Magma topp logo Til forsiden Econa

Fabrikker mot fattigdom?

figur-authorfigur-author

Kvinner og industriarbeidsplasser i Etiopia

Sammendrag

Kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet blir ofte sett på som en transformerende faktor for å styrke deres stilling, bidra til økt velferd gjennom høyere inntekt og redu­sere ulikheter. Etiopias voksende fabrikkindustri står sentralt i landets plan for økt økonomisk vekst og jobbskaping, og kvinners arbeidsdeltakelse er spesielt trukket frem i denne sammenhengen. Vi rapporterer fra en studie der vi undersøker den kausale effekten av å få en jobb i fabrikkindustrien i Etiopia på kvinners inntekt, helse og tilfredshet. Vi finner at en fabrikkjobb gir lav inntekt, men på grunn av få alternative arbeidsmuligheter tjener fabrikkansatte mye mer enn en sammenlignbar kontrollgruppe. Videre finner vi noe negativ effekt på helse, men ingen effekt på generell tilfredshet. En stor utfordring i fabrikkindustrien er at mange av de ansatte slutter i jobben etter kort tid. Vi finner at blant 620 nyansatte var bare 251 ansatt etter syv måneder. Flesteparten av de som sluttet, ble arbeids­ledige, og mange gikk uten inntekt i lengre perioder. Hva er det som får så mange kvinner til å avslå en slik mulighet? Vi finner at lavt lønnsnivå, lange arbeidsdager og belast­ende arbeidsmiljø er hovedårsakene til høyt gjennomtrekk av ansatte i fabrikkindustrien i Etiopia. Så lenge ikke lønnsnivået økes og arbeidsmiljøet forbedres, vil fabrikkindustrien neppe ha den transformerende virkningen mange håper på.

1 Innledning

Kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet blir sett på som viktig for både økonomisk og sosial utvikling. Arbeid utenfor hjemmet kan gi kvinner råderett over inntekt, mer forhandlingsmakt i hjemmet og styrket stilling i samfunnet. Et større arbeidsmarked for kvinner kan også øke foreldres investering i jenters utdanning og helse, og kan dermed ha positiv effekt for kvinners humankapital på lang sikt (Duflo, 2012). I tillegg vil økning i kvinners deltakelse i arbeidsstyrken føre til økt økonomisk vekst og fremme likestilling (Verdensbanken, 2009). Økt sysselsetting av kvinner er derfor viktig for å bringe fattige land til høyere velstandsnivå.

Forskning viser at jobbskaping for kvinner innen industri kan ha en rekke positive effekter for kvinnene selv, for deres familier og for samfunnet. Studier på tekstil- og klesfabrikkindustrien i Bangladesh har vist at deltakelse i fabrikkarbeid kan styrke kvinners autonomi og økonomiske selvstendighet og redusere tidlig ekteskap og graviditet (Amin, Diamond, Naved, & Newby, 1998; Kabeer, 2002; Heath & Mobarak, 2015). Andre studier viser at nye arbeidsmuligheter for kvinner øker barns, og spesielt jenters, helse og deltakelse i skole på grunn av økt oppfattet utbytte av skolegang og mødres høyere inntekt og forhandlingsmakt i hjemmet (Jensen, 2012; Atkin, 2009; Kagy, 2017).

Industrialisering som kilde til økonomisk vekst og utvikling har lenge vært et viktig forskningsfelt i utviklingsøkonomi. Tilhengerne av tiltak for industrialisering viser til at økonomisk vekst er en konsekvens av økt produktivitet og jobbskaping, og at industrialisering medfører begge elementene. Verdenshistorien har flere ganger vist at industrialisering er et viktig steg, om ikke nødvendig, i å løfte økonomier fra stagnasjon; første gang ved den industrielle revolusjon i Vesten og senere ved flere eksempler fra Øst-Asia. I Afrika sør for Sahara har det for de fleste land ikke lykkes å følge suksesseksemplene fra Asia, og mange land har i stedet opplevd tidlig avindustrialisering (Rodrik, 2016). I Etiopia, derimot, er det tegn til en gryende industrialisering (McMillan, Rodrik, & Verduzco-Gallo, 2014).

Som en del av positive erfaringer med industrialisering satte Etiopia i 2016 et ambisiøst mål om å bli et ledende industrisenter 17 i Afrika og globalt innen 2025 (FDRE, 2016). Dette er en viktig del av deres målsetting om å bli et middelinntektsland i løpet av den samme perioden. Planen vektlegger inkluderende vekst ved å skape produktive og anstendig arbeidsplasser, spesielt for kvinner og unge, og hovedvekten for den industrielle utviklingen legges derfor på arbeidsintensive industrisektorer som tekstil, klær og lær. Som et ledd i dette vil det bli investert om lag 80 milliarder kroner over en tiårsperiode i næringsparker spesielt tilrettelagt for slik industri (Getahun & Villanger, 2019).

Til tross for høye ambisjoner og stor innsats fra både myndigheter og bistandsgivere er høyt gjennomtrekk av ansatte et gjennomgående problem i mange industrier i fattige land. Dette er også gjeldende i Etiopia: I en rapport for Business for Social Responsibility (BSR) om Etiopias tekstil- og klesfabrikkindustri antas det basert på utsagn fra lokale eksperter en månedlig gjennomtrekksrate på 8 prosent, som tilsvarer en årlig gjennomtrekksrate på 100 prosent (Yost & Shields, 2017).

Høyt gjennomtrekk gir høye kostnader, både for arbeidere og for arbeidsgiver. Arbeidsgiver må ta hyppige kostnader ved å rekruttere og trene opp nye arbeidere, mens arbeiderne må ta kostnadene ved å lete og søke på nye jobber, og der det i opptreningsfasen ofte er vesentlig lavere lønn enn i ordinært arbeid. Det er altså flere grunner til å kartlegge årsakene til høyt gjennomtrekk i disse industriene.

I en studie av Blattman og Dercon (2018) om arbeidsvalg blant unge etiopiere ble arbeidssøkende randomisert inn i tre grupper: én som fikk tilbud om industrijobb, én som fikk trening i entreprenørskap og et medfølgende stipend, og en kontrollgruppe som ikke fikk noe tilbud. Også i denne studien finner de høyt gjennomtrekk av arbeidere: I gruppen som ble tilbudt en industrijobb, sluttet omkring 30 prosent av dem innen en måned, og etter ett år hadde 77 prosent forlatt jobben. Flesteparten av disse sluttet uten å ha en annen jobb å gå til. Blattman og Dercon (2018) forklarer de høye ratene med lave lønner, harde arbeidsdager og farlig arbeidsmiljø, og de finner en økning i alvorlige helseplager over tid. Sammenlignet med kontrollgruppen finner de at industrijobb ikke gir noen inntekts- eller velferdsgevinst. I motsetning til industrijobb finner de at trening i entreprenørskap med et stipend ga kvinner bedre inntekt og mer stabile arbeidstider. Studien deres er imidlertid av relativt liten skala og konsentrerer seg om fem bedrifter i nærheten av hovedstaden, Addis Ababa, noe som reiser spørsmål ved generaliserbarheten av funnene.

I vår studie samarbeidet vi med 26 bedrifter i industriparker på tvers av Etiopia. Vi fokuserer kun på kvinner og måler effekten av å få en industrijobb på inntekt, helse og tilfredshet. I tillegg analyserer vi hvorfor forskjellige grupper kvinner velger å slutte eller å avslå et jobbtilbud, og sammenligner disse med kvinner som aksepterte tilbudet, og som fortsatte å jobbe i fabrikken.

Vi finner at en fabrikkjobb i gjennomsnitt gir høyere inntekt enn det de ville hatt dersom de ikke hadde fått denne jobben. Videre finner vi noe negativ effekt på helse, men ingen effekt på tilfredshet. Også i vår studie finner vi at mange av søkerne som ble tilbudt en industrijobb, avslo tilbudet eller sluttet etter kort tid. Vi finner at feilaktige forventninger til jobben er en viktig årsak til dette. Nesten to av fem av de som ble tilbudt jobb, avslo tilbudet, de aller fleste fordi de hadde høye forventninger til jobben. Av kvinnene som aksepterte tilbudet, sluttet over en tredjedel etter kort tid. Omtrent 65 prosent av de som sluttet, rapporterte at det var egenskaper ved jobben som var avgjørende for at de sluttet, spesielt lønn og lange arbeidsdager. I tillegg sluttet 16 prosent på grunn av helseplager som oppstod av arbeidet.

Til tross for frafall var det fremdeles 40 prosent som beholdt jobben over lengre tid. Kanskje de fattigste som er mest avhengig av jobben, vegret seg for å slutte? Vi finner imidlertid ingen forskjell mellom de som sluttet, og de som fortsatte, når det gjelder husholdningenes inntekt de siste seks månedene før studien, og heller ikke når det gjelder faktorer som påvirker lønn, slik som tidligere arbeidserfaring og utdanning. Samtidig finner vi at de som avslo tilbudet, hadde ektemenn som tjente mer enn ektemennene til de som tok jobben. Kvinner som relativt sett hadde en viktigere rolle i å forsørge egen husholdning, var altså mer tilbøyelige til å akseptere jobben, og disse hadde også høyere utdanning enn de som avslo tilbudet.

2 Forskningsprosjektet

2.1 Beskrivelse av studiedeltakerne

Vi intervjuet 1 263 kvinner som søkte og var kvalifisert for en jobb ved en av fabrikkene som deltok i vår studie. Tabell 1 gir en oversikt over studiedeltakerne. Gjennomsnittlig alder på søkerne var 25 år, og de hadde i median 10 års skolegang. Grunnet vårt utvalg var alle kvinnene gift, og to tredjedeler hadde ett eller flere barn. Bare 31 prosent hadde tidligere hatt en formell jobb, og av disse var det 14 prosent som hadde erfaring som fabrikkarbeider. Andre tidligere jobber inkluderte hjelp i forretning (19 prosent), ufaglært bygnings­arbeider (15 prosent), hushjelp (13 prosent) og å selge klær eller mat på gata (13 prosent). En tredje­del av søkerne hadde ikke noe inntekt de siste seks månedene før studien. Da vi spurte de med jobberfaring hvorfor fabrikkjobben var å foretrekke fremfor deres nåværende eller forrige jobb, svarte halvparten at de forventet at lønnsnivået skulle være høyere enn før. En fjerdedel svarte at fabrikkjobb var foretrukket på grunn av stabilitet, og en femtedel svarte at de trodde fabrikkarbeid kunne åpne for bedre fremtidsutsikter.

Arbeidsoppgavene i fabrikkene innebærer i hovedsak sying, liming, og kutting av klær og sko til internasjonale og lokale markeder. Flere av fabrikkene produserer eksklusive varer for de europeiske og amerikanske markedene, for eksempel Guess, H&M og Levi’s, i tillegg er en av verdens største skoprodusenter etablert i industriparkene. 18 Arbeidstiden er som regel åtte timer dagen, seks dager i uken, men pålagt overtid er vanlig for å rekke frister fra forhandlerne. Alle søkerne ble spurt hva de forventet i lønn per måned, og svarene varierer fra 150 til 5 000 etiopiske birr (ETB). Realisert gjennomsnittlig månedslønn i fabrikkene for vårt utvalg er på ETB 1 056 i 2016/17 (tilsvarende NOK 406 etter gjennomsnittlig valutakurs i 2016). Forventninger og realisert lønn er positivt, men noe svakt korrelert (korrelasjonskoeffisient 0,28, p-verdi: 0,001). Likevel hadde mange for høye forventninger til lønn: 49 prosent av de som startet å jobbe i fabrikken, fikk lavere lønn enn først forventet. Vi har ikke data på lønnstilbudet til de som valgte å avslå jobbtilbudet, men som vi viser senere, hadde denne gruppen i gjennomsnitt høyere forventninger enn de som aksepterte. Det er stor variasjon i månedlig lønn rapportert av arbeiderne; fra ETB 310 til 3 475, men 70 prosent tjente mellom ETB 800–1 200. De laveste lønnsobservasjonene kan komme fra arbeidere som sluttet og derfor rapporterte opplæringslønn, mens de høyeste lønnsobservasjonene kan komme fra arbeidere som senere steg til gruppelederstillinger.

Antall år med skolegang og tidligere arbeidserfaring ser ut til å påvirke lønnsnivået. I figur 1 ser vi at de med mindre enn ni års skolegang hadde lavere lønn i gjennomsnitt enn de med fullført ungdomsskolenivå. For hvert ekstra år med fullført skolegang er lønnen i gjennomsnitt ETB 23 høyere, signifikant på 1-prosentnivå. Denne forskjellen kommer i hovedsak fra forskjeller mellom fabrikkene, og ikke forskjeller i samme fabrikk. Fabrikker som kun ansetter arbeidere med fullført ungdomsskole, tilbyr noe høyere lønnsnivå enn fabrikker som ikke har et slik krav. I tillegg ser vi av figur 2 en svak positiv sammenheng mellom respondentens lønn og hennes tidligere inntekt, noe som kan tyde på at lønnsnivået øker med erfaring. For hver ekstra ETB 1 000 respondenten tjente de siste seks månedene før hun startet i fabrikken, tjener hun i gjennomsnitt ETB 8 mer per måned i fabrikken, signifikant på 5-prosentnivå.

En månedslønn på NOK 406 er veldig lav, selv etter etiopisk standard. Til sammenligning ble det i 2018 satt i gang kampanjer av store internasjonale arbeidsforeninger med mål om å sette en minimumslønn for fabrikkarbeidere i Etiopia. Minimumslønnen som det ble kjempet for, ble satt til ETB 3 373, mens myndighetenes foreslåtte minimumslønn i industrien var satt til ETB 1 800. 19 Myndighetenes minstelønn er altså om lag 70 prosent høyere enn gjennomsnittlig lønn i vårt utvalg, og det illustrerer hvor lave lønningene i industrien faktisk er. For å få bedre grep på hvor mye gjennomsnittlig månedslønn (ETB 1 056) utgjør i en etiopisk husholdning, sammenligner vi dette med respondentenes egne rapporter på månedlige utgifter før de begynte i jobben. Median månedlige utgifter til husleie, elektrisitet, fyring og vann var på ETB 500, mens utgifter til mat for hele husholdningen var på ETB 1 000. Ektemennene til kvinnene i studien tjente i gjennomsnitt ETB 2 800 i måneden (gitt at de hadde inntekt). Dette er nesten tre ganger så mye som fabrikkarbeiderne fikk.

figur

Figur 1 Lønn og antall fullførte år med skolegang.

 

figur

Figur 2 Lønn og inntekt de siste seks månedene.

 

Tabell 1 Presentasjon av utvalget.
 Gjennomsnitt(St.avvik)MinimumMaksimumDifferanse kontroll- fabrikkgruppe
Alder 25 (6) 16 60 –0,09
År med skolegang 9,3 (3) 0 16 –0,14
Mindre enn 10 års skolegang 27 %     –0,00
10 års skolegang 51 %     0,04
Mer enn 10 års skolegang 22 %     –0,04*
         
Muslim 14 %     0,03
Etiopisk ortodoks 63 %     –0,04
Protestant 23 %     –0,00
         
Antall voksne i husholdningen 2,2 (0,6) 2 7 0,04
Antall barn i husholdningen 1,2 (1,1) 0 7 0,11*
         
Har hatt formell jobb tidligere 31 %     –0,03
Respondentens inntekt desiste seks månedene (ETB) 2 209 (4 229) 0 54 000 147
Ektemannens inntekt desiste seks månedene (ETB) 14 849 (12 582) 0 180 000 445
         
Forventet lønn i fabrikken (ETB) 1208 (577) 150 5 000 –7
På en skala fra 1 til 10 – hvor vil du plassere fabrikkjobb, der 1 er den verste jobben du er kvalifisert for, og 10 er den beste. 8,7 (1,7) 1 10 –0,15

*, ** viser signifikant forskjell på 10-prosent- og 5-prosentnivå.

 

2.2 Metode

I denne studien bruker vi en kombinasjon av et randomisert eksperiment og deskriptiv analyse for å undersøke effekten av en industrijobb på kvinners liv og for å undersøke hvorfor så mange aktive arbeidssøkere velger å forlate en jobbmulighet i industrien i Etiopia.

I utgangspunktet er det vanskelig å identifisere hva som er virkningen av å få en jobb. Det er fordi vi ikke kan observere hva personen ville gjort dersom hun ikke hadde fått jobben. Dette betyr at for å identifisere virkninger av jobbene må vi konstruere et kontrafaktisk scenario, altså et scenario som forteller oss hvordan det sannsynligvis ville gått med kvinnene dersom de ikke hadde fått denne jobbmuligheten, om det er arbeidsledighet eller annen formell eller uformell jobb.

Vi bruker en randomisert kontrollert studie (RCT) for å foreta en kausal analyse av virkningen av å bli tilbudt en industrijobb på kvinners inntekt, arbeidsvalg, helse og tilfredshet. I et utvalg av kvalifiserte søkere til 26 fabrikker ble det gjennomført loddtrekning der halvparten fikk et jobbtilbud og den andre halvparten ikke fikk et slikt tilbud. Siden det var flere søkere enn jobber, ble dette sett på av søkerne som en rimelig mekanisme for tildeling av jobbtilbud.

Randomisering gjennom en slik loddtrekning sikrer sammenlignbarhet mellom de som fikk jobbtilbudet, og de som ikke fikk jobbtilbudet. Uten randomisering vil kvinner som ansettes i industrijobber, trolig være systematisk annerledes enn andre kvinner; de kan for eksempel være bedre utdannet eller mer proaktive enn andre kvinner. Ved randomisering unngår man slik seleksjonsskjevhet og sikrer at de to gruppene er like i gjennomsnitt på både observerbare og uobserverbare variabler. Gitt et stort nok utvalg kan vi dermed med sikkerhet si at den eneste forskjellen mellom de to gruppene er at personene i den ene gruppen ved tilfeldighet har fått et jobbtilbud. Etter at jobbtilbudet er gitt, kan enhver forskjell som oppstår mellom de to gruppene, i gjennomsnitt attribueres til jobbtilbudet. Randomisering sikrer derfor også at vi måler effekten av det å få en jobb isolert fra andre faktorer som kan påvirke de samme utfallene.

Bedriftene i vår studie er mellomstore og store fabrikker i tekstil- og klesindustrien i fem regioner i Etiopia. Disse fabrikkene var enten nyoppstartet eller skulle utvide produksjonslinjen, og derfor planla de å ansette et stort antall nye arbeidere. Arbeidssøkerne møtte opp på fabrikken på et bestemt tidspunkt for å søke på de ledige stillingene. Noen fabrikker hadde formelle krav til oppnådd utdanning, mens andre hadde kun uformelle krav, som ulike ferdigheter knyttet til arbeidsoppgavene. Etter at fabrikkene hadde valgt ut de kvalifiserte søkerne, gjennomførte vi lotteriet der vinnerne ble tilbudt en jobb i fabrikken de hadde søkt seg til. Vi fulgte så opp både de som ble tilbudt en jobb (fabrikkgruppen), og de som ikke ble tilbudt en jobb (kontrollgruppen) med intervjuer ved starten av studien (baseline) og sju–åtte måneder etter lotteriet (oppfølgningsintervju).

Lotteriet sikret at fabrikkgruppen (n = 620) og kontrollgruppen (n = 643) statistisk sett ble like i gjennomsnitt. Siste kolonne i tabell 1 viser at for observerbare karakteristika er det ingen betydelige signifikante forskjeller.

3 Resultater

3.1 Arbeid og inntekt

Den høye gjennomtrekken av ansatte i fabrikk­industrien i Etiopia gjenspeiles også i vår studie. Bare 61,3 prosent av de som ble tilbudt jobben, valgte å takke ja og starte i jobben, og 36 prosent av disse sluttet før vi intervjuet dem igjen sju–åtte måneder senere. I tabell 2 rapporterer vi estimater for behandlingsintensjonen (intention-to-treat) for virkningen av å bli tilbudt en jobb på arbeidsvalg og inntekt, kontrollert for et utvalg observerbare kovariater. Med andre ord, uavhengig av om de startet i jobben, sluttet eller fortsatte, måler vi effekten av det å få tilbud om jobb i en fabrikk ved å sammenligne arbeidsaktivitet og inntekt i fabrikk- og kontrollgruppen.

Til tross for høyt frafall av arbeidere ser vi en sterk inntektseffekt blant kvinnene som ble tilbudt en jobb (kolonne 2). Da vi intervjuet dem omtrent et halvt år etter at de ble tilbudt jobben, hadde denne gruppen tjent 44 prosent mer de siste seks månedene enn de som var kvalifiserte, men som ikke fikk jobben. I tillegg var det nesten dobbelt så sannsynlig i fabrikkgruppen å være ansatt i en formell jobb på oppfølgnings­tidspunktet (kolonne 3). Det var bare 22 prosent av kvinnene i kontrollgruppen som var i jobb da vi gjennomførte oppfølgningsintervjuet, mens det i fabrikkgruppen var 45 prosent som var i jobb, og av dem var 90 prosent fabrikkarbeidere. 66 prosent av personene i studien vår var ikke i noen formell jobb ved oppfølgnings­intervjuet. Blant disse var det 76 prosent som ikke hadde hatt noen formell jobb siden studien startet, og 42 prosent som ikke hadde hatt noen inntekt de siste seks månedene. Dette tyder på at det var få alternativer til jobb eller andre inntektsmulig­heter for kvinnene i studien vår utover fabrikkarbeid. I tillegg bemerker vi at så mange som 15,6 prosent i kontrollgruppen også startet å jobbe i fabrikken de først hadde søkt jobb hos (kolonne 1). Dette er tilfeller der de igjen har søkt jobb hos fabrikken på et senere tidspunkt og fått tilbud om jobb.

I den siste kolonnen i tabell 2 tester vi om lønnsnivået for fabrikkgruppen var annerledes enn for de i kontrollgruppen som fant annen jobb etter avslaget hos fabrikken. Vi ser at månedlig lønn er lik for begge gruppene, noe som tyder på at fabrikkjobbene betaler tilsvarende det de kan få i alternative jobber. Den sterke inntektseffekten i kolonne 2 er da grunnet det høye antallet i kontrollgruppen som ikke fant alternativt arbeid. I et arbeidsmarked med få alternative jobber til fabrikkarbeid, og der lønnsnivået ikke er annerledes enn andre alternativer, blir det interessant å spørre (i) hvorfor så mange avslo tilbudet om jobben de selv hadde søkt på, og (ii) hvorfor så mange valgte å slutte i jobben kort tid etter at de startet.

Tabell 2 Effekt av randomisert tildeling av jobbtilbud på inntekt og arbeidsdeltakelse.
 (1) Startet å jobbe i fabrikken(2) Total inntekt de siste seks månedene(3) Ansatt i formell jobb ved oppfølgnings­intervjuet (7–8 måneder etter baseline)(4) Månedlig lønn (gitt at respondenten hadde jobb i perioden)
Fabrikkgruppen 0,457*** 1 258*** 0,231*** 2
  (0,024) (221) (0,026) (32)
Observasjoner 1 263 1 263 1 263 628
Kontrollvariabler
Blokk FE
Gjennomsnitt i kontrollgruppen 15,6 % ETB 2 831 21,9 % ETB 1 040

3.2 Bedre uten jobb enn med industrijobb?

I tabell 3 inkluderer vi kun observasjoner i fabrikkgruppen og undersøker om kvinner som aksepterte jobbtilbudet i fabrikken, er forskjellig på observerbare variabler enn de som avslo tilbudet (kolonne 1); om de som sluttet i jobben, er forskjellig fra de som fortsatte (kolonne 2); og om de som fortsatte i jobben, er forskjellig fra både de som sluttet og de som avslo tilbudet (kolonne 3). Vi begynner med kolonne 1 og ser at de som startet i jobben, er forskjellig fra de som avslo tilbudet på en rekke variabler. For det første hadde de som aksepterte tilbudet, noe høyere utdanning. Dette kan være på grunn av lønn: De med høyere utdanning hadde et høyere lønnsnivå i fabrikkene enn de med lav utdanning (se figur 1).

Videre finner vi at høye forventninger til lønn kan være en viktig årsak til at så mange av de som ble tilbudt jobb, valgte å avslå. Kvinnene som avslo tilbudet, hadde signifikant høyere forventninger til lønn enn de som valgte å starte i jobben. Det kan også være feilaktige forventninger til innholdet i jobben gitt lønnen. Dette har vi forsøkt å fange opp ved å spørre respondentene ved baseline dersom de tok alt i betraktning, hvor tilfreds («happy») tror de at de vil være i fabrikkjobben. I regresjonene i tabell 3 er dette en dummyvariabel lik én dersom hun tror hun vil bli veldig tilfreds (82 prosent), og null dersom hun tror hun vil bli bare litt eller ikke tilfreds (18 prosent). Vi ser at de med høye forventninger igjen velger å avslå tilbudet.

I tillegg kan ektemannens inntekt og kvinnens relative forsørgeransvar ha betydning for om hun velger å ta jobben eller ikke. Kvinner som har en ektemann med lav inntekt, er noe mer tilbøyelige til å akseptere jobbtilbudet enn kvinner som har ektemenn med høy inntekt. I gjennomsnitt tjente mennene til de som avslo tilbudet, om lag 25 prosent mer enn ektemennene til de som valgte å starte i jobben (uten kontrollvariabler). Dette kan tyde på at fattigere husholdninger der kvinnen har et relativt sett høyere forsørgeransvar, ikke kan avstå fra mulighetene som industrijobbene utgjør.

Lønn var også en viktig årsak til at mange av de som begynte i jobben, sluttet etter kort tid. I kolonne 2 ser vi at de som sluttet, hadde signifikant lavere lønn enn de som fortsatte. Dette kan være fordi lønnsnivået var lavere i opptreningsfasen. I figur 3 lister vi opp respondentenes svar på hvorfor de hadde sluttet i jobben. Lav lønn er den hyppigste årsaken som ble oppgitt (35 prosent), mens helseproblemer (16 prosent), lange arbeidsdager (14 prosent) og lite attraktivt arbeidsmiljø (10 prosent) ble oppgitt som de nest hyppigste årsaker. Årsakene til å slutte i jobben var altså i hovedsak negative trekk ved selve jobben.

I kolonne 3 i tabell 3 sammenligner vi de som fremdeles var i jobben ved oppfølgningsintervjuet, med resten av fabrikkgruppen, altså både de som sluttet, og de som avviste jobbtilbudet. Igjen ser vi at lønn i fabrikken og antall år med skolegang er korrelert med å jobbe i fabrikken.

Tabell 3 Hvilke bakgrunnsvariabler forklarer arbeidsdeltakelse (fabrikkgruppen)?
 (1) Startet å jobbe i fabrikken(2) Sluttet å jobbe i fabrikken(3) Jobber i fabrikken
Antall år med fullført skolegang 0,016** –0,009 0,010*
  (0,007) (0,009) (0,005)
Antall barn i husholdningen –0,021 0,017 –0,016
  (0,019) (0,023) (0,015)
Forventet lønn i fabrikken (ln ETB/m) –0,104** 0,014 0,053
  (0,050) (0,060) (0,037)
Forventet tilfredshet med jobben (0/1) –0,110** –0,063 0,006
  (0,046) (0,051) (0,041)
Faktisk lønn i fabrikken (ln ETB/m)   –0,759*** 0,094***
    (0,066) (0,004)
Tidligere erfaring fra formell jobb (0/1) –0,038 0,005 –0,015
  (0,048) (0,058) (0,037)
Respondentens totale inntekt seksmåneder før baseline (ln ETB) 0,009 –0,000 0,005
(0,006) (0,007) (0,004)
Ektemannens totale inntekt seks månederfør baseline (ln ETB) –0,014* 0,008 –0,006
(0,009) (0,012) (0,008)
Observasjoner 620 392 620
Gjennomsnitt av avhengig variabel 63 % 36 % 40,5 %

OLS-regresjoner med robuste standardfeil i parentes. *, **, *** indikerer signifikant på 10-, 5- og 1 %-nivå.

3.3 Helse og tilfredshet

Faktisk opplevde helseplager var den nest mest rapporterte årsaken for å slutte i jobben, etter lav lønn. Om lag 20 prosent av arbeiderne opplevde helseproblemer på grunn av jobben, og omtrent halvparten av disse sluttet på grunn av dette. Problemer med nyrene var oppgitt som det hyppigste helseproblemet (38 prosent), samt ryggplager (19 prosent) og allergiske reaksjoner eller astma (8 prosent).

I tabell 4 rapporterer vi fysisk helse og tilfredshet for å undersøke om fabrikkjobb kausalt påvirket helsen. De første fire kolonnene viser utfall på ulike spørsmål om fysisk helse, der respondentene svarte på om de enkelt, med noen vanskeligheter, med store vanskeligheter eller umulig kan: (i) gå to kilometer, (ii) bære 20 liter med vann 20 meter, (iii) utføre daglige aktiviteter alene, og (iv) stå og jobbe ved et samlebånd i seks–åtte timer. Mange i studien våre har relativt god helse målt ut fra disse kriteriene: 57 prosent svarer at de enkelt kan utføre alle fire gjøremålene, og 83 prosent svarer at de enkelt kan gjøre minst to av gjøremålene.

Vi finner ingen signifikante forskjeller mellom fabrikk- og kontrollgruppen på de første tre gjøremålene. På det siste gjøremålet, derimot, svarte 60 prosent flere i fabrikkgruppen enn i kontrollgruppen at de med store vanskeligheter eller umulig kan klare å stå å jobbe ved et samlebånd i seks–åtte timer. Disse funnene er på linje med Blattman og Dercon (2018), som fant en dobling i kontrollgruppen i antallet som rapporterte det samme.

Vi ser ingen effekt av det å bli tilbudt en jobb på generell tilfredshet et halvt år senere, rapportert i kolonne 5–7. Respondentene ble bedt om å angi på en skala fra 0 til 10 hvor tilfredse de var med livet helt generelt, hvor bekymret de var i livet, og hvor miserable de følte seg, der 0 var ikke i det hele tatt og 10 var i stor grad tilfreds, bekymret eller miserabel. På disse målene var det ingen forskjell mellom de to gruppene.

Tabell 4 Effekt av randomisert tildeling av jobbtilbud på fysisk helse og tilfredshet.
 Fysisk helseSelvrapportert skala fra 1–4:1 = umulig, 2 = vanskelig, 3 = med noen vansker, 4 = uten vansker TilfredshetSelvrapportert skala fra 0–10:0 = ikke i det hele tatt,10 = i stor grad
 (1)(2)(3)(4) (5)(6)(7)
 Gå 2 kmBære 20 kg 20 meterUtføre daglige aktiviteter aleneStå og jobbe i 6–8 timer TilfredsBekymretMiserabel
Fabrikkgruppen –0,007 0,015 –0,003 –0,114***   0,128 –0,011 0,029
  (0,024) (0,031) (0,016) (0,041)   (0,117) (0,136) (0,123)
Observasjoner 1,263 1,263 1,263 1,263   1,263 1,263 1,263
Kontrollvariabler  
Blokk FE  
Gjennomsnitt i kontrollgruppen 3,9 3,8 3,9 3,6   7,4 3,6 1,6

Fabrikkgruppen indikerer en dummyvariabel som er lik én dersom respondenten var randomisert til å få et jobbtilbud. Alle regresjonene kontrollerer for utfalls­variabelen ved baseline, respondentens alder, antall år med fullført skolegang, religion, antall familiemedlemmer, husholdningens totale inntekt de siste seks månedene før studien, om respondenten hadde tidligere jobberfaring, og tid mellom baseline- og oppfølgningsintervju. Blokk FE er en indikator for spesifikke randomiseringsrunders kontante effekter (fixed effect). Robuste standardfeil i parentes. *, **, *** indikerer signifikant på 10-, 5- og 1 %-nivå.

4 Konkluderende kommentarer

Jobbskaping for kvinner i industrien kan potensielt være en viktig motor i økonomisk og sosial utvikling. Myndigheter i fattige land og bistandsgivere satser stort på industriutbygging, men mange land i Afrika sør for Sahara har ikke opplevd vellykket industrialisering, snarere tvert imot. Arbeidsproduktiviteten er fremdeles klart lavere enn i land i Asia. I intervjuer med fabrikkeiere og ledere finner Hardy og Hauge (2019) at høyt gjennomtrekk av arbeidere er den største og mest kostbare utfordringen i tekstilindustrien i Etiopia, og at dette betraktes som hovedårsak til de lave resultatene. Stadig ansettelse og opplæring av nye ansatte er kostbart for bedrifter i både tapt tid og produksjon. I tillegg er korte ansettelsesperioder også kostbart for arbeiderne som stadig må søke nye jobber og bli lært opp på nytt. Det er derfor mange grunner til å undersøke hvorfor gjennomtrekket er vedvarende høyt i slike industrier, og hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen.

Fabrikkeneeierne rapporterer at de enkelt erstatter arbeidere som slutter, da de fremdeles har mange søkere på ledige jobber (Blattman & Dercon, 2018). Men på et punkt vil tilbudet av nye søkere avta. En av årsakene til at mange søkere avslår jobbtilbudet, er optimistiske forventninger til jobben og lønnsnivået. I stedet for å ta inn et stort antall søkere som likevel ikke vil ha jobben når de får vite betingelsene, bør bedriftene signalisere lønn og arbeidsvilkår tidligere.

Blant de som aksepterte jobbtilbudet, sluttet over en tredjedel innen et halvt år. Årsakene til at arbeiderne sluttet, var i hovedsak knyttet til trekk ved selve jobben: lavt lønnsnivå, lange arbeidsdager og belastende arbeidsmiljø som påvirket helsen. Dette gjør at mange kvinner velger å gå uten inntekt i stedet for å jobbe i fabrikkene. Uten bedring i arbeidsvilkårene vil industrialisering neppe føre til noen stor velferdsutvikling for arbeidere flest. Sagt med andre ord, det er ikke bare jobbskaping som er viktig for utvikling, men anstendige jobber.

Fabrikkgruppen indikerer en dummyvariabel som er lik én dersom respondenten var randomisert til å få et jobbtilbud. Alle regresjonene kontrollerer for utfalls­variabelen ved baseline (kun kolonne 2), respondentens alder, antall år med fullført skolegang, religion, antall familiemedlemmer, husholdningens totale inntekt de siste seks månedene før studien, om respondenten hadde tidligere jobberfaring, og tid mellom baseline- og oppfølgningsintervju. Total inntekt de siste seks månedene er målt ved respondentens rapporterte totale inntekt fra fabrikkarbeid, annen formell jobb, uformell jobb (self-employment), overføringer og annet de siste seks månedene. Månedlig lønn er respondentens rapporterte basislønn pluss andre goder som bonuser og overtidsbetaling dersom hun startet fabrikk­arbeid, og basislønn pluss andre goder ved annen formell jobb dersom hun ikke startet å jobbe i fabrikken. Blokk FE er en indikator for spesifikke randomiserings­runders kontante effekter (fixed effect). Robuste standardfeil i parentes. *, **, *** indikerer signifikant på 10-, 5- og 1 %-nivå. ETB = etiopiske birr.

figur

Figur 3 Hvorfor sluttet du i jobben?

  • Amin, S., Diamond, I., Naved, R.T., & Newby, M. (1998). Transition to adulthood of female garment-factory workers in Bangladesh. Studies in Family Planning 29(2), 185–200.
  • Atkin, D. (2009). Working for the future: Female factory work and child health in Mexico. Upublisert manuskript. Yale University.
  • Blattman, C., & Dercon, S. (2018). The impacts of industrial and entrepreneurial work on income and health: Experimental evidence from Ethiopia. American Economic Journal: Applied Economics, 10(3), 1–38.
  • Duflo, E. (2012). Women empowerment and economic development. Journal of Economic Literature, 50(4), 1051–1079.
  • Federal Democratic Republic of Ethiopia. (2016). Growth and Transformation Plan II (GTP II) 2015/16–2024/25. Ministry of Finance Economic Development, Addis Ababa, Ethiopia.
  • Getahun, T.D., & Villanger, E. (2019). Active private sector development policies revisited: Impacts of the Ethiopian industrial cluster policy. Journal of Development Studies, 55, 1548–1564.
  • Hardy, V., & Hauge, J. (2019). Labour challenges in Ethiopia’s textile and leather industries: No voice, no loyalty, no exit? African Affairs, 1–25.
  • Heath, R., & Mobarak, A.M. (2015). Manufacturing growth and the lives of Bangladeshi women. Journal of Development Economics, 115, 1–15.
  • Jensen, R. (2012). Do labor market opportunities affect young women’s work and family decisions? Experimental evidence from India. The Quarterly Journal of Economics, 127(2), 753–792.
  • Kabeer, N. (2002). The power to choose: Bangladeshi women and labor market decisions in London and Dhaka. London: Verso.
  • Kagy, G. (2014). Female labor market opportunities, household decision-making power, and domestic violence: Evidence from the Bangladesh garment industry. Discussion Papers in Economics. Working Paper No. 14–09. Boulder: University of Colorado.
  • McMillan, M., Rodrik, D., & Verduzco-Gallo, I. (2014). Globalization, structural change, and productivity growth, with an update on Africa. World Development, 63, 11–32.
  • Rodrik, D. (2016). Premature deindustrialization. Journal of Economic Growth, 21(1), 1–33.
  • Verdensbanken (2009). Ethiopia – Unleashing the potential of Ethiopian women: Trends and options for economic empowerment (engelsk). Washington, DC: World Bank.
  • Yost, M., & Shields, L. (2017). Ethiopia’s emerging apparel industry: Options for better business and women’s empowerment in a drontier market. Paris: Business for Social Responsibility (BSR).

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS