Magma topp logo Til forsiden Econa

Laura Mercer Traavik er dr. oecon fra NHH. Hun jobber på BI som førsteamanuensis og er dessuten partner i forskernettverket Gill-gruppen.

Gro Ladegård er dr.oecon. fra NHH. Hun har vært forsker ved FAFO, redaktør for Magma og er i dag partner i forskernettverket Gill-gruppen.

Entreprenørskap - en typologi og diskusjon

Hvilken definisjon man bruker i studier av entreprenørskap, vil også bestemme hvilke personer og virksomheter man inkluderer i sine undersøkelser. Jo snevrere definisjonen er, jo flere grupper ekskluderes. I denne artikkelen presenterer vi en typologi av entreprenørskap som særlig legger vekt på kompetanseaspektet i tillegg til innovasjon. Videre trekker vi frem entreprenørskap i profesjonsyrkene som en interessant type etableringer, basert på at disse yrkenes kompetansebaser er viktige satsingsområder for fremtidig konkurranseevne.

* Artikkelen er basert på en undersøkelse av kvinnelige medlemmer i Akademikerne Frie Yrker, gjennomført av artikkelforfatterne og Irmelin Drake.)

DEFINISJONER PÅ ENTREPRENØRSKAP

Interessen for entreprenørskap er tradisjonelt sett fundert på et makroperspektiv, der man studerer hva som bidrar til innovasjon og utvikling i et lands økonomi. Ut ifra et slikt perspektiv er entreprenørskap definert til å inkludere en viss grad av nyskapning, dvs. bedriftsetableringer som inneholder noe «nytt». Samtidig er det vanskelig å definere hva «nytt» er, og det er som regel snakk om ulike grader av nyhet (Spilling 2000). Dermed er det også vanskelig å finne en presis og entydig definisjon på entreprenørskap som inkluderer det man er interessert i å studere, og samtidig ekskluderer beslektede fenomener. Det ser ut til at definisjonene som brukes i forskningen, for det meste er empirisk baserte, samtidig som det eksisterer både problemer og uenigheter når det gjelder operasjonaliseringer av entreprenørskap (Kolvereid 2000).

Hva slags definisjon som er mest relevant å bruke når man studerer entreprenørskap, er avhengig avformålet med undersøkelsen. Graden av nyhet kan være svært sentral, særlig hvis man ønsker å se på et lands innovative evner. Samtidig kan bedriftsetableringer som ikke er innovative, også være interessante hvis vi for eksempel ønsker å studere vekst eller nedgang i arbeidsplasser eller sammenligne vilkår for bedriftsetableringer mellom land (Reynolds 2000). Videre kan det hende at vi ønsker å gå dypere inn i individuelle motiver og drivkrefter hos personer som starter egen virksomhet. Da kan alle som starter egen virksomhet eller etablerer bedrifter, være interessante - eller vi kan velge å fokusere på visse målgrupper eller typer bedrifter.

Sammenligning mellom land er dermed bare én av flere måter å undersøke entreprenørskap i et land på. Svært ofte ønsker man å kunneforklare entreprenørskap, dvs. peke på individuelle, sosiale og samfunnsmessige faktorer som påvirker graden av entreprenørskap. Det vil si at vi antar at det finnes forklaringsfaktorer på ulike nivåer - fra individ til samfunn. Hvis man finner slike faktorer, vil man også kunnepredikere entreprenørskap, og man har et godt kunnskapsgrunnlag for å utformevirkemidler som har effekt. Når vi skal definere entreprenørskap i slike studier, må vi dermed også bestemme hvilket analysenivå vi skal operere med. Skal vi for eksempel undersøke graden av entreprenørskap i et land? Er vi interesserte ihvem som etablerer, ellerhvor man typisk etablerer? Hva vi vil fokusere på, er igjen avhengig av formålet med undersøkelsen. Vi kan sammenligne regioner for å undersøke hvorvidt visse trekk ved disse påvirker entreprenørskap, vi kan sammenligne individer og miljøer, og vi kan sammenligne virksomheter. Tabell 1 viser hvordan formålet med en undersøkelse bestemmer fokus og dermed også krav til definisjoner.

figur

Tabell 1

Vi ser av tabellen at det kan være relevant å operere med ulike definisjoner for ulike formål. Samtidig er det problematisk å utvikle teorier på entreprenørskap hvis definisjonene endrer seg fra studie til studie - det er umulig å sammenligne ulike undersøkelser, for de omhandler ulike typer virksomheter. Men om det er vanskelig å etablere en universell definisjon som det er enighet om mellom forskere både innad i Norge og internasjonalt, kan vi lansere vissedimensjoner ved entreprenørskap som man kan bruke i analysene, og som kanskje gjør én universell definisjon overflødig. En av disse dimensjonene er utvilsomt grad av nyhet.

Videre vil vi lansere en dimensjon til, som kanskje vil bli vel så viktig i fremtidens næringsliv: kompetanse. Vi tror at kompetanse og innovasjon er nøkkelordene i utviklingen av et lands økonomi, og at studier av entreprenørskap i større grad bør fokusere på den rollen befolkningens kompetanse har i den internasjonale konkurransen. Dermed bør også kompetanse inngå som kriterium for hvilke virksomheter som skal inkluderes i studier av entreprenørskap, på linje med grad av nyhet. I det følgende skal vi diskutere grad av både nyhet og kompetanse, og basert på disse to dimensjonene skal vi presentere en typologi over entreprenørskap som kan være et nyttig verktøy i mer differensierte studier av entreprenørskap i fremtiden.

Grad av nyhet

Innovativitet er altså ikke nødvendigvis en implisitt egenskap ved entreprenørskap, og det kan være svært vanskelig å bestemme hva som er nytt, rent empirisk. Spilling bruker egenrapportering i sin studie (Spilling 1998), noe som sannsynligvis gir overrapportering av innovativitet. Problemene med å fastslå grad av nyhet kan illustreres ved to eksempler: En internasjonal lansering av et nytt vodkamerke (Heavy Water) som en norsk merkevare, 1 og etableringen av et keramikkverksted. Hvis vi bare vurderer typen virksomhet, ser vi at graden av nyhet tilsynelatende er svært lav i begge tilfeller.

Når det gjelder vodkaen, er merkenavnet Heavy Water etablert og solgt inn til barer i New York, millioner er brukt på design av flasken og markedsføring, men vodkaen er ennå ikke laget, man har ikke engang bestemt hvem som skal produsere den. Den representerer ikke noe nytt i forhold til de dimensjonene Spilling (1998:108) bruker: Det er ikke et nytt produkt, det er ikke en vesentlig forbedring av eksisterende produkter, det er ingen forbedrede produksjonsmetoder, metoder for markedsføring eller nye markeder. Det er heller ingen ny kombinasjon av ressurser. Produktet er en imitasjon, markedet er etablert. Hva er nytt her? Navnet, designet på flasken, og imagen - merket lanseres sammen med historien om kampen om det norske tungtvannet. Det skal ta opp konkurransen med Absolut, som et norsk merkenavn. Men det representerer ikke noe vesensnytt - det er bare det ytre som er forskjellig, og drømmene og fortellingene som knyttes til merket. Allikevel representerer det noe nytt i forhold til markedet, fordi det skjerper konkurransen gjennom posisjonering av et image, det viser nye måter å forholde seg til dette produktet på. Her viser problemet med å definere «nyhet» seg i det at konkurransen i livsstilmarkedet handler mer om drømmer og fortellinger enn produkter og tjenester. Og hvilke drømmer og fortellinger er nye?

Problemet med definisjonen viser seg på en annen måte i eksempelet etablering av et keramikkverksted. Hva er nytt her? En person som driver sitt eget pottemakerverksted, er en svært gammel og tradisjonell setting. I dette tilfelle kan det - i motsetning til med vodkaen - være produktet eller produksjonsmetoden som er nytt. Spørsmålet er hva keramikeren skal produsere - kopper og skåler i masseproduksjon, eller gjenstander til kunstnerisk utsmykning? Hva er i så fall det mest «nye»? Det kan være spesielle farger, type leire, måte å brenne på, form eller bruksform. Er dette entreprenørskap - eller kan det være entreprenørskap? Det vet vi ikke før virksomheten er etablert, hvis man - som de fleste forskere - kun bruker trekk vedvirksomheten som indikator på entreprenørskap.

Siden det er så vanskelig å definere hva som er nytt, er det viktig å være inkluderende, slik at vi ikke ekskluderer bedriftsetableringer som er interessante ut ifra formålet, fra våre studier. Samtidig ønsker vi så presise begreper som mulig, slik at det er mulig å lage forklaringer. Vi ser at det er såpass store forskjeller mellom de to virksomhetene keramikkverksted og vodka at de vanskelig kan sammenlignes eller plasseres i samme kategori.

Spørsmålet er om vi kan finne en metode å differensiere disse på, uten å ekskludere den ene typen fra det vi definerer som entreprenørskap. En slik differensiering kan vi gjøre gjennom å se på kompetanseaspektet, det vil si kompetanse som en egenskap vedentreprenøren, og sammenligne ulike entreprenørers kompetansetype. Da ser vi at mens keramikeren har en spesialisert kompetanse på produktene og produksjonsprosessen, har vodkaentreprenøren en generell markedsføringskompetanse som kunne vært anvendt på lanseringen av en hel rekke produkter. For et lands økonomi vil det være viktig å satse på begge typer kompetanse, uten at grad av innovasjon nødvendigvis er det sentrale: vi ønsker å videreutvikle spesialkompetanse og fagkunnskap som ligger i bunnen av den produksjonen vi har av varer og tjenester. Samtidig ønsker vi å bygge opp generell kompetanse på internasjonale markeder som kan bidra til å posisjonere våre produkter og tjenester. Men det er viktig å se på forskjellene her, for det er sannsynligvis helt ulike faktorer som fremmer de to typene kompetanse.

KONKURRANSE, UTVIKLING OG KOMPETANSE

Studiene av entreprenørskap har en viss normativ karakter fordi de er innrettet på en norm om at flere og mer innovative bedriftsetableringer er et ønsket mål. Dermed vil også definisjonen av entreprenørskap måtte forholde seg til denne normen: Vi definerer de virksomheter som er interessante ut ifra våre normative mål, til å være entreprenørielle. Siden det som synes å være interessant, er næringslivets evne til fornyelse og innovasjon, inkluderer man vanligvis kun innovative bedrifter i definisjonen på entreprenørskap. Da går det jo an å spørre: Hvilke typer virksomheter er mest fordelaktige for Norge på lengre sikt - etableringer av typen Heavy Water, keramikkverksteder eller kanskje ingen av dem?

Vi ønsker høy grad av entreprenørskap i et land først og fremst for å sikre at økonomien utvikler seg, og for å sikre vekst på lengre sikt, ikke minst ved å bedre vår internasjonale konkurranseevne. Basert på en slik målsetting vil interessante etableringer kunne skilles ut ved hjelp av flere kriterier. Spilling (1998) bruker to typer kriterier for å skille mellom etableringer som er entreprenørielle og ikke-entreprenørielle:

  • Grad av nyhet. Basert på egenrapportering fra entreprenørene, og det gjelder nyhet enten med hensyn til produkt, produksjonsprosess, marked eller generelt som en ny kombinasjon av ressurser. Definisjonen er altså ganske vid.
  • Størrelse. Her ble det satt krav om at virksomhetene skulle ha en omsetning på over 700 000 og sysselsette minst to personer på full tid (etter fire års virksomhet).

Dette er ganske brede og inkluderende krav, som allikevel gjorde at kun 27 % av etablererne i studien ble klassifiserte som entreprenørielle. Hvor relevante er disse kriteriene? På den ene siden kan vi være enige i at størrelse spiller en rolle, for foretak som kun sysselsetter én person og omsetter for under et gjennomsnittsårsverk, er lite interessante i økonomisk sammenheng, særlig hvis de heller ikke representerer noe nytt. Samtidig kunne det vært svært interessant å se hvilke typer foretak som skjuler seg bak disse klassifikasjonene. Et enkeltmannsforetak med (relativt) lav omsetning kan være alt fra en knivsliper som drar fra gård til gård og tilbyr sine tjenester, til en advokat som arbeider med en prinsipielt viktig samfunnsmessig sak og opptrer som opinionsdanner i media. Altså kan foretak med like verdier på disse kriteriene ha vidt forskjellig rolle i samfunnsutviklingen. Den viktigste forskjellen på de to siste eksemplene erkompetansen.

Den menneskelige kompetansen er grunnlaget for all næringsutvikling, og evnen til å utnytte kompetansen forretningsmessig vil i stor grad påvirke vår fremtid. Spilling (1998:191) understreker også at entreprenørskap kan være kjernen i et lands kompetansestrategi, for å bruke de menneskelige ressursene i næringsutviklingen. Så i forhold til det normative utgangspunktet for studier av entreprenørskap - at vi ønsker høyere etableringsgrad i næringslivet - kan kompetanse inngå som et vel så viktig kriterium for relevans som innovativitet er. Så i stedet for å spørre hvilke typer virksomheter vi ønsker for å sikre vår økonomi i fremtiden, kan vi spørre hvilken type kompetanse vi ønsker å utvikle og omsette i forretningsdrift for å sikre økonomisk utvikling. Det ser ikke ut til at den konkrete politikken har kommet så langt som til å vurdere dette spørsmålet, det ser heller ut til at «nyhet» er blitt et så sterkt honnørord at IKT er det eneste man ønsker å satse på, og det er dit all kapitalen flyter.

Det er vår oppfatning at en satsing på å utvikle eksisterende kompetanse er et av de viktigste virkemidlene for å bedre vår konkurransesituasjon og velferd på lengre sikt. Dermed bør det også være slik at vi ønsker en høy grad av bedriftsetablering innenfor kompetansetunge næringer, selv om disse ikke er særlig innovative. Vi tror at et mangfold av virksomheter (det vil si høy grad av nyetableringer)i seg selv vil bidra til økt konkurranse innenfor slike næringer, og at det derfor vil tvinge frem nyutvikling ved at aktørene presses til å velgedifferensieringsstrategier for å styrke sin posisjon i markedet. Dermed er det ikke bare slik at innovasjon bidrar til utvikling, økt konkurranse presser også frem mer innovasjon. Særlig i kompetansetunge næringer er revolusjonerende nyvinninger sjeldnere, og den inkrementelle utviklingen kanskje mer viktig på lang sikt. Men i et næringspolitisk perspektiv må vi drøfte og avgjørehvilken type kompetanse som er viktig å satse på og utvikle, og dermed må vi også ha et analyseverktøy som kan hjelpe oss til å differensiere mellom hvilke virksomheter vi vil satse på, og hvilke som er mindre interessante.

ENTREPRENØRSKAP - EN TYPOLOGI

Det er altså vår oppfatning at kompetanse må inn som et sentralt element i studier av entreprenørskap. Videre har vi konkludert med at definisjonen av entreprenørskap ikke må gjøres så snever at den utelukker interessante foretak i næringsmessig betydning. Således har vi i studien av etablering blant kvinnelige akademikere laget entypologi over entreprenørskap som inkluderer to dimensjoner: trekk vedvirksomheten (grad av nyhet, jf. Spilling 1998) og trekk vedentreprenøren (kompetansebase). Setter vi dette opp i en firefeltstabell, får vi fire generelle typer entreprenørskap, slik det er vist i tabell 2.

figur

Tabell 2

En slik typologi er nyttig fordi den inkluderer flere typer entreprenørskap enn mange studier gjør, og den bidrar til en differensiering av virksomheter der man for eksempel kan målrette virkemidler mot en av typene, og sannsynligvis oppnå mer presise effekter. Så kan hver enkelt type entreprenørskap studeres for seg, men hver undersøkelse vil allikevel kunne bidra til den generelle kunnskapen om entreprenørskap og virkemidler. Det er vår hypotese at de fire typene entreprenørskap har til dels ulike forklaringer, og at virkemidler derfor i større grad bør skreddersys til ulike målgrupper og virksomhetstyper. Ikke minst bør virkemidler rettes inn mot den kompetansen vi tror kan bidra til videre næringsutvikling på lengre sikt.

De fire entreprenørtypene

Profesjonsentreprenørene er entreprenører medspesialisert kompetanse, gjerne en fagutdanning, som i seg selv danner kjernen i de produkter eller den virksomhet man skal drive. Eksempler her er både de tradisjonelle profesjonsyrkene, som advokater og leger, men kan også gjelde for yrkesfaglige utøvere, som for eksempel snekkere eller keramikere. Denne typen entreprenører har også vært definert som «håndverksentreprenører» (Rozier og Thompson 1998), noe som innebærer en lav grad av innovativitet i virksomhetene. I internasjonale studier er altså denne typen bedriftsetableringer definert somen type entreprenørskap, selv om de faller utenfor definisjonen til bl.a. Spilling (1998) pga. manglende innovativitet.

Den andre typen entreprenører med spesialisert kompetanse er personer med et meget smalt kompetansefelt, for eksempel den klassiske «oppfinneren», og som klarer å lage en virksomhet av oppfinnelsen sin -kreative entreprenører. Dette er en typisk svært innovativ virksomhetsetablering. Entreprenører med spesialisert kompetanse er entreprenører som sannsynligvis vil kjøpe administrativ kompetanse eller holde den administrative aktiviteten på et minimum. I en del slike bedrifter vil mangel på generell kompetanse for forretningsdrift gjøre at virksomheten kan tendere mot å vokse for lite på grunn av vegring mot å ansette folk og påta seg administrativt ansvar hos entreprenøren. Samtidig kan dette være kompetanseområder som det er svært viktig for et land å satse på. For eksempel utgjør utviklingen av bioteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi et enormt potensial for utvikling og vekst innenfor det medisinske feltet, noe som gjør satsing på medisinsk spesialkompetanse og entreprenørskap interessant. Med en økende privatisering av offentlige helsetjenester vil det også bli en stor utfordring for Norge å sikre nødvendig nyskapning på private hender innenfor dette feltet. Et annet eksempel er en del spesialkompetanse som er utviklet innenfor oljeteknologien, som Norge i større grad bør kunne kapitalisere på i fremtiden. Dette handler også om en politisk kobling av forskning og entreprenørskap.

Imitatorer ogprototypeentreprenører er personer medbred kompetansebase, som særlig dekker det å drive forretningsmessig virksomhet på generell basis. Denne typen entreprenører kan dermed etablere ulike typer virksomheter, der kjernekompetansen i produktet eller tjenesten som selges, kan være basert på kompetanse entreprenøren selv ikke har, men enten kjøper eller leier. Ofte har denne typen virksomheter opprinnelse i en entreprenør med generell kompetansebase som har enforretningsidé. Denne forretningsideen kan være både innovativ og en forbedring eller et tillegg til markedet. Poenget er at den innebærer noe nytt i forhold til etmarked, som entreprenøren antar man kan basere en virksomhet på. Her er vodkamerket Heavy Water et godt eksempel. Det krever fagkunnskap å produsere vodka, men entreprenøren trenger ikke å ha denne kunnskapen, den kompetansen virksomheten baserer seg på, er markedskunnskap, merkevarebygging, finansiering og generell forretningsdrift. Imidlertid innebærer dette ikke noe særlig nytt, det er bare en tilpasning av et merkeimage til en mer moderne stil. Heavy Water er dermed en typiskimitator (Spilling 1998).

Body Shop og el-bil er derimot eksempler på vesentlige innovasjoner, dvs. at deler av produktet eller produksjonsprosessen er ny eller innebærer ny sammensetning av ressurser. Vi kan si at på den ene siden har Body Shop en del felles trekk med vodkaen fordi det er en tilpasning av merkevaren og image til en spesiell type markedsbehov. Imidlertid er både kjernen i produktene som sådan spesielle (innholdet i produktene er naturvennlige), kunderelasjonene er spesielle (innlevering og resirkulering av emballasje, medlemskap), og virksomheten omfatter et bredt spekter av produkter og kontinuerlig nyskapning på produktsiden. Denne typen virksomheter er dermed definert som prototypeentreprenørskap.

Det er vår oppfatning at næringslivet trenger alle disse entreprenørtypene. Hvilke typer som er mest interessante i økonomisk sammenheng, er avhengig av hva man ønsker å satse på. Vårt poeng er å synliggjøre noe av mangfoldet vi snakker om når vi studerer entreprenørskap. Og denne typologien gjør det videre mulig å trekke ut enkelte typer entreprenørskap for å studere disse spesielt, for bedre å kunne skreddersy virkemidler for økt entreprenørskap. I vår studie av profesjonsutøvere fant vi at dette er en type entreprenørskap som i større grad fortjener oppmerksomhet, fordi profesjonsentreprenørene representerer en viktig del av et lands kjernekompetanse, samtidig som etableringsgraden er svært høy i disse yrkene. Vi skal se nærmere på hva som kjennetegner denne typen entreprenørskap i neste avsnitt.

ENTREPRENØRSKAP I PROFESJONSYRKENE

Profesjonsyrkene, også kalt frie yrker, består av en rekke yrkesgrupper, for eksempel leger, psykologer, advokater, arkitekter, tannleger og sivilingeniører. De er kjennetegnet ved at man har fri etableringsrett, noe som ikke er så spesielt i dag, men som tidligere gjorde disse yrkene svært spesielle. I hovedsak kan vi si at selve fagutdanningen inkluderte en sertifisering som også fungerte som en kvalifisering til å drive egen virksomhet. Etableringsgraden blant disse yrkene er også svært mye høyere enn blant befolkningen ellers. Særlig spesiell er muligheten for å drive enkeltmannsforetak, og i noen av yrkene er dette den mest vanlige formen (for eksempel blant legene). I andre yrker er det mer vanlig å etablere firmaer med flere ansatte (for eksempel blant arkitektene).

Virksomhetene

I disse yrkene er etablering av egen virksomhet en måte åutøve faget sitt på. Dermed har dette en annen funksjon enn det man generelt tenker på som entreprenørskap - dvs. at man først må ha en forretningsidé som det må finnes et potensielt marked for. En forretningsidé er dermed ikke nødvendig - produktet eller tjenesten er mer eller mindre gitt i utdanningen eller definisjonen av profesjonen. I hvilken grad profesjonsentreprenørene er avhengige av et marked, varierer, eller det er kanskje mer presist å si at de forholder seg til helt ulike markeder, avhengig av hvilket yrke det er snakk om. Legene har for eksempel en nærmest uendelig etterspørsel, mens arkitektene må forholde seg til et meget turbulent marked som svinger med konjunkturene generelt. Det kan vel sies å ha vært et tradisjonelt trekk ved profesjonsyrkene at de ikke er særlig markedsorienterte i moderne forstand. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, og nye typer virksomheter oppstår - for eksempel private helseklinikker, sentre for estetisk tannbehandling, og legebehandling på Internett.

I vår undersøkelse drev til sammen over 30 % egen virksomhet. Dette er imidlertid ikke representativt for yrkesgruppene i og med at vi overrepresenterte andelen entreprenører i utvalget. Vi har ikke eksakte tall for alle yrkesgruppene, men medlemslistene i Akademikerne antyder at andelen etablerere i gjennomsnitt for yrkene er høy. Videre viste dataene våre at over 30 % av dem somikke driver egen virksomhet i dag, kunne tenke seg å gjøre det i fremtiden 2.

Av etablererne i utvalget var en tredel innehavere av enkeltmannsforetak, mens to tredeler var eiere av firmaer med ansatte, noe vi kan anta er representativ fordeling. Disse tallene viser at profesjonsutøverne ikke bare har høy etableringsgrad, men at flesteparten også har ansatte, og dermed til sammen representerer et betydelig antall arbeidsplasser, og er målgrupper som er viktige å fokusere på når det gjelder kompetanse- og næringsutvikling.

Aktørene

Alle profesjonsyrkene krever lengre høyere utdanning samt en form for kvalifisering til utøvelse av yrkene. Kravene til kompetanse er altså høye, og disse yrkene representerer en tung kompetansebase som til dels finnes innenfor sannsynlige fremtidige vekstområder i økonomien. Den lange utdanningen koblet med yrkesutøvelsens natur gjør at faglig fokus og forankring er sentral. Det viser seg også at profesjonsutøverne i vår undersøkelse prioritererfaglig utvikling ogselvstendighet i arbeidet aller høyest når det gjelder jobb (se tabell 3). Vi kan dermed anta at etablering av nye virksomheter skjer på et grunnlag som innebærer en inkrementell utvikling av kompetansen heller enn innovasjon. Vi kan også anta at disse aktørene etablerer virksomheter ikke for å kapitalisere på en idé og tjene penger eller få avkastning på kapital, men for å utvikle sin egen kompetanse og påvirke utviklingen innen faget (Moore og Buttner 1997). De faglige motivene koblet med den høye andelen etablerere gjør denne gruppen til en svært interessant målgruppe når det gjelder entreprenørskap i fremtiden.

figur

Tabell 3

Tabellen viser at faglighet (definert som faglig utvikling og miljø) er de sterkeste motivene for valg av jobb, mens autonomi (innflytelse på egen jobb) er nummer to. Av disse fire viktigste kriteriene kommer familie på siste plass. Dataene viste også at status og høy lønn kom svært lavt ned på listen over preferanser ved valg av jobb. Rangering av preferansene var temmelig lik for entreprenører og ikke-entreprenører i vårt utvalg. Den viktigste forskjellen var at entreprenører rangerte autonomi høyere enn faglighet.

I Spillings (1998) studie viste det seg at de to viktigste motivene for etablering generelt var et ønske om å ta i bruk egne ressurser og evner og et ønske om å bestemme over egen arbeidssituasjon. Det første motivet samsvarer temmelig bra med preferanser for faglig utvikling i vår studie, og det andre er temmelig analogt med vår definisjon avautonomi, som var den andre av de to viktigste preferansene i vår studie. Dette viser at motivene kan være like, men de gir seg forskjellige utslag mellom personer med spesialisert og generell kompetanse. Poenget her er at profesjonsentreprenørene sannsynligvis vil velge en type virksomhet som gir dem mulighet til å ta i bruk sine spesiellefaglige ressursene og evner. De vil sannsynligvis også tendere mot å etablere virksomhetsformer som innebærer at de kan konsentrere seg mest mulig om det faglige, og unngå for mye administrativt arbeide. Generelt kan vi dermed si at de viktigste motivene er svært like for profesjonsentreprenører og innovative entreprenører, men de fører muligens til ulike typer virksomheter pga. kompetanseforskjeller.

KLASSIFISERING AV ENTREPRENØRSKAP

Vi har i det foregående vist en typologi over entreprenørskap som kan brukes til å klassifisere ulike typer virksomheter og entreprenørskap uten å utelukke viktige grupper. Videre har vi presentert en type entreprenører som vi oppfatter som svært viktige: profesjonsentreprenørene. Vår oppfatning er at både diskusjonen omkring entreprenørskap og utforming av virkemidler må ta hensyn til det store mangfoldet i etablering av virksomheter. Vi tror det er viktig å bruke ressurser på å definere og differensiere hvilke virksomhetstyper og hvilken kompetanse som er interessant økonomisk og utviklingsmessig sett.

Avslutningsvis presenterer vi et forslag til mer spesifikke kriterier som kan brukes til å klassifisere entreprenørskap, basert på vår typologi:

  • Entreprenørtyper. Det kan være profesjonsentreprenør, kreativ entreprenør, imitator eller prototype entreprenør.
  • Hovedmotiver for etablering. Basert på de to kriteriene konkurranse og/eller kompetanse. Dette relateres til hva som er interessante etableringer: De som bidrar til innovasjon, og de som bidrar til økt konkurranse og gjennom dette til nyskapning gjennom differensiering.
  • Type kompetanse - rent substansielt. Er det typer kompetanse vi ønsker å satse mye på? Her er vel høyteknologi særlig aktuelt i dag, kultur kanskje mer aktuelt i morgen.
  • Størrelse og vekstrate. Dette er kriterier som kan brukes til å ekskludere de definitivt økonomisk uinteressante etableringene, som for eksempel enkeltpersoner som sysselsetter seg selv fordi de er arbeidsledige, gjennom å bærplukking, gatesalg, håndarbeid eller lignende.

Litteratur:

  • 1: Informasjonen om lanseringen av Heavy Water er hentet fra Kapital nr. 9/2000.
  • 2: I tillegg må vi understreke at vårt utvalg bare består av kvinner. Etableringsprosenten blant menn er mye høyere enn for kvinner, så vi må anta at våre anslag er svært lave her.
  • Kolvereid, Lars (2000). «Entreprenørskap i Norge».Magma, årgang 3 nr.1:40-47.
  • Moore, D.P. og E.H. Buttner (1997).Women Entrepreneurs: Moving beyond the glass ceiling. Thousand Oaks, Ca.: Sage.
  • Spilling, O. (1998).Entreprenørskap på norsk. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Spilling, O. (2000). «Entreprenørskapsanalyse på blindspor».Magma, årgang 3 nr. 2.
  • Reynolds, P. (2000). «Entreprenørskap: Sammenligninger mellom land».Magma, årgang 3 nr. 3.
  • Rozier, C.K. og M. Thompson (1998). «Female entrepreneurs in a female dominated health profession: An exploratory study».Journal of developmental entrepreneurship, Fall 1998:149-63.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS