Magma topp logo Til forsiden Econa

Friedrich August Hayek (8 May 1899 - 23 March 1992) -- born "Friedrich August von Hayek" -- was an Austrian-born economist and philosopher best known for his defense of classical liberalism and free-market capitalism against socialist and collectivist thought. He is considered to be one of the most important economists and political philosophers of the twentieth century.[1] Hayek's account of how changing prices communicate signals which enable individuals to coordinate their plans is widely regarded as an important achievement in economics.[2] Hayek also produced significant work in the fields of jurisprudence, neuroscience and the history of ideas. (Kilde: Wikipedia)

Spontan (organisk) og organisert (skapt) orden

Menneskene kan bare gis anledning til å handle på grunnlag av egen kunnskap og i forhold til egne mål hvis belønningen de oppnår, er delvis avhengig av omstendigheter som de verken kan kontrollere eller forutse. Og hvis de får anledning til å bli rettledet i forhold til handlingene sine av sine egne moralske overbevisninger, kan det ikke også settes noe moralsk krav om at den samlede effekten av deres respektive handlinger i forhold til ulike mennesker skal samsvare med et ideal om fordelingsmessig rettferdighet. Etter dette er det ikke mulig å skille frihet fra belønning, noe som ofte ikke har noen sammenheng med fortjeneste og derfor er oppfattet som urettferdig.

Bearbeidet fra N. Modlovsky (red.):Order  With or Without Design? London: Centre for Research into Communist Economies, 1989, s. 101-123. Oversatt fra engelsk av Eirik Kvam for Språkverkstaden.

Med begrepetorden vil vi i denne artikkelen beskrive «en tilstand der et stort antall elementer av en rekke ulike typer er så nær knyttet til hverandre at vi kan lære, fra vår kjennskap til en romlig eller temporær del av helheten, å skape korrekte forventninger i forhold til resten - eller i det minste forventninger som med stor grad av sannsynlighet vil bli riktige». Det er innlysende at ethvert samfunn må ha en orden som beskrevet ovenfor, og at en slik orden ofte vil eksistere uten at den er blitt skapt på grunnlag av en målrettet plan.

[...]

Når vi lever som medlemmer i samfunnet og er avhengige av å samarbeide med andre for å dekke de fleste av behovene våre, er det klart at vi er avhengige av å se en sammenheng mellom forventningene våre i forhold til andres handlinger (som planene våre er basert på) og hva de faktisk gjør, for å kunne nå målene våre. Denne matchingen av hensikter og forventninger som bestemmer handlingene til ulike individer, er den måten denne ordenen viser seg på i det sosiale livet, og det er spørsmålet om hvordan en slik orden oppstår, som er vårt hovedanliggende her. Det første svaret som våre antromorfiske tankevaner nesten uvegerlig fører oss til, er at det må være fordi en tenkende hjerne har planlagt den. Og fordi orden vanligvis er blitt tolket som noe som noen harskapt på grunnlag av en plan, er begrepet blitt upopulært blant mange som hyller friheten, og vanligvis blitt støttet av de autoritære. Ifølge denne tolkningen må ordenen i samfunnet basere seg på et forhold mellom ordre og lydighet, eller en hierarkisk struktur i hele samfunnet der det er noen som står over andre, og - i ytterste konsekvens - der én enkelt autoritet står øverst og avgjør hva hvert individ skal gjøre.

Denne autoritære forståelsen av ordensbegrepet utgår imidlertid i sin helhet fra troen på at orden bare kan skapes av krefter som ligger utenfor systemet (eksogent). Den gjelder ikke for en likevekt som er oppstått innenfra (endogent), slik den generelle teorien om markedet prøver å forklare den. En spontan orden av denne typen har på mange måter egenskaper som skiller seg fra dem som gjelder for en skapt orden.

TO KILDER TIL ORDEN

Studiet av spontan orden har lenge vært en spesiell oppgave for økonomisk teori, selv om biologien helt fra begynnelsen av selvsagt har vært opptatt av den særegne typen spontan orden som vi kaller en organisme. Helt nylig er det oppstått en spesiell disiplin innenfor naturvitenskapene med underbetegnelsen kybernetikk, som også er opptatt av det som kalles selvorganiserende eller selvgenererende systemer.

Å se forskjellen mellom denne typen orden og en orden som er skapt ved at noen har lagt elementene fra et sett på plass eller styrt bevegelsene deres, er nødvendig for å oppnå en forståelse både av samfunnsprosessen og av all sosial politikk. Det er flere begreper som kan brukes til å beskrive hver type orden. Den skapte ordenen, som vi allerede har referert til som en eksogen orden eller en ordning, kan igjen beskrives som en konstruksjon, en kunstig orden eller - særlig der vi har å gjøre med en styrt sosial orden - som enorganisasjon. På den andre siden har vi den ordenen som vokser av seg selv - den vi har referert til som en selvgenererende eller endogen orden, og som vi vanligvis beskriver som enspontan orden. Det klassiske greske språket var bedre stilt ved at det hadde klare enkeltbegreper for de to typene orden, nemligtaxis for den skapte ordenen, som for eksempel ordenen i et militært slag, ogkosmos for den organiske ordenen, som opprinnelig betydde «en riktig orden i en stat eller et samfunn». Vi vil fra tid til annen benytte oss av disse greske ordene som tekniske termer for å beskrive de to typene orden.

Det ville ikke være noen overdrivelse å si at sosial teori begynner med  og har sitt formål utelukkende på grunn av  oppdagelsen av at det finnes ordnede strukturer som er produktet av handlingene til mange mennesker, men som ikke er resultatet av noen menneskelig plan. På noen områder er dette nå universelt akseptert. Selv om det var en periode hvor folk trodde at selv språket og moralen hadde blitt «oppfunnet» av et geni i fortiden, erkjenner nå alle at de er resultatet av en evolusjonsprosess som ingen forutså eller planla. Men på andre områder er det mange som stiller seg skeptiske til påstandene om at interaksjon mellom mange mennesker kan vise en orden som ikke er laget med hensikt av noen spesiell. Særlig i den økonomiske sfæren kaster kritikerne uforstående spott på Adam Smiths uttrykk om den «usynlige hånden», som han i datidens språkdrakt brukte da han beskrev hvordan mennesket blir ledet «til å arbeide for et mål som ikke er noen del av hans hensikt». Hvis indignerte reformatorer stadig klager over kaoset i de økonomiske forholdene og insinuerer at det er et fullstendig fravær av orden, er dette delvis fordi de ikke kan se for seg en orden som ikke er laget på grunnlag av en plan, og fordi orden for dem betyr noe som har en tydelig tilnærming til konkrete mål, noe  som vi skal komme til å se  en spontan orden ikke kan greie.

[...]

I enhver gruppe mennesker av en viss størrelse vil samarbeidet alltid hvile både på spontan orden og på målrettet organisering. Det er ikke noen tvil om at for mange oppgaver er organisering den beste metoden å oppnå en effektiv koordinering på, fordi det gjør oss i stand til å tilpasse den ordenen som oppstår som et resultat av den, på en mye mer helhetlig måte i forhold til våre ønsker. I de tilfellene hvor vi må stole på de kreftene som skaper en spontan orden fordi kompleksiteten i omstendighetene rundt må tas med i beregningen, vil vår makt over det spesielle innholdet i denne ordenen nødvendigvis være begrenset.

At de to typene av orden ofte eksisterer side ved side i alle samfunn og i ulike grader av kompleksitet, innebærer imidlertid ikke at vi kan kombinere dem akkurat slik vi ønsker det. Det vi ser i alle frie samfunn, er at selv om små grupper av mennesker vil gå sammen i organisasjoner for å nå et spesielt mål, vil koordineringen av aktivitetene til alle disse organisasjonene og individene komme i stand ved hjelp av de kreftene som skaper spontan orden. Familien, gården, fabrikken, bedriften, ulike sammenslutninger og alle offentlige institusjoner, inkludert statsapparatet, er organisasjoner som i sin tur er integrert i en mer helhetlig spontan orden. En bør derfor reservere begrepetsamfunn for denne overordnede spontane ordenen, slik at vi kan skille den både fra alle de organiserte smågruppene som vil eksistere inne i den, og fra slike mer eller mindre isolerte grupper som horden, stammen eller klanen, hvis medlemmer - i alle fall i noen sammenhenger - vil handle under en sentral styring for felles mål. [...]

Av de organisasjonene som eksisterer inne i storsamfunnet, er det én som vanligvis har en helt spesiell posisjon, nemlig statsapparatet. Selv om det kan tenkes at den spontane ordenen som vi kaller samfunnet, kan eksistere uten statsapparatet hvis et minimum av regler som kreves for etableringen av en slik orden, blir overholdt uten et organisert apparat for å håndheve dem, vil i de fleste tilfeller organiseringen av et slik statsapparat være uunnværlig for å sikre at reglene blir overholdt.

Denne styringsfunksjonen kan på en måte sammenlignes med vedlikeholdsavdelingen i en fabrikk, som ikke har som mål å produsere noen spesiell tjeneste eller noe spesielt produkt som skal forbrukes av borgerne, men snarere å se til at de mekanismene som regulerer produksjonen av disse varene og tjenestene, blir holdt i funksjonell stand. Formålet som dette maskineriet til enhver tid brukes til, vil bli bestemt av dem som driver de enkelte delene i det, og i siste instans av dem som kjøper produktene som blir laget.

Den samme organisasjonen som får ansvaret for å holde i orden en driftsstruktur som individene bruker til sine egne formål, vil imidlertid  i tillegg til oppgaven med å håndheve reglene som denne ordenen hviler på  vanligvis forventes å yte andre tjenester som den spontane ordenen ikke kan skape på en adekvat måte. Disse to distinkte styringsfunksjonene er vanligvis ikke klart delt i forhold til hverandre. Likevel er forskjellene mellom de tvangsmessige funksjonene som styringssystemet bruker for å håndheve reglene for oppførsel, og dets servicefunksjoner, der det bare har som oppgave å administrere ressurser som det har til sin disposisjon, av avgjørende betydning. I det andre tilfellet er det én organisasjon blant mange, og som de andre er den en del av en overordnet spontan orden, mens den i det første tilfellet utgjør en essensiell betingelse for å beholde denne overordnede ordenen.

REGLENE FOR SPONTAN ORDEN OG REGLENE FOR ORGANISERING

En av våre viktigste påstander er at selv om spontan orden og organisering alltid vil leve side ved side, så er det likevel ikke mulig å blande disse to ordensprinsippene akkurat som vi ønsker det. Hvis dette ikke forstås på et mer generelt grunnlag, skyldes det det faktum at vi må støtte oss til regler for å kunne bestemme begge typer orden, og at de viktige forskjellene mellom de ulike typene regler som de to ordenstypene krever, ikke er generelt erkjent.

Til en viss grad må enhver organisasjon også bygge på regler og ikke bare på spesifikke ordrer. Årsaken til det er den samme som den som gjør det nødvendig for en spontan orden bare å bygge på regler  nemlig at ved å lede enkeltmenneskers handlinger ved hjelp av regler i stedet for spesifikke ordrer er det mulig å bruke kunnskap som ingen oppebærer i én person. Alle organisasjoner der medlemmene ikke bare er organisatorens verktøy, vil bare bruke ordrer for å få gjennomført de funksjonene som skal utføres av hvert enkelt medlem, de målene som skal oppnås, og ikke minst de generelle aspektene i forhold til metodene som skal brukes  og vil la detaljene avgjøres av enkeltpersonene på grunnlag av deres kunnskaper og ferdigheter.

I dette tilfellet støter organiseringen på det problemet som ethvert forsøk på å skape orden i komplekse menneskelige aktiviteter før eller senere kommer bort i: Organisatoren må ønske at individene som skal samarbeide, skal bruke kunnskap som han selv ikke har. Ikke i noen organisasjoner, bortsett fra de aller enkleste, kan man tenke seg at alle detaljene i alle aktiviteter blir styrt av én hjerne. Det er i alle fall helt sikkert at ingen ennå har lyktes med å organisere alle aktivitetene som foregår i et komplekst samfunn, i forhold til en plan. Hvis noen skulle lykkes med å organisere et slikt samfunn, ville det ikke lenger ta i bruk de mange hjernene, men gjøre seg totalt avhengig av én hjerne. Det ville helt sikkert ikke bli særlig komplekst, snarere ekstremt primitivt  og slik ville den hjernen som skulle ha all kunnskapen og bestemme alt, også snart komme til å bli. [...]

Det som kjennetegner de reglene som skal styre handlinger innenfor en organisasjon, er at de må være regler for utførelsen av tildelte oppgaver. De forutsetter at hver enkelts posisjon i en fast struktur er bestemt på grunnlag av ordrer, og at reglene som hvert individ må overholde, avhenger av den posisjonen som vedkommende er blitt tildelt, og av de spesielle formålene som er blitt tillagt ham av den styrende ledelsen. Reglene vil dermed bare regulere detaljene i handlingene til den eller de funksjonærene eller organisasjonene som er utpekt av den styrende.

Organisasjonsreglene er derfor nødvendigvis underlagt ordrene, slik at de på en måte fyller de tomrommene som disse etterlater seg. Slike regler vil være forskjellige for de ulike medlemmene i organisasjonen i forhold til de rollene de er blitt tildelt, og de vil måtte tolkes i lys av de målene som er bestemt av ordren. Uten at en er blitt tildelt en funksjon og bestemmelse av målet som det skal arbeides mot på grunnlag av de aktuelle ordrene, vil ikke den nakne abstrakte regelen være tilstrekkelig for å fortelle hvert individ hva vedkommende skal gjøre.

Derimot vil de reglene som styrer en spontan orden, måtte være uavhengige av formålet og være de samme  om ikke nødvendigvis for alle medlemmene, så i det minste for hele klasser av medlemmer som ikke er individuelt beskrevet ved navn. De må, som vi skal se, være regler som er anvendbare på et ukjent antall mennesker og tilfeller. De vil måtte kunne brukes av individer i lys av deres respektive kunnskaper og formål, og bruken vil være uavhengig av felles formål, som individet ikke engang trenger å vite noe om.

[...] I de mest komplekse organisasjonstypene er det ikke stort annet enn tildelingen av særlige funksjoner og det generelle målet som må være bestemt i form av ordrer fra den øverste ledelsen. Utførelsen av disse funksjonene vil bare bli regulert av regler, men likevel av regler som  i det minste til en viss grad  er spesifikke i forhold til de funksjonene som er tildelt visse personer. Bare når vi forlater den aller største organisasjonstypen, statsapparatet, som fremdeles må støtte seg til et begrenset og helt bestemt sett av konkrete formål, og forflytter oss til den overordnede ordenen i hele samfunnet, finner vi en orden som utelukkende bygger på regler, og som er helt og holdent spontan i sin karakter.

Det er først og fremst fordi den ikke var avhengig av organisering, men derimot vokste fram som en spontan orden, at strukturen i det moderne samfunnet har oppnådd en så pass stor grad av kompleksitet som den har, og som overgår alt som kunne ha blitt oppnådd gjennom målrettet organisering. Reglene som har gjort veksten av denne komplekse ordenen mulig, ble i utgangspunktet ikke laget med noen forventning om et slikt resultatet, men de som tok i bruk passende regler, utviklet en sammensatt sivilisasjon, som i sin tur ble spredt til andre. Å fastholde at vi må planlegge det moderne samfunnet fordi det er blitt så komplekst, er derfor et paradoks og resultatet av en total misforståelse av disse omstendighetene. Faktum er vel heller at vi ikke kan ta vare på en så kompleks orden med en metode som går ut på å styre medlemmene, men heller ved indirekte å håndheve og forbedre reglene som bidrar til utviklingen av en spontan orden.

Vi skal se at det er umulig ikke bare å erstatte den spontane ordenen ved organisering og på samme tid bruke så mye av den spredte kunnskapen hos alle medlemmene som mulig, men også å forbedre eller korrigere denne ordenen ved å blande seg inn i den med direkte ordrer. Slike kombinasjoner av spontan orden og organisering kan det aldri bli særlig rasjonelt å bruke. Mens det er fornuftig å supplere ordrene som bestemmer en organisasjon, med hjelperegler og bruke organisasjoner som elementer i en spontan orden, kan det aldri bli fordelaktig å supplere reglene som styrer en spontan orden, med isolerte hjelpeordrer i forhold til de aktivitetene der handlingene er styrt av generelle regler for oppførsel. Dette er selve kjernen i argumentasjonen mot å «blande seg inn i» (intervenere i) markedets orden. Grunnen til at slike isolerte ordrer som krever spesielle handlinger av medlemmene i en spontan orden, aldri kan forbedre ordenen, men snarere vil komme til å bryte den, er at de vil referere til en del av et system av gjensidig avhengige handlinger som er bestemt ved hjelp av informasjon og styrt av formål som er kjent bare for de personene som handler, men ikke for den styrende ledelsen. Den spontane ordenen oppstår ved at hvert element balanserer alle de ulike faktorene som påvirker den, og ved at alle dens handlinger blir justert i forhold til hverandre  en balanse som vil bli ødelagt hvis noen av handlingene er bestemt av en annen faktor på grunnlag av annen kunnskap og for å oppnå andre mål.

Det den generelle argumentasjonen mot «innblanding» koker ned til, er at selv om vi kan prøve å forbedre en spontan vekst ved å endre de generelle reglene som danner grunnlaget for den, og selv om vi kan supplere resultatene ved hjelp av innsatsen til ulike organisasjoner, så kan vi ikke forbedre resultatene ved spesifikke ordrer som tar bort medlemmenes muligheter til å bruke sin kunnskap i forhold til sine egne formål.

MARKEDETS ORDEN ELLER KATALLAKSI

[...] Nå er det nødvendig å undersøke mer i detalj de spesielle fortrinnene som denne markedsordenen har, og karakteren av de fordelene vi skylder den. Denne ordenen tjener ikke bare våre mål, som all orden gjør, ved å rettlede oss i våre handlinger og frambringe en viss form for samsvar mellom forventningene til ulike mennesker. Den gjør det også ved å øke mulighetene for alle til å få en større grad av styring av de ulike godene (dvs. varer og tjenester) enn vi er i stand til å sikre på noen annen måte. Vi skal likevel se at denne måten å koordinere individuelle handlinger på vil sikre en høy grad av sammenfall av forventninger og en effektiv utnyttelse av kunnskapen og ferdighetene til mange medlemmer. Prisen man må betale, er imidlertid konstant skuffelse i forhold til noen forventninger [...] Siden betegnelsenkatallaksi er blitt foreslått for lenge siden som betegnelse for den vitenskapen som arbeider med markedsordenen, og siden den nå i det siste er blitt vekket til live igjen, ville det synes riktig å bruke en tilsvarende term for markedsordningen i seg selv. Begrepetkatallaksi er hentet fra det greske verbetkatallattein (ellerkatallassein), som betydde ikke bare å «utveksle», men også «å innlemme i samfunnet» og «å endre fra fiende til venn». Fra dette er adjektivetkatallaktiskutledet for å kunne settes i stedet for «økonomisk» for å beskrive den typen fenomener som katallaksi som vitenskapsgren arbeider med. De gamle grekerne kjente ikke til dette begrepet og hadde heller ikke noe tilsvarende substantiv. Hvis de hadde utformet et, ville det trolig ha værtkatallaxia. Fra dette kan vi utlede et begrep på engelsk som har fått formencatallaxy (eller på norskkatallaksi o.a.), og som vi skal bruke for å beskrive den ordenen som kommer i stand ved gjensidig justering av flere individuelle økonomier i et marked. En katallaksi er dermed en spesiell type spontan orden som er laget av markedet ved at mennesker handler innenfor de lovreglene som gjelder for eiendoms-, erstatnings- og kontraktsforhold.

[...]

Antydningen om at de båndene som holder storsamfunnet sammen, bare er «økonomiske» (mer presistkatallaktiske), skaper stor følelsesmessig motstand. Likevel kan dette faktumet neppe benektes - heller ikke det faktum at det i et samfunn med de dimensjoner og den kompleksitet som finnes i et moderne land eller i verden, vanskelig kan være annerledes. De fleste er ennå motvillige til å akseptere det faktum at det er den foraktede «kontantneksusen» som holder storsamfunnet sammen, at det store idealet om den menneskelige enheten i siste instans skulle avhenge av at forholdet mellom partene blir styrt av strebenen etter en bedre dekning av materielle behov.

Det er selvsagt sant at det innenfor det overordnede rammeverket i storsamfunnet finnes mange nettverk av andre relasjoner som ikke på noen måte er økonomiske. Men dette endrer ikke det faktum at det er markedets orden som gjør en fredelig forsoning mellom de motstridende målene mulig  og det muligens ved hjelp av en prosess som slår tilbake til alles fordel. Denne gjensidige avhengigheten mellom alle mennesker, som nå er på alles lepper, og som ser ut til å gjøre hele menneskeheten til én verden, er ikke bare en effekt av markedets orden  den kunne ikke ha kommet i stand på andre måter. Det som i dag knytter livet til alle europeere og amerikanere til det som hender i Australia, Japan eller Zaïre, er effekter som er formidlet gjennom markedets nettverksrelasjoner. Dette er tydelig når vi tenker på hvor lite for eksempel alle de teknologiske mulighetene innenfor transport og kommunikasjon ville bety hvis produksjonsforholdene var de samme i alle delene av verden.

Fordelene av den kunnskapen som andre har, inkludert alle framskrittene i vitenskapen, når oss gjennom kanaler som er lagt til rette for oss, og som er styrt av markedsmekanismene. Selv det faktum at vi kan delta i den estetiske eller moralske utviklingen av mennesker i andre deler av verden, skylder vi den økonomiske neksus. [...] Sannheten er at katallaksi er den vitenskapen som beskriver den eneste overordnede ordenen som omfatter nesten hele menneskeheten, og at økonomene derfor bare har rett til å insistere på at bidrag til denne ordenen må bli akseptert som en standard som alle relevante institusjoner blir bedømt etter.

Det er imidlertid en misforståelse å si at dette er en innsats for å gjøre «økonomiske mål» mer framherskende enn andre. Det er i siste instans ingen økonomiske mål. Den økonomiske innsatsen til enkeltmenneskene så vel som de tjenestene som markedets orden gir dem, består av en tildeling av midler for de endelige konkurrerende målene, som alltid er ikke-økonomiske. Oppgaven for all økonomisk aktivitet er å forsone de konkurrerende målene ved å bestemme hvilke av dem det skal brukes av de begrensede midlene på. Markedets orden forsoner kravene til de ulike ikke-økonomiske målene ved hjelp av den eneste kjente prosessen som er til fordel for alle. Det gjøres imidlertid uten å sikre at det viktige kommer foran det mindre viktige  rett og slett fordi det i et slikt system ikke finnes noen enkel måte å regulere behovene på. Det det fører til, er bare en situasjon der ingen behov blir dekket på bekostning av å ta ut mer midler som skulle ha vært brukt til å dekke andre behov, enn det som er nødvendig for å dekke dette behovet. Markedet er den eneste kjente måten å oppnå dette på uten noen avtale om den relative betydningen av ulike endelige mål og bare på grunnlag av et gjensidighetsprinsipp som sier at mulighetene til alle mennesker trolig er større enn de ellers ville ha vært.

[...]

KATALLAKSISPILLET

Den beste måten å forstå hvordan styringen av markedssystemet ikke bare fører til at det blir skapt en ny orden, men også til en større økning i avkastningen som menneskene får for innsatsen sin, er å tenke på det som et spill, som vi nå kan kallekatallaksispillet. Det er et verdiskapende spill (og ikke det som kalles nullsumspill i spillteorien), dvs. et spill som fører til en økning i strømmen av varer og større muligheter for alle deltakerne til å dekke behovene sine, men som beholder karakteren av å være et spill i den betydningen begrepet er definert iOxford English Dictionary: «... en konkurranse som gjennomføres i henhold til visse regler, og som blir avgjort til noens fordel som et resultat av større ferdigheter, styrke eller flaks». Resultatet av dette spillet for den enkelte vil på grunn av dets egentlige karakter nødvendigvis bli avgjort av en blanding av dyktighet og hell.

Den viktigste årsaken til den verdiskapende karakteren av spillet er at avkastningen i forhold til innsatsen til den enkelte spilleren fungerer som de symbolene som gjør vedkommende i stand til å bidra til å dekke behov som han ikke kjenner  og å gjøre det ved å dra fordel av forhold som han bare kjenner til indirekte ved at de blir reflektert i prisene på de produksjonsfaktorene som brukes. Det er dermed et verdiskapende spill fordi det gir hver spiller informasjon som gjør vedkommende i stand til å dekke behov som han ikke kjenner direkte, og ved hjelp av midler som han  hvis han ikke kjente til dem  ikke ville merke, og som dermed kunne dekke flere behov enn det som ellers ville ha vært mulig.

[...]

Det er ingen moralsk grunn til å rettferdiggjøre en spesiell fordeling (av inntekt eller rikdom) som ikke er kommet i stand med hensikt, men som er resultatet av et spill som blir spilt fordi det forbedrer mulighetene for alle. I et slikt spill blir ingen behandlet annerledes, og det er helt i samsvar med det å respektere alle mennesker likt at resultatet av spillet blir svært forskjellig for ulike mennesker. Det ville også ha vært et like stort lotteri hva effektene av én enkelt persons innsats ville være verdt, hvis de ble styrt av en planleggingsautoritet  bortsett fra at det ikke ville være kunnskapen hans, men snarere autoritetens kunnskap som ville bli brukt for å bestemme graden av vellykkethet eller mislykkethet i forhold til innsatsen.

Summen av den informasjon som er reflektert eller utløst i prisene, er helt og holdent et resultat av konkurransen  eller i det minste den åpenheten som markedet har for enhver som har relevant informasjon om en kilde for etterspørsel eller tilbud for den aktuelle varen. Konkurransen fungerer som en oppdagelsesprosedyre ikke bare ved å gi alle som har muligheten til å utnytte spesielle forhold, anledning til å gjøre dette på en lønnsom måte, men også ved å formidle til andre parter at det finnes en slik mulighet. Det er ved denne formidlingen av kunnskap i kodet form at konkurransekreftene i markedsspillet sikrer bruken av kunnskap som er spredt rundt omkring.

[...]

Effekten av alt dette er dermed at mens andelen av hver produksjonsfaktor i den totale produksjonen er bestemt av de instrumentelle nødvendighetene i den eneste kjente prosessen der vi kan sikre en stødig tilnærming til denne horisonten, vil den materielle ekvivalenten til enhver individuell andel bli så stor som mulig. Med andre ord: Mens andelen for hver spiller i katallaksispillet blir avgjort delvis av dyktighet og delvis ved hell, vil innholdet i den andelen som er tildelt ham i dette blandingsspillet av hell og dyktighet, være et sant maksimum.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS