Magma topp logo Til forsiden Econa

Sigmund J. Waagø er dr. ing., og professor ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU, med arbeidsfeltene entreprenørskap og innovasjon. Han har spilt en sentral rolle i oppbygningen av studiene ved Siviløkonomutdanningen i Bodø, og har gjennomført en rekke forskningsprosjekter.

Tiltak for nyetablering av små foretak

Denne artikkelen starter med en diskusjon om hovedforutsetninger for nyetableringer innenfor en region og innenfor et tidsrom. Dette blir i fortsettelsen relatert til tenkning bak tiltak for å stimulere næringsvirksomhet og nyetablering. I den siste delen av artikkelen fokuseres det på kommunenes og fylkeskommunenes rolle og strategier vedrørende nyetableringer.

«Etableringssted er bestemt av andre forhold enn det som kan påvirkes av tradisjonelle virkemidler»

«Etterspørsel etter varer og tjenester er den største stimulansen for nyetableringer»

«Den største innsatsen fra tiltaksarbeideren blir ytt ved starten av etableringen»

«En savner en klarere politikk om sektorovergripende initiativ med næringsetaten som motor»

I Norge etableres det ca. 20 000 små foretak hvert år, hvorav de fleste innenfor servicesektoren og rettet mot lokal etterspørsel. Viktige spørsmål er:

  • Får en de nyetableringer en ønsker?
  • Får en nyetableringer i de deler av landet hvor behovet for arbeidsplasser og verdiskaping er størst?

Artikkelen baseres på et forskningsprogram gjennomført i perioden 1995-1997, heretter kalt studien. (Se Waagø, Olsen og Furre: En politikk for flere og bedre nyetableringer, Norges forskningsråd, SMB-analyse, notat nr. 12, 1997.)

Nedenstående modell illustrerer det som representerer hovedforutsetningene for tilgangen på små foretak innenfor en region.

figur

Figur 1: Hovedforutsetninger

Tankegangen bak modellen er at tilgangen på små foretak innen et avgrenset geografisk område er avhengig av lokaliseringsfaktorer og tilgangen på potensielle iverksettere innenfor samme område. Med «potensielle iverksettere» menes personer som er motivert til og har personlige forutsetninger for å starte eget foretak. Med «lokaliseringsfaktorer» menes faktorer i omgivelsene som potensielle iverksettere opplever som fremmende eller hemmende for å starte ny virksomhet. Eksempler er tilgang på salgs- og markedsmuligheter, lokaler, tomter, kommunikasjon, kompetanse, offentlige støtte- og tilskuddsordninger, offentlig/ privat finansiering, lover og reguleringer.

Innen offentlig næringsrettet tiltakspolitikk har og er hovedinnsatsen rettet inn mot å bedre lokaliseringsfaktorene i de områder der en ønsker økt sysselsetting og ny næringsvirksomhet. Den største innsatsen har vært rettet inn mot økonomiske virkemidler, informasjon, rådgivning og oppføring av egnede næringsbygg i kommunal eller statlig regi.

Den grunnleggende forutsetningen for denne virkemiddeltenkningen har vært at potensielle iverksettere finnes, og at utfordringen først og fremst er å bidra til at de ytre rammebetingelsene er gode nok. Videre er det forutsatt at potensielle iverksettere flytter dit etableringsbetingelsene er best, det vil si at de er mobile i etableringstidspunktet.

Dersom den siste betingelsen oppfylles, vil det gjennom tradisjonelle virkemidler være mulig å styre motiverte iverksettere dit en ønsker næringsutvikling. Studien viser imidlertid at iverksetteres valg av etableringssted er bestemt av andre forhold enn det som kan påvirkes av tradisjonelle virkemidler. Over 70 % av iverksettere viser til at personlige forhold som familie, slekt, venner, bolig etc. var bestemmende for etableringssted. Det vil si at de i praksis etablerer seg der de i utgangspunktet lever, bor og har tilhørighet. Dette tilsier at den enkelte geografiske region er avhengig av den naturlige tilgangen av iverksettere innenfor regionen.

Spørsmålet er om det er tilstrekkelig tilgang på motiverte og kompetente personer som kan starte ny virksomhet der dette er sterkt ønsket. Blant tiltakssjefer i et 40-talls kommuner i 1979, 1981 og 1997 viser studien at et stort flertall peker på manglende tilgang på motiverte og kompetente iverksettere som den aller største hindring for å få til nyetableringer og ny næringsvirksomhet i kommunen. Ses dette resultatet i lys av tradisjonell virkemiddeltenkning, synes problemet å være for dårlig ivaretatt. Det er satt for lite fokus på dette problemet, men en gryende erkjennelse er på gang.

HVORDAN STIMULERE TIL NYSKAPNING?

En spørreundersøkelse besvart av 1600 personer i alderen 16-30 år i studien viste følgende:

  • Cirka 60 % hadde tenkt på å starte bedrift en eller annen gang.
  • Cirka 15 % av respondentene hadde begynt å tenke på dette i alderen 7-15 år, og over halvparten i alderen 16-24 år. Over 90 % av dem som har tenkt på å starte bedrift, har gjort det før de er 24 år.

Dette tilsier at holdninger og motivasjon vedrørende nyetablering dannes tidlig, mens den aktuelle etableringen normalt finner sted i alderen 28-40 år. Tidligere undersøkelser har vist at den sosiale kontekst den enkelte har vokst opp i, er av stor betydning for holdningene til nyetablering. Mens bare 9 % av befolkningen er selvstendig næringsdrivende, kommer over 40 % av dem som starter bedrift, fra familie med foreldre som er selvstendig næringsdrivende. Fordi andelen selvstendig næringsdrivende i befolkningen er stadig synkende, vil familier som sosial motivator etter hvert få redusert betydning. Det er derfor behov for andre sosiale mekanismer som kan stimulere barn og ungdom til nyetablering.

Statens betydning for dannelsen av holdninger

Den nevnte studien tyder på at en kan gjøre en god del i skoleverket for å øke oppmerksomheten om og bedre attraktiviteten av nyetablering. Ungdom som har lært om etablering under utdannelsen, ser på bedriftsstart som mer ønskelig og attraktivt enn andre. Videre anser de seg mer kompetente til å starte for seg selv enn de som ikke har hatt et slikt opplæringstilbud. Det gjelder spesielt elever som på et tidlig tidspunkt har ervervet seg kunnskap og erfaring innenfor markedsføring, finansiering og småbedriftsledelse. Det er videre viktig at fagene er gjort anvendte gjennom praktisk øvingsarbeid og personlige erfaringer.

KOMMUNERS OG FYLKESKOMMUNERS ROLLE

Det eksisterer en rekke statlige initiativ og tiltak med sikte på å stimulere næringsutvikling og nyskapning, men mange av betingelsene for nyskapning både kan og bør tilrettelegges på kommunalt og fylkeskommunalt plan. Dersom en ønsker å påvirke ungdom i ung alder gjennom skoleverket, er dette innenfor kommuners og fylkeskommuners ansvarsområde. Lokale rammebetingelser har også stor betydning i denne sammenhengen. Det er derfor behov for at perspektivet flyttes noe fra det statlige til det lokale nivået. I studien ble det derfor gjennomført en undersøkelse i 45 kommuner i fylkene Vest-Agder, Sør-Trøndelag og Hedmark.

Kommunene i undersøkelsen hadde i 1997 i gjennomsnitt 4,5 tiltaksarbeidere, hvorav 2,5 var innrettet mot primærnæringene og 1 mot industri og privat tjenesteyting. Fra å ha startet i små utkantkommuner er nå tiltaksarbeidet også forankret i større tettbebygde kommuner. Jordbruksetaten har fått ny oppgave som forvalter av bygdeutviklingsmidler. Dette tilsier at de ansatte kan ha spesielt behov for etterutdanning for å ivareta de nye pålagte oppgavene, som innebærer å støtte nye næringsaktiviteter på bygdene. Blant tiltaksarbeiderne som er ansatt med ansvar for industri og privat tjenesteyting, er det stor gjennomtrekk, og det er mye som tyder på en utilfredsstillende arbeidssituasjon for disse.

Resultatene viser misnøye med tiltaksfunksjonens organisering og status og med politikernes prioritering av ressurser til næringstiltak. Det er fortsatt få kommuner som fører opp poster for næringsformål på kommunebudsjettet. Når det gjelder iverksatte tiltak, synes det nå å være en kraftig fokusdreining fra fysisk infrastruktur til satsing på menneskelige ressurser og kompetanse. Men selv om det er et utbredt og erkjent behov for å sikre langsiktig tilgang på etablerere og stor interesse for slike tiltak, er lite iverksatt.

Strategier vedrørende nyetableringer

Resultatene i studien viser at etterspørsel etter varer og tjenester er den største stimulansen for nyetableringer. Offentlige innkjøp er et mektig virkemiddel. Men undersøkelsen viser at det på kommunenivå er gjort lite for å samordne innkjøpsfunksjonen med næringsutvikling. Hovedinnsatsen mot nyetablerere på kommunenivå konsentreres om aktiviteter før og under etablering, men lite innsats rettes mot oppfølging. Dette beklages av respondentene.

Tiltaksarbeiderne er involvert i en rekke samarbeidsrelasjoner, da primært rettet mot andre offentlige aktører. Samarbeidstiltakene synes imidlertid ikke å ha noen klar målsetting og har sannsynligvis størst symbolsk verdi. Svært mange peker på manglende samordning av tiltakspersonell og ressurser rettet mot nyetablering. Dette gjelder særlig forholdet mellom næringsetat og landbruksansvarlige i kommunen. Når det gjelder samordning av ressurser, gjelder dette særlig bygdeutviklingsmidler og midler som forvaltes av næringsetaten på fylkes- og kommunenivå. Videre pekes det på manglende samspill mellom næringsseksjon, skoleetat, arbeidsmarkedsetat og innkjøpsfunksjonen.

Svært mange kommuner satser på ekspansjon i antallet offentlige arbeidsplasser finansiert av stat og fylke i eksisterende institusjoner. Få tror på etablering av nye offentlige institusjoner. Store kommuner satser spesielt på å trekke til seg eksisterende bedrifter, mens alle satser på nyetableringer initiert av kommunenes innbyggere. Svært mange av respondentene har stor tro på egen og politikernes evne til å peke ut satsingsområder, men alle etablerte badeland, vikingsentra og skianlegg med svake økonomiske resultater.

Det er stort potensial for forbedring av kommunalt tiltaksarbeid generelt og spesielt det som er rettet mot nyetableringer. Det er nedenfor presentert en del forslag til tiltak.

Status og organisering av næringsrettet arbeid

Selv om de fleste kommunene nå har fått tiltaksarbeidere, har bare ca. 25 % fått egen næringsetat. Videre har svært få kommuner øremerket midler for næringsformål på rammebudsjettet. De fleste har fått kommunal næringsplan, men dette som en gjenytelse for å få tilskudd fra Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) til kommunalt tiltaksfond.

Kommunene må selv øremerke midler på eget budsjett til næringsformål og da i tilknytning til drift og spesielle tiltak lagt frem etter forslag fra næringsetaten. KRD forlanger at kommunen selv legger noe i potten når det gis tilskudd til kommunale næringsfond. KRD må også etablere en oppfølging av kommunens næringsplan, og tilskuddet til næringsfond bør skje i bolker i henhold til oppfylte planer.

Kommunene må etablere en næringsetat som ligger på linje med skoleetat, teknisk etat og helse- og sosialetat. Dette gir grunnlag for likeverdig samordning av aktiviteter mellom disse etatene rettet inn mot næringsformål.

Næringsrettet arbeid generelt og nyetableringer spesielt kan med fordel ytterligere samordnes mellom næringsetat og jordbruksetat. Første skritt er kontorfellesskap på kommunalt nivå. Men en bør også se på mulighetene for å samordne midlene og saksbehandlerkapasitet.

Rolle og ressursinnsats i etableringsprosessen

De lokale tiltaksarbeiderne i kommunen representerer en viktig førstelinjetjeneste for nyetablerere. En viktig side ved en slik førstelinjetjeneste består i å avvise dårlige prosjekt og uskikkede initiativtakere. Derved unngår en å belaste resten av «apparatet» med disse. På den andre siden spiller de en viktig rolle når det gjelder å oppmuntre personer med ideer og potensial, og videre å henvise dem først og fremst til å ta kontakt med sin bankforbindelse. Men det er også viktig å henvise til veiledning, kurs etc. Studien viste at den største innsatsen fra tiltaksarbeideren blir ytt ved starten av etableringen, men at etablerere sjelden blir fulgt opp senere. Dersom bankforbindelsen og eventuelt regnskapskontoret overtar som samtalepartner i fortsettelsen, behøver ikke manglende oppfølging å bety så mye. Derimot kan det være en viktig funksjon for tiltaksarbeiderne å se til at etablerere får etablert en skikkelig kontakt med bankene og andre som skal støtte prosjektet i fortsettelsen.

Det er en viktig del av et kompetanseutviklingsprogram for tiltaksarbeiderne å klargjøre deres rolle overfor nyetablerere og deres koblerfunksjon mot andre personer og miljøer. Det er særlig viktig å forberede dem på hvordan prosjektet bør legges frem for bankforbindelse, og å gi råd om krav de skal sette til banken. Der det kan være aktuelt med etablererstipend, er det viktig å gi råd om hvordan søknad om dette skal fremmes.

Klargjøring av tiltaksarbeid

Observasjon viser at tiltaksarbeiderne i snitt anvender ca. 55 % av tiden til å yte service mot det private næringsliv og å følge opp enkeltprosjekt. Ca. 20 % av tiden anvendes til utrednings- og strategiarbeid. Tiltaksarbeiderne ønsker at innsatsen blir mindre utredningsorientert og mer bedriftsorientert. Det er store variasjoner i den tiden som anvendes til nyetableringer, og den tiden som anvendes til eksisterende industri. Videre er det forskjeller på hvor mye tid som anvendes på å trekke til seg ny aktivitet til kommunen, i forhold til det arbeidet som legges ned på å skape ny virksomhet med utgangspunkt i de ressurspersoner som har tilhold i kommunen.

En kommunal plan for næringsvirksomhet bør inneholde klare prioriteringer på dette punktet ut fra den situasjon kommunen befinner seg i. Dette gjelder for det første forholdet mellom bedriftsrettet og utredningsorientert virksomhet. Videre bør det klargjøres hvor mye som skal legges ned av ressurser på enkeltprosjekter, og hvor mye som er rettet inn mot infrastrukturtiltak. Det kommer også frem av studien blant nyetablerere at de savner et felles forum og næringsmiljø hvor saker av felles interesse blir satt på dagsordenen og diskutert. Dette er en aktivitet som kan initieres og drives av tiltaksarbeideren i samarbeid med næringslivet - særlig i små spredtbygde kommuner hvor NHO ikke har noen aktivitet. Aktiviteten bør drives i samarbeid med stedlige næringsinteresser.

Samordning mellom næringsetat, skoleetat og teknisk etat

Grunnskolen styres av den kommunale skoleetaten. Innsats her kan ha stor betydning for langsiktig rekruttering av personer med interesse for å etablere egen næringsvirksomhet. En annen etat som legger viktige premisser for stedlig næringsliv, er teknisk etat. Det skjer gjennom reguleringsplaner, vei- og tomteutbygging til næringsformål. Nå synes imidlertid ikke fysisk infrastruktur etter studiens observasjoner å være noe stort problem.

Tiltaksarbeideren har en viktig funksjon som koordinator og pådriver av næringsrelevant forvaltning og tiltak innen andre kommunale etaters virkeområder. Å innarbeide den holdningen at typiske kommunale forvaltningsområder også representerer viktige virkemidler for næringsutvikling, bør være næringsetatens oppgave. Det er en idé å avsette et vesentlig beløp på næringsetatens budsjett som den kan dele ut til de skolene som for eksempel vil starte undervisning i entreprenørskap, og for å utvikle samarbeidstiltak mellom skole og næringsliv.

LANGSIKTIG REKRUTTERING AV ETABLERERE

Studien blant tiltaksarbeidere i kommuner viste som sagt at tilgang på etablerere med motivasjon, kompetanse og erfaring var den største hindringen for næringsutvikling. Tiltak innenfor grunnskolene er her et viktig virkemiddel. Men i tillegg er det registrert interesse fra tiltaksarbeiderne om å legge opp et langsiktig karriereprogram for ungdom som ser på etablering som et interessant fremtidig yrkesvalg.

Et annet viktig moment å merke seg er at selv om folketallet i de enkelte kommuner holder seg noenlunde konstant, er det mange som flytter ut og inn. Disse innflytterne er ofte personer med interessant utdannelses- og erfaringsmessig bakgrunn. Bevisst kontakt og oppfølging av de som har etableringsinteresser blant disse, kan også representere et interessant potensial. Det kan motvirke noe av den tendensen en oftest ser, at en nyetablering er en dublering eller kopi av tidligere virksomhet. Personer som har utdanning og yrkeserfaring fra et annet sted, kan gi mulighet for etableringer som representerer noe nytt i lokalsamfunnet.

Behov på fylkesnivå for en helhetlig næringspolitikk

Materialet som blir presentert i de følgende avsnittene, er basert på data samlet inn i de tre fylkene Vest-Agder, Sør-Trøndelag og Hedmark.

Ved å lese de tre fylkenes næringsplaner får en et visst inntrykk av fylkenes strategi og tiltak vedrørende næringsrettede aktiviteter. Grunnen til at planene gir et ufullstendig inntrykk, er at det utøves praktisk politikk på feltet og gjennomføres aktiviteter som ikke er skriftlig nedfelt. Selv om næringsplanene ikke gir noe fullstendig bilde, gir de likevel et visst bilde av den fylkeskommunale næringspolitikken. Det som kanskje er mest interessant å merke seg, er hva som ikke står i fylkets næringsplan, men som en kanskje ventet å finne der.

Næringsplanen bærer preg av å være en sektorplan

I næringsplanen fremkommer ofte ingen klare oppfatninger av at andre sektorer eller etater i fylkeskommunen er viktige instrumenter med tanke på å utøve en offensiv næringspolitikk. Som eksempel ble det ovenfor nevnt to områder som synes å være særlig sentrale angrepspunkt for å stimulere nyetableringer. Det ene er å påvirke rekrutteringen av personer med motivasjon, utdannelse og yrkeserfaring tilpasset etablering av ny virksomhet. Dersom dette faktum var erkjent, ville det være en prioritert oppgave for næringsetaten i fylkeskommuner å påvirke innholdet i den videregående skolen i riktig retning, og det med stor tyngde. Det andre er om det er avsatt vesentlige beløp på næringsetatens budsjett som kan stimulere de skolene i fylket som er interessert i dette feltet.

I praksis har en kunnet registrere noe sektorovergripende initiativ både på fylkes- og kommunenivå, og det gjelder først og fremst mellom næringsetat, arbeidsmarkedssektor og landbruksetat. Men en savner en klarere politikk om sektorovergripende initiativ med næringsetaten som motor. Mulighetene for å få dette til avhenger av den status og de ressurser fylkespolitikerne tilordner næringsetaten. Dette må ses på bakgrunn av at typiske fylkeskommunale forvaltningsområder som innkjøp og skole kanskje representerer de kraftigste virkemidlene for nyetablering, og ofte langt mer enn de tradisjonelle næringstiltakene.

Hvor bør angrepspunktet settes inn?

For å kunne utvikle en helhetlig og effektiv politikk og tiltak for nyetableringer på fylkesnivå er det sannsynligvis behov for en del forskning og sammenlignende undersøkelser av erfaringer både nasjonalt og internasjonalt.

Men på visse områder synes det åpenbart å være behov for forsterket innsats:

  • En må etablere samarbeid mellom næringsetat og skoleetat for å bidra til at relevant undervisningstilbud på grunnskole og videregående skole etableres. En kan for eksempel se initiativ som Distriktsaktiv Skole og Ungdomsbedrift, som er strukturerte tiltak som med hell er tilpasset til ungdomsskolen og den videregående skolen enkelte steder.
  • En må gjøre en innsats for å etablere et felles kompetansemiljø for kommunale tiltakssjefer og ansatte ved landbrukskontorer og gjerne bidra til at det utvikles etterutdanningstilbud for disse.
  • En må bidra til at status og arbeidsbetingelser for fylkeskommunal næringsetat blir bedre.
  • En må jobbe for å få en samordning av innsatsen til landbruksetat og næringsetat vedrørende nyetableringer.
  • En må gå igjennom strukturen av tilbud overfor nyetablerere fra kommune- til fylkesnivå og etablere mer synlige og godt kjente «inngangsportaler» på forskjellige steder i fylket for etablerere som ønsker råd og veiledning.
  • En må øremerke midler i fylkeskommunens næringsplan rettet mot de tiltak en ønsker å iverksette.

AVSLUTNING

Vi reiste innledningsvis spørsmål om en får de nyetableringer en ønsker. I Norge har man ca. 20 000 nyetableringer, og hovedtyngden av disse er innen privat tjenesteyting rettet mot lokalmarkedet. Cirka 10 % av etableringene er teknologibasert og da hovedsakelig innen vareproduserende industri. 3/4 av disse er bedrifter basert på enkel håndverksteknologi. Bare ca. 0,5 % av alle bedriftsetableringer er basert på avansert kompetanse og med eksportmarkedet som nedslagsfelt. Sett i lys av ønsket om å basere næringslivet på avansert kunnskap synes dette å være beskjedent. Det blir derfor en stor utfordring for fremtidens nyetableringstiltak å øke andelen av denne type etableringer.

Det ble også innledningsvis reist spørsmål om en får etableringene i de deler av landet hvor behovet for arbeidsplasser og verdiskaping er størst. Som det fremgår ovenfor, ligger de største mulighetene og det største ansvaret i å få til en lokal mobilisering på kommune- og fylkesnivå og i at særlig skoleetaten (ved siden av næringsetaten) må ses på som en viktig aktør.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS