betraktet som en form for vitenskapelig ytring av denne maksimen - en rettferdiggjøring av fri individuell entreprise og av samfunnskontrakten som den eneste og tilstrekkelige løsningen på alle næringslivsproblemer.»
  • 17: «The Social Possibilities of Economic Chivalry», Economic Journal, XVII (1907), 9.
  • 18: Sitert av McCulloch i hans Principles of Political Economy.
  • 19: Benthams Manual of Political Economy, utgitt posthumt, i Bowrings utgave (1843).
  • 20: Kapittelnummeret sto selvsagt ikke oppført i den originale utgaven av Essays in Persuation (red.).

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS