Magma topp logo Til forsiden Econa

Petter Planke er nyskaper og står bak etableringen av flere norske bedrifter, blant andre TOMRA og Nordisk Terapi.

Blir siviløkonomer gründere?

Eller har de aversjon mot ukalkulerbar risiko?

Disse spørsmålene har jeg stilt meg etter snart 50 år med introduksjon av nye produkter og tjenester og etter over 30 år med etablering av egne industrielle virksomheter. Mest kjent i dag er TOMRA som jeg startet sammen med bror og kone i 1972. Selvfølgelig har jeg møtt siviløkonomer som er gründere eller som er glimrende bidragsytere i nyskapingsbedrifter under oppbygging. Likevel er det min oppfatning at de er underrepresentert, selv om de burde ha de beste forutsetninger for vurdering og utvikling av nye forretningsmuligheter.

Fra Magma har jeg blitt forespurt om jeg kan beskrive hva jeg anser som viktige utfordringer ved utvikling av nye industrielle virksomheter. Hvordan har jeg opplevd at økonomer forholder seg til risiko i tidlig fase?

Problemstillingen er viktig nok. Fra mange hold, ikke minst fra de to siste næringsministre og politikere fra mange partier kommer oppfordring til økt nyskaping. Norge skal bli et ledende land i verden når det gjelder innovasjon og næringsutvikling. Positive utsagn, men for å kunne lykkes med økt nyskaping er det en vesentlig forutsetning som mangler i Norge i dag; langsiktig risikokapital. Jeg opplever at det er et stort gap mellom politikernes mål og de tiltak de er villige til å benytte for å nå målene om økt innovasjon og næringsutvikling.

En annen utfordring er samfunnets generelle kortsiktighet. Helten er den som blir rikest mulig på kortest mulig tid. I mediene er det et overdrevent fokus på det økonomiske utbyttet av en virksomhet, enten det gjelder næringsliv, idrett eller underholdning, eller tapet når det måtte oppstå. Prosessen som førte frem og de underliggende verdier og kvaliteter får oftest beskjeden eller ingen omtale. Det påvirker holdninger og fører til manglende forståelse for den utholdende satsning som oftest ligger bak den aktuelle økonomiske suksess.

PENGER NOK, MEN IKKE TIL LANGSIKTIGE RISIKOPROSJEKTER

Det er penger nok får jeg ofte høre fra både økonomer og politikere, det er gode prosjekter som mangler. Visst er det penger nok i Norge, men ikke som er tilgjengelige for langsiktige risikoprosjekter. Risikoen er høy i tidlig fase. Av ti ideer er det kanskje bare en god, av ti gode ideer fører kanskje bare en til en til en vellykket internasjonal virksomhet. Det er kanskje en slik enkel analyse som skremmer. En av hundre. Tro meg når jeg sier: «Suksess kan ikke garanteres, men det er svært mye vi kan gjøre for å øke sannsynligheten for å skape en vellykket virksomhet».

Denne artikkelen vil sette søkelys på prosjektvurdering som oftest er for mye talleksersis med utgangspunkt i historiske regnskapstall, balanse og budsjetter, men for lite inngående vurdering av de bakenforliggende verdier. Grunnlaget for en vellykket nyskapingsbedrift fremkommer ikke i noen balanse. En av gründerens store utfordringer er å synliggjøre bakenforliggende verdier for økonomene, uten å måtte tvinges til å beskrive alt i tall – på et alt for tidlig tidspunkt. Selv med de beste vurderinger kan vi ikke unngå at nesten alle vellykte prosjekter har vært igjennom krisefaser i starten. Det er risikabelt å være nyskaper. Likevel vil jeg påstå at om flere gode nyskapingsprosjekter fikk kompetent vurdering og nødvendig risikokapital i tidlig fase, ble det mange flere oppgående virksomheter å følge opp i senere faser.

RAMMEVILKÅRENES BETYDNING FOR RISIKOVILJE

Det er økonomene, spesielt de som sitter i Finansdepartementet, som har hovedansvaret for rammevilkårene. Er det økonomenes modeller for risikovurdering som fører til utilstrekkelig tilgang på langsiktig risikokapital for nyskaping med udefinerbar risiko etter tradisjonelle vurderingskriterier? Som allerede påpekt, kan ingen som starter ny virksomhet garantere suksess. Aller minst når målet er å utvikle nye, internasjonalt konkurransedyktige virksomheter, nettopp det som politikerne etterspør. Pionerer møter mange uforutsette hindringer der risiko ikke kan beregnes etter kjente kriterier. Det kan gi risikovegring, selv ved store potensielle muligheter.

Jeg vil starte med et slikt eksempel på en risikobegrensning jeg mener er svært uheldig. Tidligere SND, nå Innovasjon Norge, opererer med et tapsfond på 25 %. Det vil si at saksbehandlere ikke må gå inn i prosjekter som er så risikofylte at mer enn at 25 % av innsatsen i gjennomsnitt tapes. Det høres romslig ut sier mange. Nei sier jeg, dersom målet er å bringe frem nye prosjekter med store internasjonale potensialer. Risiko må selvfølgelig vurderes mot prosjektets potensial. Av våre 7 første prosjekter i TOMRA der vi fikk tilskudd og risikolån fra det offentlige, måtte 42 % ettergis, noe over 5 millioner så vidt jeg husker. De øvrige prosjektene som gikk bra førte imidlertid til at TOMRA ble den internasjonalt ledende leverandør av systemer for returhåndtering i dagligvareforretninger. Det har TOMRA vært i 30 år fordi TOMRA hele tiden har satset sterkt nok på å utnytte det forspranget vi fikk i 70-årene.

FORHOLDET MELLOM RISIKO OG POTENSIAL

Med 42 % feilslåtte prosjekter skulle TOMRA vært en katastrofe på kort sikt etter dagens risikokrav. Hva er resultatet på lang sikt: Våre myndigheter har fått igjen mange hundre ganger de tap de hadde på de feilslåtte prosjektene. Mener jeg dermed at det er myndighetene som har hovedansvar for å stille med risikokapital til nyskaping? Selvfølgelig ikke, men de har et stort ansvar for risikoavlastning i den første krevende fasen av en bedrifts liv. De relativt beskjedne lån og tilskudd vi fikk til TOMRA ble avgjørende for vår evne til å bli markedsleder. Hvilken risiko tok vi selv? 3 hus i pant og selvskyldnerkausjon burde fortelle det meste. Risikoavlasting fra myndighetene motiverer også andre investorer til å bli med i tidlig fase, selv om risikovurderingen da er vanskelig.

Hadde jeg våget å ta så høy risiko i TOMRA om jeg hadde blitt siviløkonom fra Bergen slik meningen var? Jeg tviler, når jeg ser hvordan mine prosjekter stort sett har blitt vurdert av økonomene i tidlig fase, enten de var i bank, i det offentlige eller som potensielle investorer. Jeg opplevde en stor skjevhet i vurderingen av vår nye virksomhet. Det ble lagt mer vekt på balansen og historiske regnskapstall enn på de underliggende verdier som var det avgjørende grunnlaget for bedriftens fremtid. Hva var unikt ved vårt produktkonsept, hvilken markedsposisjon hadde vi oppnådd og hvem sto bak prosjektet.

VURDERING AV BALANSEN KONTRA UNDERLIGGENDE VERDIER

I balansen finner vi ikke den reelle verdien av patenter, produktets egenskaper, konkurransesituasjon, produserbarhet, dekningsgrad ved serieproduksjon, markedspotensial, markedsapparat og oppbygning av en kompetent og entusiastisk organisasjon. Hva med gründerens egen kompetanse, egenskaper, kontaktnett, glød og utholdenhet samt vilje til å ta egen risiko? Hvilken evne har organisasjonen til å takle de uventede hindringer? Det finnes ingen sikre vurderingskriterier man kan lære selv med den beste utdannelse. Forståelsen av de ukalkulerbare muligheter og risikoelementer kommer i høy grad fra en teft som utvikles i nærkontakt med slike problemstillinger. En av de største utfordringene er at svaret med to streker under først ofte kommer etter både ti og femten år. Hvem har slike perspektiver i dag?

Jeg nevnte TOMRA. Jeg har hatt gleden av å ta initiativet til og delta ved utviklingen av flere andre bedrifter som har blitt eller ser ut til å kunne bli internasjonalt ledende virksomheter. En av dem, Cargoscan, ble startet av siviløkonomen Arne Bruusgaard, jeg tør si først etter å ha blitt skikkelig provosert til det av undertegnende og min bror Tore. Arnes produktidé var like god som den var enkel. Transportselskapene har inntektene i vekt, men kostnadene i volum fordi det var for tidkrevende å volumberegne pakkene og sammenholde dem med vekt etter enn viss beregningskoeffisient. Det var store merinntekter for transportselskapene ved rasjonell datainnsamling og bearbeiding. Under Arne Bruusgaards ledelse utviklet Cargoscan et unikt system og norske finansielle investorer ble med, dette måtte lykkes.

SE ETTER UNIKHET, SELV OM UTVIKLINGSPROSESSEN ER MER KREVENDE

Så kom hindringene som det går alt for langt å beskrive. Det tok 13 år før bedriften ble lønnsom. De fleste investorer, les ventureselskaper, hadde trukket seg. En stor amerikansk virksomhet så synergieffekter og satset sammen med gründeren og de to nevnte brødrene. Hvorfor fortsatte vi å investere? Det skyldtes ikke historiske regnskapstall og balansen, men erfaringer fra vellykte installasjoner og forståelsen av at vi med ytterligere finjusteringer av produktkonseptet og markedsbearbeiding kunne bli en ledende virksomhet uten store internasjonale konkurrenter. I dag er bedriften ledende, meget lønnsom og vokser raskt. En stor malurt i begeret: Vi tre norske medeiere hadde ikke ressurser til å følge opp med nødvendig kapital og ble skviset ut av det amerikanske selskapet. Vi hadde ingen norske kapitalister med oss lengre. Antagelig har vi alle gått glipp av tiår med meget god avkastning. Det er dessverre ikke første gang manglende risikovilje har ført norske ideer over på utenlandsk hender.

Både bror Tore, sivilingeniør fra NTH, og jeg selv har igjen satset på å bygge opp nye industrielle virksomheter med stort internasjonalt potensial. Vi ser alltid etter konsepter som tilbyr helt nye løsninger på områder uten å konfrontere store internasjonale aktører. Det kan bli en risikabelt og tidkrevende prosess å gå helt nye veier, men desto større belønning når man lykkes. Selv har jeg utviklet et sett med vurderingskriterier som jeg regelmessig kontrollerer prosjektet mot. Historiske regnskapstall inngår ikke. Det viktigste tallet i balansen er ikke om det er positiv regnskapsmessig egenkapital, men om det finnes tilstrekkelig med likvider til fortsatt drift. Opplysningsplikt om bedriftens vurdering av fremtidsutsikter og tilgangen på likvider er etter min mening langt viktigere enn handlingsplikt dersom 50 % av regnskapsmessig egenkapital har gått tapt. Lovbestemmelsen om handlingsplikten er for meg en typisk økonombestemmelse som er enkel å forstå og kontrollere, men som fjerner seg fra det reelle grunnlag for bedriftens overlevelse og fremtid. Dermed blir bestemmelsen også en dårligere ivaretagelse av kreditors interesser.

Går det som jeg tror blir Vensafe ASA og Nordisk Terapi AS to bedrifter man vil få høre mye om i årene som kommer. Helsevernbedriften Nordisk Terapi AS er det mest langsiktige bedriftsutviklingsposjekt jeg har startet. Etter 13 år har vi fortsatt ikke oppnådd regnskapsmessig overskudd. Vi har derimot skapt store samfunnsmessige verdier gjennom utvikling og uttesting av nytt behandlingskonsept for rask og langvarig bedring fra ryggplager og mange andre muskel-/skjelettplager. Etter systematisk satsning og et lykketreff i den senere tid, har vi stor og begrunnet tro på at vi har skapt et grunnlag for en betydelig norsk eksport av produkter og helsekompetanse. Hvem har så finansiert de ca 80 millioner som har medgått for å bygge dette grunnlaget? De første 10-12 år var det familien selv og private investorer jeg vil betrakte som «business angels», samt SND Invest. Det var ikke enkelt å vurdere muligheter og risiko, det ble nok mer et spørsmål om tillit. Rene finansielle investorer var nesten ikke tilgjengelig.

HVOR ER DE LANGSIKTIGE FINANSIELLE INVESTORER?

De to siste årene har vi fått med to langsiktige finansielle investorer. De har stor betydning for den videre utviklingen. Fortsatt vil den videre finansieringen i høy grad være avhengig av vår evne til å synliggjøre de underliggende verdier og hvorfor vårt konsept er unikt også i internasjonal sammenheng. Hva så med risikokapital fra våre myndigheter som får store besparelser gjennom mer effektive behandlingskonsept og samtidig nye arbeidsplasser og eksportinntekter? SND Invest ble med på eiersiden. De skulle være vår mest langsiktige investor. Ved to kapitalutvidelser fant imidlertid økonomene der at risikoen var for høy når de så på de regnskapsmessige resultater som var oppnådd. Deretter ble SND Invest avviklet uten at noe nytt tiltak erstattet denne form for langsiktig risikokapital. Den nye eier av SND Invest-porteføljen var ikke beredt på å delta i et så langsiktig prosjekt eller kanskje ble risikoen oppfattet som for ukalkulerbar?

Muskel-/skjelettplager er det helseproblem som plager flest og koster mest. Et tankekors ved prosjektvurderingen er for meg at utviklingen av en ny medisin for en «nisjesykdom» vanligvis koster flere milliarder, langt, langt mer enn de 80 millionene vårt nye konsept har kostet. Når vår kontantstrøm om relativt kort tid blir positiv, viser erfaring at tilgangen på kapital blir en helt annen. Jeg husker enda finansielle investorer som kom til oss etter at TOMRA gikk i pluss og aksjekursen skjøt i været: «Kom tidligere til oss neste gang».

TAPT FOR NHH, MEN VUNNET FOR NYSKAPING?

Jeg nevnte innledningsvis at jeg skulle gått på NHH. Hvorfor kom jeg aldri dit? Etter artium og handlesgym, dukket en strålende forretningsmulighet opp. Strålende etter min vurdering. Oppfinneren og produsenten av den selvklebende etikett trengte en representant i Norge. Min far fikk tilbudet. Han var opptatt av annen virksomhet og fristelsen til å tre inn i hans sted ble for stor. Jeg var tapt for NHH, men vunnet for nyskaping. Jeg var raskt overbevist om at «verden kom til å bli selvklebende». Da fikk jeg en nyttig lærepenge som har vært til uvurderlig hjelp ved etableringen av TOMRA og Nordisk Terapi. Det behøver ikke være noe galt med produktet, selv om de potensielle kundene ikke forstår det fra starten av. Det tar tid å lære folk flest å tenke og handle på en ny måte. Jeg kunne skrive en avhandling om alle de gode grunner jeg har hørt for ikke å ta nye løsninger i bruk enten det var selvklebende etiketter, TOMRA eller TerapiMaster fra Nordisk Terapi.

På tross av at alle de første kjøperne av TOMRA fortalte at dette var den beste investering de hadde gjort, tok det 3 –tre – år før vi fikk innringt den første bestillingen. Nesten hvert salg var en lang og krevende prosess. Da tror jeg det var godt at min bakgrunn var selger med tallforståelse og ikke siviløkonom med kunnskap i risikoberegning. Hadde det ikke vært for etiketterfaringene, tror jeg at jeg hadde mistet motet. I dag er verden selvklebende og det åpnes ikke en ny dagligvareforretning i Norge og mange andre land uten en returflaskeautomat, hvorav ca 80 % fra TOMRA. Det er mulig å lykkes med god forståelse av markedsmuligheter og vurdering av underliggende verdier, samt med en stor porsjon glød og utholdenhet.

Tilsutt min egen sjekkliste for vurdering av nyskapingsprosjekter. Sjekklisten må brukes om og om igjen under hele utviklingsprosessen frem til positiv cash-flow. Nøkkelen er å finne svaret på spørsmålet: «Når er det å snu i tide – eller når er det nesten fandenivolsk stå-på-humør som skal sørge for det store gjennombruddet?»:

  • Produktet: Unikt? Pantentbeskyttet? Fungerer det etter forutsetningene? Konkurransesituasjonen?
  • Markedet: Størrelsen? Aksepterer kundene pris/ydelse? Hvor krevende å markedsføre?
  • Nyskaperen: Kremmerånd? Glød? Utholdenhet? Vilje til å satse egne midler? Redelig?
  • Nettverk: Finnes gode og motiverte støttespillere? Internt i bedriften og eksternt.
  • Balansen: Tilgang på likvide midler?
  • Lønnsomhet: Er dekningsgraden høy nok til å dekke driftskost og avskrivning av utviklingskost?

Lykke til med risikovurdering av nyskapingsprosjekter. Enten du har en gründer i magen eller vil delta med langsiktig risikokapital der vurderingsgrunnlaget bør være langt mer enn historiske tall og regnskapsmessig balanse. Det vil bli mange vinnere om vi lykkes med flere nye bedrifter som kan konkurrere på internasjonale markeder.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS