Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Tvangsinnløsning av aksjonærminoritet

En aksjonær som alene eller via datterselskap eier mer enn 90 prosent av aksjene i et AS eller ASA, kan tvangsinnløse minoritetsaksjonærer i dette selskapet. I den senere tid finnes det mange eksempler på at dette har skjedd. Opprinnelig var retten til å tvangsinnløse begrenset til konsernforhold, hvor et morselskap innløser aksjer i et datterselskap. Dette ble endret med aksjelovene av 1997. Nå kan også andre fysiske eller juridiske personer kreve tvangsinnløsning av aksjonærminoriteten. Den innløsende kan f.eks. være en enkelt fysisk person, staten, et statsforetak, en stiftelse, en forening, et ansvarlig selskap eller et kommandittselskap.

av Tore Bråthen

Begrunnelsen for at aksjelovene åpner for at minoritetsaksjonærer kan tvangsinnløses, er at slike mindre aksjeposter kan være problematiske å forholde seg til. For eksempel kan det lett oppstå spørsmål om aksjonærminoriteten er utsatt for myndighetsmisbruk fra majoritetens side. Dette kan bl.a. være en problemstilling hvis det ytes konsernbidrag fra datterselskap til morselskap. Videre er reglene om tvangsinnløsning begrunnet i at man dermed kan legge forholdene til rette for forenklet fusjon mellom mor- og datterselskap.

For at innløsning av en aksjonærminoritet skal kunne kreves, må den innløsende part selv eller gjennom datterselskap eie mer enn 90 prosent av aksjene i selskapet der innløsningen skjer. Det kan være ett eller flere datterselskaper som bidrar til at den innløsende part kommer opp i mer enn 90 prosents eierandel. Derimot er det ikke nødvendig at den innløsende parten (morselskapet) selv eier aksjer i selskapet hvor aksjer innløses. Forutsetningen er imidlertid at datterselskap til den innløsende part eier en tilstrekkelig andel av aksjene.

I tillegg må den innløsende selv eller gjennom datterselskap ha mer enn 90 prosent av stemmene som kan avgis på generalforsamlingen. Dette kravet har selvstendig betydning hvis det gjelder stemmerettsbegrensninger i selskapet, hvis aksjer innløses.

Når eier- og stemmerettskravet er oppfylt, kan innløsningsretten utøves når som helst. Avgjørelsen ligger hos den som kan kreve tvangsinnløsning.

Allerede beslutningen om tvangsinnløsning er tilstrekkelig til at den innløsende skal innføres som aksjonær i selskapets aksjeeierbok eller i aksjeeierregisteret. Dermed kan den innløsende også utøve aksjonærrettigheter i selskapet. Samtidig mister de tvangsinnløste aksjonærene sine aksjonærrettigheter. En forutsetning er imidlertid at beslutningen følges opp av et innløsningstilbud eller et innløsningskrav, se nedenfor. For at et innløsningskrav skal være bindende, må dessuten det samlede tilbudsbeløpet for aksjene innbetales på en særskilt konto i en bank som kan drive virksomhet her i riket.

Når tvangsinnløsning kreves, må den innløsende gi minoritetsaksjonærene et tilbud om innløsningssummen. På nærmere vilkår kan minoritetsaksjonærenes passivitet bli ansett som aksept av tilbudet. Tilbudet må være rettet til alle aksjonærer med kjent adresse. Videre skal det kunngjøres i Norsk Lysingsblad samt i en avis som er alminnelig lest på selskapets forretningssted. Kunngjøringen må inneholde en frist på to måneder eller mer for å komme med innsigelser mot tilbudet eller avslå det. Både i den skriftlige henvendelsen og i kunngjøringen må aksjonærene gjøres oppmerksom på fristen og følgene av å overskride den.

Hvis tilbudet om innløsningssum ikke aksepteres, skal innløsningssummen fastsettes av domstolene ved skjønn der selskapet har sitt forretningskontor.

Utgiftene ved skjønnet skal i utgangspunktet bæres av den innløsende part. Ved avgjørelsen av om det foreligger særlige grunner som tilsier at den innløste skal dekke omkostningene ved skjønnet, vil det ifølge lovforarbeidene «bl.a. være av betydning hvorvidt selskapets tilbud var så vidt godt at aksjeeierne ikke hadde noen rimelig grunn til i stedet å kreve skjønn». For andre utgifter ved skjønnet, f.eks. utgifter til juridisk bistand, er hovedregelen at majoriteten skal erstatte motparten nødvendige utgifter i anledning saken. Retten kan imidlertid gjøre unntak hvis minoriteten har avslått et rimelig forlikstilbud.

Aksjelovene sier ikke noe om prinsippene for verdsettelsen av aksjene som skal tvangsinnløses, og lovforarbeidene gir lite veiledning. Men skjønnspraksis gir noen holdepunkter. Likevel er det en viss usikkerhet omkring flere spørsmål som gjelder verdsettelsen.

Når innløsningssummen skal fastsettes, må det tas utgangspunkt i verdien av selskapet, som skal deles på antall aksjer. Dette betyr at det skal ses bort fra at aksjene utgjør en kanskje mindre verdifull minoritetspost.

Verdsettelsen skal bringe på det rene aksjenes «virkelige verdi» på det tidspunkt kravet er fremsatt. Er det ikke holdepunkter for noe annet, må det tas utgangspunkt i en forutsetning om fortsatt drift. Det kan således normalt ikke kreves at innløsningssummen skal baseres på at selskapet oppløses, og at dets eiendeler selges på det åpne marked.

Verdsettelsen skal komme frem til det beløp som en kjøper med fullstendig og korrekt informasjon om selskapets stilling og utvikling ville betale for selskapets virksomhet og eiendeler. Dersom aksjene har en markedsverdi (omsetningsverdi), er det normalt denne som må legges til grunn. I mangel av faste holdepunkter for en markedsverdi, f.eks. fordi det ikke har vært noe salg av aksjer forut for verdsettelsestidspunktet, synes skjønnspraksis i stedet å la avkastningsverdien bygd på inntjening være avgjørende.

Verdsettelsestidspunktet må i utgangspunktet være tidspunktet for fremsettelse av kravet om innløsning.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS