Magma topp logo Til forsiden Econa

Garrett James Hardin (21 April 1915 - 14 September 2003) was a leading and controversial ecologist from Dallas, Texas, who warned of the dangers of overpopulation and whose concept of the tragedy of the commons brought attention to "the damage that innocent actions by individuals can inflict on the environment". (Kilde: Wikipedia)

Tragedien i allmenningen

På slutten av en tankefull artikkel om fremtidig atomkrig konkluderer Wiesner og York (1) med at: «Begge sider i våpenkappløpet blir ... konfrontert med dilemmaet om stadig økende militær styrke og stadig minkende nasjonal sikkerhet. Det er vår veloverveide, faglige vurdering at det ikke finnes noen teknisk løsning på dette dilemmaet. Dersom supermaktene fortsetter å lete etter løsninger bare innen vitenskapelige og teknologiske områder, vil resultatet bli å forverre situasjonen.»

Gjengitt fra Garret Hardin (1968): «The Tragedy of the Commons»,Science, Vol.162, pp. 1243-1248. Artikkelen er oversatt av Johan Rygge

INNLEDNING

Jeg ville gjerne fokusere oppmerksomheten - ikke på temaet for deres artikkel (nasjonal sikkerhet i en atomkrig) - men på den formen for konklusjon de kom frem til, nemlig at det ikke finnes noen teknisk løsning på problemet. En implisitt og nesten generell antagelse i diskusjoner som har blitt utgitt i profesjonelle og halvprofesjonelle vitenskapelige fagtidsskrifter, er at det for problemet som diskuteres, kan finnes en teknisk løsning. En teknisk løsning kan defineres som en løsning som bare nødvendiggjør en endring innen naturvitenskapelige teknikker, og fordrer lite eller ingenting med hensyn til endring av menneskelige verdier eller oppfatninger om moral.

I våre dager (skjønt ikke i tidligere tider) blir tekniske løsninger alltid ønsket velkommen. Fordi tidligere spådommer ikke har slått til, krever det mot å hevde at det ikke er mulig å få til en ønsket teknisk løsning. Wiesner og York viste slikt mot; de offentliggjorde i et vitenskapelig tidsskrift at de var av den oppfatning at løsningen på problemet ikke kunne finnes innen naturvitenskapen. De modifiserte uttalelsen forsiktig med frasen «Det er vår veloverveide, faglige vurdering ...» Om de hadde rett eller ikke, vedrører ikke denne artikkelen. Det som er saken her, er heller det viktige konseptet om en klasse menneskelige problemer som kan kalles «problemer uten teknisk løsning», og mer presist, en klargjøring av og diskusjon rundt et av disse problemene.

Det er lett å vise at denne klassen ikke er noen nullklasse. Tenk på spillet tripp-trapp-tresko. Tenk over problemet: «Hvordan kan jeg vinne i dette spillet?». Det er velkjent at jeg ikke kan det hvis jeg går ut fra (i tråd med spillteoretiske konvensjoner) at motstanderen har en total forståelse av spillet. Sagt på en annen måte: Det finnes ingen «teknisk løsning» på problemet. Jeg kan bare vinne ved å tillegge ordet «vinne» en radikal betydning. Jeg kan slå motstanderen i hodet eller dope ham, eller jeg kan forfalske resultatene. Uansett hvordan jeg «vinner», medfører det på en eller annen måte å forlate spillet slik vi intuitivt oppfatter det. (Jeg kan selvsagt også åpent forlate spillet - nekte å spille det. Det er hva de fleste voksne gjør.)

Klassen «problemer uten teknisk løsning» har medlemmer. Min tese er at «befolkningsproblemet», slik det vanligvis oppfattes, er et medlem av denne klassen. Hvordan det vanligvis oppfattes, fordrer noen kommentarer. Det er riktig å si at de fleste som er fortvilet over befolkningsproblemet, forsøker å finne en måte å unngå ondene ved overbefolkning på uten å gi opp noen av de privilegiene de nå nyter godt av. De tror at å drive havbruk eller utvikle nye hveteslag kan løse problemet, teknisk sett. Jeg forsøker her å vise at løsningen de søker, ikke kan finnes. Like lite som man kan vinne i et spill tripp-trapp-tresko, kan befolkningsproblemet løses ved hjelp av teknikk.

HVA SKAL VI MAKSIMERE?

Som Malthus sa, har en befolkning tendens til å vokse «geometrisk», eller som vi nå ville si, eksponentielt. I en begrenset verden betyr dette at per capita-andelen av verdens goder må øke jevnt. Er vår verden begrenset?

Det kan fremsettes et relativt godt forsvar for oppfatningen om at verden er uendelig, eller at vi ikke vet at den ikke er det. Når det gjelder de praktiske problemer vi kommer til å stå overfor i de neste generasjoner med forutsigbar teknologi, er det imidlertid klart at vi kommer til å øke menneskehetens lidelser i sterk grad, dersom vi ikke i umiddelbar fremtid har som utgangspunkt at den verden som er tilgjengelig for jordens befolkning, er avgrenset. «Rommet» er ingen nødutgang(2).

En avgrenset verden kan bare fø en avgrenset befolkning; derfor må befolkningstilveksten til syvende og sist tilsvare null. (Tilfellet med vedvarende omfattende fluktueringer over og under null er en triviell variant som ikke behøver å diskuteres.) Når denne betingelsen blir møtt, hva vil så menneskehetens situasjon være? Og ikke minst: Kan Benthams mål om «flest mulig goder for flest mulig mennesker» realiseres?

Svaret ernei - og det av to grunner, hver av dem nok i seg selv. Den første er teoretisk. Det er ikke matematisk mulig å maksimere for to (eller flere) variabler på en gang. Dette ble klart uttrykt av von Neumann og Morgenstern(3), men prinsippet er implisitt i teorien om delvis differensielle ligninger, som i det minste stammer helt tilbake fra D'Alembert (1717-1783).

Den andre grunnen har direkte utspring i biologiske fakta. For å leve må enhver organisme ha en kilde til energi (for eksempel mat). Denne energien blir utnyttet i to hensikter: vedlikehold og arbeid. For å holde seg i live trenger mennesket omtrent 1600 kalorier per dag («vedlikeholdskalorier»). Alt det utfører utover det å holde seg i live, defineres som arbeid, og blir muliggjort av «arbeidskalorier» som blir tilført kroppen. Arbeidskalorier brukes ikke bare til det vi vanligvis kaller arbeid; de trengs også for å kunne utføre alle former for fornøyelser: fra svømming til billøp, fra å spille musikk til å skrive lyrikk. Dersom vårt mål er å maksimere befolkningen, er det helt åpenbart hva vi må gjøre: Vi må få arbeidskaloriene som trengs per person, til å nærme seg så nær null som mulig. Ingen gourmetmåltider, ingen ferier, ingen sport, ingen musikk, ingen litteratur, ingen kunst... Jeg tror at alle vil være enige i, uten argumenter eller bevisførsel, at det å maksimere befolkningenikke innebærer å maksimere godene. Benthams mål er ikke oppnåelig.

For å kunne trekke denne konklusjonen har jeg gjort de vanlige antagelser om at problemet ligger i å tilegne seg energi. Fremtredenen av atomenergi har ført til at noen setter spørsmålstegn ved denne antagelsen. Imidlertid vil selv tilgang til en ubegrenset mengde energi føre til at befolkningstilveksten presenterer et problem det ikke er mulig å unnslippe fra. Problemet med å fremskaffe energi viker plass for problemet med å fordele den, som J.H. Fremlin så vittig har fremstilt det (4). De aritmetiske tegnene i analysen blir som vi vet reversert, men Benthams mål er like fullt uoppnåelig.

Den optimale befolkning blir derfor mindre enn den maksimale. Problemet med å definere det optimale er enormt, og så vidt jeg vet, er det ingen som på alvor har taklet det. Å oppnå en akseptabel og stabil løsning kommer helt sikkert til å kreve mer enn en generasjon med hardt analytisk arbeid - og en stor mengde overtalelse.

Vi vil ha flest mulig goder per person, men hva er goder? For noen er det villmark, for andre er det skihytter for tusener. Noen vil ha våtmarksområder som kan gi næring til ender jegere kan jakte på, andre vil ha fabrikktomter. Vi sier gjerne at det er umulig å sammenligne ett gode med et annet, fordi goder er inkommensurable. Man kan ikke sammenligne inkommensurable størrelser.

Teoretisk kan dette være sant, men i det virkelige liver inkommensurable størrelser kommensurable. Det eneste som trengs, er et bedømmelseskriterium og en metode for å vektlegge dette. I naturen er dette kriteriet overlevelse. Er det bedre for en art å være liten og i stand til å gjemme seg, eller stor og kraftig? Naturlig utvalg kommensurerer det inkommensurable. Kompromisset som oppnås, er avhengig av en naturlig vektlegging av verdiene i variabelen.

Mennesket må imitere denne prosessen. Det er ingen tvil om at det allerede gjør dette, men det skjer ubevisst. Det er når de skjulte beslutningene blir eksplisitte, at argumenteringen begynner. Problemet i de kommende år er å utarbeide en akseptabel teori for vektlegging. Synergistiske virkninger, ikke-lineær variasjon og vanskeligheter med å ta fremtiden på alvor kan gjøre problemet intellektuelt vanskelig, men ikke (i prinsippet) uløselig.

Finnes det i øyeblikket noen kulturell gruppe som har løst dette praktiske problemet, selv på et intuitivt nivå? Et enkelt faktum beviser at ingen har det: det finnes ingen fremgangsrik befolkning i verden som har, og i en viss tid har hatt en vekstrate på null. Enhver befolkning som intuitivt har funnet frem til sitt optimale punkt, kommer snart til å nå det, og deretter vil vekstraten bli og forbli null.

Selvsagt vil en positiv vekstrate kunne bli betraktet som bevis for at en befolkning er under optimum. Ifølge enhver rimelig standard har imidlertid de raskest voksende populasjonene i dag de dårligste livsvilkårene. Denne forbindelsen (som ikke nødvendigvis er uforanderlig) kaster tvil over den optimistiske antagelsen om at en populasjons positive vekstrate er et bevis på at den fremdeles ikke har nådd sitt optimum.

Vi kan oppnå liten fremgang med å arbeide mot en optimal befolkningsstørrelse før vi definitivt maner vekk Adam Smiths ånd fra den praktiske demografiens område. Når det gjaldt økonomiske virksomheter, populariserteThe Wealth of Nations (1776) den «usynlige hånden», oppfatningen om at et individ som «bare er ute etter egen vinning», ledes av «en usynlig hånd som vil fremme ... det offentliges interesser» (5). Adam Smith hevdet ikke at dette til enhver tid var tilfelle, og kanskje gjorde heller ikke hans tilhengere det. Likevel kom han med et bidrag til den dominerende oppfatningen som siden har kommet i veien for positiv handling basert på rasjonell analyse, nemlig tendensen til å anta at beslutninger som tas individuelt, faktisk vil være de beste beslutningene for hele samfunnet. Dersom denne antagelsen er korrekt, rettferdiggjør den at vi fortsetter med vår nåværende laissez faire-policy i forbindelse med forplantningsspørsmål. Er den korrekt, kan vi anta at menneskene vil kontrollere sin fruktbarhet, og at de vil produsere en befolkningstilvekst som fører til en optimal populasjon. Er ikke antagelsen korrekt, må vi overveie vår personlige frihet på nytt for å finne ut hva som er forsvarlig.

FRIHETENS TRAGEDIE PÅ EN ALLMENNING (FELLESOMRÅDE)

Det som motbeviser oppfatningen om den usynlige hånd i befolkningskontroll, kan finnes i et scenario først skissert i en lite kjent pamflett (6) fra 1833, skrevet av en amatørmatematiker ved navn William Forster Lloyd (1794-1852). Vi kan godt kalle det «Allmenningens tragedie», og benytte oss av ordet «tragedie» slik filosofen Whitehead brukte det (7): Den dramatiske tragedies kjerne er ikke ulykkelighet. Den ligger i det høytidelige alvoret som preger det ubarmhjertige ved hvordan ting skjer. Han fortsetter med å si: «Når det gjelder menneskets liv, kan denne skjebnens uavvendelighet bare illustreres ved hendelser som faktisk involverer ulykkelighet. For det er bare gjennom slike hendelser at det nytteløse ved å flykte kan bli synliggjort i dramaet.»

Tragedien på allmenningen utvikler seg på denne måten. Forestill deg et stykke beiteland som er fritt for alle. Det er å forvente at hver gjeter vil forsøke å ha så mange dyr som mulig på fellesbeitet. Et slikt arrangement kan fungere rimelig tilfredsstillende i århundrer, fordi stammekriger, krypskytteri og sykdommer holder antallet på både mennesker og dyr godt under det antall landet kan fø. Til slutt kommer imidlertid oppgjørets time, det vil si, tidspunktet når det lenge etterlengtede mål om sosial stabilitet blir en realitet. På dette punktet blir tragedien skapt av fribeitets iboende logikk.

Enhver rasjonell gjeter søker å maksimere sin fortjeneste. Med rene ord eller underforstått, mer eller mindre bevisst stiller han spørsmålet: «Hvilken nytte medfører det formeg å øke bølingen med ett dyr til? Denne nytten har én negativ og én positiv komponent:

  • Den positive komponenten er en funksjon av den økte fortjenesten for ett dyr. Siden gjeteren får hele utbyttet ved salg av dyret, blir den positive nytten nesten +1.
  • Den negative komponenten er en funksjon av den ytterligere overbeitingen som skapes av ett dyr. På grunn av at effekten av overbeitingen blir delt på alle gjeterne, blir imidlertid den negative nytten for den enkelte beslutningstagende gjeter bare en brøkdel av -1.

Når han legger sammen den partielle nytten for hver komponent, trekker den rasjonelle gjeteren den slutningen at den eneste fornuftige kursen han kan følge, er å skaffe enda et dyr. Og ett til, og ett til ... Men dette er den konklusjonen hver enkelt gjeter kommer frem til når de deler et fellesbeite. Og det er her tragedien ligger. Hver mann er innelåst i et system som tvinger ham til å øke bølingen uten å ha noen begrensninger - i en begrenset verden. Alle mennesker haster mot sin egen ødeleggelse; hver for oss forfølger vi våre beste interesser i et samfunn som tror på friheten i allmenningen. Frihet i allmenningen fører til ruin for oss alle.

Noen vil si at dette er en selvfølgelighet. Bare det var så vel! På en måte lærte vi dette for tusener av år siden, men naturlig utvalg tilgodeser styrken i psykologisk benekting (8). Individet drar som individ fordeler av sine evner til å benekte sannheten, selv om samfunnet han er en del av, i sin helhet blir skadelidende.

Utdannelse kan motvirke den naturlige tendensen til å gjøre de gale tingene, men den ubønnhørlige bølgen av generasjon etter generasjon krever at grunnlaget for denne kunnskapen stadig blir frisket opp.

En liten hendelse som fant sted for noen år siden i Leominster, Massachusetts, viser hvor skrøpelig denne kunnskapen er. Under julehandelen ble parkometrene i byens forretningsstrøk tildekket med plastposer som hadde påskriften: «Åpnes ikke før etter jul. Gratis parkering med hilsen fra borgermesteren og byrådet». Med andre ord, fordi de forventet økt etterspørsel etter plass det allerede var for lite av, gjeninnførte byens fedre systemet med friområde. (Kynisk nok mistenker vi at de sanket flere stemmer enn de mistet med denne reaksjonære handlingen.)

Logikken ved allmenningen har i lange tider blitt oppfattet på en omtrentlig måte, kanskje helt siden oppdagelsen av jordbruket eller innføringen av privat eiendomsrett til fast eiendom. Imidlertid blir den for det meste forstått i de spesielle tilfellene som ikke er av tilstrekkelig generell interesse. Selv i våre dager viser kvegfolk som leaser statlig beitemark, lite mer enn en ambivalent forståelse når de presser føderale myndigheter til å øke mengden dyr til det punkt at overbeiting fører til erosjon og ugressdominans. Likedan fortsetter verdenshavene å lide av at filosofien om allmenningen fremdeles overlever. Maritime nasjoner er fremdeles lydhøre overfor den forunderlige forestillingen om «frihet på havet». Idet de gir seg ut for å tro på «havets uuttømmelige ressurser», bringer de nye fiskeslag og hvalarter stadig nærmere utryddelse (9).

Nasjonalparkene representerer enda et tilfelle av hvordan allmenningens tragedie fungerer. I øyeblikket er de åpne for alle, uten begrensninger. Parkene er i seg selv av begrenset størrelse - det finnes bare én Yosemite Valley - mens befolkningen synes å øke uten noen form for begrensninger. Verdiene som de besøkende kommer for å oppleve, brytes mer og mer ned. Vi må altså snart slutte å behandle parkene som allmenninger dersom de ikke skal miste sin verdi.

Hva skal vi gjøre? Vi har flere muligheter. Vi kan selge parkene unna som privat eiendom. Vi kan beholde dem som offentlig eiendom, men begrense retten til å besøke dem. Begrensningen kan skje ved tildeling av rett på økonomisk grunnlag, gjennom å ta i bruk et auksjonssystem. Det kan skje på grunnlag av fortjenstfullhet, etter en standard man har blitt enige om. Det kan skje gjennom et lotteri. Eller etter prinsippet om at den som kommer først til møllen, ... med betjening av lange køer. Jeg tror dette er alle de rimelige mulighetene. De er alle forkastelige. Men vi må velge - eller godta ødeleggelsen av den allmenningen vi kaller nasjonalparker.

FORURENSNING

På motsatt vis opptrer igjen allmenningens tragedie i forurensningsproblemene. Her er det ikke spørsmål om å ta noe fra allmenningene, men å tilføre noe - kloakk, kjemiske, radioaktive eller varme utslipp til vann; skadelige og farlige utslipp i luften; distraherende og ubehagelige reklameskilt i synsfeltet. Kalkulasjoner av nytte er omtrent den samme som før. Det rasjonelle mennesket finner at hans del av kostnadene ved de skadelige stoffene han slipper ut i allmenningen, er mindre enn kostnadene ved rensing av avfallet før det frigis. Siden dette gjelder alle, er vi innelåst i et system der vi «skiter i eget reir», så lenge vi kun oppfører oss som uavhengige, rasjonelle tilhengere av et fritt næringsliv.

Allmenningens tragedie som matfat blir forhindret av den private eiendomsretten, eller noe som formelt ligner på den. Men luften og vannet som omgir oss, kan ikke uten videre gjerdes inn. Av denne grunn må allmenningens tragedie som kloakkum forhindres med andre midler, ved tvangstiltak eller skattemekanismer som gjør det billigere for forurenseren å behandle de forurensende stoffene han slipper ut, enn å frigi dem som de er. Vi har ikke kommet så langt med å løse dette problemet som vi har med det første. Det er jo faktisk slik at vår oppfatning av privat eiendom, som hindrer oss i å utarme jordens positive ressurser, favoriserer forurensning. Eieren av en fabrikk som ligger ved bredden av en elv, hvis eiendom strekker seg til midten av elven, har ofte vanskelig for å se at det ikke er hans naturlige rett å forurense vannet som flyter forbi døren hans. Loven, som alltid er akterut for sin tid, krever nitide forandringer og tilpasninger for å fungere i samsvar med dette nye aspektet ved allmenningene.

Forurensningsproblemet er en konsekvens av befolkningens størrelse. Det hadde ikke så mye å si hvordan en ensom amerikansk pioner kvittet seg med søppelet sitt. Min bestefar pleide å si at «rennende vann renser seg selv hver halvannen mil», og denne myten var nærmest for sann å regne da han var gutt, fordi det ikke fantes så mange mennesker. Men da befolkningstettheten økte, ble den naturlige kjemiske og biologiske gjenvinningsprosessen overbelastet, og krevde en omdefinering av eiendomsrettighetene.

HVORDAN LOVFESTE MODERASJON?

Analyser av forurensningsproblemet som et resultat av befolkningstetthet avdekker et moralsk prinsipp som ikke er vanlig akseptert:Moralen bak en handling er en funksjon av systemets tilstand på det tidspunkt handlingen blir begått (10). Å bruke allmenningen som kloakk er ikke skadelig for allmennheten under de tilstandene som fantes i pionertiden, fordi det ikke fantes noen allmennhet, men den samme oppførselen i en metropol er fullstendig uholdbar. For 150 år siden kunne en jeger drepe en amerikansk bison, skjære ut tungen og bruke den til middagsmat - og vrake resten av dyret. Han var ikke sløsete på noe betydelig vis. I dag ville vi være forferdet og opprørt over en slik atferd, fordi det bare er noen få tusen bison tilbake.

I forbifarten er det interessant å merke seg at moralen bak en handling ikke kan bestemmes av et fotografi. Man kan ikke vite om en mann som dreper en elefant eller setter fyr på en gresslette, opptrer til skade for andre, før man har full kjennskap til det systemet som gjelder der handlingen skjer. «Ett bilde er verd mer enn tusen ord,» sa en gammel kineser, men det kan kreve ti tusen ord å fastslå gyldigheten av det. Det er like fristende for økologer som det er for reformatorer i alminnelighet, å forsøke å bruke et fotografi som «snarvei» når de skal overbevise andre. Men kjernen i et argument kan ikke fotograferes; den må presenteres rasjonelt - med ord.

At moral er systemfølsom, unnslapp oppmerksomheten til de fleste som før arbeidet med å kodifisere etiske spørsmål. «Du skal ikke ...» er den formen for tradisjonelle etiske direktiver som ikke gir rom for særlige omstendigheter. Lovverket i vårt samfunn følger mønsteret til oldtidens etikk, og er derfor lite passende til å styre en kompleks, overfylt verden i konstant forandring. Vår episykliske løsning er å styrke lovfestede bestemmelser med et administrativt lovverk. Siden det praktisk talt er umulig å nedtegne alle de vilkår som må til for at det skal være trygt å brenne søppel i bakgården eller å bruke en bil uten katalysator, delegerer vi detaljene til byråkratene. Resultatet er et administrativt lovverk som med rette blir fryktet, og det av en eldgammel årsak: «Quis custodiet ipsos custodes? -Hvem skal vokte vokterne?». John Adams sa at «vi må styres av et lovverk, ikke av mennesker». En forvaltningsstat der byråkrater forsøker å evaluere moralen bak handlinger i systemet som helhet, er særlig utsatt for korrupsjon og gir regjeringsmakten til mennesker, ikke lovverket.

Det er lett å lovfeste forbud (skjønt ikke lett å håndheve), men hvordan kan vi lovfeste måtehold? Erfaringen tilsier at dette best kan skje gjennom mellomkomsten av administrative bestemmelser. Vi begrenser mulighetene unødig dersom vi antar at følelsene fraQuis Qustodiet nekter oss å bruke et administrativt lovverk. Vi burde i stedet hegne om uttrykket som en konstant påminnelse om fryktelige farer vi ikke kan unngå. Den store utfordringen vi nå står overfor, er å finne frem til korrigerende feedback som sikrer at vokterne forblir ærlige. Vi må finne frem til metoder som legitimerer den nødvendige autoritet både for vokterne og den korrigerende feedbacken.

FRIHET TIL Å FORMERE SEG KAN IKKE TÅLES

Allmenningens tragedie er forbundet med befolkningsspørsmål på en annen måte. I en verden som alene styres etter prinsippet om «den sterkestes rett» - om det da noensinne har eksistert en slik verden - ville ikke antall barn per familie vært noe offentlig anliggende. Foreldre som fikk for mange barn, ville etterlate seg færre etterkommere, ikke flere, fordi de ikke ville være i stand til å ta seg godt nok av barna. David Lack og andre har funnet at en slik negativ feedback påviselig kontrollerer fruktbarheten hos fugler (11). Men mennesker er ikke fugler, og har ikke oppført seg som dem på årtusener, minst.

Dersom hver menneskefamilie var avhengig bare av sine egne ressurser,dersom avkommet til mennesker som ikke klarte å forsørge seg selv, sultet i hjel,dersom for sterk formering på denne måten i seg selv nedkalte sin egen «straff» over slekten -da ville det ikke være noe offentlig anliggende å kontrollere hvor mange barn en familie fikk. Men vårt samfunn er sterkt forpliktet av velferdsstatens idealer, og blir derfor konfrontert med et annet aspekt av allmenningens tragedie.

Hvordan skal vi i en velferdsstat håndtere en familie, en religion, en rase eller en klasse (eller en hvilken som helst identifiserbar og sammenhengende gruppe) som bekjenner seg til en policy for «overformering» for å sikre sin egen makt, rikdom og/eller status (13)? Å forene konseptet om frihet til å formere seg med troen på at alle som blir født, har lik rett til allmenningen, er å låse verden fast på en kurs mot undergangen.

Dessverre er det nettopp denne kursen som følges av De forente nasjoner. I 1967 ble 30 nasjoner enige om følgende (14):

Menneskerettighetserklæringen beskriver familien som den naturlige og grunnleggende enheten i samfunnet. Av dette følger at ethvert valg og enhver bestemmelse som omhandler familiens størrelse, ubestridelig må tas av familien selv, og ikke av noen annen.

Det er smertefulle å være nødt til kategorisk å benekte riktigheten av denne retten. Ved å gjøre det føler en et like stort ubehag som en innbygger i Salem, Massachusetts, som benektet at det fantes hekser i det 17. århundre. I liberale kretser er det for øyeblikket forbundet med noe som ligner et tabu å kritisere FN. Man har en følelse av at FN er «vårt siste og beste håp», at vi ikke bør finne feil ved det; vi bør ikke gi de erkekonservative gode kort på hånden. Vi må imidlertid ikke glemme hva Robert Louis Stevenson sa: «Den sannhet som blir fortiet av venner, er fiendens beste våpen». Hvis vi verdsetter sannheten, må vi åpenlyst benekte riktigheten av Menneskerettighetserklæringen, selv om den blir fremmet av FN. Vi bør også gå sammen med Kingsley Davis (15) om å forsøke å fåPlanned Parenthood World Population til å innse at de tar feil når de støtter det samme tragiske idealet.

SAMVITTIGHET ER SELVUTSLETTENDE

Det er feil å tro at vi i det lange løp kan kontrollere menneskehetens formering ved å appellere til samvittigheten. Charles Galton Darwin uttrykte dette synspunktet da han holdt en tale i forbindelse med hundreårsdagen for utgivelsen av bestefarens store verk. Dette argumentet er uten omsvøp og darwinistisk.

Folk er forskjellige. Stilt overfor oppfordringer om å begrense formeringen vil noen uten tvil være mer lydhøre enn andre. De som har flest barn, vil produsere en større del av neste generasjon enn de som har en mer påvirkelig samvittighet. Forskjellen gjør seg gjeldende, generasjon etter generasjon.

Som C.G. Darwin uttrykte det: «Det kan godt være at det ville ta hundrevis av generasjoner for at instinktet for å føde barn skulle utvikle seg på denne måten, men hvis det skulle være tilfelle, ville naturen ha tatt sin hevn, og artenHomo contracipiens ville bli utryddet og erstattet av artenHomo progenitivus» (16).

Argumentet går ut fra at samvittighet eller ønsket om barn (i alle fall én av delene) er arvelig, men arvelig bare på den generelle, formelle måten. Resultatet kommer til å bli det samme enten holdningen blir overført via genetikk eller eksosomatisk, for å bruke A.J. Lotkas term. (Dersom man benekter den siste muligheten på samme måte som den første, hva er så poenget med utdannelse?) Argumentet har her blitt fremsatt i sammenheng med befolkningsproblemet, men det kan like gjerne anvendes i enhver sammenheng der samfunnet kommer med en henstilling til et individ som utnytter en allmenning, om å moderere seg til beste for fellesskapet - ved å spille på dette individets samvittighet. Å komme med en slik appell er å sette opp et selektivt system som arbeider for eliminasjon av rasens samvittighet.

PATOGENE VIRKNINGER AV SAMVITTIGHET

I det lange løp burde ulempen ved å appellere til samvittigheten være nok til å fordømme en slik fremgangsmåte, men det finnes også alvorlige kortsiktige ulemper. Hvis vi spør en mann som utnytter en allmenning, om å avstå «i samvittighetens navn», hva er det egentlig vi sier til ham? Hva er det han hører - ikke bare i øyeblikket, men også i de små timer når han ligger halvvåken og husker; ikke bare ordene vi brukte, men også den ikke-verbale kommunikasjonen vi utilsiktet ga ham? Før eller senere, bevisst eller ikke bevisst vil han føle at han har fått to beskjeder, og at de er motstridende. (i) (intendert beskjed): «Hvis du ikke gjør som vi sier, kommer vi til å fordømme deg åpent for ikke å oppføre deg som en ansvarlig borger.»; (ii) (ikke-intendert beskjed): «Hvis du gjør som vi sier, kommer vi i hemmelighet til å fordømme deg som en enfoldig tosk, som kan gjøres så skamfull at han opphører med sine aktiviteter, mens resten av oss fortsetter å utnytte allmenningen.»

Alle blir derfor fanget i det Bateson kaller et «double bind». Bateson og hans kolleger har fremkommet med et plausibelt case for å betrakte et double bind som en viktig årsaksfaktor ved dannelsen av schizofreni (17). Double bind er ikke nødvendigvis alltid så skadelig, men vil alltid sette den mentale helsen til den som utsettes for det, i fare. «Dårlig samvittighet,» sier Nietzsche, «er en form for sykdom.»

Å berøre andres samvittighet er fristende for enhver som ønsker å utvide sin kontroll utover de legale grensene. Ledere på høyeste nivå gir etter for denne fristelsen. Har noen president i nyere tid unnlatt å rette en appell til fagforeningene om frivillig moderasjon av lønnskrav, eller til stålindustrien om å følge de frivillige retningslinjene for prissetting? Jeg kan ikke huske noen. Retorikken som blir brukt ved slike anledninger, er utformet for å skape skyldfølelse hos dem som ikke samarbeider.

I århundrer ble det uten bevis antatt at skyldfølelse var en verdifull, kanskje til og med uunnværlig bestanddel av et sivilisert liv. Nå, i vår postfreudianske verden, tviler vi på det. Paul Goodman uttaler seg på vegne av den moderne synsvinkel når han sier «Intet godt har noensinne fremkommet av skyldfølelse, verken intelligens, policy eller medfølelse. De skyldige bryr seg ikke om hensikten, men kun om seg selv, og ikke engang om sine egne interesser, som jo kunne vært forståelig, men om sin angst» (18).

Man behøver ikke være profesjonell psykiater for å se konsekvensene av angst. I den vestlige verden har vi nettopp kommet ut av en forferdelig, tohundreårsperiode med Eros' mørke tidsalder, som ble holdt ved like delvis av forbud, men kanskje mer effektivt av de angstskapende mekanismene i utdannelsen. Alex Comfort har fortalt historien godt iThe Anxiety Makers (19). Det er ikke noen pen historie.

Siden bevisførselen er vanskelig, kan vi til og med gå med på at resultatene av angst kan være ønskelige, sett fra visse synspunkter. Det noe større spørsmålet vi bør stille, er om vi noensinne burde oppmuntre bruk av teknikk der tendensen (om ikke intensjonen) er psykologisk patogen. Nå om dagen hører vi mye snakk om ansvarsbevisst foreldreskap; sammen blir disse to ordene innlemmet i betegnelsene på noen organisasjoner som er engasjert i prevensjon. Noen har foreslått massive propagandakampanjer for å skape ansvarsbevissthet hos den delen av nasjonens (eller verdens) befolkning som formerer seg. Men hva er betydningen av ordet ansvarsbevissthet i denne sammenheng? Er det ikke bare et synonym for ordet samvittighet? Når vi bruker ordet ansvarsbevissthet i fravær av konkrete straffetiltak, prøver vi ikke da å true et fritt menneske i en allmenning til å handle i strid med sine interesser? Ansvarsbevissthet er en verbal forfalskning av en stoffligquid pro quo. Det er et forsøk på å få noe uten å yte noe tilbake.

Dersom ordet ansvarsbevissthet overhodet skal benyttes, foreslår jeg at det skjer i den betydning det anvendes av Charles Frankel (20). «Ansvarsbevissthet,» sier denne filosofen, «er et resultat av bestemte sosiale arrangementer.» Legg merke til at Frankel bruker uttrykket sosiale arrangementer - ikke propaganda.

GJENSIDIG ENIGHET OM GJENSIDIG TVANG

De sosiale arrangementene som skaper ansvarsbevissthet, er arrangementer som skaper en eller annen form for tvang. Tenk på bankran. Den som tar penger fra en bank, handler som om banken var en allmenning. Hvordan kan vi hindre slik atferd? Iallfall ikke ved å prøve å kontrollere den bare med en verbal appell til ranerens ansvarsbevissthet. Heller enn å stole på propaganda følger vi Frankels ledetråd og insisterer på at banken ikke er en allmenning; vi prøver å finne frem til de sosiale arrangementene som vil hindre den i å bli en allmenning. At vi ved å gjøre dette krenker friheten til dem som vil rane banker, verken benekter vi eller angrer på.

Den bakenforliggende moralen i forbindelse med bankran er særlig lett å forstå, fordi vi godtar totalt forbud mot denne aktiviteten. Vi er villige til å si «Du skal ikke rane banker», uten å gi rom for unntak. Men moderasjon kan også skapes ved tvang. Skattlegging er et godt tvangsmiddel. For å få de handlende i bykjernen til å vise moderasjon ved bruk av parkeringsplasser, tar vi i bruk parkometre for kortere perioder og trafikkbøter for lengre. Vi er ikke nødt til å faktisk forby en borger å parkere så lenge han ønsker; vi trenger bare å gjøre det stadig mer kostbart for ham å gjøre dette. Ikke forbud, men nøye forutbestemte muligheter er hva vi tilbyr ham. Med velvillighet kan man kalle dette overtalelse; jeg velger å bruke det ærligere begrepet tvang.

Tvang er et stygt ord for de fleste liberalere nå, men dette behøver ikke fortsatt være tilfelle. Som med tabuord kan begrepet renvaskes ved å tas frem i lyset, ved å si det igjen og igjen uten unnskyldning eller forlegenhet. For mange innebærer ordet tvang arbitrære beslutninger truffet av fjerne og uansvarlige byråkrater, men dette er ikke nødvendigvis en del av betydningen. Den eneste formen for tvang jeg anbefaler, hersker det gjensidig enighet om blant alle som blir berørt av den.

Å si at vi er gjensidig enige om bruk av tvang, er ikke det samme som å si at vi behøver å like det, eller endog å late som om vi liker det. Hvem liker å betale skatt? Vi klager alle over det. Men vi godtar obligatorisk ilegging av skatter og avgifter fordi vi er klar over at et frivillig skattesystem ville favorisere de samvittighetsløse. Vi vedtar og støtter skattlegging (mens vi klager) og andre tvangstiltak for å slippe unna marerittet i allmenningen.

Et alternativ til allmenningen behøver ikke nødvendigvis å være fullstendig rettferdig for at det skal være å foretrekke. Som med fast eiendom og andre materielle goder er det alternativet vi har valgt, opprettelsen av privat eiendom kombinert med lovfestet rett til å arve. Er dette systemet egentlig helt rettferdig? Som utdannet biolog vil jeg benekte det. Dersom det skal være forskjell på hvor mye den enkelte arver, burde etter min mening juridisk rett til å eie være fullstendig korrelert med biologisk arv - slik at de som biologisk sett er mest skikket til å ivareta eiendom og makt, juridisk sett arvet mer. Imidlertid gjør genetiske gjenkombinasjoner stadig narr av doktrinen «som far, så sønn», som ligger implisitt i vårt lovverk om juridisk arverett. En idiot kan arve millioner, og å båndlegge kapitalen kan holde formuen hans ved like. Vi er nødt til å innrømme at det juridiske systemet vårt for privat eiendom og arv er urettferdig, men vi godtar det fordi vi i øyeblikket ikke er overbeviste om at noen har funnet opp et bedre system. Alternativet til allmenningen er for skremmende til å overveie. Urettferdighet er bedre enn ruin.

Det er et av de underlige trekkene ved krigføringen mellom reform og status quo at den tankeløst blir styrt av en dobbel standard. Når et reformtiltak blir foreslått, blir det ofte nedstemt når motstanderne triumferende oppdager en feil ved det. Som Kingsley Davis har påpekt (21), hevder tilhengerne av status quo at ingen reform kan gjennomføres uten enstemmig enighet, noe som er i strid med historiske fakta. Så langt jeg kan forstå, er automatisk avvisning av foreslåtte reformer basert på én av to ubevisste antagelser: (i) at status quo er fullkomment, eller (ii) at det valg vi står overfor, er mellom reform eller ingen handling. Dersom den foreslåtte reformen er ufullkommen, burde vi ikke iverksette noen handling i det hele tatt - vi burde heller vente på et fullkomment forslag.

Men vi kan aldri la være å gjøre noe. Det vi har gjort i tusenvis av år, er også handling. Det frembringer også onder. Når vi blir klar over at status quo er handling, kan vi - etter beste evne, med fratrekk for vår mangel på erfaring - sammenligne dets synlige fordeler og ulemper med de antatte fordeler og ulemper som vil være resultatet av den foreslåtte reformen. På grunnlag av en slik sammenligning kan vi treffe en rasjonell beslutning som ikke vil innebære den umulige antagelsen om at bare fullkomne systemer kan aksepteres.

Å ERKJENNE DET NØDVENDIGE

Den kanskje enkleste oppsummeringen av denne analysen av menneskets befolkningsproblemer er denne: Prinsippet om allmenningen kan - dersom det overhodet kan rettferdiggjøres - bare rettferdiggjøres under de betingelser som gjelder med liten befolkningstetthet. Når den menneskelige befolkningen har økt, har det blitt nødvendig å forlate prinsippet om allmenningen fra skanse til skanse.

Først forlot vi allmenningen som felles spiskammers. Vi gjerdet inn jordbruksarealer og la restriksjoner på beitemark og jakt- og fiskerettigheter. Disse restriksjonene er fremdeles ikke foretatt over hele verden. Noe senere forsto vi at vi også måtte slutte med å bruke allmenningen som et sted der vi kunne kvitte oss med avfall. Restriksjoner for fjerning av kloakk fra husholdningen er godtatt i mesteparten av den vestlige verden. Vi kjemper fremdeles for å beskytte allmenningen mot forurensning fra biler, fabrikker, sprøytemidler, gjødsling i landbruket, atomverk etc.

Enda mer på fosterstadiet er vår erkjennelse av skader som forårsakes i allmenningen som følge av fornøyelsesaktiviteter. Det finnes nesten ingen restriksjoner for spredning av lydbølger i det offentlige rom. I forretninger blir de handlende plaget av bevisstløs musikk, uten å ha gitt tillatelse til dette. Myndighetene bruker milliarder på å skape supersoniske transportmidler som vil forstyrre 50 000 mennesker for hver person som blir sveipet tre timer raskere fra kyst til kyst. Reklame griser til radio og TV og forurenser utsikten til de reisende. Vi er langt fra å kunne beskytte allmenningen mot fornøyelsesaktiviteter. Kan årsaken være vår puritanske bakgrunn, som betrakter fornøyelse som synd, og smerte (i denne sammenheng forurensningen fra reklame) som et tegn på dyd? Hvert nytt område av allmenningen som avstenges, innebærer en krenkelse av noens personlige frihet. Krenkelser som ble foretatt i fjern fortid, blir akseptert fordi ingen nålevende klager over å ha mistet noe. Det er de nylig foreslåtte krenkelsene vi kjemper aktivt mot; rop om «frihet» og «rettigheter» fyller luften. Men hva betyr egentlig frihet? Da man ble gjensidig enige om å forby ran ved lov, ble folk friere og ikke omvendt. Enkeltmennesker som er fastlåst i logikken om allmenningen, har bare frihet til å forårsake verdensomspennende ruin. Når de ser hvor viktig gjensidige tvangstiltak er, får de frihet til å forfølge andre mål. Jeg tror det var Hegel som sa: «Frihet er erkjennelsen av det nødvendige».

Det viktigste aspektet ved den nødvendigheten vi nå må erkjenne, er nødvendigheten av å gi avkall på prinsippet om allmenningen når det gjelder å formere oss. Det finnes ingen teknisk løsning som kan redde oss fra ondene ved overbefolkning. Frihet til å formere seg vil føre til en katastrofe for oss alle. I øyeblikket er det mange som er fristet til å ta til orde for samvittighet og ansvarsbevisst foreldreskap for å slippe å ta konkrete avgjørelser. Denne fristelsen må vi motstå, fordi en appell til uavhengig agerende samvittigheter i det lange løp vil føre til at all samvittighet forsvinner. På kort sikt øker den bare angsten.

Den eneste måten vi kan bevare og gi andre og mer verdifulle former for frihet næring på, er ved å gi fra oss friheten til å formere oss, og dette må skje meget raskt. «Frihet er erkjennelsen av det nødvendige» - og det er gjennom utdannelse vi må få alle til å forstå hvor nødvendig det er å gi avkall på friheten til å formere seg. Bare på den måten kan vi gjøre slutt på dette aspektet av tragedien i allmenningen.



© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS