Magma topp logo Til forsiden Econa

Frøystein Gjesdal fagredaktør i dette Magmanummeret. Gjesdal er professor ved institutt for Regnskap, revisjon og rettsvitenskap verd Norges Handelshøyskole. Han er siv. øk fra NHH, og har avlagt Ph. D.-graden ved Stanford University. Han har vært gjesteprofessor ved Stanford University, Yale University og London School of Economics. Han er fagredaktør i Magma 0810.

«Crooked house»

Det er rimelig å anta at også under årets juletrær befinner det seg krimbøker i alle fasonger. I den senere tid har imidlertid Gunnar Staalesen og Jo Nesbø fått konkurranse av en litterær sjanger som er minst like spennende, og dessuten rimeligere i anskaffelse. Jeg sikter her til alle granskningsrapportene som er kommet i kjølvannet av finanskrisen, og som er tilgjengelig for gratis nedlastning på internett. Den mest omtalte er Anton R. Valukas granskning av Lehman Brothers, som kom våren 2010, utarbeidet på oppdrag av skifteretten i New York. Et annet spennende dokument forteller om utviklingen frem mot konkursen i New Century Financial Corp., som på mange måter var opptakten til krisen.

I motsetning til det makroøkonomiske bildet av finanskrisen,som ofte utmales i finanspressen (holdt nasjonalbanken renten for lav for lenge?), får en i disse rapportene et uvanlig mikroøkonomisk innblikk i de store institusjonenes indre liv. De fleste vil finne disse beskrivelsene både spennende og lærerike. Igjen får en bekreftet at det virkelige liv ofte overgår selv de store forfatternes fantasi. Lehman-rapporten er på over 2000 sider pluss vedlegg, men den kan utmerket godt leses i mindre doser.

Mange vet kanskje at Lehman Brothers hadde utviklet seg til å bli USAs største långiver i eiendomsmarket. Mer ukjent er det kanskje at denne banken, som hadde en egenkapitalandel på mellom 5 og 6 prosent, også hadde betydelige egenkapitalinvesteringer i eiendomsutvikling av den mer risikable typen. Ved utgangen av 2005 utgjorde denne delen av porteføljen omkring 6000 mill USD, men den økte med over 50 prosent i 2006 og 2007, da boblen nærmet seg bristepunktet. Hvilke geniale, strategiske overveielser kan ha ligget bak dette? Regnskapsmessig skulle disse investeringene måles til virkelig verdi. Det er ikke uten interesse å få vite hvordan en av verdens mest profesjonelle banker implementerte dette regnskapsprinsippet.

Virkelig verdi er (hypotetiske) salgsverdier. Lehman hadde på dette området ingen markedsverdier som kunne benyttes verken direkte eller indirekte. I starten valgte man en metode som ble kalt Cap*105. Denne innebar ganske enkelt oppskrivning av verdiene med 5 prosent hvert kvartal. I begynnelsen av 2007 ble det klart at verdiene neppe fulgte en slik bane, og man startet med å utvikle verdsettelsesmodeller. Dette arbeidet tok lang tid, og sommeren 2008 hadde man ennå ikke rukket å implementere fullgode modeller. Et kritisk problem var at det ikke fantes gode inn-data. Det skyldtes i stor grad at man var avhengig av entreprenører som ikke nødvendigvis var objektive med hensyn til sine prosjekters fremtidsutsikter. I mellomtiden ble verdsettelsen gjort basert på historisk kost og magefølelse.

En av de ansvarlige for verdsettelsen av eiendomsporteføljen ble spurt om regnskapsmessige verdier representerte realistiske salgsverdier. Det hadde han etter sigende aldri tenkt over. Hans underordnede var mer reflektert, og kanskje noe mer oppriktig. Hans respons var: «No one would pay you that».

Et annen interessant aspekt ved verdsettelsesprosessen var internkontrollen. Ved bruk av virkelig verdi i regnskapet er det avgjørende at de som har ansvaret for investeringene, og som kanskje har sin lønn knyttet til resultatene, ikke har siste ord i forbindelse med verdsettelsen. Lehman hadde da også en «produktkontroll-gruppe» som gjennomførte «uavhengige» verdsettelser. Typisk ble imidlertid kontrollgruppen ignorert dersom det oppstod avvik. En av de ansatte, som selv mente porteføljen var betydelig overvurdert, karakteriserte sin egen gruppe som, «kind of sadly, the little people». Dysfunksjonell internkontroll synes å være en gjenganger i disse virksomhetene.

Hva var konsekvensene av Lehmans regnskapsrapportering, og mener forfatteren at noe av det som forgikk var straffbart? Jeg skal ikke ødelegge spenningen for leseren. Uavhengig av slike vurderinger er det imidlertid mye å lære av rapporten – den delen som er omtalt her, gir verdifull innsikt i bruk av virkelige verdier i regnskapet. I tilfellet Lehman Brothers 2007 og 2008 var spørsmålet om investeringene skulle nedskrives. Også under historisk kost ville dette vært en aktuell problemstilling. Det som denne historien burde lære oss, er at virkelig verdi som måleprinsipp er ekstremt krevende. Pålitelige verdier krever gode data, modeller og kontroll. Lehman hadde ingen av delene. Når en av verdens største investeringsbanker ikke makter å implementere virkelig verdi vurdering, er det da grunn til å tro at små og mellomstore foretak (SMEs) skal kunne gjøre det? Dette er et relevant spørsmål i debatten om innføring av IFRS for SME i Norge og andre steder.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS