Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og senioranalytiker i Nordea Markets.

Svak vekst, men høy inflasjon - en lite trivelig blanding

Utsiktene for verdensøkonomien er betydelig svekket det siste året. USA er, som jeg beskrev i forrige nummer, inne i en sterkt nedadgående spiral preget av finanskrise og fallende boligmarked. Utsiktene er ikke blitt noe lysere i løpet av sommeren. Det er nå klare tegn til at også veksten i Europa er på vei ned.

Så langt i alle fall har veksten holdt seg såpass bra oppe i de framvoksende økonomiene (Kina, India osv.) at etterspørselen etter råvarer, blant annet mat, og energi har økt kraftig. Prisene på disse varene har økt mye fordi tilbudet ikke holder tritt med veksten i etterspørselen.

Den sterke veksten i prisene på energi og råvarer betyr at konsumprisene øker mye. Stigende konsumpriser begrenser sentralbankenes muligheter for å stimulere veksten gjennom lavere renter.

Et løft i energi- og råvarepriser er i seg selv ikke noen inflasjonsproblem, men sentralbankene er redd for at økningen i råvare- og energiprisene vil smitte over på andre priser. Dersom bedrifter og forbrukere tror at prisene vil øke mye også framover, blir det raskt en selvoppfyllende profeti. Bedriftene vil øke prisene mer for å holde tritt med den generelle prisstigningen. Arbeidstakerne vil kreve kompensasjon for høyere priser gjennom høyere lønninger. Det vil øke bedriftenes kostnader og dermed prisene på bedriftenes produkter. Erfaringen fra 1970-årene skremmer sentralbankene.

Veksten kan bli så svak at inflasjon ikke blir noe problem

Det er mulig å tegne mange scenarioer for utviklingen i verdensøkonomien framover. Kanskje, og det er det scenarioet jeg synes virker mest sannsynlig, sørger svak vekst og stigende arbeidsledighet for at det aldri blir noen betydelige smitteeffekt fra høyere energi- og råvarepriser over på prisene på andre varer og tjenester. Ja, kanskje avtar veksten så mye at etterspørselen og dermed prisene på råvarer og energi faller. I et slikt scenario har sentralbanken mulighet for å stimulere økonomien gjennom lavere renter. Om det er nok til å unngå en mer langvarig nedtur særlig i USA, er langt fra sikkert. Som drøftet sist er styringsrenten allerede satt mye ned i USA, men finanskrisen sørger for at verken forbrukere eller bedrifter i hovedsak har fått lavere lånekostnader.

Det ser verre ut dersom vi virkelig får en smitteeffekt fra de høye råvare- og energiprisene på den generelle lønns- og prisveksten. Sentralbankene har da vært klare. Å sørge for lav stabil inflasjon er deres hovedoppgave, og ved varig høyere inflasjon vil de kunne gå hardt til verks for å bryte inflasjonsspiralen. Selv om det øker faren for en lengre og kraftigere nedtur.

Norge kan få et inflasjonsproblem

I Norge kan kanskje dilemmaet stigende inflasjon, men svak vekst bli mer akutt enn andre steder. Det skyldes at Norge er mye nærmere et ordentlig inflasjonsproblem, det vil si en bredt basert høy vekst i priser og lønninger, enn de fleste andre land. Først og fremst fordi vi har et svært stramt arbeidsmarked og en lønnsvekst på om lag 6 %, langt over de landene vi liker å sammenligne oss med. Et par år tilbake var lønnsveksten 3–4 %.

Vi har også relativt høy og stigende inflasjon, selv når vi holder bensin og strømpriser utenom. Og den høye inflasjonen er innenlandsk generert. Innenlandsk prisstigning utenom energi var i 2006 noe over 1 %, mens den nå er 3,5 % (juni). I noen grad skyldes den høye innenlandske prisstigningen sterk prisvekst på norskproduserte matvarer. Den høye innenlandske prisstigningen er imidlertid bredere basert enn det. Veksten i prisen på tjenester (utenom husleie) var mellom 1,5 % og 2 % i 2006, nå er veksten 4 %.

Om inflasjonen øker videre, er avhengig dels av hva som skjer med inflasjonen internasjonalt, men vel så mye av hjemlige forhold. At det normalt tar tid før høy lønnsvekst slår ut i prisene, og at veksten i produktiviteten ser ut til være på vei ned, tilsier høyere innenlandsk generert prisstigning. På den annen side, veksten i privat forbruk har avtatt markant, og kanskje vil lavere etterspørsel slå ut i lavere prisvekst.

Vekstutsiktene bedre enn mange andre steder …

I utgangspunktet er Norge ett av de landene som kan klare seg best igjennom den internasjonale nedturen, i alle fall hvis ikke veksten i Asia blir så svak at prisen på råvarer og energi faller mye. Høye energi- og råvarepriser er bra for store deler av vårt næringsliv. Det er vanskelig å overdrive betydningen av høy oljepris og dermed høye investeringer offshore for norsk industri. Høye oljepriser bidrar også til at statens inntekter øker mye, noe som delvis kan kompensere for at petroleumsfondet nå går på tap som følge av den finansielle uroen.

… men tåler forbrukerne høyere renter?

Særlig hvis tiltagende pris- og lønnsvekst bidrar til enda høyere renter, er det en klar risiko for at norsk økonomi får en virkelig hard nedtur. Det er nå klare tegn til at de renteøkningene vi har bak oss, virker. Boligprisene og boligbyggingen faller, samtidig som veksten i privat forbruk har bremset kraftig opp. Det er også noen, men fortsatt få, tegn til at den kraftige veksten i investeringene i bedriftene bremser. Ved ytterligere renteøkninger er det en klar risiko for at pessimismen virkelig brer seg blant forbrukerne og bedriftene. Etter flere år med lave renter og generelt svært gode utsikter har forbruket økt kraftig på bekostning av sparingen. Med betydelige høyere renter og økende pessimisme er det en god mulighet for at vi får en markant økning i sparingen på bekostning av lavere forbruksvekst. Forbruket utgjør en så stor del av etterspørselen at skulle det stoppe helt opp eller falle, kan nedturen bli hard og økningen i arbeidsledigheten betydelig.

Konklusjon: myk landing – forhåpentligvis

Norsk økonomi er ved et vendepunkt, og utviklingen videre er høyst usikker. Norges Banks strategi er å få til en myk landing for norsk økonomi. Det vil si at veksten avtar nok til at presset i arbeidsmarkedet gradvis avtar slik at vi om ett år eller to har noe som kan karakteriseres som balanse på arbeidsmarkedet. Da vil lønnsveksten komme ned til et nivå som på sikt er forenlig med en stabil inflasjon rundt målet på 2,5 %. Vi får håpe strategien lykkes.

Det er ikke bare faren for at sentralbanken går for langt som følge av fortsatt stigende inflasjon som gjør at det kan gå galt. Selv uten betydelig høyere renter kan forbrukene komme til å sette på bremsene kraftigere enn banken ser for seg. Det internasjonale tilbakeslaget kan også bli så kraftig at oljeprisen faller kraftig og markedene for våre tradisjonelle eksportbedrifter svikter helt. Da kan arbeidsledigheten øke mye mer enn det som må til for å oppnå et mer balansert arbeidsmarked.

Trøsten får være at regjeringen raskt vil pøse på mer penger dersom det ser svakt ut for norsk økonomi, selv om en eventuell kombinasjon av lavere oljepris og fallende internasjonale aksjemarkeder paradoksalt nok kan føre til at en streng tolkning av handlingsregelen tilsier at vi må bruke mindre oljepenger. Norges Bank vil nok også snu dersom utviklingen blir betydelig svakere enn ventet. Men mer ekspansiv finans- og pengepolitikk virker med et tidsetterslep. Å stanse en nedadgående spiral med økende ledighet, økende pessimisme og lavere forbruksvekt kan ta tid.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS