Magma topp logo Til forsiden Econa

Olav R. Spilling er professor i næringsutvikling ved Handelshøyskolen BI. Han har i mange år arbeidet med ulike sider ved næringsutvikling, med særlig interesse for små og mellomstore foretak og entreprenørskap.

Entreprenørskapsanalyse på blindspor

Kommentar til artikkel av Lars Kolvereid i Magma nr. 1/2000

Magma har satt fokus på entreprenørskap og innovasjon i sitt første nummer i år 2000. Det er en bra start på det nye året, selv om ikke alt stoffet var like vellykket. Lars Kolvereid har en artikkel om «Entreprenørskap i Norge» der han ved bruk av forskjellige typer data prøver å dokumentere at det står dårlig til med entreprenørskap i Norge. Det har dessverre gått riktig galt.

«Å være selvstendig næringsdrivende er ikke det samme som å være entreprenør»

Kolvereid synes å være fullstendig ukritisk til i hvilken grad de data han benytter, er gode indikatorer på entreprenørskap. Han bruker tre typer data: 1) andel av yrkesaktive som er registrert som selvstendig næringsdrivende, 2) andel av ansatte som foretrekker å være selvstendig, og 3) andel i befolkningen som forsøker å etablere en ny bedrift. Intet av dette er gode indikatorer på entreprenørskap. Noe er direkte misvisende.

HVA ER ENTREPRENØRSKAP?

Kolvereids definisjon av entreprenørskap er i utgangspunktet grei. Han skriver at «i de fleste definisjoner står etablering av nye virksomheter sentralt». Det er jeg enig i, selv om jeg mener at definisjonen nok bør spisses og avgrenses for å fokusere på det vi antakelig «egentlig» er interessert i når vi snakker om entreprenørskap, nemlig nyskapning. Det er heller ikke vanskelig å følge resonnementer om at etableringsrater, slik de brukes f.eks. basert på registreringer i momsregistre, kan være et problematisk mål for nyetableringer. Slike registreringer vil nemlig ofte inkludere selskapsendringer uten at det behøver å innebære noen ny virksomhet. Det kan derfor være mulig - slik Kolvereid poengterer ved å referere til en artikkel av Reynolds mfl. - å ha en høy formelt registrert etableringsrate uten at dette innebærer en høy entreprenøriell aktivitet. I prinsippet er jeg enig i dette, selv om det i praksis er grunn til å nyansere ut fra analyser av hva nyregistreringer egentlig innebærer, noe jeg kommer tilbake til.

Men først tilbake til definisjonen - start av ny virksomhet. Her tror jeg det er mest fruktbart å holde seg til Schumpeters definisjon aventreprenøriell innovasjon som «start av ny forretningsmessig virksomhet basert på en ny kombinasjon av ressurser». Det kritiske her er hva som er nytt. I Schumpeters forstand skal en virksomhet være ny på to måter: Den skal være ny i den forstand at det skal være en ny (forretningsmessig) organisasjon, og den skal være ny i betydningen at den skal gjøre noe som andre virksomheter ikke har gjort tidligere. Virksomheten skal altså være nyskapende og ikke bare en imitasjon av andre virksomheter.

HVA ER NYTT?

Dette kan for så vidt virke enkelt, men som jeg har diskutert ganske utførlig i en annen sammenheng (jf. bokaEntreprenørskap på norsk, Fagbokforlaget 1998), er det i praksis temmelig vanskelig å sette et skille mellom hva som er nytt, og hva som ikke er det. Enhver «ny» virksomhet innebærer på den ene siden et eller annet nytt ved at noen nye ressurser vil være involvert. Selv om det skulle dreie seg om en omorganisering av et bestående selskap som fører til en formell nyregistrering, vil dette gjerne innebære at det er en ny kombinasjon av ressurser - personer, kapital osv. - som er involvert. Så snarere enn å sette et skille mellom nytt eller ikke nytt bør man kanskje snakke om grad av nyskapning.

Kolvereid synes å ville avgrense sin definisjon av entreprenørskap motintraprenørskap, som gjelder utvikling av ny forretningsmessig virksomhet med utgangspunkt i en bestående organisasjon. Her må det imidlertid være et poeng at skal vi arbeide med entreprenørskap i betydningen å skape «ny» forretningsmessig virksomhet, så er intraprenørskap like viktig som entreprenørskap i klassisk forstand. Det kan til og med se ut til at visse former for nyskapning bare kan skje gjennom intraprenørskap, fordi det krever tilgang til ressurser som bare finnes tilgjengelig i noen bestående foretak.

INDIKATORER FOR ENTREPRENØRSKAP

Hovedspørsmålet er hva ulike typer indikatorer sier i forhold til entreprenørskap ut fra disse definisjonene. Før jeg kommenterer Kolvereids databruk, vil jeg referere fra en undersøkelse jeg har gjort selv av et utvalg foretak som var nyregistrert i henhold til Statistisk sentralbyrås bedrifts- og foretaksregister i en tidsperiode (undersøkelsen er omtalt i bokaEntreprenørskap på norsk). Denne undersøkelsen var rettet mot registrerte nyetableringer i SSBs bedrifts- og foretaksregister og dekket ikke deler av det som er skissert som intraprenørskap ovenfor. Blant disse nyetableringene gjorde vi et forsøk på å klassifisere etableringene som entreprenørielle og ikke-entreprenørielle. For å kvalifisere til å være entreprenøriell måtte to krav innfris. Den nye virksomheten måtte innebære en eller annen form for nyskapning, f.eks. at den hadde kommet opp med et nytt eller endret produkt, en ny tjeneste eller en ny måte å produsere på. I tillegg ble det stilt krav om at den nye virksomheten måtte ha vokst til en viss størrelse etter fire år og i praksis ha en omsetning på minst 700 000 kroner (i 1996), som ikke er særlig mye, og en sysselsetting på minst to årsverk, som heller ikke er særlig mye.

Det kan selvsagt diskuteres om det er riktig å stille slike krav, kanskje særlig kravet om minimumsstørrelse. Vårt resonnement var at for å gi noe bidrag til nyskapning og dermed ha et visst innslag av å være entreprenøriell, må man også nå et visst volum. Det er resultatene som teller, ikke intensjonene! Selv med så relativt beskjedne krav som ble stilt, var det av i alt 720 undersøkte foretak bare 200 - det vil si litt over en fjerdedel - som ut fra dette kunne defineres som entreprenørielle.

Det kan altså være en lang vei fra en nyetablering til noe som gir nyskapning og dynamikk.

MISVISENDE Å BRUKE ANDEL SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE

Hovedproblemet i Kolvereids analyse er bruk av data for selvstendig næringsdrivende som indikator for entreprenørskap. En mer misvisende indikator skal man lete lenge etter. Andelen av selvstendig næringsdrivende i en økonomi er først og fremst et uttrykk for hva som er dominerende organisasjonsform, ikke om økonomien er entreprenøriell eller ikke. Kolvereids figur 2 burde få noen bjeller til å klinge. Den viser en rangering av OECD-land etter andelen av selvstendig næringsdrivende. Norge er i godt selskap med Danmark og USA på bunnen av rangeringen, mens Tyrkia, Korea og Portugal er på topp. At Norge scorer dårligere enn USA på en indikator som skal si noe om entreprenørskap, er for så vidt greit. Men at land som Tyrkia, Korea og Portugal har rundt tre ganger så høye andeler som USA, forteller vel det meste om at dette er en uegnet indikator. Indikatoren er antakelig et mer dekkende uttrykk for hva slags nivå landene er på i en generell industriell utvikling, selv om dette også må tas med visse modifikasjoner.

Det å være selvstendig næringsdrivende er ikke det samme som å være entreprenør. Snarere tvert imot. I Norge er den største andelen av selvstendig næringsdrivende å finne i primærnæringene. Rundt 40 prosent av alle selvstendig næringsdrivende finnes her, resten er fordelt med de største andelene innenfor bygg og anlegg, varehandel og transport. De aller fleste av disse virksomhetene kjennetegnes ved å være lite nyskapende og ha minimal vekst. En betydelig andel av dem overtas fra foreldre eller andre. Virksomhetene er ofte ikke «reelt» startet opp av mange av de som er registrert som selvstendig næringsdrivende.

Videre er det antakelig slik, at de mest interessante entreprenørene i vår økonomi, de som skaper de dynamiske vekstforetakene, faller utenfor gruppen av selvstendig næringsdrivende. Disse er nemlig i stor grad ansatt i sine egne selskap. Mange av dem, kanskje de fleste, er i minoritetsposisjon på eiersiden.

Når Kolvereid viser til den fallende andelen av selvstendig næringsdrivende i norsk økonomi, sier det ingenting om utviklingen med hensyn til entreprenørskap. Det sier derimot noe om strukturendringer i norsk næringsliv, hvorav den viktigste i denne sammenheng er tilbakegangen i primærnæringene.

INTENSJONER SOM INDIKATOR FOR ENTREPRENØRSKAP?

De øvrige indikatorene som Kolvereid bruker, er ikke fullt så misvisende. Jeg har sans for at det er sammenhenger mellom intensjoner på den ene siden og det å gjennomføre iverksettinger i praksis. Slik sett sier det nok noe om tendensene til entreprenørskap i et samfunn om det er få eller mange som ønsker å bli «selvstendige», og om det er få eller mange som faktisk arbeider med oppstart.

Imidlertid skal man være forsiktig med å tillegge slike tall for stor vekt. I økonomiske utvikling er det ikke intensjonene, men resultatene som teller. Det er substansen og nyskapningsbidraget i de nye virksomhetene som er interessant. Om det er 20 eller 50 prosent av alle ansatte som ønsker å bli selvstendige, eller om det er to eller fem prosent av befolkningen som til enhver tid forsøker å etablere en virksomhet, er i seg selv mindre interessant. Det er hva disse holdningene og handlingene fører til i praksis, som teller. Som jeg refererte til tidligere, er det gjennomgående svært liten kraft i mange etableringsforsøk. Mange fører ikke fram, mange overlever svært kort tid - bare en mindre del er det jeg har kaltentreprenørielle.

Sannsynligvis er det en sammenheng mellom hvor mange som forsøker seg, og antall virksomheter som faktisk kommer i gang. Det er antakelig også en sammenheng mellom hvor mange oppstartsforsøk som gjøres, og hvor mange innovative og vekstkraftige foretak som utvikles. Men det er grunn til å forundre seg over at Kolvereid ikke reflekterer noe over dette. Inntil man vet noe mer sikkert om disse sammenhengene, er det å gå altfor langt å trekke konklusjoner om at det står dårlig til med entreprenørskap i Norge. Den konklusjonen kan bare trekkes på en forsvarlig måte ut fra analyser av den entreprenørielle praksis og dens resultater og ved å gjøre systematiske sammenlikninger av dette mellom ulike land. Meg bekjent foreligger ingen slik analyse.

VERDILØSE INDIKATORER

Kolvereids tall gir ut fra dette ikke noe grunnlag for å trekke konklusjoner om at det står dårlig til med entreprenørskap i Norge. De indikatorene han bruker, er dels verdiløse, dels direkte misvisende. Derfor står jeg på det jeg tidligere har formulert: «Det er [...] neppe grunnlag for å hevde, slik en del andre gjør i Norge, at det står spesielt dårlig til i Norge.»

Det betyr ikke at jeg avviser muligheten for at det faktiskkan stå dårligere til med entreprenørskap i Norge enn i enkelte andre land. Poenget er at det hittil ikke er lagt fram tilfredsstillende dokumentasjon for dette, og dermed er det ikke faglig grunnlag for å trekke en slik konklusjon.

Inntil slik dokumentasjon er utviklet, foretrekker jeg å holde meg til de tall jeg synes er mest dekkende, nemlig etableringsrater basert på registreringer av momspliktige foretak. Det er mange svakheter med denne typen data, noe Kolvereid også påpeker. Men svakheten er mindre enn i de data Kolvereid bruker.

I den grad etableringsrater kan sammenliknes, ligger Norge omtrent på et europeisk gjensnitt med en årlig etableringsrate på rundt ti prosent i forhold til den samlede bestanden av foretak. Noen land ligger høyere, andre ligger lavere.

Men vi trenger gjerne bedre indikatorer. De må imidlertid inkludere resultater, ikke bare støtte seg på holdninger og intensjoner. Kanskje hadde det vært en idé med et felles forsøk på å utvikle dette? *


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS