Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og sjefanalytiker i Nordea Markets. Han er en av fem spaltister i Magma.

Uro og lav vekst, men forhĂĄpentligvis ikke noen hard nedtur

figur

I de fleste vestlige land ble den økonomiske nedturen som fulgte i kjølvannet av finanskrisen den kraftigste siden den annen verdenskrig. Likevel, kraftige penge- og finanspolitiske stimulanser bidro til at nedturen ble kortere, og oppgangen sterkere enn fryktet.

Kort fortalt skyldes nedturen et massiv fall i etterspørselen (forbruk og investeringer) fra privat sektor. Bedrifter og forbrukere prioriterte finansiell sparing framfor å etterspørre varer og tjenester. At de prioriterte er kanskje ikke riktig. Dette ble tvunget frem av et finanssystem som ikke fungerte, slik at           bedrifter og forbrukere ikke fikk lånefinansiere forbruk og investeringer.

Lærdommene fra krisen er mange, men én er at det tidvis er ekstremt kraftige effekter fra det finansielle systemet til realøkonomien (produksjon og sysselsetting), og omvendt. Økonomien fanges lett i negative/positive spiraler der strammere/lettere kredittgivning og fallende/stigende formuesverdier forsterker utviklingen i realøkonomien, noe som igjen demper/øker optimismen i finansmarkedene. Den lærdommen strever nå sentralbanker med å ta inn over seg. Utviklingen i formuesverdier, bankenes utlånspolitikk og lignende kommer til å få en mer sentral plass når pengepolitikken skal utformes.

I 2010 og i starten av 2011 så det ut som de vestlige økonomiene var på god vei ut av krisen. Bedrifter og forbrukere i vesten brukte en historisk høy andel av inntektene til finansiell sparing, mye i form av nedbetaling av gjeld. Det var ikke nødvendig å øke den finansielle sparingen mer. Banksystemet fungerte igjen, og formuespriser økte.

Med en viss vekst i inntektene var det rom for å øke etterspørselen etter varer og tjenester minst i takt med inntektsveksten. Inntektene økte igjen. Stimulansene i form av rentekutt og finanspolitiske stimulanser (skattekutt og offentlig sysselsetting) hadde snudd nedgangen i produksjon, og påvirket dermed sysselsetting og inntekter. Økende inntekt slo ut i økt forbruk.

Det var imidlertid flere skjær i sjøen. Stigende oljepris rundt årsskiftet 2010/2011 trakk inn mye kjøpekraft. Men viktigere var vissheten om at stimulansene fra offentlig sektor snart var historie. Oppgangen i privat finansiell sparing under finanskrisen i de vestlige landene ble fullt ut motsvart av et tilsvarende fall i den offentlige, finansielle sparingen. Det skyldes dels at inntektene sviket (skatteytere ble trygdemottakere), men også kraftige stimulanser i form av skattekutt og offentlig tiltakspakker for å motvirke nedgangen i privat etterspørsel. Underskudd i offentlige sektor i OECD-landene på nær 8 prosent av BNP i 2010 er rekordhøyt, og ikke bærekraftig over tid.

Obama ga riktignok fortsatt skatteletter i 2011, men amerikanske delstater og byer måtte stramme kraftig inn som følge av sviktende inntekter. Både i Storbritannia og i euroland strammet myndighetene til finanspolitikken.

Men de store offentlige underskuddene skapte flere problemer. I 2010 ble det klart at Hellas, Irland og Portugal ikke lenger greide å finansiere store offentlige underskudd i markedet. De øvrige eurolandene og IMF trådte til med lån. Etter hvert som lånene landene har tatt opp i markedet forfaller, erstattes de nå av lån fra de øvrige eurolandene og IMF.

Men markedet stoler ikke på at det vil vare. Politiske krangler og manglende evne til å finne langvarige løsninger på problemene, førte til at markedene nå priser inn høy sannsynlighet for at landene vil misligholde gjelden. Når dette skrives er det priset inn 70 prosent sannsynlighet for at Hellas misligholder halvparten av sine utestående lån innen 3 år (delvis tilbakebetaling til långiverne er ofte en løsning som velges ved statlig mislighold). Kanskje like alvorlig er at eurolandenes manglende handlekraft har spredt tvil om også Italia og Spania er i stand til finansiere de store underskuddene i markedet. Det er høyst tvilsomt om de øvrige eurolandene vil stille opp dersom Italia og Spania ikke får finansiering i markedet.

Det er i stor grad europeiske banker som sitter på lånene til de europeiske landene, og som dermed vil gå på store tap ved et mislighold. Et mislighold i ett land vil skape frykt for mislighold i andre land, og konsekvensene for bankenes balanser er dermed høyst uklar. Kursene på europeiske bankaksjer er når dette skrives tilbake på nivåene under finanskrisen. Prisen du i gjennomsnitt må betale for å forsikre deg mot bankkonkurser i Europa, er langt over nivåene under finanskrisen.

Eskaleringen av gjeldskrisen i eurolandene er ikke eneste grunnen til at aksjemarkedene har falt mye siden sommeren, og at det er store stressymptomer i finansmarkedene. Veksttallene har vært dårlige enn ventet. Lenge ble det forklart som en midlertidig effekt av stigende oljepriser og leveranseproblemer som fulgte jordskjelvet i Japan. Men nå virker det sannsynlig at det vi ser er en mer varig svekkelse. Svakere vekst forsterker de offentlige budsjettproblemene fordi dårligere vekst gir lavere skatteinntekter. For å bøte på det må landene stramme mer til noe som igjen rammer veksten. Også det politiske bråket rundt hevingen av gjeldstaket i USA bidro til fallet i markedene.

Mye kan tyde på at vi nå er inne i en negativ spiral. Fallende aksjekurser reduserer formuer og gjør forbrukene mer forsiktige. Bankene må betale mer for å hente inn penger, noe som slår ut i høyere utlånsrenter eller strengere kredittgivning særlig for bedriftene. De bedriftene som finansierer seg direkte i obligasjonsmarkedet må også betale en økt risikopremie.

Jeg har likevel mest tro på at vi unngår en hard nedtur, lik den vi så under finanskrisen. Speilbildet av den høye finansielle sparingen i privat sektor er svært lav etterspørsel etter kapitalvarer som biler, boliger, foretningsbygg og maskiner. Det er fall i denne typen etterspørsel som pleier å dra økonomien ned. Nå kan etterspørselsraten neppe falle mer, og på noen områder må etter hvert utskiftningsbehovet bli stort.

Videre tror jeg de landene som får lov til det, fortsatte holder igjen den finanspolitiske innstrammingen dersom det virkelig skulle gå ille. Med lov mener jeg land som kan finansiere seg i markedet. Den amerikanske staten låner nå på 10 år til 2 prosent rente. Skulle veksten svikte har de mulighet til finanspolitiske stimulanser, selv om det politisk kan bli vanskelig å få igjennom. At vi unngår en hard nedtur krever imidlertid at et eventuelt mislighold for eksempel i Hellas håndteres slik at vi ikke får en ny finanskrise hvor finanssystemet stopper opp.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS