Magma topp logo Til forsiden Econa

Heidi Hjellestad (43) er siviløkonom NHH og er grunnlegger av energimeglerselskapet Bergen Energi.

Bill Schjelderup (48) er sivilingeniør NTH og er grunnlegger av energimeglerselskapet Bergen Energi.

Hundre år siden panikkloven - og fremdeles har vi et sterkt behov for en mer langsiktig energipolitikk

Lav magasinfylling i Norge og redusert kjernekraftproduksjon i Sverige har i løpet av høsten 2006 bidratt til vedvarende høye priser i det nordiske markedet for elektrisk kraft.

Prisene på den nordiske elbørsen Nord Pool har lenge ligget vesentlig lavere enn prisene på andre europeiske energibørser, men forskjellen er gradvis redusert, og i høst har fastpriskontrakten for kraftlevering i 2007 i perioder kostet mer på Nord Pool enn på den tyske energibørsen EEX.

At redusert tilbud i et konkurranseutsatt marked fører til økt pris, later til å forbause mange, blant dem en rekke norske politikere. De som lar seg forbause aller mest, har trolig enten glemt eller oversett at kraftprisen i ti av de femten årene vi har hatt et konkurranseutsatt marked i Norge, har ligget under 20 øre/kWh. I åtte år har den endatil ligget under 15 øre/kWh.

figur

Prisutviklingen har ledet til en heftig mediedebatt, der en rekke tiltak for å hindre høye norske kraftpriser har vært diskutert.

Diskusjonen har omfattet et spekter av akutte tiltak, som for eksempel etablering av restriksjoner på nedtapping av kraftverkenes vannmagasiner, innføring av eksportbegrensninger og fastsettelse av maksimalpris til forbruker, og mer langsiktige tiltak for å skape varige endringer på etterspørsels- og tilbudssiden.

Kort oppsummert vil vi hevde at de akutte tiltakene som har vært diskutert, bare risikerer å ødelegge markedet, og at de fleste av de langsiktige tiltakene som har vært foreslått, vil ha liten eller ingen effekt. Årsaken er ganske enkelt at verken vindmøller langs norskekysten eller installasjon av pelletsovner i de tusen hjem vil gi de endringer vi ønsker, tatt i betraktning at Norge er en del av et internasjonalt energimarked, og at vi i likhet med verden for øvrig bruker stadig større mengder energi.

Tiltak for å bedre energibalansen gjennom økt norsk produksjon av elektrisk kraft bør absolutt gjennomføres, men tiltakene må være i tråd med prinsippet om fri konkurranse og av en slik karakter at de bidrar til økt forutsigbarhet og gir rammebetingelser som stimulerer til større investeringsvilje blant aktørene i markedet.

Panikkloven – starten på norsk energipolitikk

I 2006 er det nøyaktig hundre år siden Stortinget i hui og hast vedtok en lov som i historiebøkene bærer navnet panikkloven. Loven, som innførte konsesjonsplikt for erverv av fallrettigheter og utbygging av større vannfall, ble innført etter at en serie artikler i Verdens Gang hadde utløst en opphetet politisk debatt om eierskapet til norske vannfall. Utenlandske investorer hadde begynt å interessere seg for norske vannkraftressurser, og det gikk rykter om at noen ville forsøkte å kjøpe Norefallene. For å sikre at myndighetene skulle ha kontroll over eierskapet til norske vannkraftressurser, vedtok Stortinget i stor hast den nye loven.

– Således var det en agent, efter sigende i kaffe og dopapir, som hadde samlet en del rettigheter i Norefallene og tilbød dem til mig. Jeg hadde vannkraft nok, og sa nei, og Wallenberg var helt enig. Agenten gik så op i stortinget og satte i omløp et rykte om at jeg vilde kjøpe Nore for utenlandsk regning. Slike og lignende episoder var det som førte frem til loven av 1906, som med full rett har fått betegnelsen «Panikkloven.»

Sam Eyde; «Mitt liv og mitt livsverk», 1939

Sam Eyde, norgeshistoriens store industripioner og grunnleggeren av selskapet som i dag er Norsk Hydro, har i sin selvbiografi skildret hvordan rykter om utenlandske kapitalinteressers inntog i Norge skal ha oppstått med god hjelp fra blant annet en agent i kaffe og dopapir (…), og hvordan ryktene bidro til å sette fart i politiske prosesser.

At noen avisartikler i VG og rykter satt ut av en handelsreisende i kaffe og dopapir skal ha lagt grunnlaget for hundre års rammevilkår i norsk energisektor, kan høres ut som en morsom historie. Spørsmålet er om historien blir mer eller mindre morsom når den i virkeligheten viser seg å være én av mange hendelser som faktisk har påvirket kraftsektoren gjennom generasjoner, og som er med på å sette sitt preg på det norske energimarkedet den dag i dag.

Panikkloven markerte nemlig begynnelsen på statens energipolitikk i Norge og var forløperen til den norske konsesjonslovgivningen slik vi kjenner den i dag. Da EFTAs overvåkingsorgan ESA så sent som i sommer tok ut stevning mot Norge i hjemfallssaken, gikk de dermed i virkeligheten til angrep på en ordning med hundre års historie i norsk energipolitikk.

Fra panikklov til energilov – utfordringer i energipolitikken

Selv om mye har skjedd siden panikkloven ble vedtatt, kan det synes som om mange av utfordringene i norsk energipolitikk anno 2006 er de samme som i 1906.

Uklare mål og manglende beslutningsevne er ord som brukes ofte i kritikken av vår moderne energipolitikk. Hvorfor havner vi plutselig i en situasjon der vi risikerer å mangle nærmere 10 TWh i Midt-Norge? Hvorfor er det nesten ikke blitt bygget ut ny produksjonskapasitet i Norge i nyere tid? Svarene vil være forskjellige avhengig av hvem som blir spurt, men én ting er sikkert: Svært mange, både blant leverandører og forbrukere, vil hevde at en viktig årsak er politisk ubesluttsomhet og manglende evne til langsiktig planlegging.

Energipolitikken for hundre år siden var heller ikke preget av tydelighet og langsiktighet. Etter at panikkloven var vedtatt, foretok staten et massivt oppkjøp av vannfall og sikret seg derved økende kontroll over ressursene. Men hvem som skulle få lov til å bygge ut fossefallene, og hva kraften eventuelt skulle utnyttes til, var høyst uklart.

I 1906, som i 2006, handlet det politiske arbeidet i stor grad om å håndtere press fra ulike interessegrupper, og mangelen på tydelige mål og strategier kan ha vært en medvirkende årsak til at det etter hvert oppstod et massivt press mot staten, spesielt fra kommunene, som ønsket å delta aktivt i energiutbyggingen.

For å etterkomme kommunenes ønsker etablerte staten gunstige konsesjonsregler og ga kommuner og fylkeskommuner førsterett til utbygging av lokale vassdrag, mot at de til gjengjeld forpliktet seg til å forsyne sine innbyggere med elektrisitet. Den omfattende «elektrifiseringen» av landet vårt var i gang, og kraftproduksjonen økte fra år til år.

Etter hvert som antallet urørte fossefall ble gradvis færre, oppstod en gryende motstand mot ytterligere utbygging, men det var først i 1972 at regjerningen la frem Verneplan for vassdrag. Denne planen satte begrensninger for videre vannkraftutbygging.

I dag er oppmerksomheten mer enn noensinne rettet mot miljøet, og håndtering av press fra ulike miljøverninteresser representerer en viktig utfordring i energipolitikken.

Da energiloven ble innført i 1991, hadde vi et stort kraftoverskudd i Norge. Svært lav avkastning i energibransjen var et tydelig signal om at det hadde vært foretatt overinvesteringer i lengre tid. Store vannmasser ble i perioder sluppet forbi turbinene og rett ut i havet. Dette skjedde samtidig som forbrukerne betalte høye kraftpriser.

Prisene på elektrisk kraft ble regulert av politikerne hver høst i forbindelse med neste års budsjett. Statkraft-prisen, prisen per kWh levert fra Statkraft, ble fastsatt av Stortinget hvert år som en del av statsbudsjettet, og mange kommunale og fylkeskommunale energiselskaper valgte å benytte reguleringen i denne prisen som underlag for sin egen prisjustering.

Både mellom ulike geografiske områder og mellom ulike kunder og kundesegmenter innen det enkelte området var det store forskjeller i energiprisen.

Kort oppsummert var energisektoren på 80-tallet i Norge kjennetegnet av en rekke forhold som alle tydet på én ting, nemlig at her fantes et betydelig potensial for effektivisering. Det var da også bakgrunnen for at energiloven ble vedtatt i 1990, og den innførte fri konkurranse på produksjon og omsetning av elektrisk kraft fra og med 1991.

Energiloven – en suksess for sluttbrukermarkedet

Det tok litt tid fra energiloven ble innført til konkurransen kom kundene i sluttbrukermarkedet til gode i form av nye kontraktsformer og lavere priser. Sett i forhold til hva vi har registrert når det gjelder dereguleringstempoet på det europeiske kontinentet, gikk det likevel relativt raskt.

På begynnelsen av 90-tallet fantes det nærmere 400 e-verk i Norge. Det høye antallet bidro neppe til stor effektivitet i bransjen, men konkurransemessig kan det ha hatt større betydning enn vi er klar over. At det rundt om i landet satt en og annen e-verkssjef som straks så muligheten til å gå fra en anonym tilværelse som kommunal tjenestemann til å utvikle det lokale energiselskapet til å bli landsdekkende leverandør på tvers av gamle konsesjonsgrenser, var positivt og fikk ringvirkninger ved at også andre energiselskaper ble nødt til å skjerpe seg i konkurransen. Fra å ha utviklet seg i positiv retning i flere år, er konkurransen i sluttbrukermarkedet i løpet av de siste årene imidlertid gradvis redusert som følge av fallende marginer og oppkjøp og sammenslåinger. Antallet aktive leverandører i sluttbrukermarkedet er betydelig mindre i dag enn det var for få år siden.

En viktig årsak til at implementeringen av energiloven gikk relativt raskt, var at vi allerede hadde et innenlandsk spotmarked, nemlig den såkalte Samkjøringen av kraftverkene i Norge, som var et utvekslingsmarked for overskuddskraft mellom de største kraftselskapene. Samkjøringen var organisert som en børs med daglig anmelding av kjøps- og salgsordrer, og det faktum at flere selskaper allerede var vant til å opptre som markedsaktør på engrosnivå, bidro trolig til at det tok kortere tid å skape tillit til markedsplassen enn det ellers ville ha gjort. Samkjøringen ble senere videreutviklet og omgjort til en felles nordisk energibørs.

Bergen Energi ble etablert som den første frittstående energimegleren i Norge i 1991, og selskapet har vært i drift akkurat like lenge som det liberaliserte markedet har eksistert. Fra vårt ståsted som megler og forvalter av energikontrakter vil vi hevde at sluttbrukermarkedet på mange områder har utviklet seg i tråd med intensjonen bak energiloven.

Den delen av markedet som ikke fungerer tilfredsstillende, og som er den viktigste årsaken til dagens opphetede energidebatt, er det underliggende investeringsmarkedet. Det beste norske politikere kan gjøre nå, er derfor å legge til rette for å skape et velfungerende investeringsmarked, fremfor å tukle med sluttbrukermarkedet som beviselig har bidratt til konkurranse og økt effektivitet i energisektoren.

Skal vi skape et mer effektivt investeringsmarked, havner vi raskt på villspor dersom vi gjør som flertallet av norske politikere: retter all oppmerksomhet mot endringene som ble introdusert gjennom energiloven. De fleste av disse endringene har nemlig gitt en positiv samfunnsøkonomisk gevinst ved at de har bidratt til å redusere det samlede effektivitetstap i energisektoren, som av Statistisk sentralbyrå ble anslått til å utgjøre hele 15–20 milliarder kroner per år i 1991, tilsvarende nærmere 3 % av BNP!

Det dramatiske investeringsfallet i bransjen, som på grunn av høyt rentenivå startet før energiloven ble vedtatt, er i seg selv et bevis på at det har skjedd en effektivisering. Uten energiloven er risikoen stor for at trenden gjennom flere generasjoners monopolvirksomhet ville ha fortsatt og ledet til kostbar utbygging av ikke-lønnsomme kraftverk og investeringer i nettet for å muliggjøre transport av kraft på «business class» over hele Norge. Hvem som eventuelt hadde fått nyte godt av gullkort og bonuspoeng, er usikkert, men det hadde garantert ikke vært forbrukerne.

Dagens energimarked – krav om økt regulering og offentlig kontroll

Høye kraftpriser har i senere tid forårsaket rop fra politikere om endringer i energiloven og gjeninnføring av en mer regulert energisektor i Norge. Ikke uventet høres ropene best på venstre øre, der de foruten å være høylytte til tider kan virke noe uklare. For hva kommer vi eventuelt til å oppnå dersom vi innfører maksimalpris på kraft til husholdningskunder? Redusert forbruk og derved lavere pris? Det er lite sannsynlig. Eller hva vil konsekvensene være av å pålegge kraftselskapene å holde igjen mer vann i magasinene for å unngå kraftmangel til vinteren? Økt tilbud og derved lavere pris? Neppe.

At det skal være vanskelig for stortingspolitikere å forstå at knapphet på tilbudssiden i et fritt marked fører til økt pris, er oppsiktsvekkende. At det kreves innsikt i bransjen for å registrere at det er investeringsmarkedet som er det viktigste problemet, er derimot forståelig. Og at rammebetingelsene i energimarkedet har røtter hundre år tilbake i tid, og er å betrakte som kunnskap for spesielt interesserte, er til å leve med. Like fullt påligger det politikere på alle plan – enten de befinner seg på Stortinget eller i lokale kommunestyrer – å sette seg godt nok inn i den næringen de er satt til å styre, til at de kan fatte fornuftige og konsistente beslutninger.

Og når alt kommer til alt i det norske energimarkedet, så er det faktisk av betydning å vite at konsesjonslovgivning, hjemfallsordninger og et sterkt offentlig eierskap utgjør rammebetingelser som er med på å bestemme hvorvidt vi vil klare å utvikle et mer effektivt investeringsmarked og derved legge forholdene til rette for økt kraftproduksjon i fremtiden.

Den norske stat – eier, konsesjonsgiver og markedsregulator

I et marked kan myndighetene i prinsippet utøve kontroll og styring på ulike måter, enten gjennom offentlig eierskap, gjennom lover og regler eller gjennom en kombinasjon av begge deler. I det norske energimarkedet har myndighetene sikret seg kontroll både gjennom et sterkt offentlig eierskap og gjennom styring i form av lover og regler. Selv om vi har en liberalisert energisektor, har vi samtidig et lovverk som regulerer kraftmarkedet helt fra kraftutbygging til forbruk.

Spørsmålet rundt offentlig eierskap er politisk sprengstoff, men like fullt et tema som bør vurderes i lys av krav til effektivitet, integritet og evne til fornuftig virksomhetsstyring.

I øyeblikket sørger kraftprisene for at staten håver inn rekordhøye bidrag både i form av økte offentlige avgifter og i form av utbytter fra Statkraft og andre statseide foretak som går i pluss som følge av markedssituasjonen. Mange kommuner og fylkeskommuner noterer seg på samme måte at de plutselig har fått økte midler til disposisjon i kasser som fra før var slunkne. Om sluttproduktet av det sterke offentlige eierskapet er størst mulig økonomisk effektivitet, er imidlertid høyst usikkert. Kanskje hadde et kompetent privat eierskap bidratt til økt effektivitet?

Når det gjelder spørsmålet om integritet, vil vi påstå at det sterke statlige eierskapet i energisektoren representerer et reelt problem. I et konkurranseutsatt marked skal bedriftene søke å maksimere egen profitt, uavhengig av hvorvidt eieren av bedriften er en privat aktør eller Den norske stat. Isolert sett skulle ikke dette medføre noen problemer. Problemene oppstår når eieren, altså staten, i tillegg til å være eier også er konsesjonsgiver som bestemmer hvilke aktører som skal få etablere seg i markedet, og på hvilke vilkår. Når staten på toppen av det hele er markedsregulator som skal etablere hensiktsmessige rammebetingelser og se til at markedet fungerer slik det skal, er det lett å se at kombinasjonen av ulike roller fort kan skape situasjoner der rollene som eier og politisk myndighet nærmest er uforenelige og vil lede til habilitetskonflikter.

Sist, men ikke minst kan det være grunn til å stille spørsmål ved det offentliges evne som eier til å drive god virksomhetsstyring. En stadig strengere aksjelovgivning har gjort at begrepet corporate governance i økende grad er et sentralt tema på styrebordet i norske aksjeselskaper. Enhver som sitter i et aksjeselskaps styre, står personlig til ansvar for styrets arbeid og har som oppgave er å sørge for at selskapet blir drevet på en forsvarlig måte og i tråd med eiernes forventninger og krav.

Norsk energisektor har gjennom generasjoner vært styrt av folkevalgte politikere som har vært tildelt styremedlemskap i pakt med sine politiske verv. Offentlig eierskap innebærer at makt konsentreres på politikernes hender, i stedet for på private aktører. Enten vi ønsker det eller ikke, medfører det en økt politisk innblanding i næringslivet. Med eierskap følger ansvar, og med offentlig eierskap vil vi påstå at det følger et ekstra ansvar, sett i lys av problemstillingene knyttet til integritet og potensielle interessekonflikter, som er beskrevet ovenfor. Ekstraansvaret handler først og fremst om å passe på at det offentliges ulike roller ikke befinner seg på kollisjonskurs.

Kjernekraft – et ikke-tema som provoserer i norsk energipolitikk

Våren 2006 skapte Bergen Energi oppstyr ved å søke om bygging av kjernekraft i Norge. Administrerende direktør Bill Schjelderup overleverte søknaden til olje- og energiminister Odd Roger Enoksen under et direktesendt fjernsynsprogram på TV 2.

Som megler og forvalter har Bergen Energi ingen intensjon om selv å skulle starte produksjon av kraft. Men selskapet har derimot til hensikt å ta initiativ til at nye og andre investorer enn dagens dominerende aktører skal gis mulighet til å delta i kraftutbygging og bidra til en kraftig endring av tilbudssiden i det norske markedet. Introduksjon av en ny stor aktør som har en annen eierstruktur enn de eksisterende, vil, i tillegg til å bedre kraftbalansen i det norske, nordiske og europeiske markedet, også ha positive konkurransemessige effekter.

Søknaden ble etter kort tid avslått gjennom et brev fra Olje- og energidepartementet. Her slås det fast, med henvisning til tretti år gamle stortingsmeldinger, at kjernekraft ikke er noe reelt alternativ i den norske energiforsyningen.

«Spørsmål knyttet til kjernekraft ble blant annet behandlet i St.meld. nr. 100 (1973–1974) Energiforsyning i Norge i fremtiden, og i Innst. S. nr. 255 (1974–75) Tilråding frå industrikomiteen om energiforsyninga i Noreg i framtida. Det vises også til St.meld. nr. 54 (1979–80) Norges framtidige energibruk og produksjon og Innst. S. nr. 348 (1979–80). Bygging av kjernekraft fikk ved behandling av meldingene ingen støtte på Stortinget, og kjernekraft har siden ikke vært noe reelt alternativ i den norske energiforsyningen.»

Brev fra OED til Bergen Energi, april 2006

I brevet blir det understreket at departementet arbeider for å sikre energiforsyningen og å gjøre den mindre sårbar for tørrår, men at arbeidet er basert på nye miljøvennlige energiformer, opprustning av vannkraftverk og miljøvennlig bruk av naturgass, og at kjernekraftverk ikke inngår i satsingen.

I sin selvbiografi fra 1939 var Sam Eyde nådeløs i sin kritikk av norsk energipolitikk og hevdet at norsk kraftutbygging var hemmet av trangsyn og husmannsånd, etter at politikerne gjennom panikkloven hadde innført konsesjonsregler som la hindringer for det private initiativ og samtidig monopoliserte fossefallene, uten å sørge for at staten deretter tok nevneverdige initiativ til utbygging.

I dag risikerer vi injuriesøksmål dersom vi henger ut ansvarlige politikere som trangsynte husmenn. Men det må likevel være tillatt å spørre om ikke tretti år gamle stortingsmeldinger snart skulle ha vært revidert?

Kjernekraft er på fremmarsj i en rekke land, og ny teknologi muliggjør utbygging med større effektivitet og lavere risiko knyttet til miljø og avfallshåndtering enn tidligere. USA, Japan og flere europeiske land har lenge vært opptatt av å dreie utvikingen innen kjernekraftindustrien over fra å være uran-basert til å utnytte thorium som brennstoff, som anses for å medføre lavere risiko enn uran.

Thorium nok til å dekke energibehovet i tusener av år

Norge er et av landene i verden med størst forekomst av thorium. Professor ved Universitetet i Bergen og Det europeiske laboratoriet for partikkelfysikk (CERN) Egil Lillestøl har anslått verdien av de norske forekomstene til å tilsvare tusen ganger oljefondet. Professoren har tatt til orde for at Norge bør ta initiativ til å bygge en prototyp på et thorium-kjernekraftverk.

Dessverre har norske politikere til nå i liten grad tatt seg tid til å sette seg inn i Lillestøls ideer. I stedet har de brukt noen år på å diskutere hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for håndtering av CO2 ved norsk utbygging av gasskraft. Samtidig som de har diskutert lokal CO2-håndtering, er store mengder norsk gass blitt eksportert til utlandet, der vi verken har kontroll over CO2-rensing eller verdiskapning i form av teknologi og arbeidsplasser. At fysikkprofessoren i Bergen med støtte fra nobelprisvinner Carlo Rubbia kan fortelle at energien i ett kilo thorium tilsvarer energien i fire tusen tonn kull, som står for utslipp både av CO2 og radioaktivitet, later ikke til å ha skapt stor interesse.

Lillestøl har foreslått at Norge bør ta initiativ til et internasjonalt samarbeidsprosjekt om finansiering og utvikling av en prototyp på et thorium-kjernekraftverk. Tiden det vil ta å bygge en prototyp, er anslått til 15 år, og kostnaden er estimert til 5 milliarder kroner. Beløpet er noe mindre enn Statkrafts årsresultat i fjor, og det er lavere enn kraftselskapets halvårsresultat før skatt i inneværende år. Investeringen er med andre ord ikke uoverkommelig sett i forhold til relative tallstørrelser i norsk energisektor, og prosjektet burde teoretisk sett kunne realiseres uavhengig av andre nasjoners deltakelse. Lillestøls forslag om å etablere et internasjonalt samarbeidsprosjekt er likevel fornuftig, tatt i betraktning at hele verden står overfor en økende energietterspørsel, og at Norge som energinasjon burde påta seg rollen som pådriver og katalysator i utviklingen av thorium-basert kjernekraft.

Det er anslått at det finnes reserver av grunnstoffet thorium som kan dekke det globale energibehovet i tusener av år. Beregninger av energiutbyttet er verifisert i flere eksperimenter som har vært gjennomgått av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), og det er dokumentert at thorium praktisk talt ikke vil produsere avfallsstoffer sammenlignet med uran-basert kjernekraft.

Som i Sam Eydes tid

Da energiloven ble innført i 1991, hadde vi et stort kraftoverskudd i Norge. Vekst i forbruket uten tilsvarende investering i ny produksjon har gjort at situasjonen gradvis har endret seg. For å dekke økende etterspørsel, trenger Norge mer energi, enten gjennom økt innenlandsk produksjon eller gjennom bedre tilgang på kraft fra utlandet, aller helst begge deler. Slik vi ser det, bør diskusjonen om kjernekraft tas opp på reelt grunnlag i Norge på samme måte som i andre europeiske land.

Det er foruroligende at politikere og statlige tjenestemenn skal ha lov til å forkaste konkrete utspill om bygging av kjernekraft med henvisning til at temaet var oppe til vurdering for tretti år siden.

Da entreprenøren Sam Eyde, som var omstridt for sin ubeskjedenhet, i 1906 raste mot norske politikere for deres manglende fremsyn, viste det seg at det var enklere å få vedtatt en panikklov for å sikre at svenske kapitalister holdt seg borte fra norske fossefall, enn det var å utforme en langsiktig energipolitikk som kraftforbrukere innen industri og næringsliv, potensielle utbyggere og andre kunne forholde seg til.

– Prinsipielt har jeg ingen innvendinger mot at staten setter visse betingelser for utnyttelsen av landets naturlige rikdommer. Men våre politikere ante ikke hvad de selv ville, og ingen kunde si hvor langt de kom til å gå. Derfor var det umulig å få rede på hvad man kunde ha i vente, og følgen var usikkerhet på alle hold.

Sam Eyde; «Mitt liv og mitt livsverk», 1939

Vår moderne energidebatt og de politiske beslutningsprosesser vi er vitne til når det gjelder etablering av rammevilkår for fremtidig kraftutbygging i Norge, kan tyde på at det er enkelte ting som ikke har forandret seg nevneverdig siden Sam Eydes tid


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS