Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Helge Stoveland er advokat ved advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers DA.

Utbytte eller tilbakebetaling av gjeld?

Skatteplanlegging dreier seg i stor grad om å velge den måten å innrette seg på som gir minst skatt. I noen tilfeller er skattyter litt for smart, slik at ligningsmyndighetene anvender ulovfestede gjennomskjæringsregler. At skattyter ikke alltid skal behandles som om han hadde valgt en skattemessig ugunstig måte å innrette seg på, kommer klart frem i en høyesterettsdom av 23. september i år.

av Per Helge Stoveland

Dommen gjaldt spørsmålet om det var grunnlag for å utbyttebeskatte en hovedaksjonær som hadde kjøpt en fordring på sitt selskap på «billigsalg», for så å få tilbakebetalt fordringens pålydende fra selskapet.

En aksjonær eide sammen med sin kone og sine barn samtlige aksjer i et eiendomsutviklingsselskap. Selskapet fikk økonomiske problemer som følge av fallet i eiendomsprisene på slutten av 1980-tallet. I 1990 ble det inngått en avtale mellom selskapet, banken og skattyteren. Selskapet forpliktet seg til å selge eiendommer til delvis dekning av bankens fordring, mens banken innvilget lettelser i rentebelastningen og avsto fra å inndrive gjelden i en periode. Avtalen ble misligholdt etter kort tid. De samme partene inngikk noen måneder senere en avtale som innebar en avvikling av gjeldsforholdet. Bankens tilgodehavende på ca. kr 8,5 mill. ble delvis dekket ved salg av eiendommer mv. En fordring på kr 112 500 skulle fortsatt betjenes av selskapet, og en udekket restgjeld på kr 2 695 000 ble gjort opp ved at aksjonæren etter forslag fra banken kjøpte fordringen for kr 250 000. Banken fikk dermed litt under 10 % dekning av fordringen.

Et alternativ for banken ville vært åettergi den del av fordringen som oversteg kr 250 000. Konsekvensen av dette ville vært at selskapet hadde mistet sin rett til å fremføre underskudd. Den gevinst som oppnås ved at en får tilbake mer for en fordring enn det en har betalt, er skattefri når fordringen ikke inngår i en næringsvirksomhet.

SELSKAPET GJENOPPSTOD

Selskapet kom etter hvert på fote igjen - slik at selskapet ble i stand til å betale tilbake gjelden på kr 2 695 000 til hovedaksjonæren, som altså hadde overtatt fordringen fra banken for kr 250 000. Dermed beholdt skattyteren retten til å fremføre underskuddet, samtidig som han mente at han oppnådde en skattefri gevinst ved innfrielsen av fordringen. Ligningsmyndighetene la imidlertid til grunn at bare kr 250 000 av utbetalingen til aksjonæren i skattemessig henseende kunne anses som tilbakebetaling av gjeld. Av det overskytende ble opprinnelig kr 250 000 ansett som lønn og resten som aksjeutbytte. Siden «aksjeutbyttet» ikke var besluttet utdelt i samsvar med aksjelovens regler, ble det ikke innrømmet såkalt godtgjørelsesfradrag for utbetalingen. Dermed mente ligningsmyndighetene at utbetalingen ble skattepliktig for aksjonæren. Etter klage til overligningsnemnda ble beskatningen fastholdt, men slik at hele beløpet ble utbytte og ingen del av beløpet ble ansett som lønn.

Ligningsmyndighetene mente at fordringen var verdiløs idet det ikke hadde vært mulig å få noen ekstern kjøper til å overta fordringen uten at også aksjene ble overført, og at realiteten var at banken etterga fordringen, mot at aksjonæren betalte kr 250 000. En slik ettergivelse måtte anses som en utbytteutdeling. Dessuten mente ligningsmyndighetene at kjøpet av fordringen ut fra en objektiv vurdering i det vesentlige måtte anses skattemessig motivert. Motivet for kjøpet måtte ha vært å unngå at retten til å fremføre underskudd gikk tapt, noe som vil skje hvis det ettergis gjeld.

IKKE UTBYTTEBESKATNING

Selv om også Høyesterett mente at de skattemessige fordelene ved kjøp av fordringen fremfor ettergivelse var fremtredende, fikk ligningsmyndighetene ikke medhold i sin argumentasjonen. Høyesterett avviste at reglene om utbytte fikk direkte anvendelse på forholdet. Dette må være basert på at betalingene etter sin form var innfrielse av gjeld og ikke utbetaling av utbytte. Den ulovfestede gjennomskjæringsregelen var heller ikke anvendelig. Et interessant trekk ved dommen er at førstvoterende ikke fant grunn til å ta definitivt stilling til om transaksjonens virkninger utover det skattemessige var tilstrekkelige til å utelukke gjennomskjæring, fordi transaksjonen ikke kunne anses å stride mot skattereglenes formål. Det siste omtales gjerne som et spørsmål om transaksjonen er illojal i forhold til skattereglenes formål. Formuleringen viser at selv om en skulle mene at transaksjonen var uten virkninger utover det skattemessige, var det i seg selv ikke nok til å foreta gjennomskjæring.

Det fremheves i dommen at tilbakebetalingen av lånet ville vært skattefri på bankens hånd om banken fortsatt hadde vært kreditor. Det samme ville utvilsomt ha vært tilfelle om fordringen var blitt solgt til noen andre til underpris. Det kunne ikke gjøre noen forskjell om det var hovedaksjonæren som kjøpte fordringen. Omsetning av fordringer til underkurs er helt legalt, og førstvoterende kunne ikke se noe til hinder for at et salg kunne skje til aksjonærene med samme fremtidige skattemessige virkninger som ved salg til andre. Selv om skattyteren kunne avgjøre om selskapet skulle drive videre, slik at fordringen kunne ha større verdi for ham enn for andre, kunne dette ikke tillegges betydning. Skattyteren måtte kunne overta fordringen til pålydende eller til underkurs, med de skattemessige konsekvenser det måtte få for ham.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS