Magma topp logo Til forsiden Econa

Anne-Cathrine Bernhoft jobber som rådgiver i fagavdeling regnskap hos EY. Bernhoft er statsautorisert revisor, MSc in Business/siviløkonom og autorisert finansanalytiker. Hun er forfatter og medforfatter på lærebøker i regnskap og en rekke fagartikler innen emnet.

Per Magne Hansen jobber som rådgiver i fagavdeling regnskap hos EY. Hansen har mastergrad i regnskap og revisjon.

Et regnskapsregelverk i endring – hva, hvordan, når og hvorfor?

figurfigur

Sammendrag

IFRS-reglene er kontinuerlig i endring. De regnskapene som blir avlagt for 2013 og årene fremover, vil derfor kunne se ganske annerledes ut enn de vi har sett i perioden fra 2005 og til nå. Endringer i regnskapsføringen av pensjoner, reglene for måling av virkelig verdi, vurdering av kontrollspørsmålet og om konsolidering skal foretas, er forhold som vil kunne påvirke IFRS-regnskapene de neste par årene. Det samme gjelder vurderingen av om en investering er under felles kontroll, og hvordan investeringen i så fall skal innregnes, måles og presenteres hos investor. Regnskapsprodusenter og -brukere vil måtte forstå virkningene av hver enkelt av disse nye og endrede standardene. Det er ingen enkel øvelse.

På noe lengre sikt vil nye regler for regnskapsføring av inntekter, leieavtaler, finansielle instrumenter og forsikringsavtaler komme på plass. Enkelte av disse prosjektene har tatt svært mange år å ferdigstille. Inntekter og finansielle instrumenter er sentrale poster i regnskapet til ethvert foretak, og de nye reglene vil ventelig kunne gi stor effekt i en del tilfeller. Målsettingen for disse prosjektene har vært ambisiøse, og det er til dels omstridte forslag og krevende løsninger i forslagene som ligger på bordet i dag. Vi forventer derfor på ingen måte at regnskapshverdagen blir enklere i årene fremover, verken for regnskapsprodusenter eller -brukere.

Innledning

Regelverket for finansiell rapportering er kontinuerlig i endring. Ved å være oppdatert på endringene som gjelder for 2013 og årene fremover, vil regnskapsprodusentene være i stand til å avlegge regnskap i henhold til det oppdaterte regelverket og dermed i prinsippet gi investorer og analytikere den informasjonen de har behov for. Som bruker av regnskapene vil det være nyttig å forstå hvordan endringer i IFRS-regelverket påvirker regnskapene, da dette vil gi et bedre grunnlag for å fatte riktige beslutninger.

Endringer i IFRS med betydning for 2013-regnskapet

International Financial Reporting Standard (IFRS) utarbeides av International Accounting Standards Board (IASB), som også fastsetter ikrafttredelsestidspunktet for nye og endrede standarder. Europeiske foretak må imidlertid forholde seg til EU-godkjente regnskapsstandarder, noe som kan bety at et foretak hjemmehørende i EU- eller EØS-land ikke implementerer en standard eller en endring i en standard på det tidspunktet som IASB har fastsatt. Selv om EU har iverksatt tiltak for å redusere tiden det tar å behandle nye standarder, oppstår det i noen tilfeller situasjoner hvor det blir avvik mellom EU-IFRS og IASB-IFRS. 2013 er et år hvor det er avvik mellom hvilke standarder som må tas i bruk henholdsvis i EU/EØS og i resten av verden. Konkret gjelder dette de nye standardene IFRS 10 Konsernregnskap, IFRS 11 Felleskontrollerte ordninger, IFRS 12 Opplysninger om interesser i andre foretak og endringer i andre standarder som følger av implementeringen av disse tre standardene. Resultatet er redusert sammenlignbarhet mellom regnskap utarbeidet etter EU-IFRS og IFRS-regnskap utarbeidet av foretak utenfor EU.

Pensjonsreglene i endring

Standarden for regnskapsføring av ytelser til ansatte, IAS 19, er endret med virkning for regnskapsår som starter 1. januar 2013 eller senere. Endringene kunne tidliganvendes i årsregnskapet for 2012.

Aktuarmessige gevinster og tap

En av de viktigste endringene i IAS 19 er at den såkalte korridormetoden ikke lenger er tillatt benyttet for innregning av aktuarmessige gevinster og tap knyttet til ytelsesbaserte pensjonsordninger. Fra og med 1. januar 2013 må disse innregnes direkte i oppstillingen av andre inntekter og kostnader («OCI») i den perioden de oppstår. Bruk av korridormetoden innebar at deler av aktuarmessige gevinster og tap ble holdt utenfor balansen. Aktuarmessige gevinster og tap oppstår fra to forhold:

  1. Erfaringsavvik som er virkningene av differanser mellom de tidligere aktuarmessige forutsetningene og hva som faktisk skjedde, og
  2. virkningene av endringer i aktuarmessige forutsetninger.

En undersøkelse av 2011-regnskapet til alle utstederne på Oslo Børs viste at av de som brukte korridormetoden (67 prosent), hadde ni av ti aktuarmessige tap, noe som betyr at den balanseførte forpliktelsen var for lav. Bokført verdi av egenkapitalen var da for høy. Det er nærliggende å tro at situasjonen ikke var veldig forskjellig i 2012-regnskapet.

Vi har registrert at det har vært reist til dels mye kritikk mot bruken av korridormetoden. Vi finner likevel grunn til å tro at blant annet medienes dekning av hvordan bruken av korridormetoden har påvirket regnskapet til SAS, har bidratt til økt kunnskap om denne effekten, og at regnskapsbrukere dermed har forstått viktigheten av å studere pensjonsnoten for å identifisere reell forpliktelse.

I 2013-regnskapet vil balansen vise beste estimat på pensjonsforpliktelsen. Pensjonsforpliktelsen vil da inkludere den delen av estimatavviket som tidligere lå inne i korridoren og følgelig ble holdt utenfor balansen. For noen vil endringen potensielt kunne medføre dramatiske forandringer i måltall, eksempelvis egenkapitalandel. Vi har undersøkt regnskapene til de 30 utstederne på Oslo Børs med størst pensjonsforpliktelse i forhold til balansens totalkapital, og ser at virkningen av at korridormetoden fjernes, vil være at egenkapitalen i gjennomsnitt blir redusert med 3,3 prosent, målt per inngående balanse i sammenligningsperioden (2012). Tre av disse foretakene vil få redusert egenkapitalandelen med over ti prosent.

Forventet avkastning på pensjonsmidler og netto rentekostnad

Fra og med 2013 skal det ikke lenger brukes et eget estimat på avkastningen på pensjonsmidler ved beregning av netto rentekostnad. Netto rentekostnad vil nå fremkomme som brutto pensjonsforpliktelse fratrukket virkelig verdi av pensjonsmidler, multiplisert med diskonteringsrenten. Målingen skjer på bakgrunn av størrelsene i begynnelsen av regnskapsperioden, men det skal tas hensyn til endringer i netto pensjonsforpliktelse knyttet til innbetalinger til og utbetalinger fra ordningen.

Diskonteringsrente – obligasjoner med fortrinnsrett (OMF)

Beregningen av pensjonsforpliktelsen krever at det fastsettes en diskonteringsrente. IAS 19 krever bruk av foretaksobligasjonsrente dersom det foreligger et likvid marked for foretaksobligasjoner av høy kvalitet med lang løpetid. I mangel av et slikt likvid marked har norske foretak benyttet statsobligasjonsrenten som utgangspunkt for beregningen av diskonteringsrenten. Norsk RegnskapsStiftelse uttalte i november 2012 at de ikke lenger avviser at renten på obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) kan anvendes ved beregning av diskonteringsrenten. Fra og med 2012 har vi derfor sett at en del norske foretak har lagt til grunn at kravet i IAS 19 for bruk av foretaksobligasjoner er tilfredsstilt, og følgelig lagt OMF-renten til grunn.

OMF-renten ligger i dag høyere enn renten for statsobligasjoner. Dette vil føre til at pensjonsforpliktelsen blir lavere når en bruker OMF-renten i stedet for renten til statsobligasjoner. Ikke uventet tok en stor andel (73 prosent) av utstederne på Oslo Børs i bruk OMF-renten i 2012-regnskapet. Videre var det 20 prosent som brukte renten for statsobligasjoner, mens sju prosent av utstederne ikke opplyste om utgangspunktet for fastsettelsen av diskonteringsrenten.

Dødelighetsgrunnlaget – K2013

I mars 2013 besluttet Finanstilsynet at det skulle innføres et nytt dødelighetsgrunnlag i kollektive pensjonsordninger i livsforsikringsforetak og forsikringskasser med virkning fra 2014. Det nye dødelighetsgrunnlaget, kalt K2013, er således ingen direkte endring i IFRS-regelverket, men det følger av IAS 19 at man skal legge til grunn beste estimat på dødelighet til medlemmene av pensjonsordningene ved beregning av pensjonsforpliktelsen.

Det har blitt hevdet at K2013 ikke representerer beste estimat, blant annet under henvisning til at dødelighetsgrunnlaget er utarbeidet for forsikringstekniske avsetningsformål og omfatter en «sikkerhetsmargin» som ikke reflekterer et realistisk levetidsestimat. Både under god regnskapsskikk og IFRS har det vært vanlig praksis å ta utgangspunkt i den forrige dødelighetstabellen, K2005. Norsk RegnskapsStiftelse har gitt uttrykk for at K2005 ikke lenger vil gi forventningsrette estimater, og at K2013 i stedet er å anse som et egnet beregningsgrunnlag, samt at K2013 ikke inneholder en særlig «sikkerhetsmargin». Derfor er det antatt at en i normaltilfeller vil anvende K2013 eller tilsvarende grunnlag ved beregning av regnskapsmessig pensjonsforpliktelse for 2013. Foreløpige estimater indikerer at pensjonsforpliktelsen kan øke med så mye som ti prosent ved overgangen fra gammel dødelighetstabell K2005 til K2013.

Det følger av IAS 8 Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil at det skal gis opplysninger i noter om virkningen av estimatendringer. Dette gjelder også ved endring av dødelighetsgrunnlaget fra K2005 til K2013 forutsatt at virkningen er vesentlig.

Måling av virkelig verdi og tilhørende noteopplysninger

Før 2013 har det ikke eksistert en egen standard for måling av virkelig verdi. I stedet har måling av virkelig verdi vært regulert i de forskjellige standardene som krever eller tillater måling av eiendeler eller forpliktelser til virkelig verdi. Resultatet har vært inkonsistent praksis. Med IFRS 13 Måling av virkelig verdi som gjelder fra 1. januar 2013, vil spørsmålet om hvordan virkelig verdi skal måles, bli regulert av én felles standard som angir hvilke prinsipper som skal brukes. Den nye standarden endrer ikke kravene for hvilke eiendeler og forpliktelser som skal eller kan måles til virkelig verdi, men sier altså noe om hvordan virkelig verdi skal måles.

Virkelig verdi defineres som den pris som ville blitt oppnådd ved salg av en eiendel eller mottatt for å overføre en forpliktelse i en velordnet transaksjon mellom markedsdeltakere på måletidspunktet. Med andre ord er virkelig verdi en «exit-pris». Virkelig verdi skal ikke være foretaksspesifikk, men skal ha fokus på de forutsetningene markedsdeltakere vil legge til grunn ved prisingen av den aktuelle eiendelen eller forpliktelsen. Ved måling av virkelig verdi skal det legges til grunn at den hypotetiske salgstransaksjonen skjer i primærmarkedet (markedet med størst volum og aktivitet). I mangel av et primærmarked skal det ses hen til det mest fordelaktige markedet (det markedet som gir det høyeste salgsbeløpet).

Mange av prinsippene i IFRS 13 tilsvarer hvordan virkelig verdi ble målt før 2013. Det er derfor i mange tilfeller ikke ventet vesentlige endringer i virkelig verdi-målingen med virkning på resultat og balanse. Enkelte prinsipper, slik som forbudet mot å foreta blokkjusteringer, kan likevel gi vesentlige effekter for enkelte foretak. Også for enkelte typer ikke-finansielle eiendeler som fast eiendom vil vi kunne se noen endringer som følge av kravet om at målingen av virkelig verdi skal legge til «best mulig bruk», selv om den avviker fra faktisk bruk av eiendelen. Selv om mange ikke vil oppleve vesentlige endringer i hvordan virkelig verdi måles, vil mange potensielt måtte utarbeide mer omfattende noteopplysninger enn tidligere. Det er ventet at enkelte har utfordringer med å utarbeide de tilleggsopplysningene som IFRS 13 krever.

Måling av virkelig verdi og tilhørende noteopplysninger er et av de prioriterte områdene for Finanstilsynet når de skal føre tilsyn med noterte foretaks finansielle rapportering for 2013.

Presentasjon av andre inntekter og kostnader (OCI)

Med virkning for 2013-regnskapet skal poster i oppstillingen av andre inntekter og kostnader (OCI) grupperes etter om de i senere perioder kan omklassifiseres til det ordinære resultatet eller ikke. Et eksempel på en post som omklassifiseres, er omregningsdifferanser som oppstår når et datterselskap har en annen funksjonell valuta enn morselskapets. Aktuarmessige gevinster og tap er et eksempel på en post som aldri vil bli omklassifisert.

Endringer i IFRS med betydning for 2014-regnskapet

IASB besluttet i 2002 å utvikle én enkel modell for konsolidering basert på et felles kontrollbegrep. Samtidig har det vært et mål å forbedre noteopplysningene om konsoliderte og ikke-konsoliderte enheter. Resultatet av prosjektet er tre nye standarder: IFRS 10, IFRS 11 og IFRS 12.

Selv om EU har vedtatt at IFRS 10–12 må tas i bruk fra 1. januar 2014 for regnskapsprodusenter innenfor EU og EØS, kan en likevel velge å implementere disse tre standardene i regnskapet for 2013. 28 prosent av utstederne på Oslo Børs opplyste i regnskapet for 2012 at de vil ta i bruk IFRS 10–12 i regnskapet for 2013.

IFRS 10 Konsernregnskap

IAS 27 Konsernregnskap og separat finansregnskap definerer kontroll over et annet foretak som makt til å styre foretakets finansielle og driftsmessige prinsipper i den hensikt å oppnå fordeler av foretakets aktiviteter. I tillegg har vi en tolkningsuttalelse: SIC-12 Konsolidering – foretak for særskilte formål, som angir at foretak for særskilte formål (special purpose entities) skal konsolideres når investoren er eksponert for risiko og fordeler forbundet med aktivitetene til foretaket. SIC-12 har altså mer fokus på investorens eksponering for risiko og kontroll enn det IAS 27 har. Kontrollbegrepene i IAS 27 og SIC-12 er med andre ord ikke sammenfallende, og dette har ført til noe diversifisert praksis. Det var derfor ønskelig å gjøre noe med denne antatte konflikten. Dette gjorde IASB ved å erstatte både IAS 27 og SIC-12 med IFRS 10. Med IFRS 10 introduseres et nytt og endret kontrollbegrep: «En investor kontrollerer et foretak som det er investert i, når investor er eksponert for eller har rettigheter til variabel avkastning fra sitt engasjement i foretaket som det er investert i, og har mulighet til å påvirke denne avkastningen gjennom sin makt over foretaket som det er investert i.» Kontrollmodellen i IFRS 10 består dermed av tre hovedelementer: Makt, avkastning, og koblingen mellom makt og avkastning. Vurderingen av om kontroll foreligger, vil blant annet omfatte følgende forhold:

Figur 1 Kontrollmodellen i IFRS 10

figur

I mange tilfeller vil det være åpenbart hvem som kontrollerer enheten. Dette vil eksempelvis kunne være tilfellet når den som har majoriteten av stemmerettene, kontrollerer de sentrale beslutningene i enheten, og innehaveren av stemmerettene også er eksponert for variabel avkastning. I andre og mer komplekse tilfeller vil det kunne være mer utfordrende å avklare hvem som har kontroll. Endringene i reglene vil etter vårt syn medføre økt bruk av skjønn i vurderingene av om kontroll foreligger eller ikke. Det er flere grunner til det. IFRS 10 er klar på at rettigheter må være substansielle for å gi investor makt over enheten; potensielle stemmeretter skal hensyntas ved vurderingen forutsatt at de er substansielle; de facto-kontroll medfører krav om konsolidering; og at det er krav om løpende vurdering av om kontroll foreligger. Det må videre vurderes om investor er eksponert for eller har rett til variabel avkastning fra involveringen. Med variabel avkastning menes ikke bare økonomisk avkastning i form av utbytte og rente på gjeldsinstrumenter, men også tilgang på synergier, stordriftsfordeler mv. Også avkastning som fremstår som fast, kan i realiteten være variabel. Andre situasjoner som krever utstrakt bruk av skjønn, er agent–prinsipal-vurderinger. I tilfeller der makt delegeres, krever IFRS 10 at det må tas stilling til om den som har fått delegert makt, er å anse som agent (og dermed ikke har kontroll) eller prinsipal (og potensielt kan ha kontroll over enheten). En annen nyhet er at IFRS 10 klargjør at en investor må vurdere om han har kontroll over en nærmere definert del av en enhet (også kalt en silo).

IFRS 11 Felleskontrollerte ordninger

IFRS 11 erstatter standarden IAS 31 Felleskontrollert virksomhet og tolkningsuttalelsen SIC-13 Felleskontrollerte foretak – ikke-monetære overføringer fra deltakerne. Felleskontrollerte ordninger er ordninger hvor to eller flere deltakere har felles kontroll. Begrepet kontroll er nærmere definert i IFRS 10. Som redegjort for ovenfor blir definisjonen av kontroll endret ved overgang til IFRS 10. Dette kan følgelig påvirke vurderingen av om felles kontroll foreligger.

Felleskontrollerte ordninger klassifiseres i to kategorier: felleskontrollert driftsordning (joint operation) og felleskontrollert virksomhet (joint venture). Under IAS 31 var det tre kategorier av felleskontrollert virksomhet. Følgende modell illustrerer overgangen fra IAS 31 til IFRS 11.

Figur 2 Sammenhengen mellom IAS 31 og IFRS 11

figur

Ved klassifisering av ordningen må partene først vurdere om ordningen er organisert i et separat foretak (separate vehicle), og hvis det er tilfellet, må den juridiske formen på det separate foretaket, de kontraktsmessige betingelsene samt andre relevante forhold tas med i vurderingen av om det er en felleskontrollert virksomhet eller felleskontrollert driftsordning. Ordninger som ikke er organisert i separate foretak, vil alltid bli klassifisert som felleskontrollert driftsordning.

Figur 3 Klassifisering av felleskontrollerte ordninger

figur

En sentral endring ved overgangen til IFRS 11 er at bruttometoden fjernes. Etter de nye reglene skal investering i felleskontrollert virksomhet regnskapsføres i henhold til egenkapitalmetoden. For foretak som i dag anvender bruttometoden for regnskapsføring av investering i felleskontrollerte foretak, og der disse investeringene blir klassifisert som felleskontrollert virksomhet etter overgangen til IFRS 11, vil overgangen til nye regler innebære vesentlige endringer, primært i presentasjonen av investeringen. I investors balanse vil investeringen fremkomme på én linje ved bruk av egenkapitalmetoden. Bruttometoden har derimot sterke likhetstrekk med full konsolidering ved at investors andel av henholdsvis eiendeler og forpliktelser vises i balansen til investor. Tilsvarende endring vil fremgå av resultatregnskapet, med innregning av resultatandel på én linje i resultatet ved bruk av egenkapitalmetoden, mens andel av inntekter og kostnader presenteres brutto ved bruk av bruttometoden. Det er også verdt å merke seg at ordninger som tidligere var klassifisert som felleskontrollerte foretak, kan bli ansett som felleskontrollert driftsordning etter IFRS 11. Regnskapsføringen av disse investeringene vil da også bli påvirket.

Videre er prinsippene i IFRS 11 for regnskapsføring av felleskontrollert driftsordning forskjellig fra bruttometoden i IAS 31. Dette kan illustreres med følgende eksempel:

Foretak A og B etablerer en felleskontrollert driftsordning gjennom et separat foretak (foretak C) hvor A og B eier 50 prosent hver. Foretak A og B har forholdsmessige interesser i eiendeler og forpliktelser hos foretak C, med unntak for at foretak A har rettigheter til 100 prosent av bygning 1 samtidig som foretak A må dekke hele gjelden til foretak C.

Fordi foretak A har 100 prosent eierinteresse i bygning 1 og må dekke 100 prosent av gjelden til foretak C, ser vi at dette på en bedre måte fremkommer under IFRS 11. Regnskapsføringen påvirker ikke egenkapitalen, men egenkapitalandelen reduseres.

Tabell 1
Balansen til foretak C
Eiendeler Egenkapital og gjeld
Kontanter 20 Gjeld 120
Bygning 1 120 Pensjon 50
Bygning 2 100 Egenkapital 70
Sum 240 Sum 240

Regnskapsføringen hos foretak A etter IFRS 11, sammenlignet med dagens metode etter IAS 31:

Tabell 2
Foretak A – IFRS 11Foretak A – Bruttometoden (IAS 31)
Eiendeler Egenkapital og gjeld Eiendeler Egenkapital og gjeld
Kontanter 10 Gjeld 120 Kontanter 10 Gjeld 60
Bygning 1 120 Pensjon 25 Bygning 1 60 Pensjon 25
Bygning 2 50 Egenkapital 35 Bygning 2 50 Egenkapital 35
Sum 180 Sum 180 Sum 120 Sum 120

IFRS 12 Opplysninger om interesser i andre foretak

Ved implementering av IFRS 10 og IFRS 11 må foretakene også ta i bruk notestandarden IFRS 12 Opplysninger om interesser i andre foretak. IFRS 12 gjelder for foretak som har interesser i datterselskap, felleskontrollerte ordninger, tilknyttede foretak og strukturerte enheter. Mange av notekravene i IFRS 12 finnes i dag i IAS 27, IAS 28 og IAS 31. I tillegg introduseres det en del nye notekrav.

God informasjon om hvilke risikoer et foretak er eksponert for, er åpenbart viktig for brukerne av regnskapet. Gjennom finanskrisen ble det klart at regnskapene ikke ga brukerne tilstrekkelig informasjon om den risiko foretakene var eksponert for gjennom involveringen i strukturerte enheter. Formålet med de nye notekravene er å bidra til at regnskapsbrukerne lettere kan se virkningene på balansen, resultatet og kontantstrømmene som følge av foretakets interesser i andre enheter, samt arten av og risikoen knyttet til foretakets interesser i andre enheter. Dette gjelder både konsoliderte og ikke-konsoliderte enheter.

Av omfattende kvalitative og kvantitative notekrav i IFRS 12 nevnes:

  • – Krav om at det gis opplysninger om de mest sentrale vurderinger og forutsetninger som ledelsen har lagt til grunn ved vurdering av hvilken form for innflytelse den regnskapspliktige har på en annen enhet eller ordning (kontroll, felles kontroll, betydelig innflytelse, type fellesordning mv.). Opplysningskravet er mer omfattende enn det som følger av tidligere regler.
  • – Det skal opplyses om vesentlige restriksjoner i konsernets tilgang til eiendeler eller mulighet til å gjøre opp forpliktelser. Også arten og omfanget av beskyttende rettigheter skal opplyses om.
  • – Krav om at det gis opplysninger om risiko knyttet til interesser i konsoliderte strukturerte enheter. IFRS 12 krever at det gis opplysninger om finansiell støtte eller annen støtte som er gitt til konsoliderte strukturerte enheter, noe som innebærer at det må gis opplysninger om enkelte interne transaksjoner som er eliminert i konsolideringen.
  • – Arten av de risikoer som følger av foretakets interesser i ikke-konsoliderte strukturerte enheter, samt endringer i disse risikoene.
  • – Sammenfattet finansiell informasjon om hvert enkelt datterselskap som har vesentlige minoritetsinteresser.
  • – Sammenfattet finansiell informasjon for hver enkelt vesentlig investering i felleskontrollert virksomhet og tilknyttet foretak.

Samspillet mellom IFRS 10, 11, 12 og IAS 28 kan oppsummeres i følgende figur:

Figur 4 Samspillet mellom IFRS 10, 11, 12 og IAS 28

figur

Fremtidig utvikling i IFRS

Inntektsføring

Driftsinntekter er et av de mest sentrale måltallene når en skal analysere et foretaks resultat og vurdere dets framtidsutsikter. IASB har erkjent at dagens resultatorienterte regler inneholder svakheter, og har i mange år samarbeidet med den amerikanske standardsetteren Financial Accounting Standards Board (FASB) for å få på plass nye regler for regnskapsføring av driftsinntekter. Ikke uventet har mange interessenter engasjert seg i prosjektet, og IASB mottok 986 høringssvar på det første høringsutkastet fra 2010. Mange kritiserte de foreslåtte endringene, og IASB sendte derfor et nytt forslag ut på høring i 2011. Etter å ha startet prosjektet med et sterkt balanseorientert utgangspunkt for det nye inntektsføringsprinsippet, har standardsetterne gradvis moderert seg. Kvifte 1 har gitt uttrykk for at det i realiteten er snakk om en snuoperasjon, der IASB er på god vei tilbake i retning av et resultatorientert inntektsføringsprinsipp. Status så langt er at forslaget nok er mer i retning av et tradisjonelt opptjeningsprinsipp enn et balanseorientert verdioverføringsprinsipp. 2

Den foreslåtte modellen for inntektsføring kan oppsummeres i følgende fem steg:

  1. identifisere kontrakten med en kunde
  2. identifisere separate leveranseforpliktelser (performance obligations)
  3. fastsette transaksjonsprisen
  4. allokere transaksjonsprisen til de separate leveranseforpliktelsene
  5. regnskapsføre driftsinntekt når foretaket oppfyller leveranseforpliktelsene

Selv om endringene fra dagens regler til den nye modellen er moderert sammenlignet med tidligere i prosjektet, er det fortsatt ventet at en del foretak må endre hvordan de regnskapsfører inntekt. Dette gjelder blant annet foretak i bransjer som telekom, programvare, farmasøytisk industri og oljerelatert virksomhet. Dette skyldes at det ligger an til en mer rigid regulering av vederlagsallokering i kontrakter med flere leveranseforpliktelser og krav til identifisering av leveranseforpliktelser på lavere nivå enn det som er vanlig etter dagens praksis.2

I 2013 har IASB og FASB primært arbeidet med fire gjenstående områder: Collectibility, som omhandler hvordan mulighetene til å inndrive inntekten fra en kontrakt skal hensyntas når man vurderer om en kontrakt er innenfor virkeområdet til inntektsføringsstandarden; variable vederlag; regnskapsføring av inntekt fra lisensiering av intellektuell eiendom; og noteopplysninger. Behandlingen av gjenstående områder er nå ferdigstilt, og en ny inntektsføringsstandard forventes å komme i første kvartal 2014, med 2017 som mulig tidspunkt for ikrafttredelse.

Leieavtaler

Leieavtaler er en viktig finansieringskilde for mange foretak. Gjennom leieavtaler får man tilgang til driftsmidler, finansiering, samtidig som leietaker reduserer sin eksponering for risiko knyttet til eierskap. Derfor er det viktig at regnskapet på en god måte gir en dekkende fremstilling av foretakets leieavtaler. Regnskapsføringen av leieavtaler avhenger i dag av hvordan de klassifiseres regnskapsmessig. Klassifisering som operasjonell leieavtaler innebærer at leietaker ikke viser eiendeler og forpliktelser i balansen, i motsetning til leieavtaler klassifisert som finansielle. Dagens regnskapsregler kritiseres for å utelate viktig informasjon om vesentlige eiendeler og gjeld knyttet til operasjonelle leieavtaler.

IASB og FASB har over lengre tid arbeidet med et felles prosjekt for å utvikle nye standarder for regnskapsføring av leieavtaler. Fordi dette vil påvirke svært mange, har det ikke uventet vært en enorm interesse knyttet til prosjektet fra både regnskapsbrukere og regnskapsprodusenter. IASB har så langt sendt forslag til nye regler for regnskapsføring av leieavtaler ut på høring to ganger. Da IASB publiserte det hittil siste høringsutkastet til ny standard i mai 2013, mottok de mer enn 630 høringssvar.

Utgangspunktet i de foreslåtte reglene er at leietakere heretter skal innregne alle leieavtaler i balansen. Ved inngåelse av en leieavtale oppstår det en eiendel i form av retten til å bruke den leide eiendelen, og en forpliktelse knyttet til denne bruken. Både eiendelen og forpliktelsen skal måles til nåverdien av de fremtidige kontantstrømmene. Fra dette utgangspunktet er det en del forenklinger. For eksempel er leieavtaler som har en varighet på mindre enn tolv måneder, unntatt. Videre kan man også se bort fra visse typer variabel leie ved måling.

Nytt i høringsutkastet av 2013 er at det nå etableres et skille mellom såkalte type A- og type B-leieavtaler. Type A-avtaler er avtaler om leie av eiendeler og utstyr. Type B-avtaler er avtaler om leie av eiendom og tomter. Skillet forklares med at leietaker i en avtale om leie av eiendeler og utstyr (type A) vil konsumere mer enn en ubetydelig del av verdien av den leide eiendelen, da denne vil ha en lavere verdi ved utgangen av leieperioden enn ved avtaleinngåelse. I en avtale om leie av en eiendom eller tomt (type B) vil leietaker kun konsumere en ubetydelig del av verdien av eiendommen, som typisk vil ha samme verdi ved utløpet av leieavtalen som på tidspunktet for inngåelse. Fra dette utgangspunktet er det imidlertid enkelte unntak. For eksempel skal en avtale om leie av en eiendom klassifiseres som type A dersom leieperioden strekker seg over mesteparten av eiendommens gjenværende økonomiske levetid, eller dersom netto nåverdi av leiebetalingene i all hovedsak representerer virkelig verdi av den leide eiendommen. Motsatt skal en avtale om leie av utstyr klassifiseres som type B dersom leieperioden kun strekker seg over en ubetydelig del av eiendelens samlede økonomiske levetid, eller dersom netto nåverdi av leieinnbetalingene kun representerer en ubetydelig del av virkelig verdi av det leide utstyret.

I resultatregnskapet skal «leiekostnaden» for en type A-avtale presenteres som amortiseringskostnad og rentekostnad tilsvarende som for en finansiell leieavtale under dagens regelsett. For en type B-avtale fordeles kostnaden lineært over leieperioden og presenteres kun på én linje i resultatregnskapet. Type A-avtaler vil da resultere i at en større del av kostnaden belastes resultatregnskapet tidlig i leieperioden enn det som er tilfellet for type B-avtaler.

European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG) har i samarbeid med standardsetterne i Frankrike, Tyskland, Italia og Storbritannia gjennomført en undersøkelse 3 for å se nærmere på hvordan forslaget vil påvirke europeiske foretak. 40 europeiske foretak deltok i undersøkelsen. Respondentene ga uttrykk for at de forventer noen praktiske utfordringer ved anvendelsen av de foreslåtte reglene. De ga videre uttrykk for bekymring på flere områder, herunder at forslagene er for komplekse, at anvendelse av reglene krever vesentlig grad av skjønn, og at reglene sannsynligvis vil føre til inkonsekvent anvendelse i praksis. Man mente også at det kunne stilles spørsmål ved hvilke fordeler det er med den nye modellen, samtidig som at kostnaden ved å ta reglene i bruk forventes å være ekstremt høy, spesielt for foretak som har svært mange små leieavtaler. Vi ser også at mange høringsinstanser gir uttrykk for de samme bekymringene som deltakerne i denne undersøkelsen. IASB foretar nå en gjennomgang av de tilbakemeldinger de har fått i høringsrunden, og skal ta stilling til om det er behov for justeringer i forslaget. Det er likevel etter vårt syn vanskelig å se at IASB går bort fra det sentrale utgangspunktet i forslaget om at leieavtaler skal vises i balansen.

Finansielle instrumenter

IFRS 9 Financial Instruments ble gitt ut i 2009, men inneholdt på det tidspunktet bare bestemmelser om klassifisering og måling av finansielle eiendeler. I 2010 ble krav for klassifisering og måling av finansielle forpliktelser tatt inn i standarden. Mange av reglene for klassifisering og måling av finansielle forpliktelser er uendret fra IAS 39 Finansielle Instrumenter – innregning og måling.

Nedskrivning

I mars 2013 publiserte IASB høringsutkastet Financial Instruments: Expected Credit Losses, som omhandler regnskapsføring av nedskrivning av finansielle eiendeler. Reglene skal etter planen innarbeides i IFRS 9 i løpet av første halvår 2014. Dagens modell for regnskapsføring av verdifall kritiseres fordi den ikke tillater foretakene å innregne tap på utlån i regnskapet før tapet konstateres. Den foreslåtte modellen innebærer at det avsettes for tap som forventes å oppstå i løpet av en tolvmånedersperiode. I tillegg vil det måtte gjøres avsetninger når kredittkvaliteten vesentlig forverres. Konsekvensene vil bli at tap fremkommer i regnskapet på et tidligere tidspunkt enn hva som er tilfellet i dag. Regnskapsprodusenter som har finansielle eiendeler med lang løpetid og lav kredittkvalitet, vil bli påvirket mest. Det bemerkes også at FASB har foreslått en modell som er forskjellig fra IASBs. FASBs modell innebærer at ved inngåelse av utlån avsettes det for forventet tap over hele løpetiden.

Sikring

Den 19. november 2013 publiserte IASB en oppdatert versjon av IFRS 9 som inneholdt de nye reglene for sikringsbokføring. Målsetningen med de nye reglene er å forbedre brukernes mulighet til å forstå foretakets risikostyringsaktiviteter og derigjennom gjøre dem bedre i stand til å estimere fremtidige kontantstrømmer. De nye reglene forventes også å være enklere å etterleve enn dagens sikringsbokføringsregler. Regnskapsprodusenter må i dag bruke mye ressurser på å etterleve det som kan oppleves som rigide regler. Dette gjelder ikke minst dokumentasjonskravene. Konsekvensen av manglende etterlevelse av kravene i dag er at sikringsbokføringen må avsluttes. Et eksempel på dette så vi i 2013 da Finanstilsynet konkluderte med at Ekornes ikke oppfylte kravene i IAS 39 og dermed måtte avslutte sikringsbokføringen og samtidig rette 2011-regnskapet.

Ikrafttredelse

Det er i skrivende stund uklart hvilket ikrafttredelsestidspunkt IFRS 9 vil få, men på et møte i november 2013 ble det tentativt besluttet at IFRS 9 ikke vil måtte tas i bruk før 1. januar 2017. Samtidig bemerket IASB at vedtaket om ikrafttredelse utsettes inntil alle delene av IFRS 9 er på plass. Gitt de store konsekvensene som IFRS 9 vil kunne få, er det likevel allerede nå viktig å vurdere mulige virkninger av de nye reglene, herunder hvilke systemendringer IFRS 9 vil kreve.

Forsikringskontrakter

Et annet IASB-prosjekt som har pågått i mange år, er arbeidet med en ny standard for regnskapsføring av forsikringskontrakter. Den nye standarden vil erstatte IFRS 4 Forsikringskontrakter. IFRS 4 har vært kritisert for at den inneholder veldig lite veiledning for regnskapsføring og i stor grad tillater regnskapsprodusentene å følge regnskapsløsninger som de brukte før overgangen til IFRS. Resultatet er redusert sammenlignbarhet foretak imellom. Videre inneholder IFRS 4 løsninger som er i strid med andre standarder. Målet med den nye standarden er at den skal være prinsippbasert og dekke alle typer forsikringskontrakter, inkludert reassuransekontrakter. Prosjektet har også som mål å forbedre sammenlignbarheten mellom forsikringsselskap.

En endelig standard for forsikringskontrakter forventes å komme mot slutten av 2014 eller tidlig i 2015. Selv om høringsutkastet fra 2013 reduserer noe av regnskapsvolatiliteten som ville fulgt av forslagene i høringsutkastet fra 2010, introduseres det noe økt operasjonell kompleksitet. Sammenlignet med regnskapsføringen av forsikringskontrakter i dag er det klart at fremtiden vil være vesentlig annerledes. I tillegg til den nye standarden for forsikringskontrakter vil forsikringsbransjen også i stor grad bli påvirket av IFRS 9, som vil regulere regnskapsføringen av store deler av forsikringsselskapenes balanser.

  • 1: «Hva er inntekt?» av Steinar S. Kvifte. Praktisk økonomi og finans nr. 1–2012.
  • 2: «IFRS i endring enda en gang. Hvorfor?» av Anne-Cathrine Bernhoft og Torkild Haugnes. Praktisk økonomi og finans nr. 1–2013.
  • 3: Feedback report Exposure Draft Leases ED|2013|06 – Results of the field-test carried out by EFRAG, ANC, ASCG, FRC and OIC.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS