Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus og instituttleder ved Institutt for regnskap, revisjon og jus på Handelshøyskolen BI og professor II på Det juridiske fakultet Universitetet i Tromsø.

Corporate governance i norsk jus

Corporate Governance-debatten har i det store og hele spilt en nokså beskjeden rolle i norsk jus. Dette er bemerkelsesverdig siden jurister i andre land har vært meget aktive i debatten. Synspunktene fra Corporate Governance-debatten gjenspeiles imidlertid i varierende grad i lovgivningen om aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.

Man trenger ikke gå lenger enn til våre nærmeste naboland for å finne en rekke eksempler på at juristene har vært aktive i debatten om Corporate Governance. I Sverige har juristene blant annet spilt en sentral rolle i Corporate Governance Forum siden begynnelsen av 1990-årene. Og i Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, hvor det har vært publisert en rekke artikler om Corporate Governance i de senere år, er det nok danskene som har vært de flittigste bidragsyterne på området.

Corporate governance-debatten har resultert i at mange land og organisasjoner har utarbeidet «Codes» med anbefalinger til god Corporate Governance, se for eksempel oversikten på http://www.ecgi.org/codes/index.htm. Blant de mest kjente «codes» er nok OECD-Principles on Corporate Governance fra 1999, se også http://www1.oecd.org/daf/governance/principles.htm. I Norge står 12 institusjonelle investorer bak Ti bud for eierprinsipper (Corporate Governance), se http://styreinfo.no/enkeltsider/tilbud.htm.

Det er blant jurister riktignok ikke noen alminnelig oppfatning om nøyaktig hva som bør inngå i en juridisk debatt om Corporate Governance, bortsett fra at emnet må sortere under faget selskapsrett med tillegg av et solid innslag av rettsøkonomi. Tidligere konsentrerte Corporate Governance-debatten seg særlig om forholdet mellom selskapsledelse og eiere. I dag er det en utbredt oppfatning at dette perspektivet er for snevert. Svært mange forskjellige selskapsrettslige spørsmål har vært behandlet under rubrikken Corporate Governance.

En formulering av Corporate Governance-synsvinkelen på selskapsretten er at de selskapsrettslige regler og strukturer bør utformes slik at de sikrer den best mulige utnyttelse av selskapets ressurser. Anlegges denne innfallsvinkelen, blir det tydelig at lovgiverperspektivet står sentralt. Og her ligger kanskje noe av forklaringen på at norske jurister ikke har engasjert seg særlig sterkt i debatten.

AKSJELOVENE AV 1997

De någjeldende norske aksjelovene er av 1997, og trådte i kraft 1. januar 1999.

Arbeidet med aksjelovene av 1997 ble påbegynt i slutten av 1980-årene. Målet var opprinnelig å foreta en slags etterkontroll av aksjeloven av 1976, for dermed å kunne rette opp feil og mangler i denne loven. Mens arbeidet pågikk, endret man imidlertid målsettingen. Arbeidet munnet derfor ut i et forslag til en helt ny aksjelov (NOU 1992:29, Ot.prp. 36 (1993--94)).

Utredningen som lå til grunn for lovforslaget, var bare i liten grad preget av særlig dyptgående prinsipielle diskusjoner. Mer eller mindre tydelig uttalte tendenser i forslaget kan nok likevel beskrives i et Corporate Governance-perspektiv. Blant annet ble det foreslått flere regler som tok sikte på å aktivisere selskapets eiere på bekostning av styret, samtidig som det var et mål å aktivisere styret på bekostning av daglig leder.

Lovforslaget led imidlertid den ublide skjebne å bli sendt tilbake fra Stortinget til Regjeringen (Innst. O. 45 (1994--95)). Dette skyldtes ikke de ovennevnte trekkene ved forslaget, men den foreslåtte reguleringen av en rekke enkeltspørsmål. Den reelle bakgrunnen for tilbakesendelsen var at viktige deler av norsk næringsliv mente at lovforslaget ville koste mer enn det smakte, dersom det skulle bli vedtatt. Oppfatningen var at forslaget ikke innebar så store forbedringer for næringslivet at det kunne forsvare en helt ny lov.

Regjeringen måtte derfor sette i gang et nytt utredningsarbeid for å få frem et forslag til lovgivning. I forbindelse med denne neste runden, som førte til vedtakelsen av aksjelovene av 1997, ble det fremmet et forslag hvor prinsipielle synspunkter fikk noe større plass enn tidligere (NOU 1996:3, Ot.prp. 23 (1996--97)). Forslaget bygde imidlertid i stor grad på arbeidet som allerede var gjort.

Et nokså gjennomgående trekk i denne omgangen var at lovene i større grad skulle ta sikte på å legge forholdene til rette for næringsvirksomhet, fremfor å etablere en rigid beskyttelse mot misbruk av selskapsformen. Man var riktignok klar over at misbruk alltid ville forekomme, og at dette må bekjempes også gjennom lovregler. Men det ble lagt vekt på at ønsket om å motvirke misbruk ikke skulle prege lovgivningen så sterkt at rammene for effektiv næringsvirksomhet ble for snevre.

Av politiske grunner hadde stortingsflertallet satt så stramme tidsfrister for arbeidet med det nye lovforslaget at tidspresset gjorde at prinsipielle diskusjoner om Corporate Governance også denne gangen fikk mindre plass enn de hadde fortjent.

I en situasjon hvor vi har relativt ny lovgivning om aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, som er blitt forberedt uten at prinsipielle diskusjoner om Corporate Governance spilte noen stor rolle, er det kanskje lett å forstå at norske jurister har konsentrert seg om helt andre diskusjonstemaer.

Men selv om aksjelovene av 1997 er utformet uten uttrykkelig stillingtaken til Corporate Governance, finnes det trekk ved lovgivningen som mange vil vurdere positivt i et Corporate Governance-perspektiv. På den annen side finnes det også trekk som er mindre positive.

SKILLET MELLOM AKSJESELSKAPER OG ALMENNAKSJESELSKAPER

Skillet mellom aksjeselskaper (AS) og allmennaksjeselskaper (ASA) bygger stort sett på en forutsetning om at AS skal være selskaper med få aksjonærer, eventuelt bare én eneste aksjonær, mens ASA skal være selskapsformen for selskaper med mange aksjonærer (stor aksjespredning), se nærmere Magma nr. 3/1998 s. 4--6.

Noe av bakgrunnen for oppdelingen er at det gjør seg gjeldende litt ulike hensyn i de to typetilfellene. Aksjonærene i selskaper med mange aksjonærer (stor aksjespredning) har som oftest behov for beskyttelse på grunn av sin rolle som investorer, mens aksjonærer i fåmannsselskaper (eller enmannsselskaper) kan ha større behov for å kunne foreta «skreddersøm» for dermed å tilpasse selskapsformen til behovene i det enkelte samarbeidet. Kontraktuelle synspunkter kan således gjøre seg sterkere gjeldende i fåmannsselskapene.

Skillet mellom AS og ASA har manifestert seg i to lover: lov om aksjeselskaper og lov om allmennaksjeselskaper. Omtrent to tredeler av bestemmelsene er imidlertid likelydende i begge lover. For så vidt ville det være lovteknisk enkelt isteden å nøye seg med én lov basert på bestemmelsene som skulle være de samme for begge selskapstyper, men med særregler der dette var påkrevd. Det kan anføres gode grunner for at lover som omhandler samme eller tilgrensende områder, bør fremstå mest mulig samlet. Når denne lovteknikken likevel ikke ble valgt i forhold til AS og ASA, var tanken at den som eier eller driver et lite, enkelt AS, skulle slippe å forholde seg til en lov som også regulerer børsnoterte selskaper med tusenvis av aksjonærer. Hensynet til tilgjengelighet for brukerne slo altså igjennom da strukturen for lovgivningen ble bestemt.

For lovgiver er det alltid en utfordring å finne den rette balansen mellom på den ene side et naturlig spillerom for avtalefrihet og på den annen side fastsettelse av ufravikelige rettslige rammer til beskyttelse av ulike interesser. Aksjelovene er utformet ut fra denne erkjennelsen. I tråd med at det som er nevnt foran, er ulike beskyttelsesbehov som gjør seg gjeldende, gir loven for AS størst frihet for eierne til å fravike loven gjennom vedtektsbestemmelser. Samtidig inneholder aksjeloven regler om de fleste spørsmål som det kan være aktuelt å gi lovregler om. Aksjeloven kan dermed langt på vei virke som en slags standardkontrakt, som man enten kan følge uten videre eller vedta å fravike -- alt etter behovene i det enkelte selskap. Ønsker man «skreddersøm», tillater aksjeloven således at man konstruerer et selskap som på viktige punkter avviker fra normalselskapet. Har man derimot ikke spesielle ønsker, kan man basere seg på lovteksten, som er den billigste løsningen.

EIERROLLEN

Eierrollen står normalt meget sentralt i Corporate Governance-debatter. De juridiske rammene for hvordan eierrollen må eller kan utøves i AS og ASA, fremgår i Norge av aksjelovene av 1997. Av aksjelovene og rettspraksis følger det også hvordan makten er forsøkt balansert mellom aksjonær- eller aksjemajoritet på den ene side og aksjonær- eller aksjeminoritet på den annen.

SELSKAPSORGANENE I AKSJESELSKAPER OG ALLMENNAKSJESELSKAPER

Obligatoriske selskapsorganer i norske AS og ASA er generalforsamling, styre, daglig leder (som hovedregel), revisor og eventuelt også bedriftsforsamling. I et internasjonalt perspektiv er den norske selskapsmodellen å anse som relativt komplisert, sammenlikn et med andre land, hvor det er til dels færre obligatoriske selskapsorganer.

Spesielt for visse mindre aksjeselskaper åpner imidlertid aksjeloven for enkelte forenklinger. Aksjeselskaper med mindre enn NOK 3 millioner i aksjekapital kan nøye seg med enestyre, og det kan også sløyfe daglig leder. Realiteten blir dermed at man kan klare seg med et selskapsorgan mindre enn lovens normalordning. En tilsvarende fleksibilitet er ikke gitt til AS med mer enn NOK 3 millioner i aksjekapital og heller ikke til ASA. Ved utformingen av lovreglene om selskapsstrukturen er det imidlertid et dilemma at for høy grad av sammenblanding mellom eieren og selskapet kan gjøre det vanskelig å opprettholde ansvarsbegrensningen som er helt grunnleggende for både AS og ASA.

STEMMERETTSBEGRENSNINGER

Et trekk ved de norske aksjelovene er at vedtektene kan begrense aksjers eller aksjonærers stemmerett slik at prinsippet om at hver aksje skal ha én stemme på generalforsamlingen, ikke gjelder. I AS står man helt fritt til å fastsette slike vedtektsbestemmelser, mens det i ASA kreves samtykke fra Næringsdepartementet hvis stemmerettsbegrensningene skal gjelde for mer enn 50 prosent av selskapets aksjer. Alt i alt gir aksjelovene nokså stor frihet til å fravike prinsippet om at hver aksje skal ha én stemme.

Lovreguleringen bygger her på en avveining mellom behovet for på den ene side å kunne strukturere selskaper ut fra situasjonen i det enkelte selskap, og på den annen side for å sikre eierne innflytelse i forhold til eierandelen. Diskusjoner om og i hvilken grad lovgivningen skal tillate avvik fra prinsippet om at hver aksje skal ha én stemme, er imidlertid velkjent også blant norske jurister. Vedtektsbestemte stemmerettsbegrensninger kan dessuten gi opphav til vanskelige juridiske tolkningsproblemer.

REGLENEOMGJENNOMFØRINGENAVGENERALFORSAMLINGEN

Aksjelovene forutsetter at aksjonærene utøver sin makt gjennom generalforsamlingen. Tilsynelatende trivielle regler om gjennomføringen av generalforsamlingen spiller derfor en viktig rolle i en juridisk Corporate Governance-debatt.

I mange land har det vært arbeidet mye med regler om gjennomføring av generalforsamling uten fysisk tilstedeværelse. Det finnes blant annet land som åpner for at aksjonærene kan delta på generalforsamling via Internett. I OECD-Principles on Corporate Governance heter det: «Shareholders should be able to vote in person or in absentia, and equal effect should be given to votes whether cast in person or in absentia.»

På dette punktet er Norge åpenbart ikke noe foregangsland. Bare AS med inntil 20 aksjonærer kan avholde generalforsamling uten fysisk tilstedeværelse fra aksjonærene eller deres representanter, se Magma 1999 nr. 2 s. 10--13. Spørsmålet om generalforsamlinger bør kunne avvikles helt eller delvis ved hjelp av Internett, var ikke behandlet i forarbeidene til aksjelovene av 1997, og det har heller ikke senere vært reist av lovgiver. At en enklere måte å gjennomføre generalforsamlingen kunne ha til følge at aksjonærene ble aktivisert i større grad, har tydeligvis ikke spilt noen stor rolle for lovgiver i Norge.

INNKALLINGSFRISTEN

Ifølge aksjelovene er fristen for å innkalle til generalforsamling minimum en uke i AS og to uker i ASA. Samtidig med innkallingen til generalforsamlingen skal aksjonærene få informasjon om saker som skal behandles på generalforsamlingen, se nærmere Magma nr. 1/2001 s. 11--14. Innkallingsfristen gir dermed aksjonærene tid til å forberede seg på de spørsmål som skal tas opp på generalforsamlingen. Det kan i mange tilfeller være en forutsetning for å utøve et aktivt eierskap at man får tilstrekkelig tid til å forberede seg på de spørsmål som skal behandles av generalforsamlingen. Sammenliknet med andre land er innkallingsfristen for generalforsamling i norske ASA relativt kort. I mange andre land er fristen for innkalling til generalforsamling i selskaper av ASA-typen minimum tre eller fire uker.

PROXY-FIGHTS

Gjennom tidene har mange kamper om makten i selskaper vært ført ved hjelp av fullmakter som selskapsledelsen har samlet inn fra aksjonærene. Slike maktkamper er kanskje særlig kjent fra USA («proxy-fights»). Men vi har også i Norge sett noen eksempler på at styret og selskapsledelsen har forsøkt å påvirke utfallet av avstemninger gjennom fullmaktsinnsamling. Et resultat av proxy-kampene har vært at lovgivningen i mange land regulerer detaljert hvordan fullmakter kan samles inn. Målet er å forhindre at selskapets midler blir brukt på en måte som ikke er i alle aksjonærers interesser. I Norge har vi derimot ingen slike lovregler. Men det kan være i strid med lovfestede eller ulovfestede rettsregler om myndighetsmisbruk dersom selskapets midler blir brukt til innsamling av fullmakter, slik at styret og selskapsledelsen kan stemme for et resultat som viktige aksjonærgrupper er uenige i. Rettstilstanden på dette området er imidlertid noe usikker.

EIERNES INNFLYTELSE OVER STYRESAMMENSETNINGEN

Av stor betydning for utøvelsen av eierrollen er hvordan eierne kan øve innflytelse over styresammensetningen. Den særnorske ordningen med bedriftsforsamling gjør at spørsmålet kommer i et spesielt lys i Norge. Det samme vil være situasjonen hvis forslaget om lovbestemt kjønnsrepresentasjon i styret skulle bli vedtatt.

Har selskapet bedriftsforsamling, er det denne som velger styret, se nærmere Magma nr. 5/2000 s. 14--17. Generalforsamlingen kan ikke gi direktiv om hvem som skal velges, og den kan heller ikke overprøve bedriftsforsamlingens valg. Ønsker generalforsamlingen å endre styresammensetningen i strid med bedriftsforsamlingens valg, er aksjelovenes system at generalforsamlingen må treffe vedtak om å fjerne de tidligere valgte medlemmene av bedriftsforsamlingen og deretter velge nye medlemmer av denne. Den nye bedriftsforsamlingen kan deretter velge nye styremedlemmer. Dette er i praksis en meget tung prosess.

Det eneste unntaket fra regelen om at bedriftsforsamlingen velger styret, gjelder i AS og ASA hvor staten eier alle aksjer. Her er det generalforsamlingen, dvs. vedkommende statsråd, som velger alle styremedlemmer som skal velges fra eiersiden. Ordningen ble i sin tid begrunnet med visse konstitusjonelle regler, som antas å være til hinder for at myndigheten til å velge styremedlemmer legges til andre enn Regjeringen (her representert ved en statsråd). Ettersom ordningen åpner for vesentlig sterkere eierinnflytelse enn når bedriftsforsamlingen velger styret, kan den imidlertid også begrunnes ut fra et Corporate Governance-perspektiv.

LOVBESTEMT KJØNNSREPRESENTASJON I STYRET I AS OG ASA

I den internasjonale Corporate Governance-debatten har kvaliteten på styrene og styrearbeidet fått atskillig oppmerksomhet. I Norge har debatten om styrene og styrearbeidene i den senere tid gått på om det burde være lovbestemt kjønnsrepresentasjon i styret i AS og ASA. Flere har tatt til orde for at det burde lovfestes et krav om at 40 prosent av styremedlemmene i ASA-selskaper skal være kvinner. Andre har ment at kravet burde gjelde for alle AS og ASA. Særlig hensynet til å fremme likestilling mellom kjønnene har vært anført som begrunnelse for forslaget, se blant annet http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/hoeringsnotater/004051-080009/index-dok000-b-n-a.html. Men det er også noen som har hevdet at en lovbestemt kjønnsrepresentasjon kan forbedre kvaliteten på styrene og styrearbeidet.

Før det kan lovfestes kjønnsrepresentasjon i styret i AS og ASA, er det en rekke spørsmål som bør søkes avklart ved nærmere forskning. Et spørsmål er om en lovbestemt kjønnsrepresentasjon vil kunne påvirke styret og styrets arbeid ved at selskapene velger å la styrene få så mange medlemmer at mulighetene for et effektivt styrearbeid svekkes. En konsekvens av dette kan kanskje bli at færre spørsmål blir realitetsbehandlet av styret, og at administrasjonen isteden får større makt. Skjer dette samtidig som de någjeldende reglene om styreansvar opprettholdes, kan styreansvaret komme som en tung overraskelse for styremedlemmer.

Spørsmålet om en lovbestemt kjønnsrepresentasjon vil påvirke styret, og styrets arbeid lar seg ikke besvare uten at man gjør seg opp en mening om hvordan en lovbestemt kjønnsrepresentasjon skal kunne gjennomføres rent lovteknisk. Denne problemstillingen har imidlertid fått nokså lite oppmerksomhet i debatten.

De någjeldende reglene om valg av styre i AS og ASA finnes i aksjelovene og tilhørende forskrifter. Reglene er allerede nokså omfattende og vanskelige på bakgrunn av de ansattes lovbestemte rett til å velge styremedlemmer. Et eksempel gir her allmennaksjeloven paragraf 5-37 første ledd, som gjelder bedriftsforsamlingens valg av styre. Det kan imidlertid uten videre slås fast at reglene vil måtte bli atskillig mer kompliserte dersom det skal lovfestes ytterligere en kvote som må iakttas når styret skal velges. Og det er vel ikke endelig avklart hvordan en kvinnekvote i styret skal kombineres med de ansattes kvote. Skal kvinnekvoten fylles av de styremedlemmer som velges av og blant de ansatte, eller skal eierne alltid være forpliktet til å fylle kvinnekvoten dersom ikke tilstrekkelig mange kvinner velges som ansatterepresentanter? Eller skal kvinnekvoten kanskje fordeles mellom eiervalgte og ansattevalgte styremedlemmer? Hva slags fordelingsnøkkel skal i tilfelle gjelde? Og hvilke muligheter gir reglene i så fall for at ansatte kan presse ut eiervalgte representanter, og for at eierne kan presse ut ansatterepresentanter?

Videre er det vel et åpent spørsmål hvorvidt en kvinnekvote overhodet lar seg forene med den lovbestemte adgangen til å overføre valgrett til andre enn generalforsamlingen (for eksempel til kreditorer eller lokalsamfunnet). Det samme gjelder i forhold til den relativt utbredte ordningen hvor makten i selskapet er balansert mellom aksjonærene ved at det i vedtektene er opprettet forskjellige aksjeklasser med rett til å velge noen styremedlemmer hver, se nærmere Magma nr. 3/2000 s. 9--11. Begge ordninger kan i og for seg oppheves. Men særlig en opphevelse av muligheten for å la aksjeklasser velge styremedlemmer vil nok i noen tilfeller bety et nokså dramatisk inngrep i maktforholdene i selskapene.

FORMÅLENE BAK LOVREGLENE OM SELSKAPENES KAPITAL

Internasjonalt er det nok en tendens i retning av å se reglene om selskapskapitalen i selskaper av AS- og ASA-typen mer som regler om en hensiktsmessig og fleksibel kapitalstruktur enn som regler om kapitalbeskyttelse. Både lovgivning, juridisk teori og en sentral dom fra EF-domstolen (sak C 212/97 Centros Ltd.) viser dette. Et gjennomgående synspunkt har vært at lovgivningen bør legge forholdene til rette for at selskaper tilstreber en optimal kapitalstruktur, som maksimerer selskapets effektivitet. Tanken er at dette vil føre til økt «shareholder value».

Også forslaget som munnet ut i aksjelovene av 1997, preges til en viss grad av liknende synspunkter. Det ble her også lagt vekt på at kreditorer og (minoritets) aksjonærer ofte vil ha felles interesser i at selskapet ikke utsettes for kapitaltapping, ettersom tapet i første omgang vil ramme aksjonærene som har investert penger i selskapet.

I ettertid kan det imidlertid synes som om mer tradisjonelle oppfatninger om kapitalbeskyttelse nå er i ferd med å få overtaket i Norge.

NYERE TOLKNINGER FRA LOVAVDELINGEN OM EGNE AKSJER OG UTBYTTE

Justisdepartementets lovavdeling har ved flere anledninger avgitt uttalelser om tolkningsspørsmål som innebærer en prioritering av kapitalbeskyttelse på bekostning av en hensiktsmessig og fleksibel kapitalstruktur. Dette har i hvert fall vist seg i lovavdelingens uttalelser om tolkningsspørsmål vedrørende reglene om egne aksjer, og om årsregnskapet for siste regnskapsår som utbyttebegrensning. Den førstnevnte uttalelsen gjelder beregningen av fri egenkapital som gir selskapene mulighet for å erverve egne aksjer, mens den andre går ut på at adgangen til å dele ut utbytte på grunnlag av det sist avlagte årsoppgjør opphører når man går over til et nytt regnskapsår. Selv om selskapet for eksempel i 2002 har ubenyttet utbyttekapasitet etter årsregnskapet for 2000 (fastsatt på forsommeren 2001), kan selskapet ifølge lovavdelingen ikke dele ut utbytte i 2002 før årsregnskapet for 2001 er fastsatt av generalforsamlingen. Et av lovavdelingens mest tungtveiende argumenter er visse bemerkninger i noen lovforarbeider fra 1947. At aksjelovene av 1997 bygger på helt andre synspunkter, veier tydeligvis ikke like tungt. At behovet for denne kapitalbindingen neppe er særlig stort, er heller ikke vurdert.

Det er imidlertid høyst tvilsomt om lovavdelingens oppfatning er juridisk holdbar, men lovavdelingens uttalelse har skapt en svært uheldig usikkerhet. Fordi tolkningen av utbyttereglene også får virkning for en rekke andre kapitaldisposisjoner, har lovavdelingens oppfatning store konsekvenser for kapitalmobiliteten i norsk næringsliv. Legges lovavdelingens syn til grunn, er det ytterst få kapitaldisposisjoner som kan foretas fra årsskiftet og til nytt årsregnskap er fastsatt av generalforsamlingen. Lovavdelingen har imidlertid viet påfallende lite oppmerksomhet til totalvirkningene av tolkningsresultatet. I sin uttalelse har lovavdelingen derimot gitt uttrykk for at den «av ressursmessige grunner» ikke har hatt anledning til å gå inn i problemstillingen i dens fulle bredde.

KOSTNADENE VED Å ETTERLEVE AKSJELOVENE

Spørsmålet om det påløper unødvendige kostnader i forbindelse med etterlevelse av lovgivningen, er også viktig i en Corporate Governance-debatt. Som nevnt spilte de antatte kostnader ved ny aksjelovgivning en betydningsfull rolle under lovforberedelsen. I forslaget som førte frem til aksjelovene av 1997, fikk kostnadsaspektet spesiell oppmerksomhet. Blant annet reglene om adgangen til å treffe styrebeslutning uten at styremedlemmene måtte være fysisk til stede i et møte, var begrunnet i ønsket om at selskapene skulle kunne spare kostnader. Og regelen om at aksjer i AS som utgangspunkt ikke er fritt omsettelige, har blant annet sin bakgrunn i at dette også tidligere har vært den reelle hovedregelen for fåmannsselskapene. Aksjeloven av 1976, som derimot bestemte at aksjer i utgangspunktet er fritt omsettelige, forutsatte at det ble utarbeidet egne vedtektsbestemmelser som eventuelt etablerte omsetningsbegrensninger i form av krav om samtykke, løsningsrett eller krav om egenskaper hos aksjonærer og aksjeerververe. Aksjeloven av 1997 tok her sikte på å spare selskapene for kostnader i forbindelse med å utarbeide vedtektsbestemmelser om omsetningsbegrensninger.

Det lar seg likevel lett gjøre å finne eksempler på lovregler som påfører selskapene unødvendige kostnader. Et eksempel er allmennaksjelovens regler om dokumentasjon i forbindelse med fusjon mellom morselskap og heleid datterselskap. Samtlige aksjonærer skal i slike tilfeller automatisk få tilsendt blant annet de tre siste års årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning for både mor- og datterselskapet. Kostnadene i forbindelse med dette kan bli store. Til illustrasjon kan nevnes en helt kurant fusjon mellom et børsnotert allmennaksjeselskap og dets heleide datterselskap våren 2000, hvor kostnadene med fremskaffelse og utsendelse av de nødvendige årsregnskaper, årsberetninger og revisjonsberetninger ble vurdert til ca. NOK 110 000. Allmennaksjelovens regel går lenger enn dens EU-rettslige forbilde krever. Og selv om det i et Corporate Governance-perspektiv er viktig at aksjonærene får tilstrekkelig informasjon til at de kan utøve sine eierbeføyelser på best mulig måte, må det være helt unødvendig at omfattende informasjon om helt kurante fusjoner mellom morselskap og heleid datterselskap uoppfordret sendes alle aksjonærer. Det dreier seg dessuten til dels om informasjon som aksjonærene skal ha fått tidligere. Et minimum av forenkling kunne være å tillate at informasjonen lå tilgjengelig hos selskapet, og at den ble sendt vederlagsfritt som e-post eller på annen måte, dersom det kreves av den enkelte aksjonær.

HVA KAN JURISTENE BIDRA MED I EN CORPORATE GOVERNANCE-DEBATT?

Corporate Governance-debatten har sterk forankring i økonomisk teori. Det ligger i sakens natur at jurister ikke har spesielt gode forutsetninger for å bidra til utviklingen av økonomisk teori. Men dette kan heller ikke være juristenes oppgave. Derimot kan jurister bidra til å klarlegge noen av premissene for økonomisk forskning om Corporate Governance. Dessuten kan jurister yte et viktig bidrag ved å implementere den økonomiske teori i selskapsrettslige regler og regelanvendelse. For at diskusjoner om Corporate Governance skal bli mer enn en akademisk lek, må teoretiske kunnskaper og selskapsrettslige regler og regelanvendelse følges ad.

CORPORATE GOVERNANCE OG VIDEREUTVIKLINGEN AV AKSJELOVENE AV 1997

Aksjelovene av 1997 er ikke gitt evig liv. Som annen lovgivning er aksjelovene stadig gjenstand for større og mindre endringer. Slike lovendringer skal bidra til å løse akutte problemer, rette opp feil og mangler ved lovgivningen, samt sørge for at aksjelovgivningen til enhver tid er koordinert med annen lovgivning.

For aksjelovene ligger det imidlertid i kortene at det om ikke lenge må gjøres et større arbeid. I forbindelse med at aksjelovene av 1997 ble vedtatt, uttalte Justiskomiteen enstemmig at den fant det «naturleg at lova vert evaluert etter ei tid, og ber Regjeringa gjere ei slik evaluering når det er gått 5 år sida lova vart sett i verk». Ettersom aksjelovene trådte i kraft 1. januar 1999, er det fortsatt noen år igjen til dette arbeidet må påbegynnes. Men allerede nå kan det være grunn til å slå fast at en rettesnor for arbeidet bør være at lovgivningen må vurderes ut fra mer overordnede synspunkter på Corporate Governance.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS