Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og senioranalytiker i Nordea Markets.

Stor og voksende statsgjeld skaper store problemer

Det burde ikke være noen stor overraskelse at store offentlige budsjettunderskudd og hurtig voksende offentlig gjeld nå er blant de største utfordringene internasjonal økonomi står overfor. Da finanskrisen rammet verden, var trusselen om en ny depresjon lignende den på 1930-tallet helt reell. Finanssystemet stoppet nærmest opp å fungere. Bedrifter og forbrukere fikk så å si ikke tilgang til lån, eller lånene ble svært dyret. Uten at kapitalen flyter fra de med overskudd til de med lånebehov, stopper vårt økonomiske system opp. Myndighetene (regjeringer og sentralbanker) så faren og satte i verk dramatiske og revolusjonerende tiltak for å få kreditten til å flyte / begrense prisoppgangen på lån. Regjerningene i mange land brukte store beløp på å redde finansnæringen. Det betød kraftige svekkelser av budsjettbalansen (de langsiktige nettokostnadene er imidlertid ennå ikke kjent).

Det var ikke bare tiltakene for å få finanssystemet til å fungere som bidro til å hindre en ny depresjon. Myndighetene ga skatteletter i ulike former og økte de offentlige utgiftene. Det svekket også de offentlige budsjettene. Men viktigst for budsjettsituasjonen var at verken aktiv finanspolitikk eller de kraftige tiltakene for å få finanssystemet til å fungere var nok til å hindre at den økonomiske nedturen i mange land ble den hardeste siden annen verdenskrig. Redusert produksjon og redusert sysselsetting betyr fall i skatteinntektene, og økende arbeidsledighet betyr økte trygdeutgifter. Disse såkalte automatiske stabilisatorene dempet nedgangen i etterspørselen fra privat sektor, men svekket de offentlige budsjettene ytterligere.

Den store og voksende gjeldsbyrden i offentlig sektor i mange land er urovekkende, men det er vanskelig å ha noen sikre meninger om hvilke problemer den vil skape. En ganske opplagt konsekvens er at den vil bremse den økonomiske oppgangen vi forhåpentligvis står overfor. Med en gang det er tegn til stigende privat etterspørsel, stigende produksjon og fallende arbeidsledighet, må regjeringene stramme til i form av skatteøkninger eller redusert vekst i offentlig forbruk. Det vil bremse oppgangen i etterspørsel og produksjon. Når og hvor mye de ulike statene bør stramme inn, er langt fra opplagt. I Storbritannia har to grupper av fagøkonomer kommet med helt ulike anbefalinger om budsjettpolitikken i nær framtid. Strammes det for raskt til, kan den gryende oppgangen vi nå ser i mange land, kveles med store kostnader. Strammer myndighetene for mye inn, vil arbeidsledigheten og antall konkurser øke kraftig samtidig som eiendomsprisene vil falle ytterligere. I mange land er bankene fortsatt så svake at det kan gi en ny bankkrise. For kraftige innstramminger kan ha så sterke negative effekter at de offentlige budsjettene på litt sikt faktisk svekkes.

Det er ikke bare som en brems på veksten gjennom strammere finanspolitikk at de store budsjettunderskuddene kan skape problemer. I verste fall kan gjeldsbyrden bli så tung at land misligholder lånene. For et land med lån i egen valuta kan pengetrykking og inflasjon være en metode for å redusere den reelle verdien av lånene. Det vil imidlertid kreve store endringer i den økonomiske politiske styringsformen de fleste utviklede land har. Uavhengige sentralbanker med mål om lav stabil inflasjon vil bli historie.

For land med lån i fremmed valuta eller mangel på kontroll over valutaen, slik som for eksempel eurolandene, er pengetrykking og inflasjon ingen mulighet. Her må landene ved mislighold rett og slett la være å betale, utsette betalinger eller redusere rentebetalinger. Slike mislighold er historisk sett relativt vanlig, men ikke i det vi regner som utviklede økonomier. I det siste har imidlertid frykten for at enkelte utviklede økonomier vil misligholde lånene, økt. Hellas er utpekt som et av de landene hvor sjansen for at dette vil skje, regnes som høyest, men problemene i mange andre euroland er også store.

Hellas hadde i 2009 en statsgjeld som utgjorde 113 % av verdien av produksjonen i et år. Samtidig var det årlige underskuddet på budsjettet 13 %. Uten en kraftig reduksjon av underskuddet vil gjelden vokse raskt og renteutgiftene spise opp en stadig større del av skatteinntektene. Uten en bedring av budsjettbalansen vil Hellas på et eller annet tidspunkt ikke makte å betale renter og avdrag. De som låner til den greske staten, risikerer å tape deler av eller hele lånet. Det har långiverne innsett, og derfor krever de om lag 6 % rente på et 10 års lån til den greske staten, mot 3 % på lån til den tyske.

Eventuelle greske betalingsproblemer kan komme fort. I april og mai forfaller relativt store lån til betaling. Det betyr at Hellas må låne friske penger for å betale lånene som forfaller (refinansiering). Dersom markedet ikke vil, eller krever en skyhøy rente for å refinansiere lånene, kan det bety at grekerne ikke greier å innfri de eksisterende lånene. Markedets frykt for en slik refinansieringskrise kan bli en selvoppfyllende profeti. Selv investorer som tror Hellas på sikt vil få orden på budsjettet, kan la være å låne grekerne penger nå av frykt for at andre ikke tør å låne dem penger.

At Hellas, et euromedlem, skulle la være å betale hele eller deler av beløpet staten skylder, høres i utgangpunket urimelig ut. Det vil sende rentene på statslånene til de mange andre eurolandene som sliter med høye underskudd, rett til himmels, verdien av euroen vil kollapse, ja, hele valutaunionen kan kollapse.

De øvrige eurolandene vil gå langt for å unngå en slik krise. De store eurolandene har kommet med vage signaler om at de vil yte hjelp ved en refinansieringskrise, enten ved å garantere for deler av de nye lånene som Hellas får, eller ved å gi lån. Håpet er at det vil roe markedet. At markedet tror at refinansiering ikke blir noe problem, kan være nok til at markedet yter lånene. Samtidig presser EU på for at Hellas må ta kraftige grep for å bedre budsjettbalansen gjennom skatteøkninger, kutt i offentlige lønninger, og lignende. Det har da også Hellas lovet å gjøre.

Forhåpentligvis greier EU og Hellas å overbevise markedene om at sjansen for manglende betaling er liten - at refinansiering av lånene ikke vil bli noe problem, og at budsjettunderskuddet vil reduseres. Renten på gresk statsgjeld vil kunne falle noe. Å begrense veksten i renteutgiftene er avgjørende for å få kontroll på budsjettproblemene. Men det er en klar risiko for at de ikke lykkes, at EU/Hellas ikke greier å overbevise markedet om at risikoen for manglende betaling er liten. Når dette leses, vet vi antagelig mer om hvordan det går.

Uansett, budsjettproblemene i Hellas og en rekke andre euroland forvinner ikke med det første. Det blir ekstremt vanskelig å stramme inn uten å kvele økonomien. Det er også langt fra opplagt hvilke tiltak Hellas bør gjennomføre for å få orden på budsjettproblemene. Like viktig som troverdige budsjettkutt er tiltak for å øke vekstevnen og bedre konkurranseevnen. Svak konkurranseevne som følge av for høy lønnsvekst gjør økonomien svært sårbar for en innstramming på de offentlige budsjettene.

Uro rundt de offentlige budsjettproblemene i mange land må vi antagelig leve med lenge. Det vi har lært av finanskrisen, er at problemer og ubalanser lett kan eskalere og få kraftige og uforutsigbare konsekvenser. At Hellas ikke får kontroll på situasjonen og misligholder lånene, er en reell mulighet. Det kan ende med at de bryter ut av eurosamarbeidet og innfører en egen valuta. De fulle konsekvensene av et slik scenario er ikke lett å forutsi, men at de negative økonomiske konsekvensene vil bli store, virker opplagt. Markedenes vilje til å finansiere andre underskuddsland vil svekks dramatisk, og viljen til å satse på risiko generelt vil svekkes. Europeiske banker som sitter på store beholdninger statsgjeld, vil gå på store tap.

Håpet er at den økonomiske veksten i verden blir sterkere. Det vil gi økende skatteinntekter og reduserte utgifter og dessuten rom for aktive innstrammingstiltak. I euroområdet er det mange som argumenter for at Tyskland må bidra til å dra opp etterspørselen og veksten i eurolandene. Som land har Tyskland store overskudd og tåler høyere import fra landene som sårt trenger økt eksport for å vokse seg ut av problemene.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS