Magma topp logo Til forsiden Econa

Carl Arthur Solberg er siviløkonom fra L´Université de Neuchâtel, Sveits 1969 og har PhD fra University of Strathclyde 1994. Han er førsteamenuensis ved Handelshøyskolen BI. Han har skrevet flere artikler og bøker innen internasjonal markedsføring og internasjonalisering av norsk næringsliv.

Globalisering og Norges konkurranseevne

Denne artikkelen diskuterer konkurranseevnebegrepet og introduserer en ny definisjon som i større grad enn andre tar høyde for landets evne til å posisjonere seg som en viktig aktør i internasjonal økonomi. Med konkurranseevne menes i denne sammenheng landets evne til å hevde seg i internasjonale markeder. Artikkelen går igjennom hovedessensen av globalisering i denne sammenheng, og diskuterer deretter definisjoner på konkurranseevnebegrepet - for så å introdusere en definisjon og en modell for analyse av konkurranseevne. Norges konkurranseevne diskuteres siden ut fra denne. Til slutt fremsettes noen konklusjoner om konkurranseevne og myndighetenes rolle.

* Forfatteren vil gjerne takke professor Geir Gripsrud og førsteamanuensis Gabriel R.G. Benito for verdifulle kommentarer til en tidligere utgave av denne artikkelen.

Vi skal i denne artikkelen se at evnen til å posisjonere seg som en viktig aktør i internasjonal økonomi blir viktigere etterhvert som globaliseringen av verdensøkonomien i stadig sterkere grad preger bedriftenes strategiske valg. Denne utviklingen preger også det strategiske spillerommet til de enkelte lands myndigheter. Vi ser det klart i Norge, der vi på det ene området etter det andre ser oss nødt til å adoptere regler og standarder som bestemmes av markeder og myndigheter utenfor våre grenser. Da hjelper det lite at man er imot EØS eller WTO eller andre flernasjonale organisasjoner som søker å redusere handelshindringer. Vår økonomi er til den grad avhengig av andre lands utvikling at vi ikke lenger kan være alene om å bestemme kravene til de produkter som selges i landet vårt. Den handlefrihet som myndighetene til syvende og sist sitter igjen med, blir å utvikle en økonomisk og næringspolitisk strategi som optimaliserer mulighetene til å utnytte våre ressurser. Noen ganger (som f.eks. i oljepolitikken) har vi sett at norske myndigheter har lyktes i dette, andre ganger har de ikke lyktes (landbrukspolitikken?).

GLOBALISERING

I dette avsnittet vil jeg gi en kort oversikt over viktige sider av globaliseringen og diskutere mulige reaksjoner fra bedrifter, og da i særdeleshet multinasjonale selskaper (MNS). Globalisering er i prinsippet ikke noe nytt fenomen. Allerede i antikken ble det handlet over store avstander, og mange av de produkter og tradisjoner som vi ser på som typisk norske, har sitt utspring i helt andre og fjernere kulturer. Fremdeles er utenrikshandelens andel av BNP mindre i verden i dag enn den var ved slutten av forrige århundre. Likevel er det trekk ved verdensøkonomien som gjør at det i dag er berettiget å rette spesielt søkelys mot fenomenet globalisering - og som gjør det noe mer gjennomgripende enn det som tidligere har vært tilfelle:

  • Økonomiene i svært mange land er mer innvevd i hverandre både gjennom langsiktige gjensidige investeringer og gjennom verdikjeden. Produktene foredles mer og vandrer mer før de når endelig forbruker. Vi kan tenke oss at olje fra Abu Dhabi selges til et raffineri (basert på amerikansk teknologi) i Singapore, som igjen selger nafta til en cracker i Sør-Korea (joint venture med amerikanske eiere), som lager petrokjemiske råvarer (basert på tysk teknologi) til bildeler som produseres med fransk teknologi og som inngår i biler fra India - der europeiske bilprodusenter har både eierskap og teknologi - og som selges både i India og til andre markeder gjennom den europeiske partners markedsnettverk. Man kan spørre (som Reich 1991) hva som er igjen av nasjonal konkurranseevne i et slikt bilde.
  • Kriser i ett land får raskere ringvirkninger i alle deler av verden (Buckley og Casson 1998). Tydeligst ser vi dette i dag i Asia. Japan har over en årrekke blitt innvevd i verdensøkonomien. Når japanske banker vakler, fremskyndet av kollaps i Thailand og senere i andre ASEAN-land, får dette også konsekvenser for investeringer fra de japanske konglomerater - det være seg kortsiktige kapitalplasseringer som trekkes tilbake for å dekke tap hjemme, eller mer langsiktige investeringer. Slike plutselige omveltninger har store umiddelbare konsekvenser for dem som er direkte berørt, men kan gjennom dominoeffekter også innebære vanskeligheter på noe lengre sikt for bedrifter som kun opererer i sine nærmarkeder langt fra Japan.
  • Et annet viktig trekk med globalisering anno 1998 er den makt de store aktørene har i verdensøkonomien. Her snakker vi ikke om USA eller Tyskland som aktører, men de enkelte multinasjonale selskaper som har både ledelsesressurser og kapital til å utnytte markedsmuligheter der de måtte oppstå. En konsekvens av slik atferd er at både teknologi, holdninger, forbruksmønster og preferanser blir spredd til «alle hjørner» av verden. Nå er det heldigvis slik at nasjonale forhold fremdeles spiller en viktig rolle i vårt daglige liv, og det er mange nasjonale særtrekk i de ulike lands forbruksmønster (Usunier 1996). Likevel spiller MNS en betydelig rolle i det vi kan kalle «homogeniseringen» av markedene (Dholakia og Firat 1988).
  • Videre er både innsatsfaktorer som kapital, og ikke minst materielle bedriftsspesifikke konkurransefortrinn (kunnskap) blitt mer mobile over landegrensene (Dunning 1998). Det innebærer at MNS lettere kan overføre sine kompetanser til de vertsland som gir best uttelling. Det er en tendens til at slik overføring skjer internt i MNS i form av direkte utenlandsinvesteringer fremfor å overlate det til markedene gjennom lisensiering eller eksport (se f.eks. Dunning 1998). 27 % av verdenshandelen gjøres internt mellom ulike deler av samme konsern. Når det gjelder kapital- og kunnskapsflyt, er interne transaksjoner beregnet til å ligge på mellom 50 og 60 % av totalen (UNCTAD 1997).

Hvordan responderer så bedriftene - og da særlig MNS - på denne utviklingen? Ifølge Buckley og Casson (1998) er en av tidens største utfordringer for bedriftsledere - særlig ledere av MNS - den sårbarhet som globaliseringen innebærer (valutauro, Asia-krise, politisk uro, raske ringvirkninger etc.). Dette krever en strategisk fleksibilitet fra bedriftens side som gjør at de mer og mer overlater store deler av verdiskapningen til markedet, fremfor å internalisere store deler av verdikjeden. Dette er - hevder de - en av grunnene til den avskallingen og utsettingen av oppdrag til underleverandører som vi er vitne til i dag. Buckley og Casson hevder videre at denne sårbarheten øker risikoen, og det forklarer fremveksten av joint ventures de siste ti årene. Fleksibiliteten ligger da i bedriftens muligheter til å øke sin eierandel, eller til å redusere den. De ser også for seg at bedriftene i sterkere grad enn tidligere vil trekke seg inn og ut av markeder med direkteinvesteringer avhengig av de til enhver tid rådende forhold i det lokale markedet. Med regionale «nav» (hubs) kan de raskt tilpasse seg ulike markedsforhold. Slike nav kan ha et konsernansvar for deler av virksomheten, og lokale «eiker» (spikes) sikrer nærhet til lokale markeder. Det reduserer dermed transportkostnadene, og ikke minst sikrer det en bedre informasjonstilgang enn det man oppnår gjennom eksport fra hjemmebasen. Et MNS som følger modellen til Buckley og Casson (1998), vil da investere i slike nav med 100 % eierandel i såkalt sikre land som tilbyr det Dunning (1977) kaller «locational advantages» - og heller utnytte markedspotensialet i andre markeder, i eikene (som er mer usikre og mer marginale), enten gjennom joint ventures med videreforedling og salg eller gjennom direkte eksport.

Så langt Buckley og Casson. I løpet av de siste fem-seks årene har det sprunget frem en ny streng av litteratur om datterselskaper og deres strategiske rolle i MNS. Denne varierer fra de helt frittstående enheter uten andre tilknytninger til morselskapet enn eierskap (disse opererer således kun i det lokale markedet), via det Poynter og Rugman (1982) kaller «world mandates» og som senere er blitt kalt «centers of excellence» (konsernansvaret for enkelte av MNS' strategiske forretningsenheter overføres til utvalgte datterselskaper i utlandet)2. Dette innebærer at enheten har ansvaret for strategiske oppgaver som FoU og markedsføring for sine produktområder. Det er viktig å forstå hvilke mekanismer som styrer valget av slike «centers». I enkelte sammenhenger har det vist seg at de som får slike mandat, er ledere av datterselskaper som er utpregede entreprenører og som skaper seg posisjoner i konsernet uavhengig av hvilke strategiske (eller kanskje mangel på strategiske) overveielser hovedkontoret måtte ha foretatt. I andre tilfeller er det mer «objektive» kriterier som ligger til grunn der ledelsen vurderer de strategiske forhold rundt lokaliseringen av et slikt center of excellence. Uansett bør ulike lands konkurranseevne kunne forklare etableringen av centers of excellence. Det fører oss dermed over i begrepet internasjonal konkurranseevne.

KONKURRANSEEVNE - ET BEGREP TIL BESVÆR

Ved hvert veiskille i Norges økonomiske liv - det være seg under budsjettbehandlingen ved Stortingets høstsesjon, ved revidert nasjonalbudsjett, under lønnsoppgjørene, i forbindelse med valutauro (som f.eks. Asia-krisen) eller større endringer i oljeprisen og/eller dollarkursen - skrives det side opp og side ned om Norges internasjonale konkurranseevne. Ledende næringslivsaviser som f.eks. Aftenposten, Dagens Næringsliv og Finansavisen engasjerer seg sammen med politikere og NHO i debatten om Norges konkurranseevne. Det skrives gjerne om kostnadsnivået i Norge, og da først og fremst om lønnskostnader og, i noe mer raffinert form, lønnskostnader per produsert enhet - altså produktivitet. Begrepet konkurranseevne har da også tradisjonelt blitt definert av sosialøkonomer, med utgangspunkt i størrelser som produktivitet, brutto nasjonalprodukt og handelsbalanse. Det gis imidlertid en rekke ulike definisjoner på konkurranseevne. I NOU 1997:13 står det for eksempel å lese at

«konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien samtidig som man har en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling» (s. 41).

Videre heter det at

«konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på sitt produktmarked, og med andre norske næringer på markedene for innsatsfaktorene arbeidskraft, kapital og råvarer.» (s. 41).

The World Competitiveness Report definerer begrepet som følger:

«The abilities that a nation possesses in order to create more wealth than competing nations in the world market.»

Russell og Taylor (1998) definerer konkurranseevne som

«the degree to which a nation can, under demanding and rapidly changing market conditions, produce goods and services that meet the test of international markets while simultaneously maintaining or expanding the real incomes of its citizens.»

Det springende punkt er her at de ulike definisjonene legger ulik vekt på forskjellige kriterier for konkurranseevne. I nasjonalbudsjettet legges det vekt på balanse i økonomien. Det er i utgangspunktet et fornuftig standpunkt. Men det dukker naturligvis opp en del spørsmål som f.eks. «hva menes med utenriksøkonomien?». Mener vi her handelsbalansen, eller mener vi hele utenriksøkonomien, inklusive våre nettoinvesteringer i utlandet som et resultat av oljefondplasseringer? Jeg velger å tro at vi i denne omgang snakker om handelsbalansen, og at vi derfor, med vår oljesmurte økonomi, må ha en meget god konkurranseevne siden vi for tiden har full sysselsetting og et stort overskudd på handelsbalansen.

Et neste spørsmål blir da: «Blir Norges konkurranseevne mindre når oljeprisen går ned?». De fleste vil vel svare at det blir den neppe, men at konkurranseevnen til marginale felt i Nordsjøen - og til deres rettighetshavere - blir redusert. Som følge av lavere oljepriser kan det vel snarere tenkes at konkurranseevnen til andre næringer vil gå opp ved lavere investeringstakt i Nordsjøen, fordi de får tilgang til mer ressurser (investeringer, underleveranser og arbeidskraft). Derfor er det betimelig å spørre om en nasjon kan ha konkurranseevne, og hvis den har det, så kan i hvert fall ikke den definisjonen som man i utgangspunktet opererer med i NOU 1997:13, være den riktigste.

En gang iblant kommer det enkelte mer perspektivrike bidrag om skjev næringsstruktur, suboptimal utnyttelse av våre nasjonale ressurser og rigide arbeidsmarkedsmekanismer. I NOU 1997:13 hevdes det f.eks. at man ikke uten videre kan trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for én enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. Videre heter det at bedring i konkurranseevnen for en næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, vil gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for én enkelt næring og for Norge som helhet. Men igjen kommer man fort opp i avgrensningsproblemer. Hva er en næring? Og hvis næringen importerer mer enn den eksporterer - er den da konkurransedyktig? Et problem med næringsavgrensning ligger i det faktum at produktene til en næring ikke nødvendigvis er substituerbare, og at det dermed er vanskelig å slå fast om den ene utkonkurrerer den andre. Men selv om produktene ikke konkurrerer, så kan bedriftene i næringen konkurrere om kapital, råstoff eller arbeidskraft/kompetanse. Dermed flyttes konkurransearenaen fra sluttprodukt til innsatsfaktorer.

IMD og World Economic Forums definisjon i deres World Competitiveness Report (WCR) er mye mer omfangsrik siden den tar utgangspunkt i verdiskapningen. Dermed har vi også fått en noe mer nyansert dimensjon inn i diskusjonen om nasjonal konkurranseevne: For det første settes søkelyset på andre forhold enn de rent kostnadsmessige; det er faktisk ikke slik at det er kostnadene som skaper verdier, men snarere forskjellen mellom kostnadene og inntektene som gir verdiskapningen (sic.). For det andre legges det vekt på å måle de faktorene som avgjør verdiskapningen. WCRs rangering av konkurransedyktige nasjoner tar utgangspunkt i 371 ulike kriterier etter følgende åtte kategorier:

  • Styrken på økonomien i landet
  • Landets internasjonalisering
  • Myndighetenes rolle
  • Teknologi og vitenskap
  • Infrastruktur
  • Ledelse
  • Finansielle markeder
  • Folket

Her kan man lese seg til «Norges konkurranseevne» på alle mulige områder, og det hele gir en god forståelse for vår status. For 1998 kom for øvrig Norge på en god sjetteplass - ned fra nr. 5 siste år, og et stykke bak ledende USA og Singapore. Problemet med WCR er at den ikke ser på ulike næringer. Metoden er også blitt kritisert fordi man bruker mange ulike datakilder med ulike måleenheter, både med sekundærdata og gjennom en survey. Det kan også diskuteres om utvalget til surveyen gir gode resultater i forhold til de temaene som tas opp. Det er heller ikke godtgjort at de områder som analyseres, skal vektes på den måten som er gjort i rapporten, eller at det er de områdene som nødvendigvis er de viktigste for landets konkurranseevne, slik WCR definerer denne. Likevel gir WCR interessante innblikk i 46 lands ytelse (performance) på en rekke områder. Figur 1 viser hvordan USA (verdens mest konkurransedyktig land), Norge (nr. 6) og Sverige (nr.17) plasserer seg i WCRs konkurranseevnediagram. Jo større deler av diagrammet landet fyller, jo mer konkurransedyktig er det.

figur

Kilde: IMD and World Economic Forum, World Competetiveness Report 1998.Figur 1: WCRs konkurranseevnediagram: USA, Norge og Sverige

For åtte år siden publiserte Porter sin bok «Competitiveness of Nations», og med den introduserte han den etterhvert velkjente konkurransediamanten. Porters fokus lå på hvilke faktorer som fremmer verdiskapning, og trekker frem forhold som 1) bedriftsstrategi og konkurranse, 2) faktorforhold (f.eks. arbeidskraft, råstoff, infrastruktur), 3) industristruktur eller relaterte industrier (i hvilken grad industrien utgjør et tett miljø med underleverandører, premissgivere, kompetanse) og 4) spørselsforhold (krevende kunder). Myndighetene på sin side spiller en mer eller mindre god rolle som tilrettelegger av forholdene for at «diamanten» skal fungere så godt som mulig (forskning og utviklingspolitikk, investeringer i infrastruktur, skattepolitikk etc.). Porter har blitt kritisert for at diamanten forklarer alt og ingenting: Den forklarer at Japan har utviklet konkurranseevne på visse områder fordi de ikke hadde naturressurser å basere sin industriutvikling på («nød lærer naken kvinne å spinne»); samtidig forklarer den Sveriges industrielle utvikling nettopp med utgangspunkt i naturressurser (skog og jernmalm) (Leontiades 1990). Videre blir han - i disse globaliseringstider - kritisert for selve begrepet «nasjonale industriclustere», siden svært mange bedrifter ofte er mer avhengige av sitt nettverk av partnere, finansieringskilder, kompetanse og underleverandører i utlandet enn i sitt hjemmemarked. I Norge har Reve et al. (1992) vist at maritim sektor utgjør et relativt sterkt cluster, men at andre tradisjonelle næringer (f.eks. kraftkrevende industri) i mindre grad kan kalles for sterke, sett med Porters «diamantøyne».

Porter har introdusert et rammeverk som er mer nyansert og som gir et riktigere bilde av konkurranseevne enn det som tradisjonelt har vært tilfelle. Han har spesielt satt fingeren på betydningen av industriers eller næringers konkurranseevne, på betydningen av det han kaller for skapte konkurransefortrinn, fremfor en nasjons «naturlige» konkurransefortrinn og på betydningen av nettverk for videreutvikling av disse fortrinnene i den enkelte bedrift og næring. Det er også interessant å merke seg at for mange land er gårsdagens naturlige fortrinn etterhvert blitt utviklet til skapte fortrinn i dagens konkurranse. Med utgangspunkt i naturgitte konkurransefortrinn, som f.eks. fisk eller vannkraft, kan næringer utvikle seg til industriclustere der den viktigste drivkraften ikke lenger er naturressursene, men den kompetansen som er bygget opp på grunnlag av disse. Dette er et sentralt punkt, da man ifølge dette synet skulle tro at det ikke ville spille noen rolle for utviklingen av Norges konkurranseevne innen f.eks. det maritime miljø om vi mister enkelte bedrifter eller grener av dette miljøet (ref. rederibeskatningen og subsidiene til verftene). Dels har vi allerede den kompetansen som er nødvendig for å videreutvikle våre konkurransefortrinn innen andre deler av det maritime cluster, dels spiller også grenser og nærmiljø en mindre rolle for enkeltbedrifters konkurranseevne (Reich 1991), slik at videreutviklingen av konkurranseevnen like gjerne kan ivaretas gjennom internasjonale nettverk som nasjonale.

Et mer utradisjonelt syn på konkurranseevne kan avledes av de studier som siden begynnelsen av nittiårene har utgangspunkt i kundetilfredshet og -lojalitetsanalyser (Fornell 1992). Her hevdes det at konkurranseevne ikke bestemmes av faktorforhold i og rundt bedriften (som f.eks. kostnader, kompetansemiljø eller naturressurser), men snarere av faktorforhold i skjæringspunktet mellom bedrift og marked - ute hos kunden. Det er hos kunden at slaget står, og det er kunden som verdsetter bedriftenes produkter; dermed burde tilfredshet gi et bedre mål på konkurranseevne enn målinger av kostnadsforhold. Fornell (1992) hevder at de bedrifter som har de mest fornøyde kundene, også er de bedrifter som er de mest konkurransedyktige. Vi har ved Handelshøyskolen BI gjennom prosjektet Norsk Kundebarometer de siste tre årene kjørt slike analyser for bedrifter og næringer, og blant de sentrale funnene er at både tilfredshet og lojalitet samvarierer med bedriftens image (se f.eks. Andreassen og Lindestad 1998). Er dette overførbart til hele nasjonen? Det er foretatt målinger av det som i litteraturen er blitt kalt for «country image» eller «country of origin»-effekter (Bilkey og Nes 1982). Det viser seg at «Made in» innvirker på kjøperens preferanse for ulike produkter, og det er derfor sentralt for Norge å bidra til en positiv image i internasjonale markeder. Det er derimot ikke foretatt målinger som viser hvor mye av et lands eksportfremgang som kan forklares ved slike effekter. I takt med globaliseringen er det også blitt vanskelig å skille betydningen av country image fra betydningen av varemerket til den enkelte bedrift (som for eksempel har sete i Tyskland, der produktene er utviklet og designet, men produksjon i Russland, som da blir «made in-landet»).

Norges profil i denne sammenheng er generelt sett god. I en undersøkelse foretatt for Utenriksdepartementet viser resultatene at Norge har en spesielt sterk profil i miljøforhold og når det gjelder personlige egenskaper i relasjoner. Derimot er vår profil mindre god mht. teknologi og nyskapning (Nes 1995). Gjennom samtaler med mange utenlandske forretningsfolk fra andre små land har vi også et inntrykk av at Norge som et lite land, uten de helt store maktaspirasjoner (sic.), ofte blir foretrukket som partner i større prosjekter.

Som en oppsummering kan vi si at det er en vesensforskjell mellom de mer tradisjonelle konkurranseevne-begrepene inspirert av Adam Smith og David Ricardo (relative kostnader, produktivitet, valutakurser, naturressurser etc.) og de mer moderne uttrykk for konkurranseevne. Førstnevnte er gitt av størrelser som er eksterne i forhold til bedriftene, og som bedriftsledelsen velger å utnytte i globale markeder. I Porters konkurransediamant, og delvis også i landprofilbegrepet («kvalitetsprodukter fra Tyskland»), er derimot bedriftene selv med på å skape landets konkurranseevne. Ved å utnytte de eksterne rammebetingelsene som tilbys i landet, bidrar bedriftene til - gjennom clusterdannelser - å redusere betydningen av de samme rammebetingelser. En sentral hypotese blir da at bedrifter som deltar i sterke næringsclustere, er mindre sårbare for endringer i eksterne rammebetingelser enn bedrifter som opererer i mer isolerte næringsmiljø.

KONKURRANSEEVNE - ENDA ET BIDRAG

Jeg skal ikke i denne artikkelen gå dypere inn i denne diskusjonen om ulike bidrag om konkurranseevne, men snarere introdusere et alternativt perspektiv på begrepet konkurranseevne. Først vil jeg introdusere en annen definisjon:

«Et lands internasjonale konkurranseevne bestemmes av dets evne til under ulike markedsforhold å tiltrekke seg langsiktige, forretningsmessige engasjement for å utnytte og videreutvikle landets ressursbase - naturlige og skapte - til å konkurrere på og tilfredsstille kunder i globale markeder.»

Denne definisjonen sier både noe om landets evne til å tiltrekke seg investeringer og andre former for forretningsmessig engasjement og om konkurransestyrken til landets produkter i internasjonale markeder. Definisjonen favner om forhold som:

  • kostnadseffektivitet
  • investeringsmiljø
  • ressurser
  • kompetanser
  • industrimiljø (eller mer presist næringsmiljø)
  • fleksibilitet i forhold til skiftende arbeidsbetingelser
  • evne til å selge i globale markeder

Uten en kombinasjon av disse faktorene ville landet ikke ha mulighet til å tiltrekke seg kapital verken fra egne investorer eller fra utlandet. Et spørsmålstegn kan kanskje settes ved det siste elementet, evne til å selge i globale markeder. Det er fullt tenkelig å tiltrekke seg utenlandsk kapital fra f.eks. et multinasjonalt selskap og la sistnevnte forestå all markedsføring gjennom sine egne markedskanaler. Evnen til å selge avhenger dermed først og fremst av investor, og ikke så mye av landet som sådan. Det er derfor først når et MNS er villig til å overlate konsernansvar for markedsføring til en enhet i utlandet (f.eks. Norge), såkalte centers of excellence, at landet virkelig kan sies å være konkurransedyktig. Spørsmålet får imidlertid en annen karakter når vi introduserer begrepet tilgang til markeder på nasjonalt nivå. Norge er som kjent medlem av både EØS og WTO og har derigjennom sikret seg tilgang til de fleste markeder uten for mange konkurransevridende handels barrierer, og på lik linje med andre land som vi konkurrerer med i globale markeder. Som det går frem av Tor Korneliussens artikkel i dette nummeret av Magma, er det likevel mange nyanser i dette bildet.

Definisjonen tar også høyde for at det kan være ulikheter mellom ulike næringer: ressurssituasjonen er klart forskjellig fra den ene næringen til den andre. Det skulle tale for at vi har betydelige utenlandske investeringer i kraftkrevende industri, i oljeindustrien og i fiskerinæringen, der vi har store nasjonale naturressurser. Med de to førstnevnte har dette vært tilfelle lenge. Når det gjelder sistnevnte, er det vel egentlig bare Nestlé som er langsiktig investor gjennom sitt engasjement i Findus. En grunn til dette kan ligge i de sterke restriksjonene som myndighetene pålegger investorer i denne næringen. Men vi har også utenlandske langsiktige direkteinvesteringer i næringer som f.eks. IT (Alcatel, ABB, Ericsson), hvilket skulle tyde på at det innen denne næringen er forhold i Norge som er attraktive.

Et viktig element i definisjonen - som for øvrig også Russell og Taylor (1998) tar høyde for i sin definisjon - er den langsiktige attraktiviteten til den enkelte industri. Det sentrale her er evnen til å tiltrekke investeringer og skape et proaktivt næringsmiljø som er interessant å delta i for såvel norske som utenlandske bedrifter. Dunning (1998) observerer i denne sammenheng fire sentrale utviklingstrekk ved direkte utenlandsinvesteringer (DUI) i nittiårene: 1) Reduksjon av handelshindringer har ført til at MNS i sterkere grad klynger seg sammen i spesialiserte industriområder, slik at de kan dra gjensidig fordel av hverandres kompetanse, infrastruktur og distribusjonsnettverk. 2) DUI søker i økende grad mot områder der MNS kan videreutvikle sin kjernekompetanse, og denne trenden øker ettersom datterselskapene til MNS synes å bli mer rotfaste i vertslandene (dog er dette ikke tilfelle i utviklingsland). 3) MNS søker i mindre grad enn tidligere direkteinvesteringer motivert av markedsstørrelse, lave kostnader eller ressurser, men snarere i områder som kan tilby kunnskapsøkende muligheter for MNS' egne kjernekompetanser. 4) I utviklingsland er fremdeles markeds-, ressurs- og lavkostmotiv (f.eks. Kina, India, Indonesia) dominerende for MNS' direkteinvesteringer, men selv her legges det i økende grad vekt på forhold som infrastruktur, kompetanse etc.

Med utgangspunkt i disse betraktninger er to forhold spesielt viktige for et lands (og i det landet: en nærings) langsiktige internasjonale konkurranseevne:

  • et bransjeclusters styrke, med utgangspunkt i Porters diamant (Porter 1990)
  • en bransjes internasjonale orientering

Dette innebærer en erkjennelse av nettverkets rolle både som «lim» i clusteret (for teknologiutveksling, kundekrav etc.) og som et ledd mot utenlandske markeder og leverandører. Kritisk for vurderingen av konkurranseevne blir da definisjonen av de to dimensjonene: cluster og internasjonal orientering. Når det gjelder førstnevnte, kan Porters clusterdefinisjon benyttes som et utgangspunkt. Problemet her er at denne definisjonen er relativt løs; den er basert på få konkrete, objektivt målbare størrelser og kan strekkes i ulike retninger. Likevel er det mulig å få et holdbart generelt inntrykk av ulike størrelser i en næring, som f.eks. antall underleverandører, forskningsinstitutter, konsulenter og kravstore kunder, myndighetenes prioriteringer (f.eks. gjennom forskningsprosjekter), FoU-aktivitet etc. Når det gjelder internasjonal orientering, er dette lettere å måle, f.eks. gjennom næringens eksportandel. Selv om også dette målet har sine svakheter (hvor mye er bedriftene selv involvert i internasjonaliseringen, og hvor mye foregår gjennom indirekte eksport?), reflekterer det i alle fall at næringen har en viss posisjon i utlandet, og at bedriftene i næringen blir preget av impulser fra internasjonale markeder.

figur

Figur 2: Modell for nasjonal konkurranseevne i ulike bransjer

Hvis vi setter opp de to dimensjonene i en matrise, får vi et bilde som vist i figur 2. Jeg vil nedenfor gå kort igjennom de ulike cellene i matrisen, og jeg foreslår også enkelte næringer plassert i modellen (figur 3). Det understrekes her at dette kun er basert på meget grove anslag av clusterstyrke og eksportstatisikk, og at andre tolkninger vil kunne gi andre resultater.

SÅRBAR BRANSJE

I denne delen av matrisen er clusteret svakt, dvs. at det er begrenset konkurranse, få underleverandører, smalt FoU-miljø, m.m. - og samtidig er bransjen rettet hovedsakelig mot

hjemmemarkedet. Det betyr ikke at det ikke kan finnes interessante bedrifter i bransjen, men snarere at den i det store og det hele er preget av enkeltstående bedrifter uten konkurransemiljø og med begrensede ressurser (internasjonal orientering) til å utnytte de markedsmuligheter som globaliseringen representerer. Andre lands industrier, som er mer internasjonalt orienterte og har sterkere cluster, kan utgjøre en trussel mot denne type bransje. Norsk landbruk er i denne sammenheng en sektor som kan synes sårbar. Begrenset internasjonal orientering og sterke monopoldannelser reduserer både entreprenørskap og konkurranse i store deler av denne sektoren. Samtidig blir den utsatt for stadig økende press fra utlandet i kjølvannet av WTO-avtalen.

OPPKJØPSKANDIDATER

I denne cellen finner vi bransjer som riktignok utgjør et sterkt cluster, men der hovedfokus har vært rettet mot hjemmemarkedet. Dette innebærer at bransjen teknologisk ligger langt fremme: Det er mange aktører som delvis opererer som underleverandører og delvis konkurrerer om arbeidskraft; myndighetene satser gjennom f.eks. FoU-oppdrag eller store utbyggingsoppgaver (f.eks. forsvar, samferdsel, oljeutvikling). Imidlertid har oppgavene vært så store i Norge at bransjen ikke har hatt ressurser til å angripe de utfordringer som ligger utenfor landets grenser. Best har vi kanskje sett dette innen offshore-bransjen, der vi har utviklet teknologi og kompetanse i verdensklasse, men der vi fremdeles hovedsakelig er orientert mot Nordsjøen. Her har vi bl.a. sett at enkelte internasjonale aktører har gjort betydelige oppkjøp av norsk teknologi (f.eks. Schlumberger).

UTFLYTTINGSKANDIDATER

Her har vi bransjer som er sterkt avhengige av utlandet - kanskje med en god markedsposisjon, og som sannsynligvis er en del av et internasjonalt cluster. Det er i alle fall lite som tyder på at man i Norge kan tilby det teknologiske kompetansemiljø som er sentralt for denne bransjens videre utvikling. Det er lite som taler for at utenlandske bedrifter vil etablere seg i Norge med et slikt svakt cluster. Her er det lite å hente av teknologiske impulser, underleveranser, kompetanse, krevende kunder. I den grad bedrifter i denne bransjen har unike fortrinn (patenter, teknologi), vil de være oppkjøpskandidater fra MNS og snarere utgjøre en sårbar eike i et system av datterselskaper (Buckley og Casson 1998) enn et center of excellence. Vi har sett at deler av norsk farmasiindustri har flyttet ut (Alpharma og Nycomed), og en mulig forklaring kan ligge i disse forholdene. Når miljøene tynnes ut på denne måten, blir også de gjenværende deler av bedriften mer sårbare for desinvesteringer og utflytting.

STERK BRANSJE

En sterk bransje er en bransje som har et godt fotfeste i internasjonale markeder og som representerer et sterkt cluster. Ledere i næringen er selv i stand til å vurdere utviklingsmuligheter i internasjonale markeder, og vil selv kunne foreta store investeringer der. Samtidig burde bedriftene i denne næringen være interessante oppkjøpskandidater, og de burde kunne utgjøre et center of excellence i et større system. Både maritim sektor, deler av fiskerinæringen og IT kan være eksempler på bransjer som kan karakteriseres som sterke i denne sammenheng.

Hvordan stemmer denne figuren med andre vurderinger av ulike norske næringers konkurranseevne? Reve (1997) diskuterer Norges konkurranseevne med utgangspunkt i en pyramide i fem nivå, der grunnivået består av kompetansedyktige mennesker, og der man «klatrer seg» oppover via «velfungerende arbeidslag», offensive markedsorienterte bedrifter, dynamiske næringsklynger og relative ressursmessige fortrinn. På dette grunnlag trekker han frem tre områder der Norge burde ha gode forutsetninger for å videreutvikle sin konkurranseevne:

  • energisektoren
  • den maritime sektoren
  • den bioindustrielle sektoren

Disse sektorene er alle representert i figur 3, og på høyre (den «riktige») side av matrisen. Både biosektoren (fiskeri og fiskeoppdrett) og den maritime sektoren (skipsutstyr) blir i denne modellen klassifisert som sterke industrier. Når det gjelder offshore-industrien (energisektoren), vurderes denne å ligge nede i høyre hjørne. Det betyr at denne industrien burde ha gode forutsetninger for videreutvikling av internasjonal konkurranseevne, men at den mangler den nødvendige internasjonale orienteringen for dette. Dette har blitt noe endret de siste årene i og med sentrale aktørers økende internasjonale engasjement (inkludert Statoil). Likevel er fokus for denne næringen tilsynelatende sterkt rettet mot norsk sektor. Vi vil tro at nye eierkonstellasjoner med nye markedsprioriteringer vil kunne endre dette i positiv retning.

figur

Figur 3: Norske bransjers konkurranseevne: tentativ plassering

KONKLUSJONER

Hva har vi så lært av dette? For det første konstaterer vi at begrepet Norges konkurranseevne (mis)brukes på svært mange ulike måter, og at bildet sannsynligvis er mye mer nyansert enn det som fremkommer fra både politikere, NHO og kommentarer fra ledende aviser. Det meste av oppmerksomheten retter seg mot lønnskostnader og produktivitet. I denne artikkelen har jeg gitt konkurranseevne et annet innhold, der landets evne til å tiltrekke seg langsiktige investeringer og andre forretningsmessige engasjement - både fra innenlandske og utenlandske investorer - gir et bedre bilde av landets muligheter til å utnytte sine ressurser i et internasjonalt marked. Kostnader er én faktor i dette bildet, men det er også svært mange andre faktorer. Både WCRs årlige rapporter og Porters konkurransediamant kaster lys over dette. Et sentralt tema i denne sammenheng er forståelsen av MNS' prioriteringer i sine lokaliseringsvalg. Vi har sett at MNS søker fleksibilitet både mht. eierskap og lokalisering (Buckley og Casson 1998). Vi har også sett at de i større grad enn tidligere «setter ut» konsernansvar for enkelte deler av sin virksomhet til datterselskaper i utlandet. Det er spesielt bransjer som befinner seg i «nedre, høyre hjørne» av vår matrise som kan være interessante oppkjøpskandidater for MNS. Disse tilhører et spennende cluster som ennå ikke har utnyttet sitt potensiale i internasjonale markeder. Det er på disse områdene at Norge burde invitere norske og utenlandske industriutviklere med proaktive og langsiktige visjoner for næringsutvikling (Reve og Baardsen 1996).

For det andre ser vi at globaliseringen fører med seg press på vårt næringsliv til stadig å ligge i verdenstoppen. Flere sektorer innen norsk næringsliv gjør dette, og i visse tilfeller gjør også enkeltstående bedrifter det, selv uten et sterkt næringsmiljø rundt seg. Vi må også konstatere at enkelte norske bransjer enten er sårbare for å bli utkonkurrert, eller for å flytte ut fra landet fordi næringsstrukturen ikke inviterer til videreutvikling her «hjemme på berget». Det er her viktig å forstå de mekanismer som fører til en slik utflytting. Sett med samfunnsøkonomiske øyne, er det ikke sikkert at man bør beklage at bedrifter som Nycomed og Kværner har flyttet sine hovedkontor ut av landet. Ei heller bør man opprøres over at Viking Askim ble nedlagt. Det er klart at utflytting av hovedkontor også innebærer utflytting av ledelseskompetanse. Dette frigjør imidlertid ressurser for andre sektorer som kan være mer interessante for Norge å satse på. Her kan vår matrise vise seg å være et mulig analyseverktøy som hjelper beslutningstakeren å finne frem til næringer som er spesielt satsningsverdige.

Myndighetenes rolle i dette bildet blir å satse på grunnplanet for disse næringene, enten det dreier seg om infrastruktur, utdannelse, forskningsbevilgninger, eller krevende kunder, gjennom både regler og oppdrag som kan støtte opp under videreutviklingen av disse næringene. Det er på dette planet at vi bygger vår kompetanse, og det er på dette området at Norge kan bli valgt som lokalisering for MNS «centers of excellence». Spørsmål om forskning er tatt opp i mange ulike sammenhenger (vi ligger på rundt 1,6 % av BNP, mens OECD-gjennomsnittet ligger på 2,7 %), men norske myndigheter ser ikke ut til å evne å prioritere dette området. Flere hjertesukk fra sentrale forskere (senest Victor Norman og Kristian Gundersen i henholdsvis Dagens Næringsliv og Aftenposten) har tatt opp dette spørsmålet, uten at det ser ut til å virke inn på myndighetenes prioriteringer. Spørsmålet om direkte støtteordninger eller spesielle skattefritak for enkelte næringer for å beholde et allerede sterkt næringsmiljø synes i denne sammenheng å være sekundært, men får likevel en sterkere oppmerksomhet fra myndighetene. Dette virker direkte inn på enkeltbedrifters bunnlinje, men gir lite igjen i form av langsiktig konkurranseevne for landet eller bransjen. Hvis analysen konkluderer med at clusteret er sterkt, og at bransjen har en sterk internasjonal orientering, er det lite som tilsier at denne bransjen - for å videreutvikle sin konkurranseevne i internasjonale markeder - behøver ekstra drahjelp på det operative nivå (som f.eks. direkte støtte). Spørsmålet burde heller dreie seg om hvordan man skal fjerne de støtteordninger som er etablert; dette bør naturligvis foregå gradvis, slik at enkeltaktører får anledning til å tilpasse seg de nye rammebetingelsene. Kunne disse midlene heller vært brukt til mer grunnleggende investeringer i infrastruktur, utdannelse og forskning?

Noter

  • 1: Jeg kommer derfor ikke inn på konkurraneevne for bedrifter og bransjer som kun betjener hjemmemarkedet, eller som er beskyttet av handelshindringer, og dermed kun i begrenset grad berøres av globaliseringen.
  • 2: I følge World Competitiveness Report 1998, hadde Japan investeringer i utlandet for rundt 330 milliarder doller i 1996. Samme år investerte Japan for vel 23 milliarder doller i direkte utlandsinvesteringer. Japan eksporterte for rundt 490 milliarder dollar i 1997, hvilket utgjør rundt 12% av BNP.
  • 3: De interesserte vises til Birkinshaw og Hood (1998), som inneholder en rekke artikkelbidrag fra sentrale forskere innen dette område.
  • 4: Denne hypotesen er ikke testet ut i en større setting, selv om forskning viser at stadig større deler av MNS patenter stammer fra datterselskap i utlandet (se f.eks. Cantwell og Harding 1997). Dette viser at MNS i større grad enn tidligere tillegger sentrale oppgaver til sine utenlandske datterselskaper.
  • 5: Her snakker vi om både direkte investeringer og andre former for engasjement (f.eks. strategiske allianser og lisensiering). Det omfatter også både norske og utenlandske engasjement. For enkelthets skyld i den videre fremstillingen har jeg konsentrert meg om direkte investeringer.
  • 6: Eksempelvis ser vi at TEKO blir plassert i denne ruten (figur 3); samtidig finnes det flere fremgangsrike teko-bedrifter i Norge, som feks. Helly Hansen og Wenaas. Førstnevnte er kanskje mer blitt en merkevarebedrift enn en tekobedrift, der kunnskap om moter, varemerkemarkedsføring står mer sentralt enn kunnskap om tekstilproduksjon som sådan. De to bedriftene kan enkeltvis plasseres i ruten ovenfor (Utflytningskandidater) gitt deres sterke internasjonale engasjement, mens næringen som sådan nok ligger i den «sårbare ruten».

Litteratur

  • Andreassen, Tor W. og Bodil Lindestad (1998): «The Effect of Corporate Image in the Formation of Customer Loyalty».Journal of Service Research,vol. 1, no. 1.
  • Bilkey, Warren J. og Erik Nes (1982): «Country of Origin Effects on Product Evaluation».Journal of International Business Studies, vol. 8, no. 1, pp. 88-99.
  • Birkinshaw, J. og N. Hood (red.) (1998):Multinational Corporate Evolution and Subsidiary Development. Macmillan Press Ltd., London og St. Martin's Press, Inc. New York.
  • Buckley, Peter J. og Mark C. Casson (1998): «Models of the Multinational Enterprise».Journal of International Business Studies, vol. 29, no. 1, pp. 21-44.
  • Cantwell, J. og R. Harding (1997): «The Internationalization of German Companies' R&D». Discussion Paper in International Investment and Management, no. 233, University of Reading.
  • Dholakia, N. og F.A. Firat (1988): «Developments in the Area of Globalizing Markets and Consumption Patterns». I: E. Kuman og F.A. Firat (red.):Research in Marketing and Development: Toward Broader Dimensions. JAI Press Inc. Greenwich, Conn.
  • Dunning, John (1977): «Trade, Location of Economic Activity and the Multinational Enterprise: The Search for an Eclectic Approach». I: B. Ohlin; P.O. Hessleborn og P.M. Wijkman (red.):The international location of economic activity. London, Macmillan.
  • ____________ (1998): «Location and the Multinational Enterprise: A Neglected Factor?».Journal of International Business Studies, vol. 29, no. 1, pp. 45-66.
  • Fornell, Claes (1992): «A National Customer Satisfaction Barometer: The Swedish Experience».Journal of Marketing, 56 (January), pp. 6-21.
  • Gundersen, Kristian (1998): «Typisk norsk å være dum?». Kronikk iAftenpostenmorgen, 26.
  • juni 1998.
  • Leontiades, M. (1990): «Flaws in Porter's Competitive Diamond».Planning Review, September-October.
  • Nes, Erik (1995): «Norges Profil som Industrinasjon». Utredning utført for Utenriksdepartementet, Handelshøyskolen BI.
  • Norges Offentlige Utredninger, NOU 1997:13: «Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 1997».Planleggings- og samordningsdepartementet,28. januar 1997.
  • Norman, Victor D. (1998): «Forskningshotell?». Kronikk iDagens Næringsliv, 13. juni 1998.
  • Poynter, T.A. og A.M. Rugman (1982): «World Product Mandates: How Will Multinationals Respond?».Business Quarterly, 47 (3), pp. 54-61.
  • Reich, Robert B. (1991):The Work of Nations: Preparing Ourselves for the 21 Century Capitalism.Alfred Knopf, New York.
  • Reve, T.; T. Lensberg og K. Grønhaug (1992):Et konkurransedyktig Norge. Oslo, TANO.
  • Reve, T. (1997): «Har norsk næringsliv noen varige konkurransefortrinn?».Praktisk Økonomi og Ledelse, årgang 13, nr. 3, pp. 5-10.
  • Reve, T. og T.Ø. Baardsen (1996): «Eierskap som konkurransefaktor».SNF-Rapport,nr. 43/96.
  • Russell, Roberta S. og Bernhard W. Taylor III (1998):Operations Management: Focusing on Quality and Competitiveness. Annen utgave, Prentice Hall, New Jersey.
  • UNCTAD (1997):World Investment Report 1997: Transnational Corporations, Market Structure and Competition Policy. Geneva and New York: UN.
  • Usunier, Jean Claude (1996):Marketing Across Cultures. Prentice-Hall Europe.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS