Magma topp logo Til forsiden Econa

Førsteamanuensis Ove Jakobsen er dr.oecon fra NHH 1989 og cand philol med filosofi hovedfag fra UiB 1991. Han arbeider nå som førsteamanuensis ved Siviløkonomutdanningen i Bodø.

Verdikonflikter og myten om verdinøytrale økonomiske beslutninger

Interessen for etikk har vært økende i de senere år, også innenfor næringslivet. En del av forklaringen på denne utviklingen kan knyttes til at bedriftsledere stadig oftere blir stilt til ansvar for handlinger som blir oppfattet som uetiske av folk flest. Mange oppfatter det som svært uanstendig at lønningene til allerede høyt gasjerte ledere øker dramatisk, samtidig som de samme lederne oppfordrer de ansatte til å vise moderasjon og måtehold. Den samme kritikken blir reist mot bedrifter som tilbyr toppledere «fallskjermer» på flere 10-talls millioner kroner. Bedrifter som slipper ut stoffer som er til skade for miljøet, for å unngå kostnader i forbindelse med rensing eller omlegging av produksjonsprosessen, blir kritisert ut fra et miljøetisk perspektiv. Kritikk, med utgangspunkt i global-etisk ansvarlighet, blir rettet mot bedrifter som driver utstrakt handel med land som bryter menneskerettighetene. De nevnte eksemplene viser at etiske problemer ofte aktualiseres i situasjoner der det oppstår konflikt mellom ulike sett av verdier. Som regel dreier det seg om en dissens mellom bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål og verdier som for eksempel «rettferdighet», «bærekraftig utvikling» eller «menneskerettigheter».

En viktig forklaring på at næringslivet har mangelfull kompetanse i å behandle problemstillinger der det oppstår konflikt mellom ulike verdier, er at høyskoler og universiteter som tilbyr studier innenfor økonomiske fagområder, tradisjonelt har prioritert problemstillinger i tilknytning til informasjonsinnsamling og -bearbeiding på bekostning av analyse av verdispørsmål. Det første skritt på veien med å forbedre denne situasjonen innebærer at verdier og etiske normer blir diskutert eksplisitt på linje med andre sentrale problemstillinger.

I denne artikkelen argumenterer jeg innledningsvis for at informasjon og verdier i prinsippet inngår som nødvendige forutsetninger for alle beslutninger. Diskusjonen er et bidrag til å avkrefte myten om «objektive» eller «verdinøytrale» økonomiske beslutninger. Deretter begrunner jeg en påstand om at økonomiske beslutninger bygger på et nytteetisk fundament. I det tredje avsnittet viser jeg at mange av de etiske konfliktene næringslivet står overfor, best kan løses dersom verdigrunnlaget blir uttrykt eksplisitt og belyst ut fra flere etiske posisjoner. Artikkelen blir avsluttet med en kort gjennomgang av noen sentrale problemstillinger i forbindelse med den praktiske håndteringen av etiske problemstillinger.

BESLUTNINGER, INFORMASJON OG VERDIER

I det følgende argumenterer jeg for at økonomiske beslutninger aldri kan være verdifrie eller objektive, ettersom det i prinsippet er umulig å prioritere ulike handlingsalternativer bare med utgangspunkt i informasjon. For å avgjøre om ett alternativ er bedre enn et annet, er det nødvendig å relatere sammenligningen til et sett verdier. Figur 1 illustrerer forholdet mellom informasjon og verdier. Langs den ene aksen blir det trukket et skille mellom «mangelfull» og «tilstrekkelig» informasjon. Inndelingen representerer en sterk forenkling av et kontinuum som strekker seg fra totalt fravær av informasjon til fullstendig informasjon. Den andre aksen trekker et skille mellom et «ubegrunnet» og et «velbegrunnet» verdigrunnlag. Denne inndelingen representerer en tilsvarende forenkling fordi det i virkeligheten er en glidende overgang mellom ytterpunktene. Som illustrasjon av sammenhengen mellom informasjon og verdier har forenklingene imidlertid liten betydning.

figur

Figur 1: Beslutninger, informasjon og verdier

Ved å skille mellom informasjon og verdier gir figur 1 følgende kombinasjonsmuligheter.

Mangelfull informasjon og ubegrunnet verdigrunnlag

Beslutninger som bygger på mangelfull informasjon og et ubegrunnet verdigrunnlag, kan karakteriseres som «tilfeldige», ettersom beslutningstakeren verken har kunnskap om de ulike handlingsalternativene eller hvilket verdigrunnlag alternativene sammenlignes med.

Sannsynligvis er det ikke urimelig å hevde at noen beslutninger innenfor økonomisk sektor blir tatt på et slikt sviktende grunnlag. En forklaring på at beslutninger kan plasseres i denne kategorien, er at mange bedrifter verken har ressurser eller kompetanse til å skaffe pålitelig og relevant bakgrunnsinformasjon - eller til å reflektere over verdigrunnlaget før beslutninger fattes. En annen forklaring er at beslutningene ofte må tas så raskt at det verken er tid til å samle inn og bearbeide tilstrekkelig informasjonen eller til å utarbeide et velbegrunnet verdifundament.

Tilstrekkelig informasjon og ubegrunnet verdigrunnlag

Beslutningstakere som bruker store ressurser på å innhente og bearbeide informasjon uten at verdigrunnlaget blir viet særlig stor interesse, kan plasseres i denne kategorien.

Som tidligere nevnt er en viktig forklaring på at svært mange økonomiske aktører følger en slik praksis, at de gjennom lange økonomistudier er lært opp til å prioritere informasjonsinnsamling og -bearbeiding, og at de lever med myten om at økonomiske beslutninger er «objektive» eller «verdinøytrale». (Jeg skal senere komme tilbake til hvilke verdier som ligger innbakt i økonomisk teori.)

Utfallet av beslutninger som blir tatt på et slikt informasjonsfokusert grunnlag, kan ofte komme i konflikt med aksepterte etiske holdninger i samfunnet. En viktig årsak til at slike etiske konflikter oppstår, er at den etiske refleksjon har vært mangelfull på forhånd. Ettersom beslutningene blir tatt med utgangspunkt i et implisitt verdigrunnlag, er det sterkt misvisende å hevde at denne typen beslutninger er verdinøytrale eller objektive; det er mer riktig å betegne dem som etisk ubevisste.

VELBEGRUNNEDE VERDIER OG MANGELFULL INFORMASJON

Beslutningstakere som fokuserer på det verdimessige grunnlaget uten tanke for de praktiske konsekvensene, kan betegnes som «virkelighetsfjerne idealister». Denne typen beslutningstakere har i liten grad hatt mulighet til å etablere seg i et konkurransebasert næringsliv. Det er imidlertid mulig å finne dem igjen innenfor offentlig sektor og i ulike organisasjoner. Miljøaktivister som alltid mener at de mest «miljøvennlige» handlingsalternativene bør velges uavhengig av andre «omkostninger», er et typisk eksempel på denne typen beslutningstakere.

VELBEGRUNNEDE VERDIER OG TILSTREKKELIG INFORMASJON

For å løse de etiske problemene næringslivet står overfor, argumenterer jeg for at beslutninger i størst mulig grad bør bygge på et balansert forhold mellom informasjon og verdier. For å utvikle den nødvendige kompetansen hos beslutningstakerne er det nødvendig å avlive myten om «verdifrie og objektive» beslutninger, og i stedet innlede en konstruktiv tverrfaglig diskusjon der de ulike økonomiske disiplinene kommer i dialog med den filosofiske refleksjonen omkring verdier og etiske spørsmål. Poenget er at etisk refleksjon må integreres i økonomisk teori. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å behandle de to problemområdene isolert.

I det neste avsnittet argumenterer jeg for at økonomisk teori har mange fellestrekk med nytteetikk. Økt bevisstgjøring om de problemene nytteetikken står overfor, er sentralt dersom en ønsker å forstå de verdikonfliktene som kan aktualiseres gjennom beslutninger innenfor økonomisk sektor.

ØKONOMI OG NYTTEETIKK

En akseptert definisjon av økonomi er at den skal bidra til at begrensede ressurser blir forvaltet på en effektiv og rasjonell måte til beste for alle menneskene i samfunnet. Økonomiske beslutninger har dermed som formål å sørge for at den totale «nytten» av ressursene blir så høy som mulig. En bør dermed velge de handlingsalternativene som gir den høyeste nytten både for de impliserte aktørene og for samfunnet som helhet.

En tilsvarende fokusering på nytte som grunnleggende verdi finner vi igjen innenfor utilitarismen. Utilitarismen er en moralfilosofisk tradisjon som argumenterer for at det gode eller nyttige bestemmer hva som er etisk riktig. Sterkt forenklet vil det si at en handling bestemmes ut fra nytten av konsekvensene. Utilitarismen hevder at en handling eller en regel etisk sett er riktig hvis den frembringer en større mengde nytte enn de aktuelle alternativene - alle berørte parter tatt i betraktning.

Utilitarismen og økonomisk beslutningsteori har en tilsvarende tilnærming til selve beslutningsprosessen. For det første er det nødvendig å skaffe oversikt over hvilke handlingsalternativer som er aktuelle. Deretter bør en kartlegge hvilke konsekvenser de aktuelle alternativene har (hvordan de påvirker lykken, trivselen, velferden til de berørte aktørene). Til slutt velger en det alternativet som i sum gir de beste konsekvensene.

Selv om forutsetningen om at nytte representerer den høyeste verdi, er felles for utilitarisme og økonomi, er det en viktig forskjell mellom de to fagområdene. Mens diskusjonen omkring nyttebegrepet har stått sentralt innenfor utilitarismen de siste nesten 200 år, har verdigrunnlaget i liten grad blitt gjenstand for en tilsvarende diskusjon innenfor økonomien. Det kan derfor være interessant å kommentere noen eksempler på aktuelle problemstillinger innenfor utilitarisme som er relevant innenfor økonomi.

Utilitarismen er kritisert fordi den ikke gir grunnlag for å avgjøre hvilken handling som faktisk gir den høyeste nytten for de impliserte aktørene. Det kan ofte være vanskelig å avgjøre hvilke konsekvenser som følger av de ulike handlingsalternativene. Innenfor økonomi er det akseptert at det å fatte beslutninger alltid er forbundet med usikkerhet. Det innebærer at det verken er mulig eller ønskelig å bruke ressurser for å avklare alle tenkelige konsekvenser av et handlingsalternativ. Det kan også være problematisk å avklare hvem som skal betraktes som impliserte aktører. At beslutninger i næringslivet skal ta hensyn til for eksempel ansatte og kunder, i tillegg til eierne, er det utbredt enighet om. Hvilke andre berørte aktørgrupper som skal trekkes inn i beslutningene, er det vanskeligere å avgjøre.

Utilitarismen blir også kritisert fordi det er vanskelig å sammenligne ulike former for nytte og lyst. Uten et enhetlig måleinstrument for nytte kan det være vanskelig å avgjøre hvilke alternativer som er best. Innenfor økonomien er dette problemet løst ved at nytten blir regnet om i markedspriser (reelle eller fiktive). Selv om monetariseringen av nytte fungerer i mange situasjoner, finnes det tilfeller der verdier ikke kan transformeres til penger uten å gå tapt. En venn som er «kjøpt og betalt», kan for eksempel ikke betraktes som en «egentlig venn».

Et annet problem som er knyttet til prioriteringer av handlingsalternativer med basis i nytte, er behovet for å diskontere fremtidig nytte. For å få sammenlignbare størrelser er det nødvendig å beregne «nåverdien» til de ulike handlingsalternativene. Ettersom en slik beregning forutsetter en prosentvis nedskrivning av fremtidige inntekter og utgifter, vil alt som ligger langt frem i tid, telle mindre enn det som ligger nært frem i tid. Dette er ikke noe alvorlig problem så lenge det gjelder innenfor et enkelt individs livsløp. Det er ikke problematisk at jeg velger å få 500 kroner i dag istedenfor 1000 kroner om ett år. Det blir et etisk problem i det øyeblikk jeg hevder at det er bedre at dagens mennesker lever i materiell velstand, enn at kommende generasjoner får tilfredsstilt sine behov. Verken utilitaristisk nytteteori eller økonomisk teori klarer å unngå denne typen problemer.

En annen type kritikk som er blitt rettet mot nytteetikk, og som også rammer økonomi, er muligheten for at noen kan bli ofret for å øke den aggregerte nytten. Det er med andre ord ikke sikkert at de handlingsalternativene som gir den høyeste aggregerte nytten, samtidig tar hensyn til enkeltindivider som blir berørt på en negativ måte. Tvert imot er det som regel fornuftig å bruke ressursene der de gir de beste resultatene, for å oppnå en høyest mulig aggregert nytte.

De svakeste gruppene vil dermed ha en tendens til å falle utenfor. Betegnelsen _-samfunnet viser til en situasjon der samfunnets totale velferd blir høyest dersom 1/3 av befolkningen faller utenfor de sosiale støtteordningene. Det er dermed riktig å hevde at nytteetikken (og dermed økonomien) prioriterer aggregert nytte fremfor rettferdighet (mindretallet kan ofres for flertallet).

VERDIKONFLIKTER OG ØKONOMI

Til slutt argumenterer jeg for at mange av de verdikonfliktene som kan oppstå i kjølvannet etter nytteorienterte økonomiske beslutninger, kan analyseres og løses gjennom alternative etiske innfallsvinkler.

Som eksempel på et slikt alternativ har jeg valgt pliktetikk. Begrunnelsen for valget er at utilitarisme og pliktetikk representerer motpoler innenfor etisk teori, samtidig som de har flere likhetstrekk. Begge er for eksempel opptatt av verdier og normer med relevans for beslutninger.

I motsetning til utilitarismen blir det innenfor pliktetikken argumentert for at rettferdighet representerer den høyeste verdi. Det rettferdige bestemmer dermed hva som er etisk riktig. I stedet for å foreta en prioritering med utgangspunkt i en vurdering av hvor nyttige konsekvensene er, hevder pliktetikken at de handlingene som er rettferdige, bør foretrekkes.

En annen forskjell mellom utilitarisme og pliktetikk er at mens utilitarismen fokuserer på de konsekvensene som følger av en handling, er pliktetikerne mer opptatt av de intensjonene som går forut for handlingen. Det er med andre ord beslutningstakerens intensjon som avgjør handlingens etiske nivå.

For å avgjøre hvilke handlinger som er mest rettferdige, er det ifølge pliktetikken nødvendig å ta utgangspunkt i gyldige normer. Pliktetikerne argumenterer for at etikkens viktigste oppgave er å bidra til å utvikle prosedyrer for å avgjøre hvilke prinsipper og verdier som er gyldige. Ettersom pliktetikk argumenterer for at normene skal bestemmes gjennom fornuften, blir moral et rasjonelt spørsmål. (Innenfor utilitarismen var moral et empirisk spørsmål knyttet til kartleggingen av nytten av konsekvensene.)

Det finnes flere ulike retninger innenfor pliktetikken som begrunner ulike prosedyrer for å begrunne gyldige normer. Som et eksempel på en slik prosedyre har jeg valgt testen med det kategoriske imperativ. Det kategoriske imperativ representerer en fremgangsmåte som i prinsippet kan brukes for å avgjøre alle typer etiske problemer.

Det finnes to ulike formuleringer av det kategoriske imperativ som begge gir mening i en økonomisk kontekst. Den første stiller krav om at de normer (eller maksimer) som legges til grunn for å velge mellom ulike handlingsalternativer, skal være universaliserbare. Prinsippet kan formuleres på følgende måte: «Du skal handle slik at du kan ønske at maksimen for handlingen skal gjøres til en allmenn lov».

Anvendt på økonomiske beslutninger impliserer denne formuleringen at de beslutninger vi fatter, skal bygge på prinsipper som vi virkelig ønsker at alle de andre aktørene på markedet (konkurrenter, kunder, leverandører, myndigheter m.m.) også følger. Alle former for «løgn og bedrag» vil dermed i prinsippet bli bannlyst innenfor næringsvirksomhet, ettersom ingen - i hvert fall på lang sikt - er tjent med at tilliten mellom aktørene svekkes. Tvert imot blir stadig flere klar over at markedsøkonomien som økonomisk system faktisk forutsetter at aktørene har en gjensidig tillit til hverandre som er basert på pliktetisk begrunnelse. Eksemplene ovenfor om skyhøye lederlønninger og overdimensjonerte fallskjermer er eksempler på handlinger som kan bidra til å bryte ned tilliten mellom aktørene på markedet, fordi de oppleves som urettferdige for folk flest.

Den andre formuleringen av det kategoriske imperativ sier at «du skal aldri bruke andre mennesker bare som et middel for å nå egne mål». I tillegg til at samhandling mellom ulike aktører på markedet har en instrumentell verdi i relasjon til ulike mål, innebærer formuleringen at alle mennesker har en iboende verdi som alltid skal respekteres. Eksemplet som omhandler bedrifter som driver handel med land som bryter menneskerettighetene, kan analyseres med utgangspunkt i denne formuleringen av det kategoriske imperativ. Prinsippet innebærer at økonomiske lønnsomhetsmål må underordnes respekten for menneskenes mest fundamentale rettigheter. Alle mennesker har alltid og i alle sammenhenger en egenverdi som innebærer at ingen kan reduseres til bare å være midler for bedriftens mål.

Problematikken omkring bruk av barnearbeid kan også analyseres ut fra et pliktetisk perspektiv. Mange kritikere har hevdet at bedrifter som tilbyr produkter der barnearbeid blir benyttet på et eller annet trinn i produksjonsprosessen, står i fare for å redusere mennesker til kun å være midler for å nå bedriftsøkonomiske mål. Spørsmålet er med andre ord om arbeidernes «menneskerettigheter» blir fortrengt til fordel for mulighetene til kortsiktig profitt.

Pliktetikken er kritisert fordi den legger for stor vekt på menneskenes evne og vilje til å gi fornuftige begrunnelser for all atferd. Mange hevder at emosjoner og impulser også har en viktig plass i menneskenes liv. I tillegg er det vanskelig å avgjøre hvordan prinsippene skal anvendes i praktiske situasjoner, som ofte er svært komplekse. Selv om det i prinsippet ikke er riktig å bruke barn i produksjonen, kan alternativet til barnearbeid i noen tilfeller være mer negativt for de berørte familiene.

Selv om vi godtar at vi bør prioritere løsninger i tråd med det kategoriske imperativ i situasjoner der andre mennesker blir berørt, er det ikke sikkert at det enkelte individ på egen hånd er i stand til å avgjøre hvilke normer som er gyldige innenfor et sosialt fellesskap. Diskursetikk, som er en alternativ retning innenfor pliktetikk, argumenterer for at alle impliserte aktører bør være med å bestemme hvilke normer som skal legges til grunn for mellommenneskelig atferd.

Et annet problem innenfor pliktetikken er at det kan være vanskelig å løse normkonflikter. Noen ganger vil en havne i situasjoner der to gyldige normer leder til motstridende konklusjoner. Hva bør en bedriftsleder for eksempel gjøre i en situasjon der det å gi fullstendig informasjon i en bestemt sak kan føre til at bedriften mister tillit i markedet, slik at mange mennesker blir arbeidsledige og eierne taper aksjekapitalen?

Som nevnt tidligere består utfordringen i dag i å bevege beslutningstakere innenfor næringslivet i retning av rute 4 i figur 1. Det innebærer at informasjonssøking og etablering av et verdifundament bør skje som en helhetlig prosess. Med basis i et velbegrunnet verdifundament er det mulig å definere klarere grenser for hvilke alternativer som bør utredes, og hvilken type informasjon som er påkrevet. Omvendt vil god informasjon om beslutningssituasjonen bidra til at potensielle verdikonflikter kommer frem i lyset og kan behandles i forkant av beslutningen.

PRAKTISK HÅNDTERING AV ETISKE SPØRSMÅL

Erfaringer viser at det er viktig at de ansatte i bedriften deltar i prosessen med å etablere et etisk fundament. Aktiv deltakelse resulterer i at de ansatte blir mindre fremmedgjorte i forhold til bedriftenes verdigrunnlag, og dermed øker sannsynligheten for at de etiske verdiene får innflytelse på den konkrete planleggings- og beslutningsprosessen. Det er viktig å understreke at arbeidet med etikk er en pågående prosess. Det vil si at det ikke er hensiktsmessig å vedta et etisk manifest som ikke er i en løpende «dialog» med de menneskene som blir bundet av verdiene og normene.

Selv om innholdet i den etiske dialogen kan omfatte en rekke ulike problemstillinger, er det særlig tre hovedområder som står sentralt. For det første er det nødvendig å ta stilling til hvem som er ansvarlig for de beslutninger som blir tatt («det etiske subjekt»). Det etiske subjekt kan være det individet som fatter beslutningen, en overordnet eller bedriften. I visse sammenhenger er det også mulig å tillegge det etiske ansvar til personer eller organisasjoner utenfor bedriften.

For det andre er det viktig å bestemme hvem det etiske subjekt er ansvarlig overfor («det etiske objekt»). Selv om det nærmest er innlysende at det etiske subjekt er ansvarlig overfor mennesker som blir direkte berørt av bedriftens handlinger (innbefattet egne ansatte), kan det av og til være vanskelig å definere det etiske objekt konkret. Ulike interessentmodeller i bedriftsøkonomisk litteratur gir en pekepinn på hvilke aktørgrupper som er knyttet til bedriften. I den moralfilosofiske debatt blir det ofte hevdet at det etiske subjekt også kan være ansvarlig overfor personer som bare blir berørt indirekte. Dette gjelder for eksempel tiltak som har langsiktige virkninger som først og fremst vil berøre livsbetingelsene til mennesker som befinner seg langt borte fra bedriften - i tid (kommende generasjoner) og rom (fjerne land). Det er viktig at beslutningstakerne i bedriften opparbeider erfaring med å definere og analysere denne typen problemstillinger. Det er også et spørsmål om det etiske subjekt kan være ansvarlig overfor andre levende vesener enn mennesker. Er det rimelig å tillegge bedriften et moralsk ansvar for handlinger som fører til skade på planter, dyr eller økosystemer?

Den tredje hovedkategorien av spørsmål som må diskuteres i arbeidet med å etablere et verdimessig fundament for bedriftens beslutninger, er knyttet til det å definere og konkretisere de verdiene og normene som skal bestemme forholdet mellom bedriften og de etiske objektene. Som nevnt tidligere er det rimelig å ta utgangspunkt i at økonomisk virksomhet skal bidra til å øke den aggregerte nytten i bedrift og samfunn. For å avklare hvilke handlingsalternativer som gir den høyeste nytten, er det hensiktsmessig å lage en oversikt over hvordan det etiske objekt blir berørt av det aktuelle tiltaket.

Et viktig element i den etiske debatten er å kartlegge potensielle konflikter mellom ulike typer verdier. Et av de viktigste og vanskeligste spørsmålene består i å avgjøre hvilke verdier som bør tillegges høyere prioritet enn bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål. Dersom det skal være mulig å initiere en praksis som i gitte situasjoner prioriterer verdier begrunnet i for eksempel «det kategoriske imperativ», er det svært viktig at beslutningstakerne føler seg trygg på at hele bedriften støtter verdistandpunktet.

Selv om diskusjonen mellom nytte- og pliktetikerne har lange tradisjoner, er det hensiktsmessig å se de to retningene innenfor etikk i sammenheng når det gjelder økonomiske beslutningssituasjoner. Eksemplene ovenfor viser at beslutninger som ensidig er basert på (kortsiktig) nyttemaksimering, ofte kommer i konflikt med verdier som av mange mennesker blir prioritert foran nytte. Det er derfor av sentral betydning at beslutningstakere i næringslivet utvikler kompetanse i å gi holdbare begrunnelser for hvilke verdier som bør prioriteres i ulike situasjoner. En slik verdiforankring gjør det i neste omgang mulig å identifisere situasjoner der nyttetenkningen støter mot andre verdier med en høyere prioritet.

Med utgangspunkt i dette resonnementet er det meningsfullt å definere etisk kompetanse som teoretiske og praktiske ferdigheter i å behandle grunnleggende verdispørsmål. Det er med andre ord ikke slik at den som har etisk kompetanse, sitter inne med svarene på hva som er rett og galt. I stedet for å legitimere moralisme, skal etisk kompetanse bidra til å øke bedriftens evne til å definere og behandle verdispørsmål på en adekvat måte. Etisk kompetanse skal med andre ord bidra til at bedriften tar beslutninger med basis i et balansert forhold mellom informasjon og verdier.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS