Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosial√łkonom og senioranalytiker i Nordea Markets.

Forsiktig reaksjon fra myndighetene i Norge

Konkursen i Lehman Brothers utløste det som må kalles den mest alvorlige internasjonale finanskrisen siden depresjonen. Banker verden over sliter med å få innlån, og i varierende grad har bankene også hatt problemer med at kunder har tatt ut innskudd.

Radikale grep i mange land …

At investorer ikke er villige til, eller skal ha godt betalt for, å fornye bankenes lån, har mange årsaker. Frykt for store tap i bankene er selvsagt én grunn, men også sunne banker rammes. Investorene som vurderer å gi banken lån i dag, er redde for at andre investorer ikke vil gi lån til banken i framtiden når deres eget lån skal innfris. Myndighetene i mange land har tatt i bruk mildt sagt radikale grep for å hindre at utlånsvirksomheten, og dermed næringslivet, går helt i stå. Det er gitt garantier for innlån til banker, økte innskuddsgarantier, kraftig utvidelse av lån gitt fra sentralbanken og store programmer for å skyte inn egenkapital i bankene. I USA var det ideologisk vanskelig for myndighetene å skyte inn statlig egenkapital i bankene. Ideen var først bare å kjøpe dårlige lån fra finansinstitusjonene og håpe at bankene ville få inn frisk privat egenkapital, men republikanerne har måttet bite i det sure eplet. Nå vil staten bli deleier i bankene også i USA.

… hjelper, men kan ikke hindre en kraftig internasjonal nedtur

En svært alvorlig finansiell krise som kunne sendt verden inn i en økonomisk depresjon lik den på 1930-tallet, er forhåpentligvis avverget. Det er imidlertid så vidt jeg kan se ingen vei utenom en kraftig internasjonal nedtur. Sparingen blant forbrukerne er lav i USA og en del europeiske land som Storbritannia. Med fallende boligmarked var sparingen blant forbrukerne i USA på vei opp uansett, men finanskrisen har økt sjansen for en kraftig oppgang i sparingen og dermed reduksjon i forbruket. Nå er ikke bare boligformuen, men også aksjeformuen, og dermed pensjonsformuen, kraftig redusert. Arbeidsledigheten er på vei oppover, og sist, men ikke minst kommer det til å bli langt vanskeligere å få lån. Selv om bankene igjen vil være i stand til å gi lån som følge av tiltakene myndigheten nå gjennomfører, vil de bli langt strengere med kredittgivningen. Det skyldes først og fremst at de akkurat har brent seg kraftig, men også at de økonomiske utsiktene er svært svake og risikoen for store tap framover er høy. Lavere forbruksvekst og til og med direkte fall i forbruket vil svekke bedriftene kraftig, og sammen med redusert tilgjenglighet på kreditt vil det svekke investeringslysten i bedriftene.

Norge blir rammet

Den internasjonale nedturen kommer altså, og den vil ramme Norge. Både finanspolitikken og pengepolitikken vil stimulere økonomien neste år og bidra til å dempe utslagene, men dette kan neppe hindre en betydelig økning i arbeidsledigheten. Regjeringens budsjett innebærer en økning i det strukturelle budsjettunderskuddet med hele 14 mrd. 2009-kroner fra 2008 til 2009. Det tilsvarer en finanspolitisk stimulans på I % av fastlands-BNP. Utgiftssiden er sammensatt slik at det vil dempe utslagene på bygg og anlegg av det kraftige fallet vi har hatt i boligbyggingen, og trolig etter hvert vil få i byggingen av næringsbygg.

Men regjeringen overlater mye til Norges Bank

Presset på regjeringen for å øke bevilgningene ytterligere er stort, men så langt har regjeringen stått imot presset. De ønsker heller en stimulans gjennom lavere renter, og Norges Bank har fulgt opp. Norges Bank har laget en renteprognose som tilsier at tre måneders pengemarkedsrente kommer ned fra 6,50 % i november til nesten 4,50 % neste sommer.

Av flere grunner er det fornuftig i første omgang å svare på finanskrisen med tiltak rettet direkte mot problemene i finanssektoren og lavere renter. Finanskrisen vil ramme norsk økonomi gjennom flere kanaler:

  • Det generelle rentenivået har økt, og kredittgivningen er strammet til som følge av at det har blitt dyrere og vanskeligere for bankene å hente inn, særlig langsiktig, finansiering. Avstanden mellom styringsrenten og pengemarkedsrenten (rente på kortsiktige lån mellom banker) er økt, men det er misvisende bare å fokusere på pengemarkedsrenten. Mange banker har i høst betalt et påslag på 2 prosentpoeng over pengemarkedsrenten når de skal hente inn langsiktig lån med flytende rente. Tidligere var påslaget kanskje G prosentpoeng. Problemet adresseres best gjennom tiltak direkte rettet mot bankenes innlånssituasjon, som vel er hensikten med regjeringens mye omtalte pakke (statspapirer mot boliglånspapirer). Eller hvis det ikke lykkes / ikke er ønskelig, gjennom lavere styringsrenter.
  • Helt avgjørende for finanskrisens effekt på norsk økonomi er hvordan forbrukere og bedrifters syn på framtiden endres. Det er lett å overdrive betydningen av dramatiske hendelser når man står midt oppi det, men jeg vil tro at usikkerheten har økt betraktelig. Sammen med økte lånekostnader og langt strammere kredittgivning vil jeg anta at det bidrar til at forbrukene drar opp sparingen, som har falt mye de siste årene, mer og raskere enn tidligere antatt. Ønsker man å motvirke dette, er rentekutt mer fornuftig enn økt offentlig sysselsetting eller skattekutt. Bedriftenes investeringsvilje vil antagelig rammes, og særlig byggingen av næringsbygg. Sammen med fallet i boligbyggingen vil det ramme bygg- og anleggssektoren. Regjeringens ekspansive finanspolitikk med satsing på bygg og anlegg kan dempe de verste utslagene, men igjen vil rentekutt være et effektivt virkemiddel.
  • Den internasjonale nedgangskonjunkturen vil ramme eksportsektoren, men det er ikke all verden regjeringen kan gjøre med det. Rentekutt, derimot, kan bidra til en svakere krone, noe som kan dempe effekten av den internasjonale nedgangskonjunkturen på norsk eksport.

Det er mulig å ta for hardt i

For å dempe effekten av finanskrisen på norsk økonomi har myndighetene valgt en kombinasjon av tiltak for å bedre situasjonen i finansmarkedene: ekspansiv finanspolitikk og rentekutt. Tiltakene som er rettet mot finanssektoren, er langt mer moderate enn i mange andre land. I stor grad reflekterer det at finanssektoren er mindre rammet her, men noen vil kanskje klage på at myndighetene har gjort for lite for å begrense effekten av den finansielle krisen på det norske banksystemet. Det er imidlertid også fullt mulig å overreagere. Mer radikale grep kunne hatt langsiktige kostnader (og i mange tilfeller utilsiktede kortsiktige bivirkninger) som må veies opp mot gevinsten ved å gjennomføre tiltakene. Den siste måneden har sentralbanker, finansdepartementet og representanter for finansnæringen i mange land i sene nattetimer snekret sammen tiltak i all hast for å unngå en finansiell nedsmelting. I mange tilfeller vet man at tiltakene vil ha langsiktige negative effekter, og det er heller ingen grunn til å tro at noen har oversikt over alle konsekvensene.

Det er også mulig å overdrive de finanspolitiske og pengepolitiske stimulansene. Det er en del ubalanser i norsk økonomi, som lav sparing blant forbrukerne og et høyt investeringsnivå i deler av tjenestesektoren, som vi kanskje vanskelig blir kvitt uten å gå gjennom litt dårlige økonomiske tider. Det er liten tvil om at økt regulering av finansnæringen blir en av lærdommene fra den internasjonale finanskrisen, men kanskje dempes også styringsoptimismen. Kanskje må vi akseptere nedturer i økonomien for å løse opp ubalanser som er bygget opp, eller for å hindre at nye ubalanser bygges opp. Greenspans kraftige «forsikringskutt» (kraftig rentekutt som ikke var nødvendig gitt den mest sannsynlige økonomiske utviklingen, men som ble brukt som forsikring mot et verst mulig scenario) tidlig i dette årtusenet er én av mange årsaker til dagens finanskrise. Kuttene i USA er like store nå, men situasjonen er langt mer dramatisk i dag. Delvis fordi man ikke aksepterte noe svakere utvikling sist.

Politikken ser grei ut nå, men det kan bli nødvendig å gjøre mer

Rentekutt i den størrelsesordenen Norges Bank har antydet, og moderat ekspansiv finanspolitikk virker fornuftig i dagens situasjon. Kanskje bør sentralbanken gå noe raskere fram med rentekuttene enn antydet, men en ustabil og tidvis svært svak krone har gjort det vanskelig. Vi har sannsynligvis tid til å se an utviklingen noe og dosere virkemidlene etter hvert som vi får mer klarhet i hvor hardt økonomien rammes. Skulle økonomien utvikle seg svært svakt, kan ytterligere finanspolitisk stimulans være mer fornuftig enn å kutte renten vesentlig under de nivåene Norges Bank har antydet. Risikoen ved ytterligere rentekutt er at det bygges opp nye ubalanser i form av stigende boligpriser og høy gjeldsvekst. Men skråsikre oppfatninger av hva som vil skje, og hva man bør gjøre neste år, er lite verdt med den usikkerheten vi står overfor nå.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS