Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Anker-Nilssen er doktorgradsstipendiat ved Senter for energi- og miljøstudier, Handelshøyskolen BI. Han har utdannelse i energiøkonomi fra BI og marinøkologi fra Blindern samt 20 års felterfaring fra sjøfuglstudier i Arktis og Antarktis.

Energibruk og energipriser - et fordelingsproblem

Det forrige århundrets storstilte vannkraftutbygging er avsluttet, og økende etterspørsel har satt kraftforsyningen under press. Samtidig øker de fysiske mulighetene for handel i et stadig mer liberalisert europeisk kraftmarked, og det fører til at prisforskjellene mellom landene blir mindre. Økende innenlandsk kraftunderskudd gir kraftprodusentene økte marginer. Et samtidig fokus på energibrukens miljømessige skadevirkninger gir staten insentiv til å heve av skatter og avgifter. Denne doble dose prisoppgang merkes særlig i lavinntektshusholdninger som allerede betaler høyest strømpris. Verken pris- og avgiftspolitikken eller ENØK-satsingen virker etter hensikten, men virker derimot sosialt regressivt.

Tid, livsstil og energibruk

Husholdningenes direkte og indirekte bruk av energi til stasjonære og mobile formål har økt betydelig og utgjør et stadig større segment av energimarkedet. Historisk har ønsket om stadig større og mer komfortable hjem falt sammen med en nedgang i antall husholdningsmedlemmer og en sterk vekst i antall husholdninger. Skillsmisser synes slik å være den største driveren i energietterspørselen. Foruten en videreføring av denne trenden vil flere husholdninger eie fritidshus og stille høyere krav til komfort. Dessuten fører mer fritid og økte muligheter for mobilitet til flere og lengre energiintensive reiser, noe som globalt sett utgjør et betydelig miljøproblem.

Tidligere ble energi først og fremst brukt som innsatsfaktor i produksjonen av varer og i produksjonsrelaterte tjenester. I dag blir energi i økende utstrekning brukt for å benytte et økonomisk overskudd i husholdningenes virksomhet, både i daglige gjøremål og i fritiden, innenfor og utenfor hjemmet. Drivkreftene for husholdningenes energibruk er tydelig annerledes enn i næringslivet. Mens bedrifter ønsker å maksimere overskudd ved å minimere kostnader, som energibruk, ønsker husholdninger å maksimere livskvalitet (øke produksjonen av velferd) ved hjelp av mer energi. Økt velstand, større disponibel inntekt og mer fritid har i løpet av én generasjon skapt nye atferdsmønstre med et energiintensivt forbruk.

Økonomisk vekst, økende yrkesdeltakelse og høyere inntekter innebærer en høyere subjektiv tidskostnad for husholdningene. Selv med kortere arbeidstid kan høyere inntekter innebære at tiden oppleves som et knappere gode, fordi ambisjonene øker, ikke minst for gjøremål i fritiden. Høyere tidskostnader kan gi sterkere insentiver til å bruke energi fremfor tid, særlig når tekniske fremskritt samtidig fører til at innsatsen av energi reduseres i forhold til de ulike tjenester som ønskes utført.

Norske husholdningers energibruk

Til tross for en allmenn forestilling om sløsing av energi i norske husholdninger, er ikke energibruken (energiintensiteten 1) høyere sammenlignet med andre kalde vestlige land. Dette kan skyldes bedre isolerte boliger og en kort og kjølig sommer uten luftkjølingsanlegg. I begynnelsen av 1970-årene var norske husholdningers energibruk betydelig lavere enn i våre naboland. Mens Sverige og særlig Danmark siden den tid har hatt en betydelig nedgang i energibruken, økte norske husholdningers energibruk frem til 1990. De siste femten årene har imidlertid den relative2 nedgangen vært større enn i våre to naboland.3 Det er derfor tilsynelatende ingen klar sammenheng mellom lave energipriser og faktisk energibruk i norske husholdninger. Den etablerte sannhet om at nordmenn sløser med energi, er dermed ikke riktig i sammenligningen med våre naboer. Grunnen til misoppfatningen kan være at man ser litt energi som lys om natten, men ikke mye strålingsvarme fra dårlig isolerte boliger. Derimot kan det hevdes at det sløses med effektivt produsert elektrisitet ved at slik «høyverdig» (og i andre land dyr) energi brukes til oppvarmingsformål. Dette skyldes Norges store vannkraftressurser og utbyggingen av de store vassdragene som sikret lav pris på elektrisitet. Andre energibærere har derfor historisk sett vært lite konkurransedyktige, noe som forklarer panelovnens utbredelse. Slik kan det være betydelige elektrisitetsbesparelser å hente ut av norske hjem, men det synes å forveksles med energibesparelser.

Sosiale forskjeller i energibruk

Husholdningenes bruk av energi er først og fremst bestemt av inntekt. Det er en klar sammenheng mellom husholdningenes samlede inntekt og deres forbruk av energi, også når det korrigeres for husholdningsstørrelse.4 Med økende inntekt stiger energibruken til både stasjonære formål, som belysning og oppvarming, og til mobile formål, som bilkjøring og feriereiser. Det er store sosiale ulikheter både når det gjelder størrelsen på elektrisitetsbruken, reaksjoner på klima- og prissvinginger samt pris på energi til lav- og høyinntektshusholdninger. En undersøkelse av Oslo-husholdningenes elektrisitetsbruk i perioden 1993–975 viste at fordelt etter disponibel inntekt, representerte nederste og øverste sjettedel 8 prosent av strømbruken i hovedstaden, men henholdsvis 15 og 4 prosent av husholdningene.6 Selv om gjennomsnittlig antall personer i husholdningene samtidig steg fra 1,4 til 2,4, ble strømbruken firedoblet. Det er vanskelig å beregne effekten av økt husholdningsstørrelse på energibruken, men sammensetningen voksne og barn er viktig, dog bruker ikke to (voksne) personer dobbelt så mye energi som én person. Det siste skyldes at to tredjedeler av energibruken går til oppvarming og varmtvann, og at energiutstyr, som for eksempel kjøleskap, ikke stiger proporsjonalt med husholdningsstørrelse.

En undersøkelse av 2000 husholdninger fordelt på hele landet viste tilsvarende et relativt jevnt stigende energibruk med inntektsnivå.7 Desilen husholdninger med høyest inntekt brukte omkring fem ganger så mye energi som desilen med lavest inntekt. Likevel er energiregningens andel av husholdningsbudsjettet omvendt proporsjonal med inntekten. Overfører man disse resultatene på norske husholdninger i sin helhet, brukte den inntektsmessige øverste fjerdedel 19,5 TWh energi i sine boliger, mot 6,1 TWh hos fjerdedelen med lavest inntekt. Et foreløpig resultat fra en pågående utvidet undersøkelse av Oslo-husholdningene 1993–2004 tyder på at denne trenden er forsterket.

Selv om inntekt er den viktigste forklaringsvariabel for forskjeller i energiforbruk, viser undersøkelsene at veksten i energiutgift er mindre enn veksten i inntekt. Betydningen av energi som utgiftspost er altså avtakende med økende inntekt. Derfor er kostnader til energi en forholdsvis betydelig post på budsjettet for husstander med lav inntekt, men en mindre utgift for husstander med høy inntekt. Dette viser energibrukens sosiale dimensjon og fordelingsvirkningene av pris- og avgiftsøkninger på energi. For husstander med lav inntekt kan energibruken bli begrenset av kostnadene og familiebudsjettet, altså prisen, mens dette ikke er tilfellet for husstander med høy inntekt. 8

Husholdningene med de høyere og midlere inntekter reagerte mindre på varierende vinterforhold enn lavinntektshusholdningene i perioden 1993–2004. Imidlertid var forholdet motsatt under «krisene» vinteren 1996/1997 og 2002/2003. Dette kan forklares ved at lavinntektsgrupper har et mindre boareal og et lite energibruk utover primære behov som hygiene, matlaging og innetemperatur. Energibruken er mer klimatisk bestemt, og husholdningene ser ut til å være ute av stand til å respondere med store besparelser selv ved ekstreme prisøkninger på energi. Økonomiske anskaffelsesbarrierer for nytt energiutstyr til alternative energibærere medvirker. De høyere inntektsgrupper har derimot mulighet til betydelige besparelser av sekundære energitjenester som varmekabler i oppkjørselen, oppvarmet, men lite benyttet areal og så videre, og de har liten eller ingen anskaffelsesbarriere for tiltak som isolasjon eller fleksibilitet ved alternativ energi. Siden priselastisitet for etterspørsel etter energi er betinget av inntektsnivå, blir pris, i et historisk perspektiv, et gradvis mindre effektivt virkemiddel for å begrense energietterspørselen. Den langsiktige tendens er dessuten billigere energi i forhold til inntekt og tidskostnad.

Energiprisenes manglende sosiale profil

Fordelingsproblematikken i forhold til energibruk har følger for energipolitikken. Tiltak som berører prisene på energi eller kostnader ved bruk av energi, har størst virkning for husholdninger med lav inntekt, men de står for en mindre del av energiforbruket. Husholdninger med høy inntekt blir mindre berørt av prisøkninger, slik at virkningen av prisøkninger på den samlede etterspørsel blir begrenset. Undersøkelsen i Oslo viste at høyinntektsgruppene med høyt elektrisitetsbruk har lav elastisitet for moderate kostnadsforandringer på elektrisitet (f.eks. fra mild til kald vinter), men høy elastisitet for krisesituasjoner. For lavinntektsgrupper var forholdet motsatt. Potensialet for energisparing er dermed mindre for husholdninger med lave inntekter.

Under kraftkrisene i 1996/1997 og 2002/2003 rapporterte vedaksjonen i Oslo om «unormalt» mange enslige minstepensjonister med lav temperatur i huset/leiligheten. Etter at ektefellen faller bort, er det mange som av forskjellige årsaker velger å bli boende i det hjemmet de har bygd opp gjennom et langt liv, men strømregningen i for eksempel et trekkfullt gammelt hus kan bli overveldende. Slikt sett er siste tids prisutvikling på elektrisitet lite velkommen for allerede hardt pressede pensjonister med stor og/eller eldre boligmasse. Det er også verdt å merke seg at det for én lavinntektsgruppe i Oslo, med stor familie, ble funnet en negativ korrelasjon mellom strømbruk og antall personer i husholdningen (kontrollert for areal og avhengighet av elektrisitet til oppvarming). Slik sett er også andre grupper, som for eksempel aleneforsørgere, spesielt utsatt for høye energipriser. Dette understreker hvor viktig den sosiale dimensjon er i energiavgiftspolitikken, og ikke minst at dagens regime er uegnet til å dempe etterspørselen etter energi da det kun har konsekvenser for et marginalt energibruk.

En eventuell begrensning av energibruken hos husholdninger med høy inntekt kan kreve tiltak som går på livsstil eller på å tilby løsninger som konkurrerer i tidsbruk og komfort. For eksempel vil veiprising først og fremst redusere bilkjøringen til husholdninger med lav inntekt, og skillet mellom bruk av privatbil og kollektivtransport kan få en forsterket sosial betydning. Alternativet kunne være å tilby transport som i tidsbruk og komfort var konkurransedyktig med privatbilen. I korthet betyr dette at for at miljøtiltak skal være effektive (dempe veksten i energietterspørselen), må de ikke virke sosialt regressivt, men de må ta hensyn til fordelingsproblemer, tidskostnader og ønsket om komfort.

Nytt avgiftsregime?

Spørsmålet er om det nåværende avgiftsregimet er egnet til å regulere veksten i husholdningenes energibruk. Særlig med dagens pristrend bør den sosiale dimensjon settes på dagsorden. Det kanskje mest tungtveiende argumentet for et nytt avgiftsregime er at den største veksten i samfunnets energibruk skjer i høyinntektshusholdninger, og at veksten hos lavinntektshusholdningene er marginal i dette bildet. De laveste inntektene betaler i tillegg mer for hver kWh enn husholdningene med høyere inntekter. Ved å inkludere merverdiavgift betaler nå lavinntektshusholdninger i Oslo 37 prosent mer for hver kWh transportert (nettleie) enn husholdninger med høy inntekt. Likevel gjør denne prisforskjellen Oslo til det minst ubalanserte fylket i landet. Husholdninger i Hedmark har en prisforskjell på 68 prosent per kWh transportert.9 I tillegg kommer forskjeller i kraftpris gitt abonnementsavgift. Det kan synes urimelig at lavinntektshusholdningene skal betale mer for en kWh til matlaging enn hva høyinntektshusholdningene betaler for en kWh til oppvarmet innkjørsel. Denne ubalansen skyldes hovedsakelig tilknytningsavgiftene, men verken stat (energifonds-, merverdi- og el-avgift) eller energiselskap skiller her kundene. Slik sett blir energibrukens miljøkostnader belastet husholdninger med et marginalt energibruk og, følgelig, husholdningene med lavest inntekt.

Progressive energiskatter eller et toprissystem vil bedre kunne ivareta en mer rettferdig sosial fordeling enn dagens proporsjonale avgifter, men utgjør et betydelig kontroll- og differensieringsproblem. Det er store geografiske forskjeller i oppvarmingsbehov i Norge, men også mellom by og land, hus og leilighet, nytt og gammelt. Heller ikke et fordelingsgrep som økning av minstefradraget, vil gjenspeile diversiteten eller gi insentiv til energiøkonomisering, da størrelsen på minstefradraget neppe sees i forbindelse med husholdningens strømregning. Ser man bort fra dette, kan det likevel være den mest kostnadseffektive måte å skjerme lavinntektshusholdningene på. Foruten proporsjonale statlige avgifter har momsbelagt abonnementsavgift og tilknytningsavgift, uavhengig av forbruk, en lite sosial profil. Disse utgjør en så stor del av strømregningen for mange at det er helt marginale innsparinger ved skifte av kraftleverandør. Dette i kontrast til det faktum at jo mer man bruker, jo mer kan det være å spare på et skifte av leverandør.

En generasjon tilbake i tid var norske hjem utstyrt med «vippe» som sikret nettet mot overbelastning ved en annen og høyere tariff for «overforbruk». Det er et stort spørsmål om ikke denne, i form av et effektledd, burde gjeninnføres. Høyinntektshusholdningenes bruk av elektrisitet til sekundære energitjenester, som utendørs varmekabler, boblebad eller svømmebasseng, krever tilsvarende tilgjengelig effekt i kraftsystemet. Kostnadene ved å ha denne «stand-by»-effekten i systemet belastes i dag husholdningene omvendt proporsjonalt med behovet. Ved å prissette effektuttaket vil man kunne få en bedre sosialprofil på energikostnadene ved at høyere inntekter må betale langt mer for strømbruk som ikke kan defineres som et nødvendighetsgode. Dagens system hvor høyinntektshusholdningenes sekundære energitjenester blir subsidiert av lavinntektshusholdningene, oppleves av mange, med rette, som urettferdig.

En progressiv elektrisitetsavgift vil ha klart positive fordelingseffekter og dermed være langt mindre sosialt regressiv enn en proporsjonal avgift.10 En tilpasning til et nytt prisnivå vil i mindre grad skje i forhold til husholdningenes primære behov som boligoppvarming, vannvarme og matlaging, men mer i tilknytning til husholdningenes sekundære behov som belysning, varmekabler, boblebad og så videre. Av dette følger det at progressive avgiftssystem i hovedsak vil ramme den sekundære elektrisitetsbruken, spesielt om det blir differensiert mellom husholdningene (familiestørrelse, bygningsmasse, energibærere m.a.). Innvendingen er at en differensiering utgjør et ikke ubetydelig administrasjonsproblem, selv om det finnes en rekke elektroniske registre som vil kunne lette dette problemet. En annen mulighet er å la nettselskapene foreta denne differensieringen, slik det ble gjort med det gamle vippe-systemet. Spørsmålet er om det er praktisk mulig å differensiere mellom kWh brukt til primære eller sekundære husholdningstjenester.

Et toprissystem er av enkelte politiske miljø blitt trukket frem som løsningen på fordelingsproblematikken. Et toprissystem kan ha en gunstig effekt ved å øke fleksibiliteten og fremme desentralisering av energisystemet. Et tak på 18 000 kWh, såkalt normalt forbruk, har vært lansert som et mulig skille mellom lav og høy forbruksavgift. Det finnes imidlertid en rekke innvendinger mot et slikt system. Først og fremst kan det ha uønskede fordelingsvirkninger når det ikke differensierer mellom forskjellig energibruk i henhold til boligmasse, klimatiske forhold og demografi. Dernest vil et slikt forslag føre til utvidet bruk og sterkere konkurranse fra alternative energibærere for husholdninger med høyere energibruk enn terskelverdien. Denne opsjonen har ikke lavinntektshusholdninger, og det vil derfor ikke avhjelpe situasjonen for de som har større og/eller eldre boligmasse. Et toprissystem vil heller ikke gi insentiv til energisparing til mer energieffektive boliger eller mindre boenheter. Samtidig vil husstander som deler sentralvarmeanlegg i for eksempel en leiegård, nærmest få ubegrensede mengder med billig strøm. Slik sett kan dette føre til mer fleksibilitet for husholdninger med en elektrisitetsbruk over 18 000 kWh og i energisystemet som helhet, men vil tvilsomt ivareta intensjonene.

Regulatoriske endringer i retning av toveiskommunikasjon med timemåling og differensierte tariffer er gunstige tiltak for å nyttiggjøre kapasitet, dempe spisslast og effektuttak i kraftnettet. Dette er begreper som gjenspeiler hovedproblemene for kraftforsyningen i Norge. En ting er at de fleste husholdninger bruker høyverdig elektrisitet til oppvarmingsformål. Problemene oppstår først og fremst når alle slår på panel- og/eller stekeovnene samtidig (spisslast). Med nye muligheter i kommunikasjonsteknologi kan netteier gi løpende informasjon om energibruk og effektuttak, gjeldende priser i spotmarkedet, og han kan dessuten styre energibruken samt ha dynamiske døgnvariable overføringstariffer. Dette vil utvilsomt gi en stor optimaliseringsgevinst, men kan slå sosialt skjevt ut på grunn av økonomiske inngangsbarrierer. Dessuten kan husholdninger med lav inntekt bli «tvunget» til nattlig husholdningsarbeid avhengig av tariffenes utforming og prisdifferanser.

Den enkleste løsningen på den usosiale profil ser ut til å være å fjerne alle de faste avgiftene. Slikt vil neppe være populært hos energitransportører og -leverandører, men bortfallet av de faste inntektene må kunne kompenseres på annen måte. Her kan progressive system vurderes. En slik løsning hvor 1 kWh er lik 1 kWh uansett forbruk, vil ikke straffe høyinntektshusholdningene for et eventuelt overforbruk, men på den annen side vil den heller ikke straffe lavinntektshusholdningene for et «underforbruk» slik det gjøres i dag. Dette kan øke fokus på energiøkonomisering, øke energifleksibiliteten og bedre ivareta den sosiale profil.

Økende energibruk og feilslått ENØK

Selv om det er en historisk trend for bedre energiutnyttelse, bruker vi parallelt mer energi. I perioden 1990–2002 økte den direkte energibruken med 9 prosent, men tar man hensyn til utnyttelsesgrad (energieffektivitet), brukte vi faktisk 19 prosent mer energi i 2002 enn i 1990.11 Samtidig økte BNP med 50 prosent. Energieffektivitet kan slik bidra til en lengre og sterkere økonomisk vekst og muliggjøre økende energietterspørsel hos husholdningene. Når husholdninger bruker energi for å generere inntekt, vil det være insentiver for sparing, men når husholdningene bruker energi for å benytte et overskudd, er insentivene svakere eller fraværende. Med økende overskudd etterspør husholdningene bedre kvalitet på egenproduserte tjenester, og kostnadene blir mindre viktige enn tidsgevinsten. Dessuten vil teknologiske fremskritt som reduserer mengden energi som kreves, øke overskuddet, med mindre energiprisene stiger proporsjonalt, og dermed øke etterspørselen. Et økende overskudd oppnådd ved energieffektivitet, bidrar på denne måten til et høyere økonomisk aktivitetsnivå og høyere energietterspørsel. Dette er den såkalte rebound-effekten (tilbakeslagseffekten) som kan være noe av forklaringen på at mange programmer for energisparing har liten virkning.12

En økt teknisk energieffektivitet reduserer kostnadene for energikrevende varer og tjenester og bidrar dermed til økt etterspørsel av de samme varer og tjenester. For eksempel vil hyppigere eller lengre reiser øke etterspørselen etter brennstoff og helt eller delvis spise opp reduksjonen i energibruk etter økt energieffektivitet. Indirekte kan også høyere effektivitet subsidiere inntekt og dermed øke etterspørselen etter andre varer og tjenester som også krever energi. Slik sett blir gevinster ved forskjellige ENØK-tiltak reinvestert i mer energiutstyr eller en mer energiintensiv livsstil. Selv om eldre og mindre energieffektive løsninger blir erstattet av ny energiteknologi, går ikke husholdningenes samlede energibruk ned siden ønsket om mer komfort og et bedre tjenestetilbud er avgjørende. Tilbakeslagseffekten kan være noe av forklaringen på at mange programmer for energisparing har liten virkning. Slik blir mange ENØK-tiltak, basert på en statisk oppfattelse av konsumentatferd, både mislykkede og misvisende.

ENØK-finansiering av boligoppgradering (energiutstyr, isolasjon o.l.) øker utvilsomt boligens energiutnyttelse, men åpner samtidig for investeringer i mer energikrevende utstyr. Ønsket om økt komfort samt flere og bedre energitjenester fører til en tilbakeføring av effektiviseringsgevinsten med et utvidet energibehov. Dessuten ser subsidiene i hovedsak ut til å tilfalle husholdninger med tilstrekkelig kapital for nyinvesteringer, noe som oppfyller kravene til ENØK-støtte. Økt energibruk er dessuten livsstilsdannende, og slik sett blir energibruken selvforsterkende. En streben etter økt livskvalitet gjør at husholdningene maksimerer velferd. Med økende inntekt tas mindre hensyn til priser, men desto mer hensyn til tid. Spørsmålet er hvorvidt samfunnet bør subsidiere en selvforsterkende energiintensiv livsstil.

Forbedret miljø eller livskvalitet?

Det er en nær sammenheng mellom inntekt og energibruk og en energiintensiv livsstil. Det er dessuten en divergens mellom holdninger til energibruk og faktisk atferd. Husholdninger som har høy inntekt, vil ofte erklære miljøvennlige holdninger og vilje til å spare energi, men i praksis ha en livsstil som innebærer utstrakt bruk av energi i og utenfor hjemmet. Forestillingen om energibruk som en negativ miljøfaktor øker med utdannelsesnivå.13Imidlertid øker også energibruken med utdannelsesnivå. Dette er ikke nødvendigvis irrasjonell atferd, men heller en uttrykt rasjonalitetskonflikt. I energinasjonen Norge er miljø sterkt knyttet til energi, som ved naturinngrep ved utbygging av vannkraft, norsk offshorevirksomhet og i gasskraftdebatten. Til tross for at energibruk generelt er akseptert som en miljøtrussel, gjenspeiles ikke holdningene i den enkelte husholdnings energibruk. En tidsbrukende idealisme taper overfor et tidsbesparende energiintensivt levesett. Kortsiktig individuell gevinst ser ut til å foretrekkes fremfor langsiktige samfunnsinteresser.

En bærekraftig økonomisk utvikling sammen med en økende livskvalitet strider mot energidrevne forandringer av livsstil. Husholdningenes ønske om mer tid, komfort og mobilitet synes å være avgjørende. Med økende inntekt blir forbruk en fornøyelse utover grunnleggende behov. Avgifter kan regulere denne tendensen, men er uegnet hvis det ikke tas hensyn til fordelingsvirkningene samt ønsket om tidsbesparelser og komfort.

Et økende klasseskille?

Til tross for en usosial profil på energikostnadene i Norge har ikke dette fått særlig oppmerksomhet da de historisk sett har vært lave. En avsluttet vannkraftepoke, samhandling med Europa og økte miljøavgifter gjør nå at nordmenn er i ferd med å komme ut av energidvalen. Samtidig øker klasseskillene i Norge, ikke nødvendigvis i forhold til de gamle skillelinjene mellom rik og fattig, men etter nye skiller gitt av et stadig hurtigere og mer teknisk moderne samfunn. Tid er et nøkkelord, noen har mye tid, andre har mindre tid. Verdisetting av tid er ikke bare individuelt subjektiv, men også høyst reell. Med økende inntekt synes husholdninger å oppleve tid som et knappere gode enn penger. Vi har havnet i et tidspress. Tilbakelagt er det kollektive tidsbegrepet om åtte-til-fire, nå opererer stadig flere med individuelle tidsbegreper hvor konseptet er «fleksibilitet». Høyere inntekt gir muligheter til flere gjøremål og høyere forbruk, men tiden er fortsatt begrenset av døgnets 24 timer og årets 365 dager. Dermed er det ved høyere inntekt en tendens til å bruke energi for å vinne tid, som ved biler og elektriske apparater i husholdninger. Tidsgevinsten viser også en tendens til å bli benyttet energiintensivt. Hyppigere reiser til fjernere reisemål, energikrevende fritidshus og fritidsbåter; energibruken blir livsstilsdrivende og selvforsterkende.

Tidskostnad i forhold til energibruk er også del av en sosial problematikk. Fordi inntekt ikke er jevnt fordelt, er heller ikke den subjektive tidskostnad eller kravet til livskvalitet likt fordelt. Enkelt betyr dette at husstander med høy inntekt forventer høyere livskvalitet, og de er mer villige til å betale for å bruke energi for å spare tid enn husstander med lav inntekt. Konsekvensen er at tiltak for å spare energi har en regressiv sosial virkning og kan føre til økende avstand mellom de pengesterke, men tidsfattige, og mellom de pengesvake, men tidsrike.

Energi og/eller fordelingspolitikk

Det er et tydelig uttalt miljøpolitisk ønske å senke veksten i husholdningenes energietterspørsel. Slik opprettholdes, og økes, statlige avgifter på energibruk, som merverdiavgift og forbruksavgift på elektrisitet. Problemet er at disse avgiftene fungerer rent fiskalt, og de rammer i all hovedsak sluttbrukerne med de laveste inntektene og dermed bare et marginalt energibruk. Slike avgifter er derfor sosialt regressive og ikke formålstjenlige. Det er et paradoks i miljøpolitikken at slike miljøavgifter rammer usosialt. Tilsvarende er forestillingen om ENØK som et godt samfunnstiltak for økt energisparing i husholdningene, feilaktig. ENØK kan ha mye for seg i industrien der ønsket er å minimere produksjonskostnadene, men i husholdningene brukes ikke energi for å tjene, men for å bruke penger. Denne motsatte rasjonaliteten ser ikke ut til å ha vært vurdert i ENØK-sammenheng, til tross for at den er avgjørende.

Et stadig økende underskudd i norsk kraftproduksjon, uten tilsvarende ryggdekning i europeisk kraftutveksling, er i ferd med å skape alvorlige problemer for norsk kraftforsyning. Skal energietterspørselen senkes, må eventuelle effektive tiltak ikke virke sosialt regressivt, men ta hensyn til fordelingsproblemer, tidskostnader og ønsket om komfort. Siden ethvert avgiftsregime på sluttbrukerleddet ser ut til å ha fordelings- og substitusjonseffekter, bør det vurderes hvorvidt kun produksjonsleddet skal avgiftsbelegges. Hvis fordelingsvirkningsproblematikken svekker mulighetene for effektive virkemidler, bør tiltak som løsriver energiprisen fra den sosiale dimensjon, vurderes.

Progressive energiskatter vil heller ikke nødvendigvis gjøre energibruken mer rettferdig fordelt, men de kan øke fleksibiliteten i energisystemet ved at man oppnår desentraliserte løsninger med energimiks; for eksempel borettslag med egen produksjon, eller villaeiere med fyringsanlegg for flere energibærere. For å øke fleksibiliteten i systemet bør man i større grad satse på å desentralisere energiforsyningen ved økt energimiks, det vil si at man må øke tilgangen til grunnlast ved andre energibærere enn vannkraft, særlig på mikronivå. Dette innebærer en parallell satsing på vannbåren varme for økt energimiks og for en bedre utnyttelse av elektrisitet for oppvarmingsformål ved varmepumper. Nye dynamiske og «energisnåle» bygningsforskrifter vil på lang sikt være den beste garantist for at bygningsmassen over tid blir erstattet med energieffektive bygninger, og forskriftene vil være i pakt med en mer bærekraftig utviklingsbane. Man vil hevde at arbeidet med dette er i gang, men det mangler en helhetlig plan (ref. Danmark/Sverige) hvor tiltakene samordnes. De nødvendige økonomiske insentiver er fraværende. Her trengs store økonomiske løft og langtidsplanlegging.

Sammendrag

I et kaldt land som Norge må man ta hensyn til at energi- og miljøpolitikken har fordelingsmessige konsekvenser. I flere år har nettopp ønsket om bruk av prismekanismen (avgifter) for å bremse etterspørselen etter energi blitt først fremmet, men så innført halvhjertet fordi det er sosialt regressivt. Det er imidlertid nå, med ny teknologi som toveiskommunikasjon, mulig å løse dette. Ved å prissette effektuttak i stedet for eller i tillegg til kWh, vil høyinntektshusholdningene som krever mye (tilgjengelig) effekt fra nettleverandøren, måtte betale en høyere pris for sine sekundære energitjenester. Samtidig vil en synkende andel faste påslag minske fordelingsproblematikken.

Det er ikke nødvendigvis elektrisitetsmangel i Norge, kun mangel på fleksibilitet, særlig noen kritiske vinteruker. Toveiskommunikasjon som avleser effektuttak og elektrisitetsbruk kontinuerlig, kan dermed bane vei for et bedre, mer variert og rettferdig prissystem på energi. Toveiskommunikasjon vil også gjøre det mulig å optimalisere nettet ytterligere og avvikle dagens profilavregning som hindrer sluttbruker-respons til prissignaler. Slik kan man også lettere oppnå en energi- og miljøpolitikk uten bindinger i fordelingspolitikk, og dermed et mer rasjonelt energisystem.

Energibransjen og dens kontrollør, Norges vassdrags- og energidirektorat, mener at en nettariff med kun energiledd vil være feil, og at inntektsfordelingen mellom fast- og energiledd allerede i dag er feil, ved at fastleddet ikke dekker drift av nettet, og at andre energibærere dermed subsidieres.14 Dette sees imidlertid uavhengig av andre energibæreres faste kostnader, og ikke minst uavhengig av at disse er utsatt for et annet avgiftsregime. De har derimot rett i at et slikt regime vil være mer effektivt for strømsparing og ikke for energisparing, og at det dermed vil være mindre miljøvennlig. Spørsmålet er likevel om ikke situasjonen i det norske kraftmarkedet tilsier at det er mer optimalt også for miljøet med desentraliserte løsninger, enn det er med for eksempel storskala gasskraftverk som er å betrakte som grunnlast, og som dermed må gå kontinuerlig, i motsetning til fleksible lokale løsninger for korte tidsvindu.

Det kan hevdes hvorvidt vi i Norge ikke allerede har lagt klare og avgjørende rammebetingelser for vår videre energisystemsutvikling – nemlig de siste hundreårs utbygging av et omfattende elektrisitetsforsyningsnett. Det kan derfor være samfunnsøkonomisk ulønnsomt å legge forholdene til rette for parallelle nett, som gass og fjernvarme, fremfor å satse på mer energieffektive bygninger. Det synes imidlertid å være liten tvil om at det på sluttbrukersiden kan være en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst i å øke fleksibilitet i noen få kritiske uker i året. Dette kan gjøres med punktkilder fremfor nett, og det kan sees som en optimering av bestående system og kapasitet, og slik demme opp for behovet for økt elektrisitetsproduksjon, nettutbygginger eller storskala alternativ energiproduksjon.

Sluttbrukerne er altfor eksponert i dagens volatile marked. Det bør stilles krav til leverandørene om en bedre sikring av sluttbrukerne. Energipolitikken, og med den miljøpolitikken, fremstår som lite dynamisk og fremsynt. I et stadig mer markedsliberalistisk energisystem bør regelverket utformes på samfunnets og sluttbrukernes premisser og mindre på næringens. Pålegg om innføring av timemåling, effekttariff med mer for å hindre dagens diskriminering mellom små og store energibrukere, vil være i samfunnets interesse, næringen vil uansett tilpasse seg så lenge det er penger å tjene.

______________________

Dagens regelverk

NVEs hovedbegrunnelse for fastleddet er at det er kapitalintensivt å bygge ut og vedlikeholde infrastrukturen. Etter liberaliseringen av kraftmarkedet synes en tendens til at prisen på nettleie, fastledd og abonnement øker i større grad enn flytende kraftpris. Krysseierskap kan gjøre dette mulig selv om det er stilt krav til organisering i separate enheter. Øker fastleddet, blir alternative energibærere til oppvarming relativt dyrere, konkurransen svekkes siden man uansett må ha elektrisitet inn i husstanden. I tillegg er dette et hinder for økt energifleksibilitet og energieffektivitet.

NVE hevder at vi har en rettferdig, ikke-diskriminerende tariff. Men dette er ikke riktig da man blant annet ikke tar hensyn til diversiteten av sluttbrukere. Tilgang til elektrisitet er i dag å regne som et grunnleggende allemannsgode. Relativt til målene i energipolitikken bør tariffen gjenspeile energibruken. NVEs instruks, Energimeldingen og flertallets innstilling (nr. 122 1999–2000), er et tariffledd som gir signaler til brukerne, og direktoratet hevder at dette ivaretas av det variable energileddet. Problemet er at så ikke er tilfellet; for det første minker signalet med økende andel fastledd versus energiledd, for det andre er ikke strømbruken proporsjonal med inntekt, dermed minker signalet relativt med høyere inntekt, og for det tredje øker andel fastledd med synkende strømbruk, og dermed minker signalet også for de med lavere inntekt. Argumentasjonen for regelverket stemmer således ikke med de reelle forhold. Det er diskutabelt hvorvidt den faktiske/tekniske leveransen nødvendigvis må gjenspeiles i en egen pris som i dag.

Man forutsetter at det å være knyttet til nettet skal koste uavhengig av uttak, men de marginale tapene (som ligger til grunn) er jo knyttet til størrelsen på energibruken. Slik synes et variabelt energiledd som nøyaktig reflekterer sluttbrukers energiuttak, å være mer riktig. Alle har tilgang til nettet (mange til et nett som for lengst er nedbetalt), og de fleste er helt avhengig av strøm. Det finnes derfor ingen fare for store svingninger i uttak bortsett fra de klimarelaterte som i for eksempel Oslo utgjør pluss-minus 2–9 % fra kald til mild vinter avhengig av inntekt, bolig og strøm til oppvarming.15

Strømbruken har dessuten økt jevnt og trutt i hundre år, så det er faktisk få argumenter for at nettselskapene kan sies å være eksponert for noen stor inntektsrisiko. Produksjon av andre varer og tjenester har også drifts-, kapital- og vedlikeholdskostnader. Som regel ligger disse kostnadene innbakt i prisen for varen eller tjenesten, eller eventuelt med kvantumrelaterte fraktomkostninger. Nettet er jo et transportsystem som ivaretar netteiers og energileverandørs mulighet til å selge sitt produkt – det er jo ikke slik at vi kunder er en belastning fordi nettet trenger vedlikehold! Det er betenkelig at NVE opererer med et regelverk som synes å ivareta nettselskapenes interesse i større grad enn samfunnets. Regelverket hviler på en rekke forutsetninger fra en annen tid og synes ikke i takt med dagens mål i energi- og miljøpolitikken. Økende fastledd underminerer også konkurransen fra alternative energibærerer, noe som er spesielt betenkelig sett i relasjon til den stadig økende negative kraftbalanse. Det burde være én pris for transport av én kWh så vel som én pris på produksjonen av én kWh. Det er jo ikke slik at produsentene kan belaste kundene med en egen risikopremie for at Vårherre ikke fyller opp magasinene – den risikopremien ligger allerede innbakt i prisen. Slik burde det også være i nettariffen.

Noter

  • 1. Energiforbruket per enhet av BNP i faste priser (et historisk mål på utnyttelsesgraden av energien).
  • 2. Relativt innebærer at nedgang ikke nødvendigvis skyldes mindre energibruk, men økt effektivitet, vekselvis bruk av flere energibærere, bedre isolasjon og klimavariasjoner er variabler med innvirkning.
  • 3. www.odyssee-indicators
  • 4. Noreng og Anker-Nilssen, 2000.
  • 5. Anker-Nilssen, 1999.
  • 6. Forskjellene er underestimert da kategoriseringen er basert på husholdningenes gjennomsnittlige inntekt og elektrisitetsbruk innenfor hvert postnummer i Oslo. Tallene er derfor å anse som meget konservative estimat.
  • 7. Noreng og Anker-Nilssen, 2000.
  • 8. Halvorsen og Nesbakken, 2000.
  • 9. Basert på elektrisitetsbruken i Oslo, laveste (6 500 kWh) og høyeste desil (35 000 kWh).
  • 10. NOU 1998:11, Vedlegg 2.
  • 11. IFE, 2005.
  • 12. Se f.eks. Wirl, 1997 eller Brookes eller Grubb, 1990. Energy Policy 18 (2) og 18 (8).
  • 13. Anker-Nilssen, In prep.
  • 14. Se NVEs vedtak til forfatterens klage om inntektsfordelingen mellom fast- og energiledd. Sak 37–2003.
  • 15. Anker-Nilssen, 1999.

Litteratur

  • Aasness, J. (1998): I Energi- og kraftbalansen i Norge mot 2020, NOU 1998:11, Vedlegg 2.
  • Anker-Nilssen, P. (1999): Oslo household electricity price response. Handelshøyskolen BI, Sandvika.
  • Brookes, L. (1990): The Greenouse Effect: The Fallaciesin the Energy Efficiency Solution. Energy Policy 18 (2): 199–201.
  • Grubb, M.J. (1990): Energy Efficiency and Economic Fallacies . Energy Policy 18 (8): 783–785.
  • Halvorsen, B. og Nesbakken, R. (2000): Notat 2000/16, Statistisk sentralbyrå.
  • Noreng, Ø. og Anker-Nilssen, P. (2000): Household Energy Use. In the perspective of living conditions, life-styles and time-cost. Prosjektrapport til SAMRAM, Norges forskningsråd.
  • Institutt for Energiteknikk (IFE) (2004): Energy Efficiency In Norway 1990–2002.
  • Wirl, F. (1997): The Economics of Conservation Programs. Boston: Kluwer Academic Publishers.
  • www.nve.no
  • www.odyssee-indicators.org. Monitoring tools for energy efficiency in Europe: The Odysee and Mure Projects. 

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS