Magma topp logo Til forsiden Econa

magma1405_forening-30_img_030

Mads Nordmo er utdannet psykolog fra UiB, med stor faglig interesse for næringslivsrelevant psykologi. Han jobber i det daglige som doktorgradsstipendiat ved Norges Handelshøyskole. Hans forskning dreier seg rundt sosialkognisjon og beslutningstaking, samt moralpsykologi og atferds­økonomi. Nordmo er også en engasjerende pedagog og formidler. Som foreleser ved NHH har han høstet stor popularitet. I 2012 mottok han Bronsesvampen, studentenes pris for beste foreleser. Ved siden av doktorgradsstudiene holder han gjesteforedrag i forskjellige fora i hele Norge.

Timeful – om utsatt konsum av varer og tid

Jeg tok ut søpla i går. Som vanlig var det fullt av veldig sunn, men dessverre utgått mat. Brokkoli, blåbær, tomat, mango, epler, kiwi (frukten, ikke mennesker fra New Zealand) og andre former for spiselig vegetasjon jeg ikke kan navnet på, har alle en tendens til å lide denne skjebnen. Jeg kjøper dem i butikken, legger dem i sin egen skuff i kjøleskapet mitt, og ignorerer dem til det blir åpenbart at de må kastes. Dette har etter hvert blitt en relativt kostbar og fullstendig meningsløs sirkel av kjøp og forsømmelse som gjentar seg til stadighet. Det hadde vært flott om en såkalt dumpster surfer – disse engasjerte menneskene som i perioder lever utelukkende av det de finner i norske søppelkasser, bare for å demonstrere at det faktisk går helt fint å gjøre det – hadde rettet oppmerksomheten mot min søppelkasse i en periode. Surferen ville hatt et kosthold som en toppidrettsutøver. Men det har ikke jeg. Langt derifra. Så hvorfor gjentar jeg denne fadesen gang på gang? Det nærliggende (selvfor)svaret er selvfølgelig at jeg tjener nok til å gjøre disse dumme valgene, samtidig som at jobben kan være travel av og til. Dermed kjøper jeg litt mer enn jeg faktisk orker å spise, i tillegg til at jeg i perioder reiser bort eller spiser middag på jobb. Men dette forklarer ikke hvorfor det er et så klart helsetema i søppelkassen min. Hvor er sørlandschipsen, nugattien, hamburgerne og frossenpizzaen? Hvorfor ligger det utgått tran der, men aldri utgått vin?

En bedre forklaring på dette fenomenet ligger i min mangelfulle forståelse av distinksjonen mellom hvem jeg er, og hvem jeg har lyst til å bli. I psykologien ville man kalt disse to ideene for «Selvet» og «det Fremtidige Selvet». I butikken har jeg tenkt til å være han karen som spiser brokkoli, havre, tunfisk og blåbær. Når jeg kommer hjem, viser det seg derimot at jeg ikke ble til den personen allikevel. Jeg (for)ble i stedet den personen som slengte en Grandiosa i ovnen og la seg på sofaen.

Matvarer er slettes ikke den eneste konsumarenaen der dette er et synlig fenomen hos meg. Jeg har en bod full av ski til forskjellige formål, snowboard, tursekk, sovepose, liggerunderlag, fjellstøvler, camelback og bekledning som skal tåle elementene, puste og beskytte samtidig som mitt enorme behov for atletisk mobilitet og lettbenthet ivaretas perfekt. Denne utrustningen hadde en samlet innkjøpsverdi på nærmere 40 000 kr. Jeg har regnet ut at jeg har vært på ski i gjennomsnitt 0,75 dager i året de siste fem årene, og aldri på fjelltur for øvrig. Til sammenlikning kostet sofaen min, hvor jeg faktisk ser ut til å tilbringe en del tid, en brøkdel av denne summen. Hvordan kan man prioritere så infernalsk feil med tanke på kostnad og nytte? Jo, fordi idet jeg kjøpte friluftsutstyret, tenkte jeg at jeg i framtiden skulle bli en sånn friskus som tilbragte helger og ledige øyeblikk på fjell og vidde. Og jeg likte den versjonen av mitt fremtidige selv veldig godt, så jeg spanderte en del på ham, av ren og skjær kjærlighet. Men det hele viste seg å være selvbedrag. Jeg burde åpenbart ikke stole på meg selv. Som en selvhenførende Casanova hvisker jeg søte ord i øret mitt den ene dagen, og går hen og gjør det stikk motsatte den neste. Og de meningsfulle tingene jeg lovet meg selv å gjøre, blir utsatt og utsatt, mens sofaen, som jeg lovte var et uheldig sidesprang, får all oppmerksomhet.

Det vanskelige ordet for menneskets tendens til å utsette mindre lystbetonte ting til fordel for ting man har mer lyst til, kalles prokrastinering. Det er et allment fenomen som rammer alle mennesker med mer enn to valgmuligheter og ingen ytre krav. Denne siden av frihetens tyranni ser ut til å ramme flere og flere mennesker etter som valgfriheten vår økes og kampen om vår oppmerksomhet hardner til. Trikset for å unngå prokrastineringen er å la her-og-nå-selvet konstruere en bindende kontrakt for det fremtidige selvet. Jeg kunne for eksempel tvunget meg selv til å spise brokkoli og havre ved å la være å kjøpe noe annet enn det, og bedt medarbeiderne på gatekjøkkenet i gata mi nekte meg servering. Det hadde vært en gøy, fightclub-aktig bestilling: «Hallo, jeg vil gjerne ha en cheeseburgermeny nå, men hvis mitt fremtidige selv kommer inn hit, må dere ikke gi ham noen ting, uansett hva han sier!» Jeg kunne meldt meg inn i Den Norske Turistforening og gjort sosialt bindende avtaler om å møte venner på Glittertind til helga. Med spesifisert klokkeslett. Det hadde Selvet syntes var noe forferdelig mas, men kanskje mindre ubehagelig enn å bryte en sosial forpliktelse. På denne måten kunne selvinnsikt blitt mitt verktøy i kampen for å bli den jeg aspirerer til å bli. Men det passer ikke å begynne med sånne ting denne uken. Nå er det så mye på jobb. Kanskje til vinteren. Men da må jeg først kjøpe nye karbonstaver, og en mangoåpner.

Dan Ariely, en av verdens fremste forskere på beslutningstaking og prokrastinering, har utviklet en app som skal hjelpe brukeren å overvinne prokrastineringen og få mer ut av dagene. Appen heter Timeful. Jeg kjøpte den i forrige uke, men har ikke orket å åpne den enda.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS