Magma topp logo Til forsiden Econa

Paul Chaffey er administrerende direktør for Abelia, som er en landsforening i NHO som organiserer kunnskaps- og teknologibedrifter. Han var stortingsrepresentant for SV fra 1989-1997, og direktør i Statoil 1997-2001.

Aktiv eller nøytral? - Retorikk og realiteter i næringspolitikken

Den politiske debatten i det siste har lært oss at næringspolitikken kan være «aktiv» eller den kan være «nøytral». Mens de nøytrale har en tom verktøykasse, har det andre laget en verktøykasse som er full av et eller annet. Akkurat hva verktøykassen inneholder, er fortsatt litt uklart.

Nå er det neppe nødvendig å bruke mye plass her på å argumentere for at det ikke er mulig å føre en fullstendig næringsnøytral politikk. Det er ganske selvinnlysende at vi i et samfunn med et høyt skatte- og avgiftsnivå vil ha kostnader og insentiver som virker ulikt for ulike næringer. Eiendomsskatt, formuesskatt, progressiv personskatt og utbytteskatt virker for eksempel ulikt for ulike bransjer og bedrifter. Det samme gjør insentiver for mer forskning og utvikling i bedriftene. Insentiver for mer forskning fungerer best for de bedriftene og næringene som forsker mest.

Det burde heller ikke være nødvendig å bruke plass på å dokumentere at det ikke er noen partier som stiller til valg i Norge med paroler om en helt «næringsnøytral» politikk, eller som tror en slik politikk er ønskelig eller gjennomførbar. Slik sett er retorikken om «tom verktøykasse» satt mer på spissen enn det som realitetene i de politiske forskjellene gir grunnlag for. Likevel er det ingen tvil om at det er politiske forskjeller. Ikke minst er det stor forskjell mellom de ulike politiske partienes begrunnelser for bruk av næringspolitiske virkemidler og hva de hevder det er mulig å oppnå gjennom bruk av statlige virkemidler.

Hva handler uenigheten om?

Nå er det også viktig å huske på at det ikke bare er politikere som diskuterer virkemiddelbruk og begrunnelser for virkemiddelbruk overfor næringslivet. Også i bedrifter og næringslivsorganisasjoner vil man finne litt varierende synspunkter og begrunnelser. Noe kan skyldes ulike personlige politiske synspunkter hos bedriftsledere. Men det er lett å oppdage at bedriftslederes synspunkter på næringspolitisk virkemiddelbruk er sterkt farget av hva slags bedrift og bransje de tilhører. Naturlig nok. Det er for eksempel lettere å være for statlige inngrep som sikrer billigere strøm til kraftkrevende prosessindustri om man leder en prosessindustribedrift enn om man leder et kraftselskap.

Bedriftsledere er ikke like glade i å kaste slagord og karakteristikker i hodet på hverandre som politikere. Men den reelle politiske uenigheten er der likevel: Noen bedriftsledere er langt mer glade i statlige inngrep i markedet enn andre, i form av for eksempel subsidier til bredbånd, billigere strøm til bestemte næringer, regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, skattefradrag for forskning eller transportstøtte til utkantbedrifter.

Mange bedriftsledere er selvsagt også opptatt av å understreke at mens denne type aktive virkemidler kan være fornuftige, må de virke innenfor rammen av en ellers ansvarlig økonomisk politikk som ikke øker offentlig sektors totale pengebruk så mye at det påvirker rentenivå og kronekurs negativt. Statens virkemidler må heller ikke skade en sunn og effektiv konkurranse mellom bedriftene. Dessverre husker ikke alltid bedriftsledere eller næringslivsorganisasjoner på å minne om denne helheten når de fremmer sine synspunkter og interesser i enkeltsaker. Det kan føre til at en del politikere får inntrykk av at næringslivet er betydelig mer glad i økte offentlige utgifter enn det som er tilfelle.

Dagens politiske debatt om næringspolitiske virkemidler og tomme verktøykasser kan være mer forvirrende enn opplysende. Gjennom denne artikkelen skal vi prøve å reflektere litt over hva en mer reell næringspolitisk debatt burde handle om. Noen av de spørsmålene en slik debatt kunne ha handlet om, er følgende:

1. Hva er begrunnelsen for at staten trenger en næringspolitikk? Det er neppe veldig mange som mener i fullt alvor at staten er bedre egnet til å drive næringsliv enn private. Men hva er da en fornuftig begrunnelse for en statlig virkemiddelbruk?

2. Skal næringspolitiske virkemidler innrettes slik at de bidrar til å dempe eksponeringen mot nasjonal eller internasjonal konkurranse – eller er målet å bruke virkemidler som i all hovedsak bidrar til å styrke bedriftenes evne til å klare seg bedre i sterk konkurranse og tilpasse seg raske forandringer?

3. Bør man avgrense de næringspolitiske virkemidlene til primært å omfatte tiltak der det er sannsynliggjort at den samfunnsøkonomiske nytten av et tiltak er større enn den rent bedriftsøkonomiske? Det er i all hovedsak på disse områdene det er fornuftig med en skattefinansiering framfor en privat finansiering for å unngå at flertallet prøver å være gratispassasjerer, eller at det blir underinvestert.

4. Hvordan skal næringspolitiske virkemidler doseres? Er det slik at selv gode virkemidler kan bli skadelige dersom de overdrives?

5. Er en optimal innretning av generelle rammevilkår for næringslivet ulik fra land til land avhengig av næringsstruktur og kostnadsnivå, eller er vi dømt til å være med i en stadig sterkere internasjonal konkurranse om å tilpasse for eksempel skatte- og avgiftsnivået? Det vil i så fall trekke i retning av å trappe ned på selektive og direkte tiltak og konsentrere ressursbruken om for eksempel skatte- og avgiftslettelser for næringslivet.

6. Er det slik at en mer aktiv næringspolitikk vil innebære en fare for et mye mer politisert næringsliv som bruker stadig mer ressurser på å drive lobbyvirksomhet for å få tilgang til statlige penger, og som bruker tilsvarende mindre ressurser på effektiviseringstiltak og innovasjon som må til for å lykkes i konkurransen?

7. Når det nå er politisk flertall for en mer «aktiv» næringspolitikk – hva kan vi forvente i form av innretning? Hvilke bransjer og bedrifter vil vinne kampen om de statlige virkemiddelkronene under en rød-grønn regjering?

Soria Moria og næringspolitikkens mål

Det kanskje største problemet i dagens politiske debatt om innretningen på statens næringspolitikk er at målsettingen er uklar. Leser man «Soria Moria-erklæringen» uten en del forkunnskaper om forholdet mellom privat næringsliv og offentlig sektor i Norge, kan man lett få det inntrykket at statens virkemidler og betydelig statlig medeierskap er helt avgjørende for at næringslivet skal fungere godt og bidra positivt til resten av samfunnet. Denne tankegangen er formulert slik i erklæringen:

«Staten skal engasjere seg på et bredt felt i næringspolitikken for å bidra til nyskaping og et konkurransedyktig næringsliv, innen forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap. Strategiske nasjonale satsinger skal bygge opp under målet om å skape en bærekraftig utvikling, gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland og skape arbeidsplasser i hele landet.»

Ser man på de mer handlingsrettede formuleringene i strekpunktene som følger etter dette avsnittet, vil en se at det ikke er noen formuleringer om viktigheten av generelt gode rammebetingelser for næringslivet som bidrar til at vi er internasjonalt konkurransedyktige, mens det er en lang liste over statlige enkeltvirkemidler som skal innføres eller styrkes. Mellom linjene får man inntrykk av at innretningen på statlige virkemidler er det mest avgjørende for om vi har et velfungerende næringsliv. Ting som globalisering og stadig sterkere internasjonal konkurranse, er ikke nevnt spesielt.

Under avsnittet om «eierskap» i Soria Moria-erklæringen er denne mer aktivistiske statlige rollen ytterligere tydeliggjort. Ikke bare skal statlige inngrep og statlig eierskap brukes overfor tradisjonelle naturressursbaserte bedrifter. Det blir også argumentert for at nøkkelbedrifter i kunnskapsøkonomien må være under nasjonal styring og kontroll:

«Vi ser en forsterket tendens til at norske kunnskapsbedrifter selges ut så snart de når et internasjonalt nivå. Norge er avhengig av god kontakt med sterke internasjonale kompetanse- og kapitalmiljøer, men i mange tilfeller kan salg føre til at vi ikke får bygd opp langsiktig kunnskapsindustri og kompetansemiljøer i Norge. Vi står i fare for å undergrave resultatene av langvarig forskning og utvikling, som ikke på noen måte reflekteres i kortsiktige børsverdier. Derfor må det utvikles en bedre strategi for å sikre nasjonalt eierskap til nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet.»

Akkurat hvordan dette skal gjøres, er nokså uklart og forklares ikke noe utover det som finnes av formuleringer om at dagens statlige eierrolle i børsnoterte bedrifter ikke skal svekkes, og at det skal satses mer på forskning og utvikling. Men det er veldig tydelig i Soria Moria-erklæringen at begrunnelsen for å føre en mer aktiv statlig eierskapspolitikk ikke ligger i en målsetting om å utvikle et mer konkurransedyktig privat næringsliv som sådan. Argumentasjonen fremhever tvert imot at private bedrifter og private eiere overlatt til seg selv, er kortsiktige og til dels uansvarlige aktører som må korrigeres av en sterk stat.

En alternativ begrunnelse

Jeg mener at det er ønskelig at staten har en viss rolle i næringspolitikken. En stat som legger forholdene til rette for et moderne og endringsvillig næringsliv, gir landet et konkurransefortrinn. Men jeg er ikke veldig imponert over Soria Moria-erklæringens begrunnelser for hvorfor næringspolitikken skal være mer aktiv, hvordan næringspolitikken skal være mer aktiv eller de skissene til tiltak som finnes der. En alternativ, mindre pompøs og noe mer «minimalistisk» begrunnelse for verdien av en gjennomtenkt statlig næringspolitikk kunne være som følger:

1. Langsiktige og forutsigbare økonomiske rammebetingelser, tilgang på høyt utdannede og dyktige medarbeidere, en effektiv og moderne offentlig sektor – og et samfunn preget av trygghet, velferd, stabilitet og demokrati – er stadig viktigere for næringslivets konkurranseevne. Derfor er politikk viktig for næringslivet. Næringslivet er også mer mobilt enn før og vil i økende grad vektlegge politisk risiko og politiske rammebetingelser når beslutninger om lokalisering og investeringer gjøres. Et politisk regime som både i teori og praksis tar hensyn til næringslivets konkurransevilkår, vil lettere vinne i konkurransen om bedriftsetableringer og nye arbeidsplasser.

2. Det viktigste for næringslivet er at den generelle politikken (f. eks skatter, avgifter, konkurransepolitikk, effektivt byråkrati osv.) er innrettet slik at bedriftene er internasjonalt konkurransedyktige og økonomien er sunn og vekstkraftig.

3. Næringslivsrettede tiltak av typen ordninger som man må søke om eller konkurrere om, bør ha en tydelig begrunnelse. Dette kan for eksempel være at ulike forhold fører til at enkeltbedrifter underinvesterer i en del tiltak som gir høy samfunnsøkonomisk avkastning, og som det derfor er fornuftig å skape insentiver for gjennom for eksempel skattefradrag eller bevilgninger. Slike ordninger må være legale i forhold til EØS, men må i tillegg være slik at de ikke vrir investeringer fra lønnsomme til mindre lønnsomme (skatte- eller bevilgningsmotiverte) investeringer. Eksempler på fornuftige tiltak av denne typen er SkatteFUNN, offentlige forsknings- og utviklingskontrakter eller insentiver for mer etter- og videreutdanning.

4. Direkte bedriftsrettede bevilgninger eller skjerming mot konkurranse må ha en enda bedre begrunnelse. Ganske enkelt fordi slike ordninger veldig ofte har den uheldige bivirkningen at de forstyrrer konkurransen i et fungerende marked og oppmuntrer bedrifter til å drive lobbyvirksomhet for støtteordninger framfor å kutte kostnader og drive innovasjon. Dette fører til et mindre lønnsomt næringsliv og større kostnader for skattebetalerne. Dessuten skaper det et feilaktig inntrykk av at politikere er bedre enn bedriftsledere og eiere til å plukke vinnerbedrifter.

Ansvar snudd på hodet

I denne type begrunnelse for at staten har en rolle i næringspolitikken, er det slik at statens ansvar særlig bør handle om de generelle og brede politiske virkemidlene. Kommer vi nærmere bedriftens bransjemessige og bedriftsspesifikke situasjon, avtar statens ansvar for bedriftens lønnsomhet, mens bedriftens eget ansvar for å klare seg i konkurransen øker. Politikere skal drive med politikk. Næringslivet skal drive med næringsliv.

Noen ganger kan det virke som om enkelte sentrale politikere vil snu denne ansvarsdelingen på hodet, når de både argumenterer for økt politisk detaljstyring av bedriftene gjennom forbud mot nedleggelser, kvoteringsregler, mer aktiv bruk av statlig eierskap, bransjespesifikke næringsstøtteordninger og så videre, og samtidig argumenterer for at bedriftene skal ta et langt større ansvar for politiske spørsmål – gjerne omtalt som «samfunnsansvar» – både i Norge og i enda større grad utenfor Norges grenser.

Å snu den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom politikernes ansvar og næringslivets ansvar på hodet er uklokt. Politikernes «verktøykasse» er ikke særlig godt egnet til å gripe inn i enkeltbedrifters omstillingsprosesser. Det skaper mer frustrasjon og ansvarspulverisering enn det skaper et fremtidsrettet, lønnsomt og bærekraftig næringsliv. Og bedriftsledernes verktøykasse er heller ikke spesielt godt egnet til å gå dypt inn i politiske og samfunnsmessige problemer. Bedriftens ansvar er først og fremst å gjøre det bedrifter kan best: å skape lønnsomme arbeidsplasser og en avkastning til eiere som har tatt den risikoen det er å putte penger i noe som er langt mindre sikkert enn å sette pengene i banken.

Avgrensning

Det er med andre ord grovt sett tre måter staten kan innrette sin politikk på for å fremme vekst og verdiskaping i næringslivet:

a) generelle rammebetingelser for næringsliv

Dette er områder som i liten grad besluttes av de næringspolitiske departementene og i stor grad er innenfor Finansdepartementets, Fornyingsdepartementets (konkurransepolitikk) eller samferdselsdepartementets (veier, luftfart og kollektivtransport) ansvarsområder. Aller viktigst her er Norges evne til å føre en ansvarlig offentlig utgiftspolitikk der veksten i offentlig sektor er lavere enn veksten i BNP slik at mest mulig av veksten skjer i privat sektor i form av ny verdiskaping og nye arbeidsplasser. I en økonomi med høy sysselsettingsgrad og lav arbeidsløshet er det knapphet på arbeidskraft. Statens generelle politikk for å sikre økt tilgang på ny kvalifisert arbeidskraft (økt arbeidskraftimport, flere som studerer realfag, skatter som motiverer til økt arbeidsinnsats, etter- og videreutdanning) er helt avgjørende for norsk næringslivs konkurranseevne.

b) indirekte støtte til næringslivet

Dette er områder der også de næringspolitiske departementene administrerer ulike støtteordninger og insentivsystemer som er rettet inn mot å oppnå bestemte målsettinger generelt i næringslivet. Fremst blant disse er tiltak som skal fremme forskning, innovasjon, internasjonalisering, nyetableringer og kapitaltilgang til såkornbedrifter. Felles for disse virkemidlene er at de risikerer å premiere virksomhet som bedriftene ville drevet med uansett, og dermed framstår de som bortkastede statlige penger. Det er derfor viktig at virkemidlene innrettes slik at de søker å identifisere og fjerne flaskehalser som skyldes at markedet ikke fungerer så godt som ønskelig, og dermed skaper investeringer og aktivitet utover det som ville skjedd uansett.

Statlig medvirkning i såkornfond er et godt eksempel på et slikt virkemiddel. Det er ikke knapphet på privat kapital generelt i Norge. Men det er knapphet på kapital som tar den store risikoen det er å investere i forskningsbasert nyskaping på såkornstadiet. Statens rolle kan da være å risikoavlaste de private investorene på en slik måte at investeringer i såkornbedrifter framstår som minst like attraktivt som alternativ anvendelse av kapitalen. En fullstendig næringsnøytral tilnærming vil innebære at man ikke synes det er noe problem at det investeres langt mer i eiendom eller markedsføringstiltak enn i forskning og utvikling. Det problematiske med denne holdningen er at den ikke vektlegger de samfunnsøkonomiske gevinstene vi oppnår når bedrifter investerer mer i FoU. Selv om forsøk på å etablere nye bedrifter eller lansere nye forskningsbaserte innovasjoner mislykkes, er det etablert enn ny kunnskap som kan brukes som plattform for framtidige innovasjoner. Dette er noe den enkelte bedrift ikke kan ta med i sin investeringsbeslutning, men noe som storsamfunnet bør være opptatt av. Dette er også grunnen til at EU gjennom sin Lisboa-prosess har vært så opptatt av å løfte Europas investeringer i FoU og satsing på digital infrastruktur for å være mer konkurransedyktig med USA og Asia.

c) direkte støtteordninger eller insentiver som favoriserer noen bransjer eller enkeltbedrifter

Dette er virkemidler som svært ofte er politisk motiverte, og som dessverre ofte blir fremmet av politikere for å «redde» en bransje eller enkeltbedrift som klarer seg dårlig i konkurranse med utlandet. Slike virkemidler vil ofte være ganske skadelige for næringslivet som helhet, fordi de oppmuntrer privat kapital til å flytte seg til de minst fremtidsrettede sektorene. Tiltak på bedriftsnivå kan også være skadelige dersom de forstyrrer eller opphever en velfungerende konkurranse i markedet der noen bedrifter klarer seg helt utmerket uten statlig støtte.

Men også i forhold til de mer bransjerettede eller tematiske virkemidlene kan det i noen tilfeller være fornuftig at staten har en aktiv rolle. Det gjelder for eksempel forskning og utviklingstiltak i petroleumssektoren, der statens store eierskap og det høye skattenivået fører til at staten har aller mest glede av ny kunnskap som fører til lavere kostnader og økt ressursutnyttelse. Men det gjelder også områder som bioteknologi og trådløs kommunikasjonsteknologi, hvor Norge har flere verdensledende nisjeaktører, men hvor «bransjene» er relativt fragmentert, og det er mangel på industrielle lokomotiver som kan lede an. Da kan en statlig satsing på tematisk og næringsrettet FoU være et «smøremiddel» som bidrar til mer stabile og forutsigbare rammebetingelser, og dessuten til å skape bedre nettverk mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner i en oppbyggingsfase.

Det sentrale med slike tematiske satsinger bør være at de begrunnes godt og spisses inn mot områder der Norge har forutsetninger for og reelle muligheter til å ligge langt framme internasjonalt. Politisk er det alltid fristende å forslå næringsrettede tiltak på områder der en skulle ønske seg et større og sterkere norsk næringsliv. Eller på områder der ny teknologi kan bidra til å løse store globale problemer knyttet til helse, miljø eller fattigdom. Men for at slike tiltak ikke skal være bortkastede penger eller virke mot sin hensikt, er det viktig å sannsynliggjøre at det finnes kompetansemiljøer i Norge som kan nyttiggjøre seg ressursene og sørge for at sluttresultatet blir lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter som ellers ikke ville blitt etablert.

Høykostlandet Norge i den globale konkurransen

Er det så slik at alle land blir presset av den globale konkurransen til å konkurrere om å senke skattene for næringslivet til et stadig lavere nivå for å være konkurransedyktige? Og er det slik at det i valget av virkemidler i den generelle næringspolitikken ikke egentlig er så stor valgfrihet? Selv om det åpenbart ikke er særlig lurt å ha mye høyere skatter enn alle andre, så opplever vi for tiden ikke noe «race to the bottom» i forhold til skatter og lønnsnivå. De nordiske landene ser ut til å klare seg ganske bra i konkurransen for tiden.

Norge og de andre nordiske landene er høykostland med høye lønnskostnader (spesielt i den lavest utdannede delen av befolkningen), høyt skattenivå og et høyt nivå på offentlige velferdsordninger. Men vi kjennetegnes samtidig av en rimelig vellykket overgang fra industriøkonomi til kunnskapsøkonomi og utflytting eller automatisering av arbeid som ikke har klart seg godt i den globale konkurransen. Vi har også en relativt høy sysselsettingsgrad og en offentlig sektor som er ganske effektiv når det gjelder å kreve inn skatter, registrere nye foretak og forvalte ulike trygdeordninger. Det er selvsagt en stor utfordring å ha et arbeidsmarked der overgangen fra trygd og tilbake til arbeidslivet er enkel. Det er også en utfordring å opprettholde et system der bedriftene har en forholdsvis stor handlefrihet når det gjelder både nedbemanning og oppbemanning. Men i forhold til mange andre land i Europa klarer vi oss ganske bra.

Utfordringen for høykostland som Norge, ligger i å føre en politikk som fremmer og støtter opp om innovasjon, omstilling, investeringer i FoU og utvikling av en nødvendig kunnskapsinfrastruktur (i form av blant annet gode universiteter og forskningsinstitutter) som bidrar til at vi utvikler et mer robust og internasjonalt konkurransedyktig kunnskapsbasert næringsliv. Det vi opplever, er en konkurranse om å få tak i de kloke hodene og de mest kunnskapsintensive bedriftene.

Norge har verdensledende kunnskapsklynger innen blant annet petroleumssektoren, maritim, sektor, i fiske og havbruk og innen trådløs kommunikasjonsteknologi. Men innenfor alle disse bransjene er det skjedd en bransjeglidning der det ikke er fabrikker og industriarbeidere, fiskere eller sjømenn som dominerer. Det er skapt en rekke nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser i randsonen rundt de tradisjonelle norske klyngene med høyt utdannet arbeidskraft. Det er kunnskapsbedrifter innen finans, forsikring, konsulentvirksomhet, advokatvirksomhet, design, IKT, bioteknologi, markedsføring, logistikk, sikkerhetsteknologi og mye annet som har brukt sin posisjon som leverandører til norske bedrifter, som en plattform for internasjonal ekspansjon. Mange av disse norske kunnskapsbedriftene er blitt mer internasjonale enn kundene sine. Og flere utenlandske kunnskapsbedrifter legger forskning og utvikling eller andre sentrale konsernfunksjoner til Norge for å være nær verdensledende norske miljøer innen for eksempel offshoreteknologi.

Et statlig virkemiddelapparat bør ta sikte på å fremme denne type utvikling av kunnskapsbasert og FoU-basert næringsliv som lykkes internasjonalt. Dette er det motsatte av skjerming mot konkurranse. Noe av det viktigste for å få til dette er en er kraftfull satsing på næringsrettet forskning og utvikling som kan bidra til å gi norske bedrifter tilgang på kvalifiserte medarbeidere, verdensledende forskning og gode innovasjonsnettverk.

Tre prosent til FoU - jakten på gode virkemidler

Stortinget behandlet en ny forskningsmelding våren 2005. Der var det bred politisk tilslutning til en nasjonal målsetting om at det innen 2010 skal brukes minst 3 % av BNP på forskning, og at minst 2 % av BNP skal være forskning i privat sektor. Dette er et svært ambisiøst mål. Forskningen i næringslivet, som i dag er utgjør om lag 13 mrd. norske kroner (ca. halvparten av dagens totale nivå på 1,7 % av BNP), skal økes med om lag 25 mrd. norske kroner (til to tredeler av et nivå på 3 % av BNP). Med andre ord: I tillegg til at totalvolumet på forsking i Norge skal nesten dobles på fem år, så skal også næringslivets andel økes fra halvparten til to tredeler.

Det er minst to måter å angripe denne ambisjonen på. Den ene er å reversere ambisjonen når det går opp for oss hvor krevende det vil være å mobilisere både mennesker og penger nok i næringslivet til å forske for 25 mrd norske kroner mer enn i dag. Den andre er å opprettholde ambisjonen og bruke kreftene på å identifisere de rammebetingelsene og virkemidlene staten må stille opp med for å kunne nå en slik målsetting. Både Danmark og Finland har tidligere oppnådd denne type kraftige opptrappinger av næringslivsforskningen. Det er derfor verken nødvendig eller ønskelig å avlyse en slik ambisjon for Norges del.

Hva er de viktigste elementene i en realistisk statlig strategi for å heve næringslivets forskningsinnsats til 2 % av BNP? Hver nye krone staten bruker på forskning, skal altså utløse minst fire nye kroner fra næringslivet. Det er i hvert fall ikke ett enkelt virkemiddel som vil sørge for at dette skjer. Det vi trenger er en opptrapping av noen virkemidler som til sammen løfter FoU-nivået og innovasjonstakten i norsk næringsliv til minst samme nivå som i Europa ellers:

• Større satsing på tematiske områder der Norge har særlige næringsmessige og kunnskapsmessige fortrinn. Det gjelder områder som petroleumsvirksomhet, marin sektor, maritim sektor og trådløse kommunikasjonsteknologier. Det er også viktig å ligge langt framme innenfor områder som materialteknologi og bioteknologi – områder der vi kanskje mangler industrielle lokomotiver i dag, men der vi i hvert fall i forhold til enkelte nisjer har verdensledende kompetanse og bør ha som ambisjon å utvikle flere lønnsomme bedrifter basert på denne kompetansen.

• Bedre rammevilkår for forskningsinstituttene og en tydeligere prioritering av realfag og annen næringslivsrelevant forskning og utdanning i universitetssektoren. Norske forskningsinstitutter har dårligere rammevilkår enn sammenlignbare institusjoner i landene rundt oss. På tross av dette klarer de seg godt i konkurransen om for eksempel EU-finansiering. Med en mer solid og langsiktig grunnfinansiering kan forskningsinstituttene i enda større grad fungere som forskningspartner og kompetansebase for næringslivet. Gode norske kunnskapsinstitusjoner er også en viktig forutsetning for å trekke flere utenlandske kunnskapsbedrifter til Norge.

• Virkemidler som stimulerer til mer deltagelse i internasjonale FoU-prosjekter. Kunnskaps- og teknologibedrifter deltar i verdikjeder på tvers av landegrenser. Det spiller ikke så stor rolle hvor en leverandør eller samarbeidspartner har hovedkontor, det viktige er hva slags kompetanse de besitter. Det er derfor viktig at støtteordninger for næringslivsforskning følger samme logikk. Målet er ikke å beskytte forskning eller næringsliv mot konkurranse, men å eksponere det for mer internasjonalisering og mer konkurranse.

• Oppheving av taket for SkatteFUNN-prosjekter. I dag er taket på 4 millioner norske kroner for egen forskning og opp til 8 millioner for innkjøpt FoU. Dette er et meget godt insentiv for små og mellomstore bedrifter. For store bedrifter blir 18 % av 8 millioner et relativt beskjedent insentiv. I en utvidet SkatteFUNN-ordning som gir akkurat like sterke insentiver uavhengig av bedriftstørrelse, kunne 18 % av alle utgifter til FoU trekkes fra på skatten. Sett fra staten er SkatteFUNN et glimrende virkemiddel: Hver statlige krone i provenytap har sin motpost i 4 kroner brukt av næringslivet på FoU.

• Sterkere stimulans av kundedrevet FoU i form av økte bevilgninger til IFU og OFU-ordningene. Forskning er i stadig større grad et samspill mellom en kunde som skal løse en stor utfordring, og en kunnskapsleverandør som utvikler et produkt eller en tjeneste som løser oppgaven for kunden. Ved å stimulere kundens innkjøp av FoU settes leverandøren i stand til å utvikle et helt nytt produkt som senere kan kopieres, masseproduseres og internasjonaliseres. Den vanskelige terskelen å komme over for mange er ikke selve forskningen, men utviklingen av det første fungerende produktet for en reell kunde. Dette kan ta langt tid, og her faller ofte investorer og långivere av. IFU/OFU-kontrakter er i likhet med SkatteFUNN en type virkemiddel der staten bidrar med risikoavlastning, men der det er bedriftene selv som står for mesteparten av investeringene.

• Såkornfond for forskningsbasert nyskaping. Det er stor risiko forbundet med investeringer i såkornbedrifter. Spesielt forskningsbaserte bedrifter – der det kan være vanskelig å forstå både teknologien og markedsmulighetene. Samtidig er det et viktig konkurransefortrinn å ha et privat kapitalmarked som kan tilføre både penger, nettverk og industriell kompetanse til denne typen nyetablerte bedrifter. Samarbeid mellom private investorer og staten om å etablere såkornfond som kan investere i forskningsbasert nyskaping, er derfor et fornuftig næringspolitisk virkemiddel.

• Skatteinsentiv for private investeringer i FoU-bedrifter. Bedriftene har i dag SkatteFUNN som et virkemiddel for å stimulere til mer FoU. Men private investorer har ikke noe tilsvarende virkemiddel for å investere penger i denne type bedrifter. Det er skatteinsentiver for å investere i hus, hytter og næringseiendom i Norge, men ikke for å satse egne penger på nyetablerte kunnskapsbedrifter. Dette til tross for at risikoen ved nyetablerte kunnskapsbedrifter er langt høyere enn ved investering i hus, hytter og næringseiendom, og dessuten er muligheten for å flytte virksomheten til et land med bedre insentiver høyst reell. Land som Storbritannia og Frankrike har innført skatteinsentiver for private investeringer i såkornbedrifter. Norge burde gjøre noe lignende og også innføre en tilsvarende ordning for privatpersoner som ikke ønsker å investere direkte i enkeltbedrifter, men kunne tenke seg å investere i fond med flere såkornbedrifter i porteføljen.

Det er som nevnt innledningsvis fortsatt litt uklart hva den nye og mer aktive næringspolitikken vil bety i praksis. Mitt håp er at det vil bety en tydeligere prioritering av virkemidlene som bidrar til å utløse mer innovasjon, mer forskning og mer internasjonalisering, og at det samtidig er slik at det fortsatt er en klar forståelse av at det er de generelle rammebetingelsene som betyr aller mest for næringslivets konkurranseevne.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS