Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Aksjonæravtaler

En aksjonæravtale er en avtale mellom aksjonærer i et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. I forbindelse med at integrasjonen av Telia-Telenor raknet i desember 1999, kom aksjonæravtalen mellom den norske og den svenske stat spesielt i fokus. Da styrets beslutning om lokalisering av hovedkontoret for mobiltelefonenheten skulle treffes, var et av de sentrale spørsmålene om styret var bundet av aksjonæravtalens bestemmelser om at visse beslutninger måtte ha tilslutning fra både norske og svenske styremedlemmer.

av Tore Bråthen

Aksjonæravtaler forekommer i et meget stort antall selskaper og brukes for å regulere en rekke forskjellige spørsmål. I praksis kan aksjonæravtaler ha stor betydning for hvordan selskapet blir drevet. Som reguleringsmetode har aksjonæravtaler både styrker og svakheter sammenlignet med vedtekter, som ofte kan være en alternativ reguleringsmetode.

Ifølge aksjelovene må alle aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper ha vedtekter med et lovbestemt minimumsinnhold. I noen tilfeller krever aksjelovene at det må foreligge hjemmel i en vedtektsbestemmelse dersom lovgivningens normalregler skal fravikes. For eksempel kreves det vedtektsbestemmelse dersom ikke alle aksjer skal ha lik rett i selskapet. Skal selskapet ha en aksjeklasse med aksjer som ikke gir full stemmerett, må dette være bestemt i vedtektene. I andre tilfeller kan vedtektene inneholde regler som supplerer aksjelovene, for eksempel regler om forberedelse til generalforsamling eller styremøte.

Selskapets vedtekter er bindende for alle aksjonærene, slik at vedtektene må respekteres helt til generalforsamlingen eventuelt endrer dem. Vedtektene er også bindende for selskapets organer: generalforsamlingen, styret og daglig leder. Og de er bindende for selskapets medkontrahenter og andre utenforstående.

I tillegg til vedtektene kan det i forbindelse med opprettelsen av selskapet eller senere inngås avtaler mellom alle eller noen av aksjonærene. Slike aksjonæravtaler kan for eksempel angå selskapets virksomhet generelt, fordeling av styreplasser, selskapets utbyttepolitikk eller aksjonærenes rett til fritt å avhende eller erverve aksjer. Formelt sett er det ofte spørsmålet om hvordan aksjonærene skal stemme på selskapets generalforsamling, som blir regulert gjennom aksjonæravtalen. Men en aksjonæravtale kan også regulere aksjonærenes rett til å selge eller kjøpe aksjer.

Man kan tenke seg en rekke grunner til at aksjonærene inngår en aksjonæravtale istedenfor å vedtektsfeste nærmere regler. Én grunn kan være at selskapet er en videreføring av et samarbeid i en annen organisasjonsform enn aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, og at aksjonæravtalen bare er den tidligere samarbeidsavtalen. En annen grunn kan være at det ikke er mulig å oppnå tilstrekkelig flertall til å endre vedtektene. Vedtektsendringer krever normalt tilslutning fra to tredjedeler av stemmene og aksjekapitalen på generalforsamlingen. Gjennom en aksjonæravtale kan imidlertid de aksjonærene som er interessert, bestemme hvordan de skal forholde seg. Og hvis aksjonærene som er part i avtalen, til sammen representerer mer enn femti prosent av stemmene på selskapets generalforsamling, kan aksjonæravtalen ha stor betydning for hvordan selskapet blir drevet. Ytterligere en grunn kan være at aksjonærene ønsker å etablere en ordning som ikke kan baseres bare på vedtektsbestemmelse, fordi det ikke er adgang til å vedtektsregulere spørsmålet. Et eksempel på at aksjonæravtale eventuelt må benyttes, er at tvister mellom aksjonærene skal løses ved voldgift. En fjerde grunn kan være at aksjonærene ikke ønsker at særordningen skal bli offentlig kjent. Da kan nemlig vedtektsformen ikke benyttes. I motsetning til vedtektene skal aksjonæravtaler ikke registreres i Foretaksregisteret og vil derfor ofte ikke være kjent for andre enn avtalepartene. Avtaler mellom aksjonærer i børsnoterte ASA må imidlertid til en viss grad gjøres kjent for Oslo Børs. Den siste grunnen som skal nevnes her, er at aksjonærene kanskje ikke vil bestemme noe i en form som krever melding til Foretaksregisteret ved endringer.

Formelt sett regulerer slike avtaler bare forholdet mellom aksjonærene som er part i avtalen. I utgangspunktet er verken selskapet eller andre bundet av aksjonæravtalen. Som Telia-Telenor-saken viste, innebærer dette blant annet at styret ikke er forpliktet av aksjonæravtalen. Styret er kun forpliktet av lovgivning og vedtekter. Men heller ikke andre aksjonærer eller kjøper av aksjer er bundet av en aksjonæravtale som de ikke er part i.

For avtalepartene er aksjonæravtalen imidlertid bindende. Men hvis noen av avtalepartene bryter aksjonæravtalen, kan det oppstå en spesiell situasjon. Dette kan for eksempel illustreres med en aksjonæravtale hvor et flertall av aksjonærene har avtalt at selskapet ikke skal utdele utbytte i en bestemt periode. Skulle det senere skje at så mange bryter avtalen at det blir flertall på generalforsamlingen for at selskapet skal gi et utbytte (som er lovlig etter aksjelovenes ordinære regler), har generalforsamlingen truffet et gyldig vedtak om utbytte. Utbytte vil i så fall bli utbetalt. Aksjonærene som brøt avtalen, kan imidlertid bli erstatningsansvarlige overfor de andre partene i aksjonæravtalen. Men et slikt erstatningsansvar kan være vanskelig å gjøre gjeldende.

På grunn av aksjonæravtalenes begrensede virkninger kan det være vanskelig å utforme slike avtaler. En aksjonæravtale må alltid ses i sammenheng med aksjelovenes ordinære regler og selskapets vedtekter. Slik Telia-Telenor-saken viste, kan en aksjonæravtale som ikke gjenspeiles i selskapets vedtekter, ha begrenset betydning. For å være et hensiktsmessig instrument må en aksjonæravtale derfor ofte gjentas i selskapets vedtekter eller på andre måter koordineres med vedtektene.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS