Magma topp logo Til forsiden Econa

Karl-Fredrik Tangen er utdannet samfunnsgeograf fra Universitetet i Oslo. Han er førstelektor og underviser i forbrukersosiologi, kommunikasjon, PR, metode og medier på Markedshøyskolen. Tangen er skribent i Dagens Næringsliv og foredragsholder. Han har tidligere jobbet i reklamebyrået Bates, og er nå partner i selskapet BTF målgruppeinnsikt.

Å tenke med penger

Tangen_Karl_Fredrik_14_fmtSammendrag

Penger representerer det motsatte av privatsfæren og er helt sentrale i privatsfæren. Penger er grunnlaget for manges makt, og samtidig er det viktig for mange med makt at det virker som om de motiveres av noe mer moralsk enn pengebegjær. Med den moderne verden, der lønnsarbeid, vareøkonomi og marked ble sentrale elementer, kom penger mer inn i folks liv. Samtidig ble skillet mellom arbeidsliv og privatliv et ideal, og penger ble brukt som arketypen for det kalkulerende, kommersielle, kyniske som truer det omsorgsfulle, uselviske og oppriktige i familien. Mennesker tenker med penger både for å markere moralske hierarkier og for å diskutere sosiale relasjoner. Mens det er lite å gjøre med kreftene i den uforutsigbare mektige globale økonomien, er de moralske diskusjonene om mennesker og penger en beskyttelse mot å la pengenes verdi bli målestokken for menneskers kvaliteter og hva som er viktig i livet.

Å tenke med penger

Tenkt deg at du har ti tusen kroner og skal kjøpe deg sykkel for fem tusen og betale regninger for fem tusen. Halvparten av pengene har du fått i gave fra faren din, og halvparten er utbetalt som lønn. Hvilke penger vil du bruke til regninger, og hvilke til sykkel? For de fleste er svaret at lønn går til regninger. For penger, som jo med samme valuta og pålydende skal ha akkurat samme verdi, får også egenskaper avhengig av hvordan de er ervervet.

Penger har verdi fordi de blir akseptert som et tegn på verdi, de står for noe utenfor seg selv og representerer en verdi som vil aksepteres av andre, og en verdi som støttes av en institusjon. I denne teksten vil jeg vise at penger er «gode til å tenke med». Dette er en innsikt fra sosialantropologien med utgangspunkt i Claude Lévi-Strauss, som forsket på myter og viste at dyr ikke bare var gode å spise, men også gode til å tenke med. Dyrene i indianernes myter ble brukt for å forstå de sosiale relasjonene i indianersamfunnene. Denne påstanden er fulgt opp av Mary Douglas, som demonstrerer hvordan mat «er godt å tenke med» (Douglas 1996), og dessuten hvordan forbrukervarer er gode å tenke med (Douglas 1979). Den historisk orienterte antropologen Jack Weatherford (1997: 43) mener i sin bok om pengenes historie at det også er slik med penger: «The metaphorical quality gives it a focal role in the organization of meaning in life. Money represents an infinitely expandable way of structuring value and social relationships – personal, political, and religious as well as commercial and economic.»

Jeg vil vise at egenskapene som gjør penger egnet til å settes inn i regnskap og til å betale skatt med må underkommuniseres og motvirkes i mange situasjoner der mennesker også står i ikke-økonomiske relasjoner til hverandre eller diskuterer moral og penger samtidig. En viktig kilde er arbeidet til sosiologen Viviana Zelizer. Hvordan penger, den universelle kvantitative målestokken for verdi og bytte, får kvalitative egenskaper, er et gjennomgående tema i hennes forskning. Hun har gjennom flere bøker demonstrert at når penger flettes mer inn i folks liv, får de også kvaliteter som nærmest er motsatt av det objektive upersonlige som gjør penger så effektiviserende og praktiske, men også kritiserte.

Penger som sentrale for moderne mennesker

I boka The Market Society drøfter sosiologene Don Slater og Fran Tonkiss (2001) om det er mulig å kalle samfunnet i dag markedssamfunnet. De konkluderer på den ene siden med at det er nyttig for å forstå mye av det som har skjedd de siste århundrene, å se hvordan økonomi og sosiale relasjoner er organisert ved hjelp av forskjellige markeder, men på den andre siden konkluderer de med at det både er stor variasjon i det som kan kalles markeder, og at markeder utfordres og settes til side på måter som gjør at betegnelsen markedssamfunnet er uegnet som et overgripende begrep.

Et markedspreget samfunn kan stå som motsatsen til samfunn preget av selvhusholdning, av redistribusjon og bytte. Men mentalhistorisk er det mulig å sette markedslogikken opp mot æreslogikken. Historikeren Arnfinn Nedkvitne beskriver hvordan ære var dominerende for selvforståelse og sosiale relasjoner i vikingtidens Norge, og sosiologen Pierre Bourdieu har sett på hvordan den berbiske folkegruppa kabylene ble dratt inn i pengeøkonomien på 1960-tallet og konflikten mellom den gamle æreslogikken og den nye markedslogikken (Nedkvitne 2011, Bourdieu 2000). Etnologene Jonas Frykman og Orvar Löfgren tar i boka Det kultiverte mennesket perspektivet til den historisk orienterte sosiologen Norbert Elias til Sverige når de beskriver «siviliseringen» av «det moderne mennesket». Ved å se på endringer i det svenske samfunnet demonstrerer de hvordan markedslogikken er en del av en todeling der privatsfæren skilles ut fra det som hører markedet til. De beskriver blant annet hvordan den moderne måten å tenke rundt verden på spredte seg utover 1800-tallet: «Generelt kan en si at en av de viktigste grunnstrukturene i det samfunnssystemet som langsomt ble bygget opp i løpet av 1800-tallet, er motsetning mellom produksjon og ikke-produksjon, mellom arbeid og fritid» (Frykman og Löfgren 1994: 24). Dette skillet er for eksempel skillet mellom hjemme (fritid) og jobb (arbeid) og mellom «ekte» relasjoner og lønnsrelasjoner. Forståelsen av penger er, som jeg vil vise videre i teksten, gjerne at penger reduserer menneskelige relasjoner, og at det derfor trengs noe utenfor pengene. Slater og Tonkiss (2001: 26) gir en beskrivelse av hva pengenes inntog knyttes til, som viser en slik forståelse: «In general, moneratization is bound up with two critical developments that are equally definitive of a market society: depersonalization, and the increase of calculation and quantification.» Diskusjonen som følger, vil vise at det også er prosesser som virker der mennesker forsøker å redusere det upersonlige og kalkulerende ved pengenes plass i sosiale relasjoner.

Penger som objektiv universell målestokk

Oppmerksomheten rundt pengenes sosiale egenskaper, et perspektiv som løftes fram av sosiologen Zelizer, bryter med den dominerende forståelsen av penger. Sosiologen Georg Simmel med boka The philosophy of money fra 1900, et referanseverk for de samfunnsvitenskapelige tekstene om penger, er blant dem hun konfronterer. Han trekker fram penger som typisk for den moderne vitenskapelige måten å tenke på: «Within the historical-psychological sphere, money by its very nature becomes the most perfect representative of a cognitive tendency in modern science as a whole: the reduction of qualitative determinations to quantitative ones.» (Simmel 2004: 298) En slik beskrivelse av penger er beslektet med hvordan Karl Marx i Kapitalen, i 1867, knyttet penger til fremmedgjøring i den forstand at mennesker ikke blir fortrolige med produksjonsprosessene de er en del av. En årsak er at penger, og dermed at varer byttes mot penger og ikke mot andre varer, skjuler sammenhengen mellom den enes og den andres arbeid. Så arbeid mot lønn og kjøp av varer for penger framstår som to atskilte prosesser, mens de i realiteten er to sider av samme sak (Marx 1976: 201 ff.) Det Marx vil vise i sin analyse, er at grunnlaget for kapitalismen er en samfunnsmessig relasjon der noen tjener penger på andres arbeid, og han vil vise at disse prosessene er skjult, og at samfunnsforholdene «blir ytterligere mystifisert når pengene kommer inn i bildet og alt uttrykkes som priser» (Fine og Saao-Filho 2009: 38).

Forståelsen av penger som et generalisert uttrykk der kvalitative behov får kvantitative uttrykk, er også typisk i økonomifaget. En betingelse for at penger kan betraktes som en slags universell måleenhet, er at behov er kvantitative: «Money, as representing general purchasing power, is so much the best measure of motives that no other can compete with it», skriver økonomen Alfred Marshall (sitert i Zelizer 1997: 9). En annen av grunnleggerne av moderne økonomisk vitenskap, John Bates Clark, skriver at det er menneskers streben etter velstand som er grunnlaget for økonomi som vitenskap: «In all stages of social development the economic motives that actuate men remain essentially the same. All men seek to get as much net service from material wealth as they can. The more wealth they have, other things remaining the same, the better off they are, and the more personal sacrifice they are compelled to undergo in the securing of the wealth , the worse off they are» (Clark 1915: 38). Når pengebeløp måler individuelle behov, representerer samme beløp like behov og høyere pengesummer sterkere behov.

Pengers universelle kvaliteter kan altså danne grunnlag både for å kritisere pengers rolle i samfunnet og for et matematisk orientert økonomifag. Pengenes objektive egenskaper blir også løftet fram som noe som muliggjør nedbryting av låste sosiale hierarkier. I sin bok om pengenes historie vektlegger antropologen Jack Weatherford hvordan de store mengdene gull og sølv fra latinamerikanske kolonier dannet grunnlag for mer penger, og dermed for en mer utbredt pengeøkonomi, vareprodusenter og handelsmenn. Dette bidro til å bryte ned det føydale systemet basert på arvede privilegier og eiendomsrett til arvet og erobret land: «Now men without title, grant or land had more money to spend than had the old aristocrats … the rising aristocrats found themselves able to buy large amounts of land that did not need to be seized in warfare» (Weatherford 1997: 107). Så den rangeringen det åpner for når mer penger er mer makt, er ikke bare en rangering som går på bekostning av likeverdige relasjoner, men en rangering som går på bekostning av føydale, låste, sosiale hierarkier. Når «penger er blinde», kan de rive ned sosiale hierarkier som det er et framskritt å bli kvitt.

Analyser som viser til penger som universelle og upersonlige, er ikke nok for dem som vil forstå pengenes rolle i samfunnet. Penger har det Zelizer (1997) kaller social meaning, penger brukes til å tenke med, og ikke bare til kjøp og salg.

Penger som bærere av moral

At penger er forskjellige avhengig av hvordan de er ervervet, er en del av folketroen. Penger kan for eksempel være «skitne». Zelizer viser til forskningen på prostituerte utført av kriminologene Liv Finstad og Cecilie Høigård når hun skal eksemplifisere dette (Høigård og Finstad 1993, Zelizer 1997). De prostituerte forteller at pengene tjent på prostitusjon «brenner i lomma» og brukes på rus og klær, mens pengene de får i trygd, budsjetteres nøye og brukes til husleie og andre regninger. Zelizer trekker også fram hvordan gjengmedlemmer i Philadelphia gir penger de har fått av moren sin, til kirka, men ikke vil gi «bad money» tjent på tyveri.

Dommen over pengers kvalitet faller ikke bare over egne penger. Andres penger kan også være negativt ladet. I forbindelse med at Statoil deler ut en pris til popband som en del av musikkfestivalen By:larm, har det kommet kritikk fra musikere som hevder at prisen, rettet mot uetablerte band, brukes til å «grønnvaske» Statoil: «Men når pengene kommer fra miljøverstingen StatoilHydro, og med en haug av betingelser for hva mottakeren av stipendet må stille opp på, og hva de kan og ikke kan uttale seg om, så begynner det å lukte dårlig av hele stipendet» (Herning og Innset 2009).

Et dagsaktuelt tema er synet på penger som er tjent ved finansielle aktiviteter. Finanssfærens penger ser ut til å være mer uglesett enn gangsteres om dagen, som når aksjonistene på Wall Street protesterer mot finanssfærens makt og skriver: «Tell the special interests to get out of Washington and take their special interest money with them.» (http://occupywallst.org/article/enacting-the-impossible/ Lesedato 31.10)

Finanskrisen ligger bak at det er i disse dager det demonstreres på og mot Wall Street, men kritikken er ikke ny. I 1921 skrev den norskættede sosiologen og økonomen Thorstein Veblen boka The Engineers and the Price System. Der gyver han løs på finansfolk, som i hans øyne snylter på verdiene som er skapt av teknologer. Han spår at teknologene vil bli bevisste at det finnes en teknologklasse, og at de vil tilkjempe seg sin rettmessige kontroll over produksjonen og avsløre hulheten i finansfolkenes profitt og administrasjon: «To these men who are trained in the stubborn logic of technology, nothing is quite real that cannot be stated in terms of tangible performance; and they are accordingly coming to understand that the whole fabric of credit and corporation finance is a tissue of make-believe.» (Veblen 2009: 86, om Veblen se Odner 2005)

Penger fra finans kan forstås som basert i et falskt bilde av virkeligheten, og når de blir brukt til å påvirke politisk, er de «særinteressepenger». En mulig kulturell forutsetning for kritikk av store inntekter tjent på å «bare flytte penger» er det mulig å se i det Max Weber (1995) omtaler som «den protestantiske etikken og kapitalismens ånd». Hans analyse knytter pietistisk kristendom, der Bibelens beretning om at det er ved egen svette mennesker skal spise sitt brød, til utvikling av kapitalisme i Nord-Europa, og viser hvordan protestantisk etikk både kan begrunne arbeidsinnsats og gevinst. En kritikk av uverdig og dermed umoralsk bruk av penger kommer fram når shippingmannen Kristian Siem, avbildet syklende i en av Londons parker, blir intervjuet i Dagens Næringsliv og uttaler seg om utviklingen i Norge og om egen sparsommelighet. Siem forteller at når han flyr, sitter han bak gardinet som holder resten av passasjerene unna passasjerene på de dyre setene, mens rådgivere han skal i møte med, sitter foran gardinet: «Jeg sier til dem at jeg må gå bak gardinet. Det er vår policy, og det gjelder også styreformannen … Vi blir mer og mer dekadente. En hel generasjon er vokst opp med muligheten for å tjene penger lettvint. Tenker at det er en selvfølge at de tjener penger i bøtter og spann. De forbruker også i bøtter og spann.» (Ånestad 2003)

Kristian Siem er en sentral mann i norsk shipping og offshore, og ble i 1983 tid presentert som en med shipping i blodet som «sønn av sin far, tidligere Akergruppen- og Fred. Olsen-direktør Martin Siem» (Stensaas 1993). Siem, som ikke kaller seg rik, men «bemidlet», har en suksessfylt karriere (Hustadnes og Ånestad 2002). En turbulent del av karrieren er hans rolle i industriselskapet Kværner da Kjell Inge Røkke i strid med Kristian Siems planer tok kontroll over selskapet. VG brukte overskriften «Lurte alle» om Røkkes metoder i prosessen, og at «milliardær Kristian Siem i NCL trodde han var i ferd med å feste nakkegrep på industrigiganten Kværner. I går ble han feid av banen av Molde-milliardær Kjell Inge Røkke» (Sundberg mfl. 2000).

I denne forbindelse er det interessant at Kjell Inge Røkke har tjent pengene og posisjonen sin med et annet utgangspunkt enn Siem. Mens Siem har fortsatt en bane startet av faren, forteller Røkke at han har gått på «University of the Gutter», på rennesteinens universitet (Valebrokk 1999). Siems perspektiv må basere seg på en fortelling om to kvalitetsmessig forskjellige måter å tjene penger på og dermed to baner som leder fram til penger av forskjellig kvalitet. Den ene fortellingen handler om de langsiktige pengene som går i arv, ikke direkte som penger, men som evnen til å ta ansvar. Den andre fortellingen er de raskt tjente pengene som kommer til dem som ikke vet å bruke pengene på en verdig måte. For selv om Røkke ikke vil tilslutte seg påstander om at han har «tjent penger lettvint», er han et nærliggende eksempel på noen i Norge som på ganske kort tid har tjent mye penger. Og når han skal kritiseres av dem som ikke fikk ting som de ville da Kværner var i spill, og han nærmest per definisjon viste seg som en bedre spiller enn dem, kan han indirekte tas på hvordan han ikke kan forvalte penger når det ikke er snakk om finansielle transaksjoner. Det er ikke sikkert Siems kritikk direkte er tenkt rettet mot Røkke, men uansett kan denne relasjonen eksemplifisere hvordan sosiale posisjoner og sosial historie er en historie om forhold til makt og penger. Når han svinger pisken over dem som sitter på de dyre setene, viser Siem at ikke bare spørsmål om hvordan penger brukes, men også om hvordan de er tjent, egner seg for moralske dommer. Dessuten demonstrerer Siems prat om penger også hvordan bruk av lavere pengebeløp kan brukes til å markere høyere samfunnsposisjon.

Det som ikke kan måles i penger

Penger oppfattes altså ikke bare som nøytrale, men også som et onde og som noe som lukter vondt. Oppfatningen av at penger fordi de er kvantitative tar bort menneskelige kvaliteter, kommer fram i utsagnet om at «menneskeliv ikke kan måles i penger». Todelingen mellom det kvalitative og det kvantitative er ikke i samsvar med betingelsene mange institusjoner jobber under. Når for eksempel helsevesenet diskuterer økonomiske prioriteringer og dermed at ikke alle pasienter skal få tilgang til ubegrenset behandling, står det i fare for å bli betraktet som mindre opptatt av mennesker. Helsevesenet kommer ikke unna prioriteringer (Haug 2011). Når de som kritiserer prioriteringer, utfordrer prioriteringer i seg selv, og ikke den konkrete prioriteringen, kan konsekvensen bli at den offentlige diskusjonen om hva som skal prioriteres, ødelegges til fordel for kamp mot det uunngåelige.

For politikere blir det en mulighet for når de vil tillegge noe kvalitet å si at «det ikke kan måles i penger». Politikere som vil trekke fram egen moral, kan også distansere seg fra pengenes sentrale plass i den offentlige debatten. Tas for eksempel daværende KrF-leder Dagfinn Høybråtens (2010) årsmøtetale i 2010. Under overskriften «KrF vil kjempe for mer av det som betyr noe» forteller han at «vi tar til orde for verdier som ikke kan måles i penger, for moralsk energi i en tid som preges av materialisme og forbrukskultur». Men når Høybråten er konkret, er løsningen på eldreomsorg og fattige barns død at henholdsvis norske kommuner og verdens fattige barn må tilføres mer penger. De som lager et skille mellom god moral og penger, får fort et praktisk problem.

Barn er også et tema for Zelizers arbeid. Hun tar utgangspunkt i hvordan barn utover 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet fikk en ny rolle i samfunnet og ble løftet fram som noe for seg selv, som viktige i familien og viktige i denne sammenhengen, som priceless, som umulig å verdsette i penger (Zelizer 1985). Hun gir en forhistorie som det er vanskelig å leve seg inn i. Fram til en gang på 1700-tallet var barns død en liten begivenhet, skriver hun. Foreldre gikk sjelden til sine egne barns begravelser, og barn som døde «for tidlig», ble ifølge historikeren Philippe Ariés begravet i bakgården «as a cat or dog is buried today» (Zelizer 1985: 24). Utover 1800-tallet skjer det en dramatisk endring: «Among upper- and middle class families in England, Europe and the United States, the death of a young child became the most painful and least tolerable of all deaths» (ibid.:25). Et eksempel på hvordan barns rolle ble endret, er hvordan de ble trukket ut av arbeidslivet. Dermed ble det lettere å betrakte barn som noe det var umulig å regne på, og som samtidig hadde en verdi for stor til å måles i penger.

Men også det som ikke kan måles i penger skal noen ganger verdivurderes. Zelizer bruker erstatningssaker etter barns død for å få fram hvordan endringene i synet på barn krevde endringer i hvordan barns verdi ble beregnet. På 1800-tallet var saken «grei». Etterlatte etter barns død fikk verdiene av arbeidet barnet ville utført fram til det flyttet hjemmefra, fratrukket kostnadene spart på å ikke gi barnet mat og klær. Slik som i en sak der faren som eide en opera, fikk erstatning for verdien av arbeidet gutten ville utført som billettselger og brannslukker. Middel- og overklasseforeldre fikk problemer med denne beregningsmodellen og slet med å få erstatning etter barns død. Deres barn tok ofte utdanning, og «the educated child required much expense and provided minimal monetary benefit» (Zelizer 1985: 145). Utover 1900-tallet ble det hele snudd på hodet, i den forstand at det var gleden ved å oppdra et barn som ble vektlagt når erstatninger skulle beregnes. Advokatene begynte å vise fotografier av barn som spilte baseball, bygde sandslott og gikk rundt juletreet, for å demonstrere tapet foreldrene hadde lidd og skulle få erstattet.

Så penger erstatter ikke bare tapt inntekt, de kan også kompensere for tap som ikke kan måles. Domstolene demonstrerer konkret forsøkene på å løse det dilemmaet mennesker baler med, når de skal opprettholde skillet mellom privatsfæren og den økonomiske sfæren.

Øremerking

Familien er i utgangpunktet en del av den private, utenomøkonomiske sfæren, og den er gjennomsyret av økonomiske spørsmål. Zelizer demonstrerer hvordan øremerking av penger bidrar til å gi pengene kvaliteter som gjør dem forenlige med familieliv, og dermed hvordan penger kan få varierte betydninger til tross for det universelle utgangspunktet. Pengehusholdninger, der mannen tjente pengene, kvinnen var den arketypiske forbrukeren, og barna skulle være forskånet for den brutale pengeverdenen og samtidig lære seg å forholde seg til penger, dannet grunnlaget for dilemmaer som måtte løses. Kvinnene hadde hovedansvaret for husholdsøkonomien og for å omdanne lønn til husholdningspenger og bruke pengene klokt. Via kvinnene ble lønn, hard cash, omdannet til familielivets grunnlag. Men «[H]is money became hers only as his gift, not as her earned part of the income» (Zelizer 1985: 42). Hvordan dette skjedde, var forskjellig i forskjellige lag av befolkningen, og i arbeiderklassen var hovedregelen at kvinnene fikk mannens lønn «and were expected to administer and distribute the family money» (Zelizer 1985: 44). Men mannen måtte gi kvinnen pengene, og det var noen ganger problematisk: «Sometimes only sexual blackmail worked.»

En vond skjønnlitterær beskrivelse av den brutale posisjonen kvinnene kom i når det var forventet at de skulle få penger, gis av Frank McCourt (1996) i hans selvbiografiske roman Angela's Ashes om fattigdom og alkoholproblemer i irske Limerick. Unge Franks far drikker opp pengene på lønningsdagen mens kone og barn sitter hjemme og lukter at de andre familiene spiser kjøtt. Mor Angela forsøker å stoppe ham utenfor jobben for å få tak i pengene. En fredag kommer faren hjem med pengene, slenger dem på bordet og sier til Angela: «Are you happy now?» (McCourt 1996: 28) og forteller at han har fått sparken. Angelas løsning blir å yte seksuelle tjenester til en fjern slektning i bytte mot penger.

Denne situasjonen, der mannen tjente pengene og kvinnen skulle ta det hun fikk av pengene og bruke på familien, var en type øremerking av penger. Kvinnenes penger var «husholdningspenger». Utover 1920- og 1930-tallet kom flere gifte kvinner ut i arbeidslivet, men disse pengene fikk en annen kvalitet. Hos arbeiderklassen var dette penger til familiens ekstra utgifter, så fortsatt var det mannens penger som skulle dekke faste kostnader og mat. Mer velstående par kunne øremerke kvinnens inntekt til «moro». Zelizer har eksempler som ligger noe tilbake i tid, men selve det at penger får bruksområder etter hvor de kommer fra, er like aktuelt i dag. «Skattepengene» er ikke bare gode nyheter fordi de kommer tilbake i samme form, men fordi de kommer tilbake som noe annet enn lønn. For noen blir de da en slags uventet gevinst som kan brukes til ekstravaganse. Som når rørleggere får beholde kobberet de fjerner fra anleggsplasser, rørleggergullet, og selger det til skraphandleren. Da får de ifølge rørleggeren jeg sist brukte, penger «de skal kose seg med». Plikten til å svette og plikten til å nyte kan ikke sees uavhengig av hverandre.

Tanken som telles i penger

«Det er tanken som teller», sier munnhellet om gaver. Samtidig er de fleste, uten nødvendigvis å reflektere over det, flinke til å forholde seg til gaver etter gaveutvekslingens logikk. Logikken inneholder plikt til å gi, plikt til å ta imot og plikt til å gi igjen (Mauss 1995). Dermed vet de fleste at en gave ikke bare er en markering av at giver tenker på gavemottakeren. Gaven skaper, eller i mange situasjoner viderefører, sosiale relasjoner. Dermed er det sant at tanken teller, men det er også sånn at gaven telles. Gaven telles blant annet fordi det som gis tilbake, skal ha en verdi som står i forhold til den opprinnelige gavens verdi. Den økonomiske verdien av gaven som gis av den som en gang mottok en gave, trenger ikke være lik. Det er mulig, og ifølge gaveteoretiker Mauss også typisk, at gaveutveksling skaper renter, altså mer verdi. I likeverdige relasjoner kan ikke gaven være mindre verdt, men det forventes i utgangspunktet at verdier strømmer nedover i generasjonene. Men det betyr ikke at barn ikke må gi tilbake til foreldrene, men at regnestykket er økonomisk og knyttet til sosiale relasjoner på én gang. Siden gavens verdi er viktig for dem som deltar i en gaveutvekslingsprosess, hadde det vært effektivt at folk ga hverandre penger. Men i mange situasjoner er det feil. For gaven åpner opp sfæren utenfor de økonomiske kalkylene. Så når Bokmålsordboka definerer gave som «noe en gir uten vederlag», og dermed gjør gave per definisjon til noe den ikke er, er det nyttig for å trekke gave inn i privatsfæren og forskjønne de sosiale og materielle realitetene.

Skillet mellom disse relasjonene krever stadig innsats, for de glir over i hverandre. Jula er et eksempel på en kulturell institusjon hvor skillet mellom det ekte og det falske, det varme og det kalde, det omsorgsfulle og det kyniske diskuteres ved hjelp av bruk av og snakk om penger. I en analyse av den amerikanske jula skriver antropologen James Carrier at «American Christmas can be seen as lying between and linking two social realms that loom large in people’s consciousness, that of the family and that of the economy» (Carrier 1993: 70). Jula kobler altså disse sfærene. Når sjefen gir de ansatte julegave, og ikke bare litt ekstra lønn, er det en markering av at sjefen er et menneske som bryr seg. Når de ansatte ikke forventes å gi gave tilbake, er det en markering av at sjefen er sjefen. Carrier beskriver pengegaver stort sett som uakseptable i jula. For en far som gir barna sine, eller enda verre, partneren sin, penger i julegave, vil måtte stå til rette for at han behandler familierelasjoner som økonomiske relasjoner og derfor ikke bryr seg på en ordentlig måte. Men gavene skal ha økonomisk verdi. Hadde tanken vært det viktigste, ville kanskje foreningen Grønn Hverdags anbefaling om å gi «symbolske gaver» gjort at jula ikke var årets høydepunkt for handelen (Hansen 2010). Det er kun finanskriser som så vidt klarer å rokke ved den årlige veksten i julehandel (Mollestad 2008). Økonomer kan vise hvordan julegaver skaper effektivitetstap i økonomisk forstand (Nyhus 2008). Men gaver er effektive som brobyggere mellom økonomi og familieliv på en måte som holder det økonomiske nede uten at det skapes tvil om de bestående hierarkiene i arbeidsliv og familie.

Penger, tenkning og makt

Oppmerksomheten i denne teksten har vært rettet mot hvordan skillet i forståelsen av penger som noe som tilhører en kvantitativt orientert sfære utenfor det mellommenneskelige, bidrar til at penger er gode å tenke med. Det er mulig å snakke om, bruke og tjene penger og samtidig diskutere moral, familierelasjoner og menneskers kvaliteter. Penger fremmedgjør, og penger brukes til å skape sosiale relasjoner som skaper fortrolighet med verden. Penger er skitne, de kan renvaskes, de er ikke alt, og de er ikke all tings målestokk. Samtidig som de er nøytrale og kan brukes nettopp i de relasjonene der penger ikke skal spille noen rolle.

Slik penger beskrives her, blir penger et tegn. Det er ikke bare fordi penger blir en metafor for de menneskefiendtlige sidene ved verden, at penger har tegnkvaliteter. Et tegn står for noe annet enn seg selv, og er etter semiotiker Umberto Ecos (1979) definisjon «noe som kan brukes til å fortelle en løgn». I boka The Nature of Money skriver sosiologen Geoffrey Ingham (2004) at penger er overdragbar tillit. Noen eller noe har stilt et løfte om å betale verdien i pengene, og det gjør pengene til penger. Men Ingham er også opptatt av penger og makt, og viser til sosiologen Max Weber: «Weber’s emphasis on money’s status as a weapon in the economic battle directs attention to its political structure» (Ingham 2004: 199). Penger er ikke et tegn på linje med moteklær, der det er mulig å velge seg en stil og endre den etter egne lyster. Penger er avmakt og makt. Penger er avmakt når finanskrisen herjer og begivenhetene på Wall Street gir lønnsreduksjon på PC-fabrikken i Kina, øker skattene i Tyskland og truer framtidens norske pensjonsutbetalinger. Penger har en kraft som er påtvunget. For å skape tillit til de første papirpengene brukte den mongolske herskeren Kublai Khan i 1273 det Weatherford (1997:127) beskriver som metoden alle myndigheter må bruke for å støtte opp under valutaen sin: «He gave payment only in the form of paper money and compelled everyone to accept it in payment under penalty of great punishment.» De amerikanske nasjonsbyggerne var ikke dårligere da de lanserte papirpenger i 1977 «with a stiff penalty for any traitor who refused to accept them as currency» (ibid.:135).

Så når mennesker har reagert mot en fremmedgjørende pengeøkonomi ved å lage strategier for å gjøre penger kvalitative, er det en reaksjon på en påtvunget situasjon og på en reell følelse av avmakt overfor økonomiens krefter. Avmakt i den økonomiske sfæren forsterket behov for orden og kontroll i de nære relasjonene. Jeg startet med spørsmålet om bruken av pengegaven fra far. Måten pengene brukes på, bærer også et budskap om kvaliteten på forholdet mellom far og barn, mellom den som får og den som gir penger. Dersom pengegaven fra far ikke ble brukt på sykkel, men på kommunale avgifter, er forholdet kaldt eller skjevt i fars favør. Dersom pengegaven brukes til fuktige turer på byen, har far sviktet oppdragerrollen sin. Pengene bør altså brukes på sykkel, og sykkelen brukes til å besøke far og hjelpe ham med å installere trådløst nett. Da har pengebruken vært en moralsk, sosial og praktisk suksess.

Litteratur

  • Bourdieu, Pierre (2000). Making the economic habitus: Algerian workers revisited. Ethnography , vol. 1, pt. 1: 17–41.
  • Carrier, James (1993). The Rituals of Christmas Giving. I Miller, Daniel (red.) (1993). Unwrapping Christmas . Oxford, Oxford University Press.
  • Clark, John Bates (1915). Essentials of Economic Theory. New York: The Macimillan Company.
  • Douglas, Mary (1997). Rent og urent. Oslo: Pax.
  • Douglas, Mary og Baron Isherwood (1979). The World of Goods. New York: Basic Books.
  • Eco, Umberto (1979). A Theory of Semiotics . Bloomsbury: Indiana University Press.
  • Fine, Ben og Alfredo Saad-Filho (2009). Om Kapitalen av Marx. Oslo: Rødt!
  • Frykman, Jonas og Orvar Löfgren (1994). Det kultiverte mennesket. Oslo: Pax.
  • Hansen, Eidi Ann (2010). Symbolske gaver. Lest 19.10.2011 på Grønn Hverdags hjemmeside http://www.gronnhverdag.no/nor/Etiske-produkter/Symbolske-gaver/(language)/nor-NO.
  • Haug, Charlotte (2011). Dette må vi gjøre noe med! Tidsskrift for Den norske legeforening , nr. 1, s. 107.
  • Herning, Simen og Ola Innset (2009). StatoilHydro ut av by:Larm. Kronikk Dagbladet 2009. Lastet ned 24.10.2011. http://www.dagbladet.no/kultur/2009/02/03/564286.html.
  • Hustadnes, Halldor og Morten Ånestad (2002). Maratonmannen. Dagens Næringsliv, 19.01.2002, s. 22.
  • Høigård, Cecilie og Liv Finstad (1993). Bakgater. Om prostitusjon, penger og kjærlighet . Oslo: Pax.
  • Høybråten, Dagfinn (2010). Årsmøtetale KrF 2010 . Lastet ned fra www.krf.no 20.10.2011.
  • Ingham, Geoffrey (2004). The Nature of Money . Cambridge: Polity Press.
  • Marx, Karl (1976). Capital Volume 1 . London: Pelican books.
  • Mauss, Marcel (1995). Gaven. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
  • McCourt, Frank (1996). Angela's Ashes . Chicago: Schribner.
  • McCourt, Frank (1996). Angela's Ashes . New York: Touchstone.
  • Miller, Daniel (red.) (1993). Unwrapping Christmas . Oxford, Oxford University Press.
  • Mollestad, Gert Ove (2008). Handler som før. NA24. Publisert 19.12.2008, lest 25.10.2011. http://www.na24.no/article2478434.ece.
  • Nedkvitne, Arnkved (2011). Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år . Oslo: Scandinavian Academic Press / Spartacus.
  • Nyhus, Ellen K. (2008). Julegaver: Men det ER tanken som teller . Kronikk i Fædrelandsvennen 17.11.2008. Lastet ned 25.10.2011 fra: http://www.uia.no/no/portaler/aktuelt/kronikker_og_artikler/julegaver_men_det_er_tanken_som_teller.
  • Odner, Knut (2005). Thorstein Veblen. Forstyrreren av den intellektuelle fred . Oslo: Abstrakt Forlag.
  • Simmel, George (2004). The Philosophy of Money. London: Routledge.
  • Slater, Don og Fran Tonkiss (2001). Market Society. Cambridge: Polity Press.
  • Stensaas, Pål (1993). Sønn av sin far. Aftenposten Morgen , 12.11.1993, s. 25.
  • Sundberg, Johan D. mfl. (2000). Lurte alle. VG , 13.07.2000, s. 9.
  • Vallebrok, Kåre (1999). Drømmen om en blå Bentley. Dagens Næringsliv Morgen . 31.03.1999, s. 44
  • Veblen, Thorstein (2009). The Engineers and the Price System . New Brunswick: Transaction Publishers.
  • Weatherford, Jack (1997). The History of Money . New York: Three Rivers Press.
  • Weber, Max (2005). Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo: Pax.
  • Zelizer, Viviana (1985). Pricing the Priceless Child . The Changing Social Value of Children . New York: Basic Books.
  • Zelizer,Viviana (1997). The Social Meaning of Money . New York: Basic Books.
  • Ånestad, Morten (2003). Liker ikke norsk sløsing. Dagens Næringsliv Morgen , 10.06.2003, s. 6.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS