Magma topp logo Til forsiden Econa

Kalle Seip er utdannet bedriftsøkonom fra BI (1985) og cand.oecon. fra UiO (1990). Han har arbeidet i Sosial- og helsedepartementet, Landsorganisasjonen i Norge og Sparebankforeningen i Norge, der han i dag er assisterende direktør.

Tenk på pensjonen i tide

Det norske pensjonssystemet er i stadig forandring. Folketrygdens framtid synes usikker, og selv med dagens pensjonsnivå er det behov for supplerende pensjoner. De fleste tenker ikke på pensjonstilværelsen før de nærmer seg pensjonsalderen. Da er det imidlertid for sent å endre den økonomiske situasjonen. Mye taler for at man bør tenke på pensjonsalderen når man er ung, og starte sparingen tidlig. Mest hensiktsmessig er det å få arbeidsgiver til å foreta innbetalingene. Regelverk som legger bedre til rette for dette, er nylig iverksatt.

PENSJONSSYSTEMET I NORGE

Folketrygden

Pensjonssystemet i Norge består av flere elementer, der folketrygden utgjør hovedelementet. Folketrygdens pensjoner består av alders-, uføre- og etterlattepensjon. Folketrygden sikrer alle en minstepensjon uavhengig av tidligere yrkesdeltaking og arbeidsinntekt. Denne utgjør om lag 88 000 kroner årlig for enslige pensjonister og 75 750 kroner årlig for gifte pensjonister.

figur

Tabell 1

Gjennom folketrygdens tilleggspensjon sikres alle yrkesaktive eller deres etterlatte en pensjon som står i forhold til tidligere arbeidsinntekt og antall år i yrkeslivet. Maksimal folketrygdpensjon utgjør i dag om lag 200 000 kroner årlig, mens pensjonen er rundt 125 000 kroner for personer med gjennomsnittsinntekter. For å oppnå full pensjon fra folketrygden kreves det 40 år med arbeidsinntekter utover folketrygdens grunnbeløp. Grunnbeløpet er for tiden 49 090 kroner. De fleste kvinner som nå blir pensjonister, kom ut i arbeidslivet på 1970- og 80-tallet og har dermed ikke så lang fartstid i yrkeslivet at de får full pensjon fra folketrygden. Dersom yrkeskarrieren har vart i 30 år, vil pensjonen utgjøre 30/40 av full pensjon. Mange kvinner blir derfor minstepensjonister. Fra 1992 gis det imidlertid opptjening av pensjon i folketrygden ved omsorg for barn under sju år. Dette vil ha stor betydning for kvinners framtidige folketrygdpensjon. Opptjeningen tilsvarer en arbeidsinntekt på nærmere 200 000 kroner. Det viktigste er imidlertid at kvinner i framtiden vil oppnå flere år med inntekter utover folketrygdens grunnbeløp og således i større grad vil unngå avkorting i pensjonen.

En tommelfingerregel er at full folketrygdpensjon tilsvarer om lag halvparten av gjennomsnittlig arbeidsinntekt før skatt. Pensjonen utgjør en høyere andel for lavere inntekter enn gjennomsnittet og vesentlig mindre for høyere inntekter. En av politikernes hovedbegrunnelser for å ha en offentlig obligatorisk pensjonsordning er nettopp inntektsfordeling. Gjennom folketrygden omfordeles inntekt fra personer med høy inntekt til personer med lav inntekt, fra friske til syke, fra menn til kvinner. Kvinner lever lenger enn menn og mottar dermed pensjon fra folketrygden over flere år enn menn uten at de betaler mer inn til ordningen.

Som følge av at pensjonister betaler lavere skatt enn yrkesaktive, utgjør imidlertid disponibel inntekt som pensjonist en noe høyere andel. Tabell 1 illustrerer folketrygdpensjonen i prosent av tidligere arbeidsinntekt (kompensasjonsnivå) for utvalgte inntektsnivåer før og etter skatt.

Folketrygden utgjør hoveddelen av pensjonistenes inntekter. Dette uttrykkes ofte som at folketrygden er bærebjelken i det norske pensjonssystemet. Likevel bidrar myndighetene til å dekke supplerende pensjonsbehov som den offentlige og obligatoriske folketrygdordningen ikke fanger opp.

Supplerende pensjonsordninger som gir tillegg til folketrygdpensjonen

Som følge av at folketrygdens pensjoner er relativt nøkterne og moderate, har myndighetene innsett at det er behov for supplerende pensjonsytelser. Inntekter som supplement til folketrygden sikres i hovedsak gjennom

  • tjeneste-/foretakspensjon fra arbeidsgiver
  • individuelle pensjonsavtaler
  • annen privat sparing/forsikring

Tjeneste-/foretakspensjon etter skatteloven og individuelle pensjonsavtaler (IPA) tilgodeses med skattefordeler og delfinansieres således med offentlige midler. Myndighetene setter derfor visse krav til utforming. Dette gjelder blant annet hensynet til inntektsfordeling.

Skattefordelene i forhold til annen type sparing knytter seg særlig til fradrag for innbetalt beløp, ingen formuesskatt og ingen avkastningsskatt. Midlene beskattes imidlertid som pensjonsinntekt når de kommer til utbetaling. Skattefordelene er derfor i hovedsak å anse som en skatteutsettelse.

Om lag 1,3 millioner arbeidstakere er i dag medlemmer av tjenestepensjonsordninger. For ca. 970 000 arbeidstakere er imidlertid folketrygdens tilleggspensjon eneste arbeidsbaserte pensjon. Dette har ført til at politikerne med virkning fra 1.1.2001 har lagt opp til mer fleksible måter å utforme pensjonsordningene på. Den nye loven om innskuddspensjon i arbeidsforhold omtales mer detaljert nedenfor.

Arbeidstakere i offentlig sektor er gjennom folketrygden og medlemskap i tjenestepensjonsordning sikret en pensjon som grovt sagt utgjør 66 % av sluttlønnen. Kvaliteten på ordningene varierer imidlertid veldig innenfor privat sektor, og hele 65 % av arbeidstakerne i privat sektor har ingen tjenestepensjonsordning. Ordninger som tar sikte på å gi en samlet pensjon på 60--70 % av sluttlønnen, er mest vanlig. Utbetalingene forutsetter at man har vært medlem av ordningen i mellom 30 og 40 år.

Mens pensjonene i offentlig sektor er uavhengige av eventuelle endringer i folketrygden, er pensjonene i privat sektor basert på en beregnet folketrygd. Det innebærer at ved eventuelle reduksjoner i folketrygdpensjonene må bedriftene kompensere for dette dersom nivået i ordningen skal opprettholdes. I offentlig sektor øker imidlertid utbetalingene fra pensjonskassen automatisk og kompenserer for bortfallet av folketrygdpensjon. Alderspensjon fra tjenestepensjonsordninger kan tas ut fra fylte 67 år.

Det er mer usikkert hvor mange som omfattes av individuelle pensjonsavtaler. Om lag 150 000 har fått fradrag for slike innbetalinger ved de siste års likninger. Fradragsberettiget beløp er i dag 40 000 kroner årlig, og aldersgrensen for uttak er satt til 64 år.

Avtalebaserte førtidspensjonsordninger

Folketrygdens pensjonssystem gir rett til alderspensjon fra fylte 67 år. Uførepensjon krever at arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 %. Gjennom avtalebaserte ordninger forankret i arbeidslivet gis imidlertid om lag 60 % av arbeidstakerne muligheter for å kunne fratre før folketrygdens aldersgrense på 67 år. Den viktigste førtidspensjonsordningen er avtalefestet pensjon (AFP), som gir mulighet for å fratre ved fylte 62 år. Ytelsene her beregnes som i folketrygden, men med visse unntak. Utover dette er det for en rekke yrker både i offentlig og privat sektor fastsatt særaldersgrenser som følge av spesiell sikkerhetsrisiko og belastning i yrket.

FRAMTIDENS UTFORDRINGER

Som følge av store fødselskull etter krigen og dermed sterk økning i antall eldre utover i neste årtusen har folketrygden i en årrekke vært utsatt for stort press. Folketrygdens pensjonssystem er dessuten ikke ferdig utbygd. Det innebærer at nye pensjonister vil opparbeide seg stadig høyere pensjoner fram til år 2007. Folketrygdens framtid har vært offentlig utredet og politisk behandlet en rekke ganger de siste 15 årene.

Regjeringen har varslet at de vil sette ned en pensjonskommisjon i løpet av våren 2001 som skal vurdere vårt framtidige pensjonssystem. For denne kommisjonen må det antas at finansieringsspørsmålet vil stå sentralt. Et offentlig utvalg under ledelse av Torstein Moland har anbefalt at hele eller deler av folketrygdens utgifter til tilleggspensjoner bør fonderes. I dag finansieres de løpende over statsbudsjettet. Utvalget var imidlertid uenig i om dette burde skje i offentlig eller privat regi. Et annet stort spørsmål som kommisjonen sannsynligvis vil måtte berøre, er mulighetene for større fleksibilitet i folketrygdens aldersgrense. Et offentlig utvalg har foreslått at det gis muligheter for å fratre med folketrygdpensjon fra fylte 62 år, men da med betydelige fratrekk i pensjonen.

Med virkning fra 1992 er det gjennomført vesentlige endringer i folketrygden som reduserer tilleggspensjonene med om lag 10 % i framtiden. Det er senere foretatt andre endringer som vil redusere de framtidige utgiftene ytterligere. Parallelt med dette har folketrygdens grunnbeløp utviklet seg svakere enn lønnsinntektene, noe som reduserer verdien av pensjonsytelsene både på kort og lang sikt. Dersom folketrygdens grunnbeløp hadde fulgt lønnsutviklingen siden innføringen i 1967, ville folketrygdpensjonene vært om lag 30 % høyere enn i dag. Samtidig har folketrygdens minstepensjoner stadig blitt justert oppover, senest i 1998, da minstepensjonen for enslige økte med 12 000 kroner årlig. En slik utvikling innebærer stadig «smalere» folketrygdpensjoner. Dersom denne linjen videreføres, vil vi på lengre sikt få et helt annet pensjonssystem i folketrygden enn det som opprinnelig var forutsatt, og folketrygden vil i framtiden kunne gi samme pensjon til alle uavhengig av tidligere arbeidsinntekt og yrkesaktivitet. Vi blir alle minstepensjonister, og folketrygden framstår mer som en sosial ytelse enn et pensjonssystem. Det offentlige vil dermed ha begrenset seg til å gi alle en grunnsikring, mens inntektsbehovet som skal til for å sikre levestandarden i alderdommen, må ivaretas av den enkelte gjennom egne eller arbeidsbaserte pensjonsordninger. Flere politikere ønsker en slik utvikling, for eksempel har Senterpartiet programfestet utredning av en folketrygd med lik pensjon til alle.

Til tross for at det er gjennomført tiltak som vil redusere folketrygdens framtidige utgifter til pensjoner, vil de stige betydelig. Mens pensjonsutgiftene utgjorde 8 % av bruttonasjonalproduktet i 1998, forventes denne andelen å stige til 15 % i år 2030. Allerede i år 2013 antas andelen å stige til 12 %. Samtidig vil sterk vekst i antall personer over 80 år kreve økte ressurser til pleie- og omsorgstjenester.

Velferdsmeldingen

Regjeringen Brundtland la i juni 1995 fram Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994--95)) for Stortinget. Denne meldingen inneholdt blant annet en helhetlig gjennomgang av pensjonssystemet vårt. Stortingsmeldingens hovedbudskap var at folketrygdens framtid skulle sikres gjennom en politikk som ga arbeid til alle, og som skapte orden i de offentlige finansene. Det siste innebar blant annet at man måtte være varsom med å bruke offentlige midler de nærmeste årene, og at man måtte bygge opp økonomiske reserver med tanke på de framtidige pensjonsforpliktelsene. Utover dette skulle man bygge videre på allerede etablerte pensjonsordninger, som tjenestepensjon etter skatteloven og avtalebaserte førtidspensjonsordninger. Stortingsmeldingen gikk imidlertid lite inn på hvordan man kunne bedre pensjonsforholdene for dem som bare hadde folketrygden, og øke omfanget av supplerende pensjonsordninger.

Udekkede behov

Til tross for store kostnader knyttet til framtidig pensjonering finnes det udekkede områder. Om lag 970 000 arbeidstakere har ikke tjenestepensjoner som supplement til folketrygden, og førtidspensjonsordninger som AFP omfatter ikke alle arbeidstakere. Ytelsene innenfor AFP-ordningen er dessuten bygd opp som folketrygden og er dermed relativt moderate.

Gjennom avtalebaserte førtidspensjonsordninger sikres brede lønnstakergrupper en førtidspensjoneringsmulighet, men ansatte på bedrifter uten slike avtaler er ikke omfattet. Stadig flere bedrifter tegner imidlertid tariffavtaler som omfatter AFP.

Det faktum at om lag 65 % av alle ansatte i privat sektor ikke er omfattet av tjenestepensjoner som supplement til folketrygden, vil innebære forskjeller i pensjonistenes inntekter. Som følge av allerede omtalte nedskjæringer i folketrygden vil disse øke i årene framover.

For pensjonister med gjennomsnittsinntekt blir forskjellen i pensjonsinntekt for en som er omfattet av tjenestepensjon, og en som ikke er det, over 30 000 kroner eller om lag 25 % årlig. For personer med høyere inntekter blir forskjellene vesentlig høyere.

Dette har ført til en diskusjon knyttet til utforming av tjenestepensjon etter skatteloven. Når myndighetene skattesubsidierer slike ordninger, bør de etter manges mening komme flere til gode. Dagens regelverk innebærer at tjenestepensjoner etter skatteloven må utformes som ytelsesbaserte pensjonsordninger. Ytelsesbaserte ordninger kjennetegnes ved at det er den framtidige ytelse som spesifiseres, for eksempel 66 % av sluttlønnen. I ytelsen inkluderes en antatt folketrygdpensjon. Ytelsesbaserte ordninger framstår som uoversiktlige og rigide, og det er stor grad av enighet om at tjenestepensjon etter skatteloven må kunne utformes mer fleksibelt enn i dag, blant annet med sikte på at flere arbeidstakere skal omfattes. På denne bakgrunnen gikk et flertall på Stortinget i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 1998 inn for at det skulle åpnes for innskuddsbaserte pensjonsordninger etter skatteloven. Innskuddsbaserte pensjonsordninger kjennetegnes ved at det er innbetalingen som spesifiseres, mens framtidig ytelse avhenger av avkastning og innbetalt beløp.

Nytt regime for tjenestepensjoner fra 1. januar 2001

Stortinget og Regjeringen har det siste året arbeidet med å utforme det framtidige regelverket for pensjonsordninger i arbeidsforhold. Disse ordningene omtales ofte som tjenestepensjoner. Regelverket avklarer hvordan ordninger som sikrer de ansatte en pensjon utover folketrygden, skal utformes for at skattefordelene skal gis. Det er nå utarbeidet to lover som skal regulere dette. Lovene er iverksatt fra 1. januar 2001.

Lov om foretakspensjon

Tidligere var de ytelsesbaserte pensjonsordningene regulert gjennom en egen forskrift fra 1968. Denne var uoversiktlig og vanskelig å forholde seg til for bedrifter og myndigheter. Gjennom en egen lov for de ytelsesbaserte pensjonsordningene i arbeidsforhold blir ordningen nå mer oversiktlig og lettere tilgjengelig. Denne loven er kalt lov om foretakspensjon. Et hovedtrekk ved lovutkastet er at det bare omtaler pensjonsordninger med innslag av forsikring. Det innebærer blant annet at oppspart alderspensjonskapital går til forsikringskollektivet ved tidlig død. Den nye loven inneholder visse endringer i forhold til den tidligere forskriften. Disse endringene har bidratt til å gjøre ordningene mer gunstige for arbeidstakerne. Deltidsarbeidere ned i 20 % stilling skal nå være med i ordningen. Tidligere kunne arbeidstakere med mindre enn 50 % stilling utelates. Pensjonene skal nå verdireguleres etter pensjonering. Dette innebærer at pensjonene opprettholder sin verdi også i de årene man er pensjonist. Innbetalingsprofilen skal dessuten endres. Tidligere betalte arbeidsgiver en uforholdsmessig stor andel av pensjonsutgiftene etter at arbeidstakeren hadde passert 55 år. Gjennom den nye loven skal innbetalingene gjøres jevnt over hele yrkeskarrieren. Dette bedrer de eldres situasjon på arbeidsmarkedet. For eldre har pensjonsinnbetalingene ofte vært høyere enn lønnen. Framover blir pensjonsinnbetalingene de siste yrkesår vesentlig lavere.

Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold

Stortingsvedtaket om å åpne for innskuddsordninger i arbeidsforhold er også fulgt opp. Fra 1. januar kan bedriftene tegne en innskuddsordning for sine ansatte. Utformingen av disse ordningene er regulert i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Disse ordningene kan utformes som rene spareordninger med arverett for de etterlatte på visse vilkår.

Fellestrekk ved de to lovene

Lovutkastene er bygd opp slik at bedriften innenfor flere sentrale områder står overfor alternative måter å utforme ordningen på. Dette er gjort for å sikre økt utbredelse. Flere valgmuligheter innebærer at flere bedrifter kan utforme en ordning som de er villige til å gå inn på.

Ifølge lovene skal det foreligge et skriftlig regelverk for ordningen på den enkelte bedrift. Regelverket skal beskrive de rettighetene medlemmene har i ordningen, og vil således omfatte en rekke forhold, blant annet knyttet til medlemskap, hvilke ytelser som inngår i ordningen, og ytelsesnivå. Loven legger som nevnt opp til alternative løsninger. På denne bakgrunn er det hensiktsmessig at det nedfelles et regelverk for bedriftens ordning. Det er også lagt opp til at deler av ordningen må nedfelles i regelverket, for eksempel innbetaling til innskuddsordning mens man mottar AFP. Dersom dette ikke gjøres, vil ikke slike innbetalinger gi skattefradrag.

Pensjonsordningene tegnes av arbeidsgiver. Innskuddsordningen kan tegnes i bank, forsikringsselskap, pensjonskasse eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, mens ytelsesordningene inneholder forsikringselementer og må tegnes i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse.

Alle ansatte over 20 år skal være med i ordningen hvis de har mer enn 20 % stillingsandel. Fratreden før pensjonsalder gir rett til innbetalte midler dersom ansettelsen har hatt en varighet utover ett år. Også permitterte og AFP-pensjonister skal ha rett til å være med i ordningen dersom bedriften ønsker dette og nedfeller det i regelverket. I innskuddsordninger tar den ansatte ved fratreden med seg sin pensjonskonto, mens i ytelsesordninger utstedes en såkalt fripolise som tilsvarer verdien av innbetalt pensjonskapital. Denne kan man fortsette å innbetale på selv for å sikre pensjon som opprinnelig forutsatt. Dette er særlig aktuelt for personer som begynner å arbeide i en bedrift uten pensjonsordning. Som følge av at innbetalingene blir høye, er dette likevel relativt uvanlig. Alternativt får man da utbetalt verdien av fripolisen etter nådd pensjonsalder.

For å sikre de ansatte en viss innflytelse over ordningen skal det opprettes en egen styringsgruppe for pensjonsordningen på arbeidsplasser der det er mer enn 15 medlemmer i ordningen. Styringsgruppen skal uttale seg om alle sider ved innskuddsordningen. Fram til nå har pensjonsordningen vært et forhold mellom bedriftsledelsen og forsikringsselskapet.

Stortingsflertallet mente at mange bedrifter ønsker å ha mulighet for å kombinere ytelses- og innskuddsordning. Flertallet har derfor bedt om at Regjeringen endrer lovene i tråd med dette. Det skal på sikt være adgang til parallelle innskudd- og ytelsesordninger i samme bedrift. Flertallet mener videre at det skal vurderes om innskuddsordning kan legges på toppen av en ytelsesordning. Disse spørsmålene vil Regjeringen komme tilbake til i en egen stortingsproposisjon i april 2001.

Stortinget har lagt opp til at det skal være fleksible muligheter for å gjøre pensjonsordningene om fra en ytelsesordning til en innskuddsordning og omvendt. Regjeringen mente at ansatte med mindre enn ti år igjen til pensjonsalder, skulle få beholde ytelsespensjonen ved en overgang til innskuddsordning i bedriften. Bakgrunnen for dette var at det er denne gruppen som kan tape mest på en omlegging. Stortinget mente at det ikke var tilstrekkelig. Bedriftene skal også kunne lukke ytelsesordningen for eksisterende arbeidstakere og opprette en innskuddsordning for dem som blir ansatt etter hvert.

Foretaket er ansvarlig for å gi de ansatte skriftlig oversikt over regelverket. Forsikringsavtaleloven (FAL) kap. 19 inneholder regler for hva avtaler om kollektivforsikringer i dag skal inneholde, og hvilken informasjon foretaket og arbeidstakeren skal motta fra finansinstitusjonen. Som følge av at FAL ikke gjelder banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond, skal den utvides til å gjelde banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond så langt det passer. Det er også foreslått en egen forskrift som sier at informasjon skal gis til samtlige ansatte og inneholde opplysninger som er tilstrekkelige til at den enkelte arbeidstaker blir kjent med

  • innskuddets størrelse
  • pensjonskapitalens størrelse
  • anslag for framtidig alderspensjon under gitte forutsetninger
  • om kapitalen er underlagt alminnelig forvaltning eller investeringsvalg
  • anvendelse av avkastning
  • konsekvenser av verdireduksjoner på investeringsporteføljen

Uføre- og etterlatteytelser må etableres i henhold til lov om foretakspensjon og tegnes separat. Disse ytelsene må utformes som ytelsesbaserte ordninger blant annet for å sikre yngre arbeidstakere pensjoner av en viss størrelse. De nærmere bestemmelsene om disse ordningene skal imidlertid tas inn i regelverket for innskuddspensjonen (alderspensjonsordningen). Et alternativ kan være gruppelivsforsikringer eller andre former for kapital- eller pensjonsforsikringer. Styringsgruppen skal uttale seg om regelverket før opprettelse og ved eventuelle endringer. Dette innebærer at den må opprettes før ordningen innføres.

INNSKUDDSPENSJON -- EN NY MULIGHET

Gjennom lov om innskuddspensjon har myndighetene foretatt radikale endringer i rammeverket for utformingen av pensjoner i arbeidsforhold. I hovedsak framstår innskuddspensjonen som et mer fleksibelt alternativ som også bedrifter med mer varierende inntjening kan benytte seg av. For den ansatte gir ordningen nye muligheter til pensjonsordning på arbeidsplassen. Den enkelte arbeidstaker kan dessuten selv bestemme hvordan pengene skal plasseres. Som følge av at ordningen kan utformes som en spareordning, åpnes det kollektive pensjonsmarkedet nå også for banker og verdipapirfond. Dette fremmer konkurransen på dette markedet, og all erfaring tilsier at dette bør gi bedre og billigere pensjonsordninger for arbeidstakerne i framtiden.

Innskuddene kan etter loven utformes på forskjellige måter. De kan utgjøre et bestemt beløp per medlem uavhengig av lønn eller en bestemt prosent av medlemmets lønn. Innbetaling for inntekter over tolv ganger grunnbeløpet gir ikke skattefradrag for bedriften.

Det skal maksimalt kunne innbetales 5 % av årlig arbeidsinntekt for inntekter mellom to og seks ganger grunnbeløpet (ca. 100 000--300 000 kroner) og 8 % for inntekter mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet (ca. 300 000--600 000 kroner).

Det kan fastsettes høyere innbetalinger for kvinner enn for menn for å sikre samme årlige utbetalinger. Kvinner lever i gjennomsnitt om lag fire år lenger enn menn etter nådd pensjonsalder. Det anslås at innbetalingene for kvinner i så fall må ligge om lag 10 % høyere enn for menn.

Innskuddsloven innebærer alternative måter å forvalte pensjonskapitalen på. Det er bedriften som i praksis fastsetter hvilket alternativ som skal benyttes.

Pensjonskapitalen kan inngå i finansinstitusjonens samlede forvaltningskapital. Institusjonen utformer porteføljen i tråd med deres tradisjoner og etter de lover og regler som gjelder for dem. Bedriftens pensjonsinnbetalinger plasseres samlet (kollektivt). Institusjonen må likevel ha oversikt over hvert enkelt medlems pensjonskapital til enhver tid.

Det andre alternativet innebærer at arbeidsgiveren overfører pengene til en egen pensjonskonto for arbeidstakeren, som på egen risiko tar ansvaret for å sette sammen investeringsporteføljen. Kontoen er sperret fram til pensjonsalder. Også arbeidstakerne kan i dette tilfelle velge å overlate dette til finansinstitusjonene og be om at disse forvaltes som institusjonens øvrige midler. På den måten kan risikoen reduseres.

Investeringsporteføljen begrenses i loven og kan bare bestå av andeler i verdipapirfond, kontanter og tilsvarende likvider som ulike former for bankinnskudd og særskilte investeringsporteføljer fastsatt av institusjonen i henhold til verdipapirloven. Dersom institusjonen tilbyr en avkastningsgaranti, skal dette godtgjøres særskilt.

Det er ikke lagt opp til at den enkelte arbeidstaker kan gjøre innskudd i ordningen utover arbeidsgivers innbetaling. Stortinget mener at egne innbetalinger reiser en rekke vanskelige avgrensningsspørsmål, blant annet knyttet til fordeling av overskudd og pensjonsordningens midler ved opphør. Dersom arbeidstakeren slutter i foretaket og begynner i en annen bedrift uten kollektiv pensjonsordning, skal den enkelte selv kunne fortsette innbetalingen.

I perioden fram til pensjonering er ordningen utformet som en spareordning med arverett for de etterlatte etter visse regler. Ved død skal pensjonskapitalen i første omgang benyttes til å sikre barnepensjoner (ett grunnbeløp årlig). Deretter skal det overføres midler til etterlatte i form av en etterlattepensjon over ti år. Denne er ervervsprøvet. Dersom avdøde ikke hadde ektefelle eller samboer, skal pengene overføres som et engangsbeløp til boet. Overføringen skattlegges da etter en særskilt sats, som for tiden utgjør 55 %. Det er imidlertid adgang til å reinvestere midlene i en individuell pensjonsavtale for å unngå dette.

Pensjonsalderen er som hovedregel 67 år, men det kan gjøres unntak for yrkesgrupper med særlig tungt arbeid. Disse kan gå av etter visse former for særaldersgrenser. Det er imidlertid ikke lagt opp til noen høyere innskuddsgrense for disse.

Utbetalingsvarianter

I likhet med resten av loven er det lagt opp til valgmuligheter også når det gjelder utbetalingsformen. Forskjellen er at når er det arbeidstakeren som avgjør valget. Arbeidstakeren kan ved utbetalingstidspunktet velge mellom spareordning og forsikringsordning med dødelighetsarv. I spareordningen må utbetalingene ha en varighet på ti år, og det vil ved tidlig død være arverett for de etterlatte etter samme mønster som for ordningen før fylte 67 år. Forsikringsordningen innebærer at man velger livslang ytelse, og pensjonskapitalen går til forsikringskollektivet ved tidlig død (dødelighetsarv).

Konkurranseaspektet er viet betydelig oppmerksomhet. Det legges av den grunn til rette for at også forvaltningsselskap for verdipapirfond kan være med i utbetalingsperioden. Av den grunn er det gitt særskilte regler om utbetalingene når disse ikke er garantert av finansinstitusjonen. I disse tilfellene skal pensjonen i et enkelt år ikke utgjøre en større andel av pensjonskapitalen enn dette året utgjør av gjenværende utbetalingsperiode. Det innebærer at pensjonen første året ikke kan utgjøre mer enn 1/10 av pensjonskapitalen ved inngangen til året. Pensjonen det andre året kan maksimalt utgjøre 1/9 av pensjonskapitalen ved inngangen til det året, osv. Er alderspensjonen garantert, kan den ikke settes ned før etter ti år.

Valg av pensjonsordning

Mange bedrifter som i dag ikke har noen pensjonsordning, vurderer i disse dager om de skal opprette en innskuddsordning for sine ansatte. Det er også mange bedrifter som vurderer om de skal legge om eksisterende ytelsesordning til en innskuddsordning.

Dersom ytelsesordningene følges opp fra bedriftens side, får de ansatte en pensjon som vil stå i et fastsatt forhold til sluttlønnen. Dette oppfattes som trygt sett fra arbeidstakers side. Særlig gjelder dette ansatte i offentlig sektor. Her har ordningene vært etablert over lengre tid, og de ansatte har en såkalt bruttogaranti. Det innebærer at framtidens utbetalinger er uavhengige av eventuelle nedskjæringer i folketrygden. I privat sektor derimot er forholdene annerledes. Det finnes mange eksempler på at bedriftene ønsker å endre eller avvikle ordningene sine. Det har de full rett til. Ved eventuell avvikling har de ansatte bare sikkerhet for allerede innbetalt beløp. Endringer i folketrygden fører dessuten til at pensjonsnivået svekkes dersom ikke bedriften kompenserer for dette ved å øke innbetalingene til ordningen.

I en innskuddsordning blir pensjonen avhengig av innbetalt beløp og avkastning. Pensjonen vil imidlertid, særlig for yngre arbeidstakere, kunne bli høyere enn i en ytelsesordning.

Folketrygden sikrer alle en viss pensjonsinntekt. Undersøkelser viser samtidig at de aller fleste av oss ønsker noe mer enn folketrygdens ytelser. Tabellen nedenfor illustrerer betydningen av å innføre innskuddspensjoner med skattefordel.

figur

Tabell 2

Innskuddspensjon kan gi betydelige pensjonsutbetalinger

Tabellen viser utbetalinger fra innskuddsordningen under forutsetning av maksimale innbetalinger til ordningen. Maksimale innbetalinger innebærer at bedriftene betaler 5 % av lønnsinntekt mellom ca. 100 000 og 300 000 kroner (2 og 6 G) og 8 % for inntekter mellom ca. 300 000 og 600 000 kroner (6 og 12 G). Avkastningen er satt til 6,5 % årlig, og det er forutsatt 35 års opptjening. Pensjonene utbetales over ti år.

Folketrygdpensjonene forutsetter full pensjonsopptjening i folketrygden. Det vil si at man har 40 år med arbeidsinntekt utover folketrygdens grunnbeløp og minst 20 år med den årlige arbeidsinntekten som er gjengitt nedenfor. Denne arbeidsinntekten er målt i forhold til dagens grunnbeløp.

HVOR MYE TRENGER MAN SOM PENSJONIST?

De fleste ønsker å ha tilnærmet samme levestandard som pensjonist. For å finne ut hva man trenger som pensjonist, er det mest fornuftig å tenke igjennom situasjonen og forsøke å sette opp et pensjonsbudsjett. Det er de færreste som gjør dette, i hvert fall i ung alder. En enkel tilnærming kan derfor være å trekke ut utgifter som man vet vil falle bort ved pensjonering eller eventuelt tidligere i livet. Dette gjelder særlig utgifter til barn og deler av boutgiftene, som er knyttet til lånefinansieringen.

Det er helt individuelt hva hver enkelt av oss har bruk for. Som en gjennomsnittsbetraktning kan man likevel danne seg et bilde av hva man trenger, basert på ovennevnte forenklede tilnærming. Trekker man ut utgifter til ovennevnte formål, vil de samlede husholdsutgiftene reduseres med om lag 1/3. Interessant i denne sammenhengen er det derfor at de fleste bedrifter som har tegnet tjenestepensjonsordning for sine ansatte, har lagt seg på et nivå der samlede pensjonsutbetalinger (folketrygd og tjenestepensjon) til sammen utgjør 66 % av sluttlønnen.

Man kan også fastsette behovet ut fra hva man kan tenke seg å ha i pensjonistlønn. De fleste kan nok tenke seg noe mer enn folketrygden. Dersom man først blir klar over dette som pensjonist eller noen få år før, er det imidlertid lite å gjøre med det. Det nye regelverket bør gi gode muligheter for at flere arbeidstakere får pensjonsordning i arbeidsforhold. Mange bedriftsledere uttrykker ønske om å opprette pensjonsordning for sine ansatte, men føler at det er manglende interesse for dette hos de ansatte. Bevisstgjøring av framtidige pensjonsinntekter blant norske arbeidstakere synes nødvendig. Åpning for innskuddspensjon i arbeidsforhold kan være med på å bidra til dette. Det mest hensiktsmessige måten å sikre seg et økonomisk supplement til pensjonstilværelsen på synes å være gjennom ordninger på arbeidsplassen. Det er likevel lite trolig at alle arbeidstakere vil omfattes av dette. For disse blir løsningen egen sparing.

SPAR SELV, START TIDLIG

Det finnes i dag en rekke langsiktige pensjonsspareformer å velge mellom, for eksempel høyrentekonto i bank, aksjefond og livrente. For livrente gis det visse skattefordeler. Gjennom individuelle pensjonsavtaler (IPA) kan man på visse vilkår sette sammen egne porteføljer og få skattefordeler. Spareformene har ulik risiko og avkastning. Hvor mye kapital som spares opp over lang tid, er svært avhengig av avkastningen. I tabellen nedenfor er det illustrert hvordan pensjonskapitalen utvikler seg når man betaler inn 12 000 kroner årlig (1000 kr per måned) under alternative renteforutsetninger. Skatt er holdt utenfor. Det å begynne sparingen i ung alder har svært mye å si for framtidig pensjonskapital.

Kvinner lever lenger enn menn. For en mann som har fylt 67 år, er beregnet gjenstående levetid om lag 13 år, mens den er 17 år for kvinner. Som følge av avkastning på pensjonsmidlene også i utbetalingsperioden, vil de årlige uttaksbeløpene bli høyere enn akkumulert pensjonskapital i tabellen dividert med antall utbetalingsår.

De alternative spareformene skattlegges på forskjellig måte, noe som i praksis innebærer forskjeller i oppspart kapital over tid. Eksempelvis skattlegges banksparing løpende. Det betales avkastningsskatt og formuesskatt. For individuelle pensjonsavtaler derimot er det ingen skatt i oppsparingsperioden, og det gis inntektsfradrag for inntil 40 000 kroner i beskatningen. Utbetalingen skattlegges imidlertid som pensjonsinntekt. Skatten vil da være avhengig av størrelsen på pensjonsinntekten. Enslige pensjonister med inntekter under 90 700 kroner betaler ikke skatt. Beløpet ligger om lag 7 600 kroner over folketrygdens minstepensjon. For høyere inntekter varierer marginalskatten fra 25,1 % til 44,5 %. Selv pensjonister med høyeste marginalskatt vil ha skattefordel av en individuell pensjonsavtale framfor vanlig banksparing dersom de har ordningen i om lag 20 år. Selv om fradraget utgjør bare 28 %, vil verdien av den skattefordelen man får i disse årene, være større enn verdien av skatteøkningen senere.

Eksempelet i tabell 3 kan sies å illustrere oppbyggingen innenfor IPA-ordningen, siden formuesskatt og avkastningsskatt er holdt utenfor. Oppspart kapital må innenfor IPA-ordningen tas ut i form av like årlige utbetalinger. Uttaksperioden er i dag innenfor denne ordningen minst ti år. Pensjonen kan dessuten tas ut ved fylte 64 år. Ved uttak fra fylte 64 år må sparingen starte tre år tidligere for at beløpene i tabell 3 skal nås.

figur

Tabell 3

Også andre forhold enn de skattemessige har betydning ved valg av spareform. Spareordningene varierer blant annet med tanke på risiko og bindingstid. For enkelte kan binding fram til pensjonsalder som IPA krever være en fordel. På denne måten sikrer man at pensjonssparingen faktisk blir tilegnet dette formålet. Høy grad av risiko kan innebære store verdisvingninger som kan være uheldige med tanke på pensjonssparing. Særlig gjelder dette slutten av spareperioden. Mange anbefaler sparing i aksjefond som en langsiktig spareform siden denne spareformen har vist seg å gi best avkastning over tid. Aksjemarkedet svinger imidlertid, og verdien av kapitalbeholdningen kan dermed fort forringes. Kapitalbeholdningen bør derfor gradvis overføres til andre spareformer som svinger mindre i verdi.

MANGE BEKKER SMÅ GJØR EN STOR Å

Selv små beløp utgjør over tid et relativt betydelig økonomisk tilskudd til pensjonisttilværelsen. I tabellen nedenfor er det illustrert hvordan en årlig innbetaling på 2400 kroner årlig, eller bare 200 kroner i måneden slår ut under alternative forutsetninger.

Særlig for personer som inngår en individuell pensjonsavtale i ung alder, kan selv små innskudd bedre økonomien vesentlig. Pensjonstilskuddet avhenger av avkastningen. Under alternative renteforutsetninger ser vi at en mann som begynte sparingen som 35-åring, kan få en årlig økning i bruttoinntekten som pensjonist på 10 000--30 000 kroner livet ut, selv om innbetalingen er svært beskjeden. I tillegg kommer avkastning i utbetalingsperioden. Som følge av at kvinner forventes å leve noe lenger som pensjonist enn menn, blir det årlige beløpet for kvinner noe mindre.

Selv om det årlige pensjonsbeløpet i dette tilfelle kan virke lite, utgjør det likevel en betydelig andel av forventet pensjonsutbetaling fra folketrygden. Med den høyeste avkastningen på 9 % vil beløpet, som følge av denne månedlige tohundrelappen, gi en økning i pensjonsinntekten på om lag 1/4 for en person med gjennomsnittsinntekt.

figur

Tabell 4

Tabell 3 og 4 kan også benyttes til å vurdere hvilken virkning en slik innbetaling vil ha for arbeidstakere som omfattes av en innskuddsordning i arbeidsforhold. Innføringen av innskuddsordning i arbeidsforhold vanner på mange måter ut det tradisjonelle skillet mellom kollektive og individuelle pensjonsordninger. Forskjellen heretter går i hovedsak på hvem som betaler. Ved at det nå åpnes for innbetalinger fra arbeidsgiver og individuell plassering, er det håp om at kommende generasjoner kan se lysere på sin pensjonisttilværelse. Pensjonssparing er langsiktig og bundet sparing. Det er vanskelig å prioritere dette av egen lomme, selv om behovet er der for de fleste. Det blir noe lettere om arbeidsgiver betaler. Politikerne synes også å være av en slik oppfatning.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS