Magma topp logo Til forsiden Econa

Henrik Syse er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning og underviser ved bl.a. Forsvarets Høyskole og Bjørknes Høyskole. Han har en mastergrad i politisk teori fra Boston College (USA) og en doktorgrad i etikk fra Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke bøker og artikler om politisk filosofi, etikk, krig og religion og er en mye brukt foredragsholder. Fra 2005 til 2007 ledet han arbeidet i Norges Bank med integrering av etikk i eierskapsutøvelsen for Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet).

Jørn Bue Olsen er rådgiver i ledelse, prosjekt og etikk. Han er utdannet sivilingeniør fra NTH (NTNU), har vært produktutvikler i industrien (swix skismøringskuffert!) og har hatt fag- og administrative stillinger ved flere høgskoler. Doktorgraden er i ledelse og etikk fra Handelshögskolan, Göteborgs Universitet, med avhandling om etiske dilemma for ledere i konkurranseutsatt virksomhet.

Hva er ansvar?

magma1302_fagdel-20_img_003magma1302_fagdel-20_img_003magma1302_fagdel-20_img_004magma1302_fagdel-20_img_004

Sammendrag

«Ansvar» og «ansvarlig» er ord som brukes mye når vi snakker om et næringsliv som integrerer etiske hensyn. Men hva betyr det egentlig å ha og å ta ansvar? I denne artikkelen drøfter vi dette temaet ved å dele opp i forskjellige typer ansvar: ansvar ex ante og ex post (dvs. på forhånd og i ettertid), direkte og indirekte ansvar (herunder medvirkning), samt smalt og bredt ansvar (relatert til teorier om shareholders og stakeholders). Vi diskuterer også hva det betyr i praksis å ta ansvar, og hvorfor debatten om konsekvensene av å ta ansvar er blitt så opphetet – og så viktig – i kjølvannet av hendelsene 22. juli 2011. Artikkelens overordnede tese er at en tydeligere analyse og forståelse av hva ansvar betyr og innebærer, også har betydelig nytte for samfunnsdebatten om ansvar, og for hvordan vi faktisk tar ansvar som enkeltpersoner og institusjoner.

Det følgende kommer fra en bok om samfunnsansvar og forretningsetikk som kommer ut på Fagbokforlaget senere i 2013. I møte med studentene er det spesielt viktig, tror vi, å gi en forståelse av hva etikk er, og hva samfunnsansvar er, på en måte som ikke løsriver disse begrepene fra resten av det livet studentene lever, eller fra den samfunnsmessige virkeligheten de skal inn i etter studiene. Mange store forretningsskandaler viser med skremmende tydelighet hva som skjer når etikken blir noe som ligger «på siden» – en hyggelig ting å vise frem i gode tider, eller noe man kan skrive pent om til eksamen, men som ikke egentlig betyr noe når man er satt under press eller er utsatt for fristelser. En sterk og integrert forretningsetikk handler kort sagt om evnen til å la etikken spille en rolle i praksis.

Men for all del, samme hvor praktiske vi skal være: Vi må huske at en sterk etikk i et komplisert farvann også handler om å ha en teoretisk ballast. For hva ligger egentlig i begrepene? Hvor kommer de fra? På hvilken måte er de mangetydige, og hvilke skillelinjer bør vi være oppmerksomme på? Begrepet ansvar er mer mangetydig enn de fleste begreper, men brukes både i forretningsetikken og andre steder som et nesten uproblematisk honnørord. Derfor tror vi at en analytisk gjennomgang av begrepet, slik vi forsøker oss på her, faktisk er nyttig – og dessuten er med på å plassere begrepet nærmere studentenes hverdag og fremtid.

Det siste året har vi hatt en betydelig politisk debatt i Norge om hva det betyr å ta ansvar. Mesteparten av artikkelen vår er hentet direkte fra et av åpningskapitlene i den nye boken (om enn ikke på et helt ferdigredigert stadium av arbeidet – innhold vil ennå bli lagt til og endret). Likevel har vi, i lys av forretningsetikkens tanker om samfunnsansvar, avslutningsvis i artikkelen tatt med noen tanker om nettopp den politiske debatten vi har hatt her i landet det siste året.

 

Innledning

Vi bruker ofte ordet ansvarlig i forretningsetikken når vi snakker om et nærings- og forretningsliv som tar etikken på alvor. Men hva betyr det å ta ansvar? Begrepet er egentlig ganske komplisert, men også veldig spennende. Forstår vi det riktig, har vi her mye av nøkkelen til en god forretningsetikk.

Ansvar betyr dypest sett å skulle stå til svars. La oss ta et enkelt eksempel på hva vi mener med det: Dersom noen klager på papiret som denne artikkelen er trykket på, kan vi forfattere med god samvittighet si at vi ikke har noe ansvar for det. Vi kan, bokstavelig talt, ikke svare på spørsmålet, for det dreier seg om en beslutning som vi selv ikke har tatt, og som vi heller ikke har hatt noen innflytelse over eller kunnskap om. Men dersom noen klager på innholdet i artikkelen, er det åpenbart at vi forfattere har et ansvar. Kanskje deler vi ansvaret med andre parter: Forlaget ba oss jo om å skrive artikkelen, og vi har hentet ideer og vinklinger fra kolleger og andre inspirasjonskilder. Jo da, vi kan nok dele på ansvaret. Men det er åpenbart at det er hovedsakelig vi forfattere som må stå til svars. 1

Dette er en enkel, men viktig innfallsport til ansvar, og det er denne tankerekken som ligger bak begrepet om bedrifters samfunnsansvar, eller CSR – Corporate Social Responsibility. En bedrift har ikke bare ansvar for helt umiddelbare forhold rundt bedriften, som forholdet til aksjonærer, ansatte og kunder. En bedrifts virksomhet har konsekvenser også for andre, som lokalmiljøet, naturen og samfunnet for øvrig. Bedriften kan ikke frasi seg ansvaret for disse konsekvensene dersom det faktisk er en klar sammenheng mellom bedriftens handlinger og konsekvensene. Kanskje kan bedriften dele ansvaret med andre. Men den kan ikke benekte at den må kunne, i hvert fall til en viss grad, stå til svars – den har faktisk vært med på å skape det som har skjedd, slik tilfellet er med en bedrift som forurenser drikkevannet, eller en bedrift som tillater grove former for barnearbeid.

Men ansvar handler selvsagt ikke bare om det som er negativt. Man kan vise ansvar også ved å bidra til å forbedre samfunnet rundt seg!

Ansvar – evnen til å svare

Det engelske ordet for ansvar får frem poenget med ansvar på en fin måte: responsibility, det vil si response («svar») + ability («evne»). Den handler om en evne til å kunne svare for seg. Dersom man ikke visste om og umulig kunne ha visst om noe som har skjedd, bortfaller normalt det vi vil kalle ansvar. Ansvar forutsetter muligheten og evnen til faktisk å kunne ta ansvar. Derfor regner vi et barn bare i begrenset grad som ansvarlig for handlingene sine. På samme måte tilkjenner vi ikke fullt ansvar til en bedrift som har forurenset miljøet, hvis den handlet før det ble kjent at det aktuelle stoffet eller avfallet det var snakk om, faktisk var forurensende, og den umulig kunne ha visst at det var forurensende.

For å få bedre oversikt over ansvar bør vi innføre noen skiller:

Ansvar på forhånd og ansvar etterpå

For det første har vi skillet mellom det vi kaller ex ante- og ex post-ansvar. Ex ante betyr «på forhånd», mens ex post betyr «etterpå».

En bedriftsleder har et ansvar som langt på vei er definert på forhånd. Det følger av den rollen vedkommende har, og det er spesifisert i generelle, etiske forventninger, i spesifikke regler for den konkrete jobben, og av samfunnets lover. I et slikt tilfelle er ansvaret definert ex ante. En styreleder har for eksempel ansvar for å lede styrets møter, kontrollere at bedriftens virksomhet er i overensstemmelse med målsettinger, lover og regler, ha god kontakt med den daglige ledelsen og sørge for at en strategi for selskapet er staket ut. Dette er et ansvar som er definert på forhånd.

Når noe har skjedd, og man prøver å finne ut av hvem som bidro til at det skjedde, leter man derimot etter ex post-ansvaret. Det kan til en viss grad være definert av ex ante-ansvaret. Dersom en bedrift ikke har levert regnskapene sine til aksjonærer og myndigheter i tide, er det sannsynligvis en regnskapssjef som har hatt et ex ante-ansvar for at det skulle bli gjort, og som må påta seg ansvar. Å påta seg ansvar kan da bety enten å ta en eventuell irettesettelse eller straff eller å rydde opp i sakene slik at det som er galt, blir rettet opp. Dette ansvaret kan imidlertid være delt mellom flere, og ofte vil den øverste ledelsen og styret i et selskap ha hovedansvaret for at slike formelle rutiner følges. Noen ganger kan også noen som ikke hadde noe ex ante-ansvar i det hele tatt – altså som ikke hadde et definert ansvar på forhånd – vise seg å ha ansvar for det som skjedde. I vårt eksempel kan vi tenke oss at noen bidro til å forsinke arbeidet med regnskapene ved at det oppsto feil i datasystemene. De dataansvarlige hadde ikke noe eksplisitt ansvar for regnskapene som sådan, men må i ettertid påta seg ansvaret for at de ikke ble ferdige i tide.

Direkte ansvar og medvirkning

For det andre har vi skillet mellom direkte ansvar og medvirkning. Med direkte ansvar mener vi her det samme som i filosofien ofte blir kalt et direkte kausalansvar. Kausal betyr «det som har med årsaker å gjøre», og er altså den typen ansvar som oppstår ved en direkte sammenheng mellom årsak og virkning. Dersom en investor handler på grunnlag av innsideinformasjon, og som en direkte konsekvens av handlingen sitter igjen med en gevinst vedkommende ellers ikke skulle ha hatt, er det et direkte årsaksansvar som ligger på den som handlet på den måten. Personen og dennes beslutning er direkte knyttet til virkningen. Det blir på samme måte som – for å ta et nærliggende eksempel for oss forfattere akkurat nå – at en forfatters bevegelser over tastaturet direkte fører til en tekst og dens utseende og innhold. Den handlende er A, handlingen er B, og konsekvensen er C. Det gir en direkte sammenheng, og derfor også et direkte ansvar: A – B – C.

Men sammenhengen kan være mer uklar. Dersom den handlende lider av en mental lidelse som gjør at vedkommende ikke kan styre handlingene sine, eller dersom et selskap på grunn av uoversiktlighet og kompleksitet har begrenset kunnskap om hva slags handlinger selskapets virksomhet faktisk bidrar til, er ikke sammenhengen mellom A og B så klar og direkte. Da kan det også være at ansvaret justeres. Dersom det er andre som utfører handlingene i praksis, for eksempel et datterselskap eller noen underleverandører, og det er disse som står i direkte kontakt med det som faktisk skjer (for eksempel overfor arbeidstakere som mener seg misbrukt), er sammenhengen mellom A, B og C mindre oversiktlig enn i eksemplene vi så på over. Også da kan det være et ansvar til stede for den parten vi regner som A, særlig dersom ansvaret er definert ex ante som en del av det A skulle ta ansvar for (se over om ex ante og ex post). Men det kan være andre parter som da må være med på å ta ansvaret. Dette ansvaret er også et kausalansvar – et årsaksansvar – men årsakssammenhengene er her mer uklare eller kompliserte.

Det vi har vært inne på foran, leder oss til de tilfellene der en person eller institusjon bare er én av mange handlende, eller der personen eller institusjonen kanskje ikke har utført handlingen i det hele tatt, men bare på en eller annen måte har bidratt til den. Da snakker vi gjerne om medvirkning. Ansvaret vil da primært henge sammen med hvor stor andel av årsaken man egentlig utgjør, noe som ofte er vanskelig å avgjøre. Hva med en arbeidstaker som har oppmuntret andre til rasistisk hets ved å snakke stygt om fremmedkulturelle kolleger i det stille? Vedkommende har imidlertid aldri oppfordret til bruk av vold og har aldri selv mobbet noen ansikt til ansikt. Hvis det da vokser frem et rasistisk miljø på arbeidsplassen, og enkelte medarbeidere stadig føler seg truet og trakassert, har ikke vedkommende noe ansvar for det? Jo, vil de fleste si, vedkommende har et medansvar på grunn av sin medvirkning til det som har skjedd. Det er kanskje ikke noe enkelt og direkte forhold mellom A, B og C, men likevel har vedkommende påvirket andre som har vært handlende (A), og slik lagt til rette for en kultur der handlinger og tilhørende konsekvenser (B og C) har vokst frem og funnet sted.

Her kommer vi rett inn i en sentral debatt innenfor forretningsetikken, der det er betydelig uenighet om hva som er det rette svaret: Dersom store bedrifter har virksomhet i land der menneskerettighetene brytes, dels på alvorlig vis – vi kan tenke på land som Aserbajdsjan og Angola, der norske næringsinteresser er sterkt til stede – men ikke selv bryter menneskerettighetene i sin virksomhet, medvirker de likevel til landets menneskerettighetsbrudd? De betaler jo skatt i det landet, er med på å gi landet legitimitet som forretningspartner, og blir ganske sikkert brukt av det landet i landets forsøk på å profilere seg selv som et godt sted for forretningsvirksomhet og investeringer. Samtidig kan vi, på den positive siden, påpeke at internasjonale selskaper er med på å føre utviklingen i slike land i en bedre retning, selv om det ofte er en prosess som tar tid. Og i løpet av denne prosessen må det internasjonale selskapet trolig kalkulere med at de før eller siden kommer borti saker av tvilsom karakter – som selskapet kanskje bare må leve med i utviklingsfasen. Denne typen eksempler viser hvor komplisert plassering av ansvar faktisk er.

Ett punkt til er verdt å nevne i diskusjonen om bedrifters samfunnsansvar – og om hvor «direkte» dette ansvaret er: Kanskje noe av den største endringen som fant sted under den industrielle revolusjon på 1800-tallet, var etableringen av aksjeselskapet (oftest forkortet AS) – det ble etablert første gang i Storbritannia i 1862. Et aksjeselskap innebærer en begrenset eierandel og dermed også et begrenset ansvar for hver eier. Aksjeselskapet har vært en meget vellykket konstruksjon med hensyn til å skaffe risikovillig kapital. Men vi kan spørre oss om ikke AS-konstruksjonen også bidrar til en idé om at ingen har fullt ansvar for det som i realiteten er svært innflytelsesrike selskaper. Joel Bakan har med sin bok og film The Corporation (2004) 2 blitt særlig kjent for denne kritikken av moderne storforetak generelt og aksjeselskaper spesielt. Ifølge ham er disse foretakenes hensikt profitt ene og alene, og ingen har noe fullt ansvar for det som skjer utover profittgenereringen, gitt det begrensede ansvaret (limited liability) som ligger i aksjeselskapets natur. Kritikken kan imøtegås ved å vise til at både offentlige reguleringer og forventinger i offentligheten kan tvinge også denne typen selskaper til å ta hensyn til det samfunnsansvaret de har. I tillegg er den langsiktige interessen som mange aksjonærer i praksis har – og da tenker vi ikke minst på pensjonsfond – med på å sikre at langsiktige hensyn, inkludert etiske hensyn, faktisk behandles på en annen måte enn det som er tilfellet når et selskap har noen få og/eller i hovedsak kortsiktige eiere. Denne diskusjonen – diskusjonen om aksjeselskapenes evne til å ta samfunnsansvar – går fremdeles livlig, og det er vanskelig å trekke en entydig konklusjon om slike selskapers rolle med hensyn til forretningslivets samfunnsansvar. At det ligger en etisk utfordring i konstruksjoner som primært har til hensikt å begrense ansvar, kan det likevel ikke være tvil om.

Smalt og bredt ansvar – shareholders og stakeholders

Vi kan også skille mellom det vi kan kalle smalt og bredt ansvar. Mange teoretikere innenfor litteraturen om forretningslivets ansvar, som amerikaneren Milton Friedman, har understreket at forretningslivets ansvar primært ligger i å do business, altså i å skape overskudd for eierne, produsere varer og overholde grunnleggende plikter overfor arbeidstakere og kunder. De fleste av disse ansvarsområdene vil, ifølge dette synet, regulere seg selv i et godt og sunt marked. Men enkelte elementer må reguleres utenfra – av regulerende myndigheter – nettopp for at markedet skal forbli sunt. Derfor kan det, også ifølge dette kritiske synet på reguleringer, være riktig med regler som ivaretar god konkurranse, og som bidrar med en grunnleggende beskyttelse mot svindel og utnyttelse.

Et langt bredere syn på ansvar finner vi i det vi kaller stakeholder-synet. Stakeholder er et engelsk ord for «interessent», og det er ment å uttrykke at det er flere interesserte og involverte parter i forretningstransaksjoner enn det som Friedmans syn (som vi gjerne forbinder med en mer rendyrket markedsliberalisme) vil ha det til. Begrepet stakeholders brukes ofte som en motsetning til shareholders, det vil si aksjonærer, et ord som i denne sammenheng brukes som samlebegrep for dem som er direkte – økonomisk og juridisk – berørt av virksomheten, og som faktisk tjener penger på den. 3

Lokalmiljøer som påvirkes av bedrifters virksomhet, og dessuten av det omkringliggende miljøet, er ifølge denne bredere tankegangen åpenbare interessenter – stakeholders – som bedriftene har et ansvar overfor. Dette ansvaret deler de riktignok med andre. Ikke minst deler de det med myndighetene som setter grensene og reglene for hva bedrifter og selskaper kan gjøre. Poenget er likevel at forretnings- eller næringslivsaktørene ikke kan frasi seg en viss grad av ansvar for åpenbare konsekvenser deres egne handlinger har i samfunnet rundt bedriften. Barn som blir forgiftet av forurensende utslipp fra en fabrikk, er ikke en del av fabrikkens eller selskapets næringskjede eller juridiske kontraktspartnere. Men barna er likevel en del av den verdenen som fabrikkeieren, ifølge denne tenkningen, står ansvarlig overfor. Det er fra denne stakeholder-tankegangen at mye av tenkningen om bedrifters samfunnsansvar kommer.

Ansvarets begrensninger – og fullstendige og ufullstendige plikter

Denne brede stakeholder-tilnærmingen har imidlertid noen problemer ved seg. For hvordan definerer man hva som faller innenfor ens eget ansvarsområde, og hva som med rette må sies å være andres ansvar? Bør en bedrift bidra til å bygge barnehager og skoler for å hjelpe fattige der bedriften opererer? Det kan umiddelbart synes som en riktig ting å gjøre. Men hva om det gjør at lokale myndigheter slutter å ta ansvar for barnehager og skoler? Og hvor slutter egentlig ansvaret? Kan bedriften til slutt skape forventninger om mange typer tjenester som strengt tatt andre mer naturlig, og antakelig med større kompetanse, kan utføre?

Det er vanskelig å svare på disse spørsmålene, og svarene vil uansett være avhengige av sammenhengen. Men spørsmålene minner oss om at noen plikter og noen typer ansvar er grunnleggende og definerende for det man gjør, mens andre går utover det man kan forventes å gjøre. Ofte snakker vi om et skille mellom fullstendige og ufullstendige plikter. Fullstendige plikter er klart definerte og tydelig gitt av det man gjør: En bedrift skal oppfylle kontraktene sine, betale skatten sin og levere regnskapene sine. En ufullstendig plikt kan også uttrykke noe viktig, men den er ikke like klart definert, og den går kanskje utover de aller mest grunnleggende forpliktelsene man har: En bedrift kan for eksempel forventes å bidra positivt til lokalmiljøet og skape positive relasjoner til befolkningen rundt seg og andre bedrifter i området. Akkurat hvordan bedriften gjør det, og hvor langt ansvaret strekker seg, vil det imidlertid være vanskeligere å definere.

Å ta ansvar

Vi sier ofte at en som er seg bevisst sitt ansvar, og som følger det opp på en god måte, tar ansvar. Hva betyr det i praksis?

Noen ganger kan det å ta ansvar bety at man sørger for at det som er gjort galt, rettes opp, og at man er seg svært bevisst sitt eget ansvar – både for det som eventuelt har gått galt, og for det som kan gå galt.

Andre ganger sier vi at å ta ansvar når noe har gått galt, betyr at man påtar seg en straff, eller at man går fra jobben sin. Det sistnevnte er både en måte å synliggjøre ansvaret på overfor omverdenen, og en måte å innrømme feil på – og dermed også innrømme at man kanskje ikke er den beste til å gjøre den aktuelle jobben fremover.

Vi bruker dessuten begrepet å ta ansvar når noen tar mer ansvar enn det man på forhånd kunne forvente. Det henger sammen med det vi nettopp diskuterte om bredt ansvar og ufullstendige plikter. Vi kan se for oss en bedrift der mye går galt, arbeidsmiljøet er dårlig, og mange føler seg mobbet. Så ser vi for oss at en helt vanlig ansatt i bedriften begynner å passe nøyere på oppførselen hos seg selv og personene rundt seg, prøver å lage aktiviteter som retter på det som oppleves som galt, og snakker med ledelsen om hva han eller hun mener bør gjøres. Vedkommende er da åpenbart en person som tar ansvar!

Poenget her er at det er mange som kan ta ansvar – ikke bare personer som har lederposisjoner, eller som har gjort slike ting mange ganger før. Hver og en av oss kan ta ansvar, ut fra den posisjonen vi har, og den situasjonen vi står oppi. Det krever imidlertid at det finnes en kultur som gjør at det faktisk er mulig å ta ansvar. Mennesker som varsler om uregelmessigheter i egen organisasjon eller bedrift, opplever ofte å bli utsatt for negative sanksjoner – de kan bli frosset ut, miste lønnspålegg, gå glipp av forfremmelser eller på annet vis bli utsatt for en form for forfølgelse. Å ta ansvar kan derfor ikke bare bety å si fra eller handle dersom noe er galt, det må i tillegg bety å være med på å skape en kultur der det faktisk er mulig å si fra eller handle i slike situasjoner.

Konsekvenser av å ta ansvar

La oss til slutt se på den debatten som har pågått i Norge i kjølvannet av de redselsfulle hendelsene i Oslo sentrum og på Utøya 22. juli 2011. Kan den norske samfunnsdebatten belyses av forretningsetikkens diskusjon om samfunnsansvar?

Forfatteren Tor Bomann-Larsen fremholdt i en kronikk i Aftenposten 20. august 2012 at statsminister Jens Stoltenberg burde søke avskjed for på den måten å vise sitt ansvar for mye av det som gikk galt den fatale julidagen. Det samme kravet kom på lederplass i Verdens Gang (VG). En kommisjon ledet av Alexandra Bech Gjørv hadde kort tid i forveien lagt frem en rapport som viste at mange elementer i samfunnsberedskapen hadde sviktet, og at det ikke bare handlet om enkeltpersoner, men også om systemsvikt – en systemsvikt som flere instanser i regjeringen måtte ta medansvar for. Med en hendelse av en slik størrelse, med så alvorlige konsekvenser, er det eneste naturlige at ansvaret synliggjøres ved statsministerens avgang og dannelsen av en ny regjering, mente VGs lederskribent og Tor Bomann-Larsen.

Vi skal ikke gå nøyere inn på VGs eller Bomann-Larsens argumenter her. Men et viktig spørsmål dukker opp: Er den riktigste måten å ta ansvar på at man går av?

Et mulig argument mot en slik tese er at det nettopp er den som har vært med på å gjøre en feil, som også skal rydde opp i feilen. Et annet argument er at det er betydelig forskjell på bevisste, personlige feil på den ene siden og systemsvikt på den andre. Det sistnevnte kan ha minst like alvorlige konsekvenser som personlige feil, men handler ikke nødvendigvis om tjenesteforsømmelse eller moralsk svikt hos enkeltpersoner. Derfor blir det urettferdig, vil noen si, at for eksempel regjeringssjefen skal gå av. Videre kan man fremholde at det kanskje nettopp er den som har gjort feil, og som blir tvunget til å rydde opp og tenke på nytt, som vil være best rustet til å løse de problemene som finnes.

Det vi imidlertid intenst ønsker å være på vakt mot, også dersom vi godtar disse argumentene, er ansvarsfraskrivelsen. Den kan finne sted enten ved at ingen tar ansvaret – alle bare peker på noen andre – eller ved at noen går sterkt ut og sier at «vi tar ansvar», uten at noen ting egentlig skjer. Det er nok det de som krevde Stoltenbergs avgang, dypest sett frykter.

Ansvar kan tynge – både ex ante, altså når man på forhånd har blitt tilskrevet et ansvar, og ex post, altså når man i ettertid blir pålagt et ansvar. Mennesker med mye ansvar kan jo ikke rømme unna det eller late som om det ikke er der. Ansvaret er der hele tiden, og det kan være en tung bør å bære. Men det er også noe stort og positivt ved å ta – og å ha – ansvar: Man får anledning til å påvirke og stake ut kursen for en virksomhet man er opptatt av, man kan være med på å rydde opp i det som er galt, og, ikke minst, man kan være tydelig til stede hos mennesker når ting faktisk har gått galt, og utgjøre en positiv forskjell i livet til mennesker som rammes av for eksempel ulykker eller terrorhandlinger. Det er også en viktig del av ansvaret. Det viste den norske statsministeren, ordføreren i Oslo og mange andre politikere i dagene umiddelbart etter 22. juli 2011, og det har også toppledelsen i Statoil tydelig vist i dagene etter terroranslaget i Algerie i januar 2013. Det er da samfunnsansvaret kommer tydeligst til syne, når man i de virkelig harde stundene klarer å legge alt annet til side og stå sammen med dem som har det aller tyngst. Her har debatten om bedrifters samfunnsansvar, og en tilhørende klargjøring av hva ansvar egentlig betyr, gode innspill å bidra med i vår mer generelle samfunnsdebatt om ansvar.

Litteratur

  • 1: Se bl.a. Helene Ingierd og Henrik Syse, «The Moral Responsibilities of Shareholders: a Conceptual Map», i: Human Rights, Corporate Complicity and Disinvestment, red. Gro Nystuen, Andreas Follesdal og Ola Mestad (Cambridge: Cambridge University Press, 2011), s. 156–182.
  • 2: Se Joel Bakan, The Corporation. The Pathological Pursuit of Profit and Power (London: Constable, 2004) og filmen The Corporation, regissert av Mark Achar og Jennifer Abbott, skrevet av Joel Bakan. Se også Michael Haynes, Rationality, Morality and Joel Bakan’s The Corporation, International Journal of Business Governance and Ethics, 3(1), 2007, s. 1–18.
  • 3: Se f.eks. Michael D. Pfarrer, «What is the Purpose of the Firm? Shareholder and Stakeholder Theories», i: Good Business: Exercising Effective and Ethical Leadership, red. James O’Toole og Don Mayer (London: Routledge, 2010), s. 86–93.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS