Banner top Til forsiden Econa

Haakon Thue Lie er rådgiver, medgründer og styreleder i Leogriff, som arbeider med strategi og ledelse av immaterielle rettigheter (IPR). Han er sivilingeniør fra NTNU (1988) innen telekommunikasjon og har en Master of Management fra BI (1997) med fokus på prosjektledelse, risikostyring og organisasjonspsykologi.

Del godene: Immaterielle rettigheter og samarbeid mellom bedrifter

magma1207_fagdel-20_img_013magma1207_fagdel-20_img_013Sammendrag

Immaterielle rettigheter (IP, IPR) som patenter og opphavsrett skifter rolle fra å være beskyttelse av konkurransefortrinn til også å være grunnlag for samarbeid om innovasjon. Begreper som open innovation, open standards og open source fører til et behov for å forstå open IP platforms, hvor bedrifter systematisk arbeider sammen om utvikling, og hvor rettighetene brukes som nøkkel for å fordele den økonomiske gevinsten. IPR spiller sammen med standardiseringsprosesser: Dette samspillet er en driver for utvikling av ny teknologi og tjenester.

 

Samarbeid og konkurranse – ny rolle for immaterielle rettigheter

Samarbeid og konkurranse krever begge et godt fundament. Skal du yte noe i et samarbeid og sikre at du får din del av gevinsten, må både du og samarbeidspartene vite hva du har bidratt med. Om du blir utsatt for urettferdig konkurranse, som direkte kopiering av dine produkter, må du kunne dokumentere dine rettigheter.

Immaterielle rettigheter 1 (IP, IPR) som patenter, opphavsrett og designregistrering har en viktig funksjon i håndhevingen av rettighetene, sammen med lovgivning om forretningshemmeligheter, god forretningsskikk og markedsregulering. Tradisjonelt har immaterielle rettigheter vært sett på som beskyttelse av konkurransefortrinn.

I en kunnskapsbasert økonomi får IPR en annen og viktigere rolle som grunnlag for utvikling og innovasjon. Petrusson (Petrusson mfl. 2010) diskuterer utviklingen av åpne IP-plattformer (1). I dette begrepet legger de strukturene som dannes for samarbeid mellom dem som utvikler og framstiller teknologi, hvor det er stor grad av avhengighet mellom partene og utstrakt overføring av IPR. Slike plattformer er grunnlaget for både utviklingen av selve teknologien og prissettingen av den i markedet.

Produktinnovasjon har normalt skjedd ved at produsenten har stått for FoU, siden kostnaden ved utvikling per enhet for produsenten er lavere enn for hver enkelt bruker, enn om de hadde utviklet produktet fra bunnen av (2). Open user innovation er en alternativ modus for innovasjon, hvor brukerne deler utviklingskostnader og -kunnskap. Nye internettbaserte plattformer og utviklingsverktøy gjør det mulig for grupper av brukere å utvikle produkter som er mer tilpasset det de ønsker seg, og gjøre dem tilgjengelig raskere enn hva produsentdrevet innovasjon klarer. Produsenter må derfor samarbeide med brukerne og sikre seg at IPR blir overført til dem eller blir gjort fritt tilgjengelig.

Et eksempel er Quirky, som siden 2009 har latt kundene utvikle produkter på en systematisert rolle, og hvor selskapet overtar rettighetene (3). Dette er en ny og innovativ forretningsmodell hvor et produkt forhåndsselges, og bidragsyterne til utviklingen belønnes etter salg.

Denne forståelsen av IPRs rolle, med fokus på innovasjon framfor beskyttelse, medfører også en anbefaling om at det bør brukes mer ressurser på håndtering av IPR fra starten av i innovasjonsprosesser, hvor det er samarbeid mellom bedrifter. Bedrifter som samarbeider om innovasjon, vil ofte inngå i et system av aktører som drar fram nye innovasjoner. Et slikt system krever åpenhet og deling, samtidig som egne rettigheter må ivaretas.

Innovasjon betyr også at fortjeneste skal deles, og utgangspunktet vil ofte være de immaterielle rettighetene, så som opphavsrett og patenter, som partene har sikret seg tidlig i utviklingsløpet. En viktig del av innovasjonsstrategien er derfor hvordan man får fram og får aksept for bedriftens rettigheter. De praktiske konsekvensene er mange for bedrifts- og prosjektledelse, noen av dem diskuteres videre her.

Et eksempel er oljeindustrien, hvor operatørselskapene er sterke drivere i utviklingen av løsninger på store oppgaver og problemer. De konkurrerer i fasen før tildeling av lisenser. Deretter går de sammen i joint ventures og samarbeider om å utvikle lisensen, det vil si oljefeltet, på en best mulig måte. I denne fasen gjør de normalt egen IP, egen kompetanse og eget nettverk tilgjengelig for konkurrenter. Videre støtter de leverandørindustrien for utvikling og kommersialisering av innovative løsninger. Samtidig ønsker de at det er mer enn én tilbyder av løsninger – det vil si at rettigheter spres på ulike leverandører.

Andre industrier har andre former for slike komplekse samarbeidskonstellasjoner mellom konkurrenter i alle faser av utviklingen. I tidlige faser er rammeprogrammer for forskning, så som EUs 7. rammeprogram (FP7), et eksempel. Forenklet kan man si at den kunnskapen og IPR som utvikles i løpet av samarbeidet, grovt sett eies og forvaltes på tre ulike måter:

  • • Eies og brukes eksklusivt av en eller flere parter som er definert på forhånd. IPR håndteres gjennom vanlige kontrakter og bakgrunnslov.2
  • • Gjøres tilgjengelig for alle deltakere i samarbeidet, fritt eller mot lisens. IPR vil da vanligvis styres av en avtale om krysslisenser som en del av konsortieavtalen.
  • • Gjøres tilgjengelig for alle, fritt eller mot lisens. IPR vil vanligvis være tilgjengelig gjennom en patentpool, eller eierne vil la være å håndheve IPR som patenter.

Bogers (Bogers mfl. 2012) diskuterer et antall lisensmodeller basert på ny forståelse av samvirket mellom open innovation og IP (4). Utgangspunktet er at partene har god oversikt over

  • • background knowledge (kunnskap og IP som finnes før samarbeidet starter)
  • • foreground (det som er resultatet av samarbeidet)
  • • sideground og postground (relevant kunnskap utviklet av en eller flere parter underveis eller etter prosjektet, men utenfor samarbeidsavtalen)

Lisensmodellene, som inkluderer krysslisensiering (at konkurrenter lisensierer teknologi til hverandre) og sublisensiering (at lisenstaker har retten til å lisensiere videre), er viktige byggeklosser for å formalisere samarbeidet og gjøre reglene klare for alle som deltar, og er ofte nøkkelen til fordeling av inntektene fra innovasjonene.

Standarder

I tillegg til å forstå rollen IPR spiller i et samarbeid, må man se på hvordan IPR virker sammen med standardisering: For komplekse innovasjoner og innovasjonssystemer, som innen telekommunikasjon og energiforsyning, er standarder essensielt.

Begrepet standard i denne artikkelen omfatter tekniske standarder som er regulert gjennom en organisasjon. En praktisk samordning, en konvensjon, kalles ofte en de facto-standard 3. Standarder er en gammel form for formalisert samarbeid som løser et koordineringsproblem som alle tjener på at blir løst. For eksempel gjør standard sporvidde for tog at transport går enklere over ulike baner, og at markedet for jernbanemateriell blir større. Dette eksemplet illustrerer også at det spesielt for nettverksbaserte produkter og tjenester er viktig med standarder – og innenfor telekommunikasjon fikk slike standarder tidlig avgjørende betydning: Det fremste organet for standardisering innenfor telekommunikasjon (ITU-T) er ansett som så viktig at det er styrt av FN, og forløperen ble opprettet så tidlig som i 1865.

De formelle standardiseringsbyråkratiene innenfor Telecom ble på 90-tallet utfordret av IETF (Internet Engineering Task Force), som drev fram standarder på en ny måte: Forslag til nye standarder ble framsatt som Request for Proposals – og så lot man i stor grad markedsmekanismer avgjøre hvordan disse forslagene ble modifisert og så godtatt som standard (5).

Dette gjorde det enklere for små selskaper og enkeltpersoner å framsette forslag som raskt kunne bli akseptert. I den FN-drevne standardiseringen var dette svært tunge og byråkratiske prosesser hvor endringer og nyheter tok mange år å få standardisert. Standardisering ble på mange måter demokratisert gjennom framveksten av internett, og nye markedsmuligheter basert på telekommunikasjon kunne raskere utnyttes av flere bedrifter (6).

Standardiseringen av CSS er et godt eksempel på hvordan standardiseringsprosessene rundt internett virker: Håkon Wium Lie, nå Chief Technology Officer i Opera Software, hadde en avgjørende rolle og la fram ideen. Prosessen fra unnfangelse i 1994 til anerkjent standard tok omtrent to år (7).

Likevel gjorde internett, til tross for å være bygget på standarder, at private selskaper enkelt kunne lansere produkter som ikke følger dem, men hvor nettverkseffekter likevel kan oppnås fordi spredning av teknologien er svært rimelig. Skype er et slikt eksempel.

Skype har grensesnitt mot telefonnettet, men ikke mot det standardiserte videonettet. Det er ikke mulig å bruke Skypes teknologi, som nå er eid av Microsoft, mot utstyr som følger de internasjonale standardene, som utstyr og tjenester basert på teknologi fra Cisco (inkludert tidligere Tandberg), HP, Polycom og andre. Andre produsenter med en dominerende stilling, som Apple, har også egne løsninger som ikke virker mot standardene.

Det har også raskt vokst fram områder, som sosiale medier, hvor det ikke er etablert standarder for informasjonsutveksling. En bruker av Facebook har ingen enkel måte å ta med seg sin informasjon til en annen plattform på. Likevel er Facebook i stor grad basert på standarder: Alle bilder og videoer som lagres og vises, følger standarder, ellers kunne de vanskelig flyttes fra kameraet og til Facebook. Sidene vises også fram i henhold til standarder, ellers kunne de ikke vises i nettleseren på ulike mobiler og datamaskiner. Datatrafikken til og fra Facebooks servere følger også standarder, ellers ville ikke en bruker kunne kople seg på fra nær sagt hvor som helst.

Leverandørene av tjenester oppå Facebooks plattform, som Zynga som lager spillene Farmville og Cityville, er derfor avhengig av et tett samarbeid med Facebook og deres proprietære teknologi, samtidig som de er helt avhengig av standarder. Zynga bidro i 2012 til hele tolv prosent av Facebooks inntekter (8). Dette illustrerer hvordan Facebook har bygget opp en innovasjonsplattform hvor inntektene fra det andre utvikler, er vesentlig.

Facebook har nå en så dominerende stilling at de som innovasjonsplattform ikke behøver standarder for å ekspandere i markedet; det er likevel noe som vil forandre seg over tid. Facebook vil trolig i større grad måtte møte konkurransen fra andre plattformer som Google+ ved å gjøre det enklere for utviklere å levere nye tjenester over deres plattform. Et første tegn på denne utviklingen kan være at Facebook fra 2012 ikke lenger støtter applikasjoner skrevet i deres eget proprietære språk FBML, men bare i standard HTML, CSS og JavaScript (9). Samtidig tillater Facebook nå at andre chat-klienter, som Yahoos og Microsofts, kopler seg til Facebooks chat.

Framveksten av sosiale medier viser hvordan komplekse innovasjoner basert på standarder etablerer proprietære løsninger, hvor det igjen oppstår behov for nye standarder.

IPR

Å sikre seg IPR er den eneste måten en organisasjon kan få eiendomsrett til ideer og oppfinnelser fra ansatte på. IPR omfatter rettigheter som patenter, varemerker, opphavsrett, design og forretningshemmeligheter. Rettighetene dekker alle produkt- og tjenestetyper: Smarttelefonen din er dekket av mange patenter og designregistreringer. Navnet på den er gjerne registrert som varemerke. Det er opphavsrett på programvaren som driver telefonen og kopler den til nettet, og det er også opphavsrett på den filmen du strømmer ned og ser på.

Ofte må lover som markedsføringsloven og konkurranselovgivning sees på i sammenheng med IPR: Selv om en teknologi ikke er beskyttet ved patent, kan likevel andres kopiering være i strid med god forretningsskikk. Det må derfor gjøres en konkret vurdering av eiendomsretten for hver enkelt idé og teknologi sett i lys av hvordan den oppsto, og de nasjonale lover og internasjonale avtaler som gjelder.

Rettssakene mellom mobilprodusenter som Apple, Samsung og Nokia om patenter og kopiering av hverandres produkter er også en kamp om regningen på innovasjonsarbeidet som er gjort for å utvikle innovasjonsplattformen de alle bruker. Svært forenklet kan man si at Samsung kopierer Apples suksessfulle brukergrensesnitt, mens begge benytter seg av Nokias (og Ericssons, Motorolas, Qualcomms og andre tidlige aktørers) arbeid med å utvikle mobiltelefonen og nettverket. Spørsmålet er hvor grensen går for kopiering, og hva som skal betales for bruk av patenter som er nødvendige for at produktene skal virke slik som brukerne ønsker. Tilsynelatende er dette et juridisk spørsmål, men i realiteten er det et innovasjonspolitisk spørsmål regulert gjennom internasjonale handelsavtaler som WTOs Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (TRIPS) og bilaterale avtaler mellom handelsområder.

Da Kina ble medlem av WTO, medførte det også at kinesiske bedrifter kunne benytte de internasjonale innovasjonsplattformene, og at det kinesiske markedet aksepterte internasjonale regler for IPR. Som et eksempel er Kina nå det landet hvor det søkes om flest patenter i verden, og antallet patenter de søker i utlandet, er nå av samme omfang som Storbritannia (10). Derved kan kinesiske selskaper som Huawei bli Telenors leverandør av infrastruktur og vinne i konkurranse mot tradisjonelle europeiske leverandører. Telenor deltar nå i Huaweis program for åpen innovasjon, Joint Innovation Centre (11). Huawei må likevel betale royalties til de tradisjonelle leverandørene for bruk av patenter som er nødvendige for at standardene skal virke.

IPR er et juridisk og avtalemessig velregulert og godt dokumentert område. Det finnes mye forskning på hvordan IPR som patenter virker inn på innovasjon, og det utvikles stadig internasjonale avtaler. Disse spenner fra handelsavtalene under WTO, som for eksempel regulerer handel med opphavsrett knyttet til underholdningsindustrien – til praktiske avtaler som skal gjøre det enklere å registrere rettigheter til teknologi (patenter), design og varemerker, ofte ivaretatt av FN-organet WIPO.

Lovgivningen rundt IPR danner premissene for innovasjonssamarbeid mellom bedrifter og har stor betydning for deltakernes vurdering av risiko, som ofte betraktes som FTO (Freedom to Operate) – det vil si en forståelse av hva bedriften kan gjøre uten å krenke andres IPR. Et kjent eksempel er hvordan Kodak utviklet og solgte teknologi som konkurrerte med Polaroids øyeblikksbilder. Kodak ble dømt for patentinngrep og måtte i 1986 etter nærmere ti år i markedet legge ned hele produktlinjen med kamera og film og betale milliarderstatning til Polaroid (12). Det er mindre kjent hvordan Fuji ved bruk av patenter og strategiske lisensavtaler i samme periode klarte å sikre seg FTO og kunne fortsette produksjon og salg av øyeblikksbilder fram til 2012, hvor teknologien blir betraktet som avleggs, fire år etter at Polaroid måtte gi opp (13).

Staten og IPR

Statsmakten, med Norge som eksempel, har flere roller når det gjelder IPR. Monopolene og rettighetene som patenter, varemerker og opphavsrett gir, er basert på en balanse mellom behovet samfunnet har for at næringslivet reduserer kostnader ved å kopiere hverandres produkter, og ønsket om å belønne innovasjon og sikre forbrukernes rettigheter.

Som lovgiver bestemmer staten for eksempel hvor lenge opphavsrett gjelder. Rammen som nå er på 70 år etter opphavspersonens død, er satt gjennom internasjonale forhandlinger. Dette gjør at det er først nå (2013 og 2014) at det blir fritt å kopiere Munchs og Vigelands verker.

Det gjør også at en stol som Tripp-Trapp, hvor blant annet norsk og tysk domstol har sagt at stolen er et åndsverk, er beskyttet i over 70 år til, siden opphavspersonen Peter Opsvik lever i beste velgående. England har en annen lovgivning, hvor brukskunst med opphavsrett bare er beskyttet i 25 år etter at den framstilles industrielt. Dette er et eksempel på ulik vurdering av balansen mellom samfunnets behov for kopiering og opphavspersoners behov for enerett i bytte mot innovasjon.

Patenter er derimot en enerett som staten gir etter en vurdering av om en teknisk løsning er ny og mer innovativ enn hva en vanlig fagperson ville klare å lage. Staten vedder med oppfinneren og gir enerett i tjue år i bytte mot at oppfinneren forteller nøyaktig hvordan løsningen virker. Veddemålet er rett og slett at staten tror at noen andre, når de leser løsningen på problemet og får vite at det er gitt patent på den, kommer til å finne en enda bedre løsning som omgår patentet. Dette skaper en positiv spiral, og attpåtil betaler oppfinnerne staten ved Patentstyret avgifter for å få være med på veddemålet.

Patentstyret er det statlige organet som behandler søknadene om patent, og som administrerer det viktigste som staten uansett sitter igjen med etter veddemålet: patentinformasjon. Dette er data som gjøres tilgjengelig for alle, og Patentstyret i Norge har de siste årene gjort et stort løft for å sikre at allmennheten har tilgang til all denne verdifulle tekniske informasjonen. En stor utfordring er likevel at dette er informasjon som er mye mer abstrakt og omfattende enn for eksempel kart- og meteorologidata. Debatten om hvordan staten gjør sine data tilgjengelige for utvikling av nye tjenester (som yr.no), er relevant også for patenter og annen IPR, men det sentrale er muligheten for å finne det som er viktig for et forsknings- og utviklingsprosjekt, og så forstå og formidle innholdet av patentinformasjonen.

Utviklingen av synet på IPRs rolle i innovasjon illustreres godt av Patentstyrets slagord. Fram til 2011 var det «Beskytt det du skal leve av». IPR ble betraktet som en risikoreduserende forsikringspremie. I dag er slagordet «Gjør ideer til verdier»; dette er et syn hvor Patentstyret har forstått at IPR synliggjør bedriftens verdier ved å sikre eiendomsretten og dokumentere denne. Patentstyrets neste slagord vil trolig være i nærheten av «del godene» 4, basert på den nye forståelsen av åpen innovasjon, åpne IP-plattformer og hvordan IPR er grunnlaget for langsiktig samarbeid mellom bedrifter.

Samarbeid, standarder og IPR

Formalisert samarbeid om innovasjon kan ta mange former. Den enkleste og vanligste er selvsagt et kontraktsforhold som gjelder et utviklingsforløp, og hvor det som utvikles, tilfaller én eller flere parter. Et oljeselskap kan for eksempel be et forskningsinstitutt om å utvikle en løsning på et problem. Eiendomsretten til resultatene, inkludert til eventuelle patenter, tilfaller normalt oppdragsgiver. I noen tilfeller kan forskningsinstituttet ta forbehold om selv å kunne utnytte deler av resultatene, spesielt innenfor områder som oppdragsgiver ikke er interessert i. Vurderingen av oppside og risiko rundt et slikt oppdrag ligger til grunn for prissettingen på forskningen; et forskningsinstitutt som kan tjene ekstra på teknologioverføring, vil ha et konkurransefortrinn.

En annen type formalisert samarbeid om innovasjon ser man for eksempel i bilindustrien. En innovasjon fra en bilprodusent som gjelder sikkerhet, vil raskt bli lisensiert til andre produsenter. Logikken er at ingen produsent er i stand til å øke sin markedsandel radikalt, og det er derfor bedre å få lisensinntekter fra konkurrenter enn å beholde en ofte inkrementell innovasjon for seg selv. De ulike aktørene vil ofte inngå avtaler om krysslisensiering, det vil si at de bytter teknologi. IPR er en vesentlig del av grunnlaget for slike avtaler, som gjøres innen mange industriområder, samtidig som konkurranselovgivningen setter grenser for hvordan IPR kan benyttes (14). Bruk av IPR når det fører til monopol som hindrer konkurranse innen en industri, er problematisk. Staten kan derfor gi tvangslisens til patenter om en dominerende part misbruker sin markedsmakt.

Forskningsprogrammer som EUs og Forskningsrådets programmer omfattes av regler, anbefalinger og modellkontrakter som styrer rettigheter til resultatene, inkludert IPR. Det har vært en utvikling fra de tidlige rammeprogrammene i EU hvor det var få krav til håndtering av IPR mellom partene i et forskningsprosjekt, til det nåværende åttende rammeprogrammet, som krever en avklaring av IPR før prosjektet kan starte.

Slike formaliserte samarbeidsformer som forskningsprogrammer, utviklingskonsortier og standardiseringsorganisasjoner har regler for hvordan rettigheter skal gjøres tilgjengelig for alle som deltar i samarbeidet. Spesielt for standarder er at alle som ønsker en lisens, skal kunne få dette. Slike vilkår kalles ofte FRAND – Fair, Reasonable, And Non-Discriminatory 5, og i dette ligger at den som eier IPR relevant for standarden, må gi en lisens på like vilkår til alle som ønsker det. En forutsetning for at en standard blir vedtatt, er vanligvis at alle som deltar i standardiseringsarbeidet, må erklære at de vil gi lisenser på vilkår som er FRAND. I tillegg må de si ifra om all IPR før standarden vedtas, slik at alle konkurrenter er klar over at det er relevant IPR som det kanskje må betales for. 6 Standarder som følger slike regler, kalles ofte åpne standarder.

Rettigheter fra mange parter kan ofte lisensieres samlet gjennom patentpooler (14). Fra en patentpool kan den som ønsker å bruke en standardisert teknologi, enkelt kjøpe de nødvendige lisensene på patenter til en annonsert pris. Dette gir forutsigbarhet og sikrer til en viss grad FTO 7 for lisenstaker. For lisensgiver er det en svært effektiv form for innkreving av royalties, siden lisenstakerne melder seg og betaler frivillig ettersom de er avhengig av å erklære at produktene støtter standarden. Patentpooler er ikke en ny måte å organisere salg av lisenser på. I forrige århundre ble både symaskin- og flyindustrien utviklet i USA basert på lisensiering gjennom patentpooler. Forskjellen er at disse gamle patentpoolene ble satt opp i etterkant av at teknologien ble utviklet, for å løse juridiske problemer knyttet til patenter. Patentpoolene som blir dannet nå, knyttet til standarder, framkommer i større grad som en del av etableringen av innovasjonsplattformen rundt den nye teknologien. 8

En interessant organisering finnes rundt operativsystemet Linux kalt Open Invention Network, OIN (15). OIN ble etablert av selskaper som IBM, Philips og Sony og kjøper inn patenter som er viktige for Linux, og gir så lisens til alle som erklærer at de ikke vil bruke sine patenter mot teknologi basert på Linux. Det er over 400 lisenstakere, inkludert Google og Oracle, og over 600 patenter under lisensen. OIN har etablert seg som en vellykket måte å samarbeide om IPR knyttet til en teknologi på. Selve utviklingen av Linux, og kildekoden, skjer innenfor rammeverket åpen kildekode, såkalt Open Source Software, OSS – se under. OINs rolle er derfor i utgangspunktet ikke utvikling eller forbedring, men forsvar mot patentsøksmål. OIN er etablert etter at teknologien, som er utviklet av mange parter som deler kunnskap, har vist seg å være en suksess. OINs portefølje av patenter gir lisenstakerne tilgang til å bruke over 600 detaljerte beskrivelser av praktiske løsninger knyttet til Linux, samtidig som medlemskap er med på å sikre FTO. Slik sett kan det nå sees på som en integrert del av en åpen IP-plattform for utviklingssamarbeid.

Figur 1 Forholdet mellom standarder og IPR (6).

figur

Figur 1 (fritt etter (6)) viser hvordan man kan se på arbeidsdelingen mellom standardisering og IPR. Patenter gis som en belønning for ny innovasjon, og dermed skapes teknologisk variasjon som gjøres tilgjengelig for allmenheten. Selv om patentet gir monopol, blir kunnskapen kjent, og resultatet er konkurranse for å omgå patentet, og derved skapes mer innovasjon. Standarder og standardiseringsprosessene handler om å velge ut teknologi og få flest mulig til å avstå fra teknologisk variasjon. Selvsagt er ikke virkeligheten så idealisert: Standardiseringsorganisasjonene er for eksempel avhengig av patenter og IPR for håndtere spørsmål om eiendomsrett til teknologien – og innovasjon skjer stadig oftere i regi av standardiseringsorganisasjonene. Konkurrenter går sammen om å utvikle neste generasjon teknologi, basert på samarbeidet om forrige generasjon. Poenget er at det i innovasjonsprosesser er et spenningsforhold mellom IPR og standardisering, som også kan sees på som spenningen mellom innovasjon og diffusjon.

Åpen kilde

En annen form for samarbeid om innovasjon skjer gjennom åpen kilde, open source (OSS), hvor rettighetene lisensieres fritt, ofte på vilkåret at forbedringer lisensieres på samme vilkår. Utviklingen er desentralisert og gjerne styrt gjennom uformelle samarbeidsfora. Utviklingsformen brukes spesielt mye innen programvareindustrien, men er også brukt for eksempel innenfor elektronikk og farmasi. Hippel (2011) peker på at slik deling tidligere har skjedd i gruveindustriens tidlige historie og senere innen områder som medisinske instrumenter og sportsutstyr (2). Kjente eksempler er operativsystemet Android for mobiltelefoner, som er basert på Linux, og Wikipedia, hvor både det tekniske rammeverket, kildekoden og alt brukergenerert innhold er lisensiert som OSS.

Open source er godt beskrevet i Wikipedia, som er lisensiert som OSS (16). Open Source Software har mange navn og forkortelser, som OSS, FLOSS, og et stort antall lisensmodeller, som GPL, LGPL og MIT. Disse modellene gjenspeiler forskjell i innovasjonsstrategi og til dels også ideologiske forskjeller. For innhold og media brukes oftest lisensmodellen Creative Commons (17).

Utviklingen av medisiner har likhetspunkter med utvikling av IT, blant annet er marginalkostnaden for produksjon av én ny enhet tilnærmet lik null, mens utviklingskostnadene er høye, akkurat som for kompleks programvare (18). Tradisjonelt har kostnadene vært sett på som så mye høyere at patenter har spilt en større rolle i farmasi enn i IT, siden IT-selskaper lettere kan tjene penger mens de utvikler, mens dette er vanskeligere om du utvikler en ny medisin. Med nye, nettbaserte modeller for drug discovery hvor åpen innovasjon tas i bruk, kan dette endre seg.

OSS har svært stor økonomisk betydning; nærmere en femtedel av alle investeringer i programvare i 2006 var i OSS (19), med en samlet verdi i EU på over 22 milliarder euro. Investeringene i USA er tilsvarende.

OSS som modell er basert på opphavsrett, men det hindrer ikke at teknologi som er lisensiert under OSS, kan være i inngrep med patenter (som diskutert over for OIN) eller andre rettigheter. Bruk av OSS er derfor ingen garanti mot inngrep i andres patenter.

OSS kan på gitte vilkår kombineres med proprietær teknologi og brukes ofte for deler av produkter som i liten grad differensierer det fra konkurrenter. For eksempel kan en variant av Linux brukes som basis for produktet og forbedringer her deles med alle, mens en spesiell, differensierende komponent beskyttes med patenter og proprietær kode. En slik utviklingsstrategi som kombinerer åpen innovasjon med kontroll over konkurransefortrinn, krever svært god planlegging av IPR-bruk i utviklingsarbeidet (20).

IPR som verktøy for samhandling

En rekke private selskaper tilbyr plattformer eller organiserer åpen innovasjon 9, og nettsteder som SourceForge og Google Code tilbyr gratis verktøy for utvikling, versjonskontroll og lagring av kildekode. Det er derfor ingen mangel på muligheter for enkel og effektiv organisering av åpen innovasjon eller åpne IP-plattformer.

De praktiske konsekvensene for innovasjonsstrategien til bedrifter er selvsagt avhengig av størrelse. Store organisasjoner som Pfizer, Lily og Huawei er i stand til å initiere og drive egne plattformer for åpen innovasjon, mens mindre må vurdere i hvilken grad de er tjent med å delta – og om de deltar, må de forstå spillereglene og sikre seg eierskap til det de skal dele.

Spillereglene er, som diskutert over, ikke spesielt komplekse; det er tilgjengelige modeller og IT-støtte. De fordrer likevel kontroll over egen IPR og en forståelse av andres IPR i forhold til Freedom to operate (FTO), som gjør at det tidlig i innovasjonsprosessen må arbeides strategisk med IPR.

Eksempler på slike vurderinger er:

  • • Omfatter utviklingsarbeidet teknologi som kan lisensieres eller er tilgjengelig fra en åpen kilde?
  • • Er det en mulighet for at det gjøres patenterbare oppfinnelser hvor eierskapet vil være uklart?
  • • Er det mulig å holde noe som forretningshemmeligheter?
  • – Innebærer samarbeidet tilgang på andres forretningshemmeligheter, og hvordan håndterer bedriften dette?
  • • Kan noe av det som utvikles, bli en del av en standard?
  • – I så fall, hvordan skal bedriftens IPR sikres og lisensieres?
  • – Hvordan skal bedriftens teknologi fremmes slik at ikke konkurrenter tar kontroll over standarden?

Bruk av IPR er blitt viktigere i samarbeid mellom bedrifter, fordi mer innovasjon skjer innenfor rammeverk som åpne IP-plattformer (1). Dette medfører også en utvikling av synet på IPR fra å være beskyttelse av konkurransefortrinn og synliggjøring av verdier til å være et fundament for deling og samarbeid om innovasjon. Framtidas forståelse av IPR vil være:

Del godene.

  • 1: Immaterielle rettigheter forkortes vanligvis IP eller IPR fra de engelske betegnelsene. Det er en forskjell: Intellectual Property (IP) er selve eiendommen, mens IPR (IP Rights) er rettighetene knyttet opp til den. Begrepene brukes ofte om hverandre, særlig når informasjonsteknologi diskuteres, siden IP her er forkortelsen for Internet Protocol og IPR derfor er bedre, og forskjellen mellom IP og IPR vises av konteksten.
  • 2: Hvis for eksempel to parter er enige om at begge skal eie og disponere forskningsresultatene, vil eventuelle patenter være i et sameie. Reglene for et sameie styres av nasjonale lover, slik at selv om kontrakten er under norsk lov, vil amerikansk lov gjelde for hvordan rettighetene i USA deles. Dette har betydning for blant annet hvem som skal ha royaltyinntekter, og hvem som kan lisensiere teknologien. Det er derfor ikke rett fram om partene er kontraktsmessig enige om å dele, så framt delingen ikke er klarere beskrevet.
  • 3: En vits som illustrerer hvordan en de facto-standard kan bli til, er: «Hvor mange Microsoft-ingeniører trengs det for å skifte en lyspære? Ingen – de definerer bare mørke som en ny standard.»
  • 4: «Del godene» var SVs slagord. De registrerte det aldri som varemerke – og Patentstyret kan derfor fritt bruke det nå.
  • 5: RAND brukes også som forkortelse. Det er en rekke ulike varianter, alt fra non assertion (at patentene ikke håndheves) til at det gis lisens, men uten betaling, kalt RAND-Z (for zero royalty). Det sentrale prinsippet er uansett like vilkår til alle.
  • 6: En annen viktig funksjon for patenter knyttet til standarder er at de kan brukes til å tvinge aktører til å følge standarden. Normalt vil et patent også dekke løsninger som går ut over dem som er valgt for standarden. Hvis noen prøver å etablere konkurrerende løsninger, for eksempel til en lavere pris enn hva patentpoolen tilbyr, kan et patent brukes til å tvinge konkurrenten til å bruke standarden.
  • 7: Det er ikke gitt at alle som har patenter, er medlem av patentpoolen eller har deltatt i standardiseringsarbeidet; normalt vil likevel en avtale med en patentpool gi en viss garanti for FTO, siden eierne av disse patentene ikke vil ønske at andre krever lisenser, og derfor kan de støtte opp om eventuelle rettssaker.
  • 8: MPEG LA og VIA Licensing er to selskaper som har spesialisert seg på å administrere patentpooler. De konkurrerer om å tilby lisensgivere de beste vilkårene. Videostandarder som MPEG4 og H.264, som brukes i mobiltelefoner, kan lisensieres herfra.
  • 9: Eksempler er yet2.com (www.yet2.com), NineSigma (www.ninesigma.com) og Knowledge Sharing Systems (www.knowledgesharing.com), som siden årtusenskiftet har tilbudt nettbaserte portaler og IT-systemer for teknologioverføring, og som nå kaller dette Open Innovation.

Litteratur

  • 1. Petrusson, U., H. Rosén og T. Thornblad. 2010. Global Technology Markets: The Role of Open Intellectual Property Platforms. Review of Market Integration, Aug./Dec.: 333–392.
  • 2. Hippel, Ev. 2011. Open User Innovation. I M. Soegaard (red.), Encyclopedia of Human-Computer Interaction. Aarhus: The Interaction Design Foundation. Tilgjengelig på internett.
  • 3. Quirky. 2012. http://www.quirky.com/home/terms [lesedato juni 2012].
  • 4. Bogers, M., R. Bekkers og O. Granstrand. 2012. Intellectual Property and Licensing Strategies in Open Collaborative Innovation. http://www.ip-research.org/wp-content/uploads/2012/03/CV-164-Intellectual-property-and-licensing-strategies-in-open-collaborative-innovation.pdf [lesedato 19.9.2012].
  • 5. Cerf, V. 1995. The Internet Society. http://www.internetsociety.org/internet/internet-51/history-internet/ietf-and-internet-society [lesedato 2.5.2012].
  • 6. Iversen, E.J., E. Øversjøen og H.T. Lie. 2004. Standardization, innovation and IPR. Telektronikk, 100(2): 65–79.
  • 7. Wikipedia. CSS History. 2012. http://en.wikipedia.org/wiki/CSS#History [lesedato 19.9.2012].
  • 8. Indvik, L. 2012. Mashable Business. http://mashable.com/2012/02/01/zynga-facebook-revenue [lesedato 11.9.2012].
  • 9. Wikipedia. Facebook_Markup_Language. 2012. http://en.wikipedia.org/wiki/Facebook_Markup_Language#FBML [lesedato 11.9.2012].
  • 10. WIPO. World Intellectual Property Organization. 2012. http://www.wipo.int/pressroom/en/articles/2012/article_0001.html [lesedato september 2012].
  • 11. Telenor. One year of joint innovation with Huawei. 2011. http://telenor.com/news-and-media/articles/2011/one-year-of-joint-innovation-with-huawei [lesedato september 2012].
  • 12. New York Times. Kodak Settles With Polaroid. 1991. http://www.nytimes.com/1991/07/16/business/kodak-settles-with-polaroid.html [lesedato 11.9.2012].
  • 13. Wikipedia. Fujifilm instant Photography. 2012. http://camera-wiki.org/wiki/Fujifilm_instant_photography## [lesedato 11.9.2012].
  • 14. U.S. Department of Justice and the Federal Trade Commission. 2007. Antitrust Enforcement and Intellectual Property Rights: Promoting Innovation and Competition. Tilgjengelig på internett.
  • 15. Open Invention Network. 2012. http://www.openinventionnetwork.com [lesedato september 2012].
  • 16. Wikipedia. Open source. 2012. http://en.wikipedia.org/wiki/Open_source [lesedato juli 2012].
  • 17. Creative Commons. Creative Commons. 2012. http://www.creativecommons.org [lesedato juli 2012].
  • 18. Murtagh, F. 2009. Open Access, Intellectual Property, and How Biotechnology Becomes a New Software Science. Science Foundation Ireland, Information, Communications & Emergent Technologies Directorate.
  • 19. FLOSS. The impact of Free/Libre/Open Source Software on innovation and competitiveness of the European Union. 2012. http://www.flossimpact.eu [lesedato juli 2012].
  • 20. Engelfriet, A. 2006. The best of both worlds. IAM-magazine, Aug./Sept.: 37.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS