Magma topp logo Til forsiden Econa

Dennis Frestad er førsteamanuensis i finansiell økonomi ved Universitetet i Agder. Han har doktorgrad i risikostyring fra NHH,2007.

Leif Atle Beisland arbeider som førsteamanuensis i finansiell analyse ved Universitetet i Agder. Han har doktorgrad i markedsbasert regnskapsforskning og driver dessuten forskning innenfor områdene risikostyring og mikrofinans.

IFRS og risikostyring: Kan regnskapsstandarder påvirke selskapers sikringsstrategier?

Sammendrag

Denne artikkelen illustrerer hvordan innføringen av internasjonale regnskapsstandarder (IFRS) potensielt kan påvirke selskapers risikostyring. Slik påvirkning vil kunne forekomme dersom bedriftene gjennom sikringsstrategiene ønsker å stabilisere sine regnskapsresultater. IFRS vil da påvirke selskapenes faktiske bruk av sikringsinstrumenter, og standardene vil således ha reelle konsekvenser for hvordan selskapene agerer. Dersom bedriftene initialt har tilpasset seg optimalt ut fra en målsetting om å minimere kontantstrømrisikoen, vil man kunne hevde at de nye regnskapsstandardene kan ha en verdireduserende effekt gjennom påvirkningen på selskapenes risikostyringsstrategier.

Den 1.januar 2005 ble internasjonale regnskapsstandarder (International Financial Reporting Standards – heretter IFRS) innført for alle børsnoterte konsernselskaper i EØS-området. IFRS skiller seg fra norsk god regnskapsskikk (heretter GRS) på flere områder. Eksempelvis er bokføringen av sikringsderivater ulik under GRS og IFRS. Etter GRS er det tillatt å bokføre verdiendringer på slike derivater først når det underliggende sikringsobjektet regnskapsføres. Markedsverdien av derivatene oppgis i note til årsrapporten. Hovedregelen i IFRS er derimot at markedsverdien på ikke-forfalte derivater skal tas inn i balansen, mens endringer i markedsverdi fortløpende resultatføres (mark-to-market accounting). 1 Det har blitt hevdet at denne endringen i regnskapsmetodikk kan medføre at bedrifter må justere sine risikostrategier, siden en markedsverdijustering av sikringskontraktene vil kunne øke regnskapsresultatets volatilitet og medføre at finansregnskapets resultatmåling i større grad blir utsatt for «støy» (se diskusjoner i f.eks. Finnerty og Grant 2002, Zhang 2009). Denne artikkelen analyserer hvordan innføringen av IFRS kan påvirke sikringsstrategiene til selskaper som har fokus på å redusere regnskapsresultatets volatilitet. Artikkelen viser at slike bedrifter typisk vil redusere bruken av sikringsderivater som en direkte konsekvens av endringen i regnskapsregime fra GRS til IFRS. Det er spesielt omfanget av den langsiktige prissikringen som reduseres. En slik endring av sikringsstrategiene kan ha betydelige konsekvenser for bedriftenes kontantstrømvariabilitet. Den økte kontantstrømvariabiliteten kan potensielt være verdireduserende.

Det er et velkjent problem i bedriftsøkonomien at kravene til ekstern rapportering kan vanskeliggjøre den interne økonomistyringen i bedriften (se generell diskusjon i Johnson og Kaplan, 1991). Dette problemet har vi for eksempel ved utarbeidelse av priskalkyler og beregning av lønnsomhet. I slike beregninger vil avskrivinger, rentekostnad, varekostnad, etc. ofte avvike fra de kostnadene som er bokført i finansregnskapet. Denne artikkelen om sikringsstrategi og IFRS illustrerer enda et område der kravene til ekstern rapportering kan forstyrre den optimale styringen av bedriften.

Kort beskrivelse av IFRS

Hovedregelen i IAS39 er at alle finansielle instrumenter, inkludert derivater, skal bokføres til virkelig verdi i balansen, enten som en eiendel eller som en forpliktelse. Endringer i virkelig verdi føres som en inntekt eller kostnad i resultatregnskapet. Når langsiktige finansielle instrumenter benyttes som sikringsinstrumenter, vil denne praksisen medføre at gevinster og tap fra sikringsinstrumentene ikke sammenstilles med verdiskapningen på sikrede objekter. Dette kan illustreres med et eksempel. Anta at en oljeprodusent forventer å produsere ti fat olje i 2011. Produsenten bruker derivater til å prissikre denne fremtidige produksjonen ved å ta posisjoner i en terminkontrakt. Anta at prisen på olje levert i 2011 i dag er USD70, men at denne prisen øker til USD75 før utløpet av 2010. Vi forutsetter for enkelthets skyld at prisen ikke endres etter 1.januar 2011. Per31.12.2010 har bedriften et tap på sine sikringskontrakter på USD5 perfat, totalt USD50. Etter GRS’ regler om sikringsbokføring bokføres ikke dette tapet før i 2011. Bedriftene fører da en inntekt fra oljeproduksjonen lik USD750 og et tap på sikringskontraktene på USD50, totalt USD700. Bedriften står netto igjen med en pris lik USD70 perprodusert oljefat, og vi kan konkludere med at prissikringen har virket. Hovedregelen i IAS39 er imidlertid at markedsverdien på sikringskontraktene skal bokføres ved årsskiftet. Dette betyr at bedriften bokfører et tap på sikringskontraktene lik USD50 per31.12.2010. I 2011 bokføres en inntekt på USD750. Totalt sett ser vi at GRS gir resultater på USD0 og USD700 i henholdsvis 2010 og 2011, mens IAS39 vil medføre resultater på – USD50 og USD750 i disse to årene.

Det er imidlertid slik at også IAS39 under gitte forutsetninger åpner for sikringsbokføring (hedge accounting) av verdiendringene. Reglene om sikringsbokføring innebærer at verdiendringene på sikringsinstrumentene kan resultatføres først når inntekten eller kostnaden fra sikrede objekter bokføres. 2 Det er likevel slik at den virkelige verdien på sikringsinstrumentene også nå må balanseføres. Verdiendringene føres direkte mot egenkapitalen. Dette innebærer at sikringsbokføring under IFRS avviker fra det vi kjenner som sikringsbokføring under GRS. Etter GRS regnskapsføres intet før inntekten fra det sikrede objektet bokføres. 3 Opplysninger om den virkelige verdien av de finansielle kontraktene gis kun i noter. GRS-reglene om regnskapsføring av sikringsderivater først på forfallstidspunktet har vært gjeldende prinsipp også internasjonalt. Bedrifter i EU og USA har altså i all hovedsak stått overfor den samme endringen i regnskapspraksis som norske bedrifter.

Det er verd å merke seg at IFRS har svært strenge krav knyttet til sikringsbokføring. IFRS krever høy grad av sikringseffektivitet for å tillate sikringsbokføring. Sikringseffektiviteten kan måles på flere måter (Finnerty og Grant, 2002). Én mulig målemetode er å se på verdiendringer på derivatporteføljen relativt til verdiendringer på sikrede objekter. Etter denne metoden skal sikringseffektiviteten ligge mellom 80 og 125prosent, noe som innebærer at verdiøkningen på sikringsporteføljen må ligge i intervallet 0,80 til 1,25kroner for hver krone kontantstrømmen fra de sikrede objekter faller (og motsatt). En annen metode er å kjøre en regresjon av verdiendringer på sikringsporteføljen mot endringer i kontantstrømmen fra sikrede objekter. Forklaringskraften (R2) i en slik regresjon skal være minst 0,80. Uavhengig av målemetode kan kravet til sikringseffektivitet være vanskelig å tilfredsstille, hvilket medfører at mange bedrifter ikke kan anvende sikringsbokføring i praksis. Dette selv om posisjonene i de finansielle kontraktene utelukkende er begrunnet i sikringsformål. Der er også omfattende krav om å dokumentere sikringseffektiviteten. Dette er kostbart og kan derfor medføre at enkelte bedrifter lar være å sikringsbokføre selv om de sannsynligvis hadde maktet å oppfylle kravene til denne regnskapspraksisen. Sikringsbokføring etter IFRS er frivillig, så ethvert selskap må avveie fordelene mot kostnadene selskapet pådrar seg for å tilfredsstille vilkårene for en slik regnskapspraksis.

Risikostyring

De generelle IFRS-reglene om markedsverdijustering med verdiendringer over resultat kan øke regnskapsresultatets volatilitet betydelig. Internasjonale studier viser at mer enn 40prosent av alle selskaper har endret sin risikostyringsstrategi som følge av den endrede bokføringen av sikringsderivater (Lins, Servaes og Tamayo, 2009) 4. Det er nærliggende å tro at ønsket om stabile regnskapsresultater kan forklare dette funnet. Eksempelvis oppgir 96,9prosent av alle ledere i en studie av Graham mfl. (2005) at de verdsetter stabile resultater. Revsine mfl. (2002) hevder at regnskapsmessige hensyn rent generelt kan få selskaper til å avvike fra den i utgangspunktet ønskede kontantstrømsikringen. Vi skal nå illustrere hvordan det nye regnskapsregimet for bokføring av sikringsderivater potensielt kan påvirke bedrifters risikostyringsstrategi når det finnes et velfungerende marked for risikooverføring. Virkelig verdi vil da være lik markedsverdi, noe som også vil være normalsituasjonen i praksis. I første omgang sammenlignes sikringsbokføring etter GRS med IFRS-reglene om markedsverdijustering av balansen og verdiendringer over resultatet (mark-to-market). Vi diskuterer deretter hvordan IFRS’ bestemmelser om sikringsbokføring eventuelt kan påvirke resultatene.

Analysen forutsetter at vår eksempelbedrift må forholde seg til to risikofaktorer; pris og produsert mengde. Bedriften kan sikre fremtidig pris i derivatmarkedet, men har ingen sikringsmuligheter for produsert mengde. Vi har at S er spotpris for bedriftens produkt, Q er produsert mengde, c er variabel enhetskostnad og C er totale faste kostnader. Bedriften sikrer fremtidig kontantstrøm gjennom å prissikre mengden a med terminkontrakter (forwards). 5 Sikringsprisen benevnes F. Bedriftens kontantstrøm (CF) i et tilfeldig år t kan nå uttrykkes som

(1)

figur
figurer sikringsprisen på tidspunkt0 for kontrakter som forfaller i år t. Leddet

 

figurer kontantstrømmen fra selskapets prissikring. Merk at a normalt vil være negativ, hvilket innebærer at bedriften vil innta salgsposisjoner (shortposisjoner) i terminmarkedet. Kontantstrømmen fra sikringskontrakten er typisk positiv når spotprisen er lav og negativ når spotprisen er høy; bedriften kan således bestemme antall sikringskontrakter slik at kontantstrømvolatiliteten minimeres. Dette er illustrert i figur1, der X-aksen viser sikringsgraden, det vil si sikringsvolum i prosent av forventet produksjon, mens Y-aksen viser (relativ) kontantstrømvolatilitet. Figuren viser tre grafer med ulike antakelser om korrelasjonen mellom pris og produsert mengde; øvrige antakelser om statistiske parametre er gitt i figurbeskrivelsen. Vi ser at volatiliteten er høy dersom a er lik null (ingen sikring). Volatiliteten reduseres dersom man inntar salgsposisjoner i terminkontrakter. Lavest mulig volatilitet, ofte referert til som minimum varians sikringsandel, er gitt av grafenes bunnpunkt. Dersom man antar at pris og produsert mengde har en korrelasjon lik –0,5, vil minimum varians sikringsandel være lik 75prosent. Hvis bedriften tar en salgsposisjon lik 75prosent av forventet produksjon, vil den altså ha minimert sin kontantstrømrisiko. Den relative kontantstrømvolatiliteten vil da ha falt til under 0,3 – noe som betyr at bedriften har redusert sin kontantstrømrisiko med mer enn 70prosent. Minimum varians sikringsandel er høyere dersom man antar at pris og mengde er ukorrelert eller har en positiv korrelasjon. Årsaken til at minimum varians sikringsandel er lavest ved negativ korrelasjon, er at bedriften da i noen grad har en såkalt naturlig hedge, det vil si at prisfall delvis blir kompensert av økt produsert mengde, og vice versa. Hvis vi antar at de statistiske parametrene er identiske for alle fremtidige sikringsperioder, vil minimum varians sikringsandel også være lik for alle fremtidige perioder. Legg merke til at minimum varians sikringsandel vil være bedriftsspesifikk og en funksjon av de statistiske parametrene som inngår i beregningene. 6 De statistiske parametrene som ligger til grunn for kurven med –0,5 i korrelasjon mellom pris og mengde, vil eksempelvis kunne gjenspeile den risikoen en norsk vannkraftprodusent står overfor. Kraftproduksjon er et eksempel på et virksomhetsområde hvor aktørene ofte driver utstrakt risikostyring.

 

Figur 1 Risikostyring under GRS

figur

Figuren viser relativ kontantstrømvolatilitet for ulike nivåer på sikringsgraden, dvs. sikringsvolum relativt til forventet produksjon. Relativ kontantstrømvolatilitet lik 1 er volatiliteten når det ikke drives sikring. Figuren viser grafer for ulike antakelser om korrelasjon mellom pris og produsert mengde. Øvrige forutsetninger er identiske for alle de tre grafene:

figurog

 

figur. Under GRS er kontantstrømvolatiliteten lik resultatvolatiliteten.

 

Anta nå at resultatet av prissikringen bokføres etter GRS’ bestemmelser om sikringsbokføring. Hvis vi ser bort fra eventuelle regnskapsmessige periodiseringer som er uavhengige av bedriftens sikringsstrategi, vil kontantstrømmen til selskapet være identisk med det regnskapsmessige resultatet (RES). Altså:

(2)

figur

Etter norske regnskapsregler vil bedriften dermed ha samme tilpasning uavhengig av om det er kontantstrømmen eller det regnskapsmessige resultatet som sikres. I finanslitteraturen hevdes det gjerne at bedrifter bør ligge unna risikostyring rent generelt og overlate til den enkelte investor å styre sin egen risikoeksponering («the risk management irrelevance proposition», se Stulz, 2003). Det kan imidlertid vises at risikostyring vil kunne være verdiøkende dersom selskapet eksempelvis står overfor konvekse skattekostnader eller konkurskostnader i tilstander med lav verdiskapning (Smith og Stulz, 1985). Uavhengig av bakgrunnen for risikostyringen er det likevel slik at finanslitteraturen fokuserer på kontantstrømsikring, ikke sikring av regnskapsresultater, når risikostyring diskuteres. Det finnes like fullt en rekke grunner til at bedrifter i praksis ofte oppfatter stabilitet i regnskapsresultater som fordelaktig. Gaver mfl. (1995) viser at redusert resultatvolatilitet kan være gunstig for toppledere som blir belønnet etter regnskapsresultat, mens Asquith mfl. (2005) konkluderer med at økt resultatstabilitet kan gi lavere gjeldsrenter. Det finnes også en del studier som viser at selskaper med stabile regnskapsresultater verdsettes høyere enn andre selskaper (Francis mfl., 2003; Michelson mfl., 2000). Disse studiene begrunner gjerne sine funn med at stabile resultater er forbundet med lavere risiko. Eksempelvis kan lav resultatvariabilitet medføre at det er enklere å predikere fremtidige kontantstrømmer, noe som vil gi lavere informasjonsrisiko for investorene. Uavhengig av årsak ser vi at en rekke selskaper ønsker å utjevne de regnskapsmessige resultatene. I studien til Graham mfl. (2005) er faktisk 78prosent av lederne villige til å ofre selskapsverdi for å få mer stabile regnskapsresultater!

Vi kan altså konkludere med at mange selskaper i praksis vil fokusere på resultatstabilisering. Dette kan ha konsekvenser for risikostyringen. Dersom sikringskontraktene bokføres etter IFRS’ hovedregel om virkelig verdi med verdiendringer over resultat, vil selskapet måtte resultatføre verdiendringer også på kontrakter som gjelder prissikring utover inneværende regnskapsår. Anta nå at bedriften driver prissikring i to perioder. Periode1 er inneværende regnskapsår, mens periode2 er alle år utover inneværende regnskapsår. La oss for enkelthets skyld anta at periode2 begrenser seg til kalenderåret etter inneværende regnskapsår. Bedriftens resultat i år1 kan da uttrykkes som:

(3)

figur

Verdiendringer på terminkontrakten for år2 er nå altså en del av selskapets resultat i år1. 7 Anta at selskapet ønsker å minimere regnskapsresultatets volatilitet under det nye regnskapsregimet. Som i figur1 kan volatiliteten uttrykkes som en funksjon av posisjoner i terminkontrakter. Nå må vi imidlertid hensynta at prissikring for både inneværende og neste regnskapsår, altså både a1 og a2, vil påvirke årets resultat. Figur2 viser resultatets volatilitet ved ulike nivåer på a1 og a2. Figuren tar utgangspunkt i en korrelasjon mellom pris og produsert mengde på –0,5. Øvrige forutsetninger fra figur1 er opprettholdt, samtidig som nødvendige supplerende antakelser har blitt tillagt (se figurbeskrivelsen). Vi ser at sikringsandeler på 75prosent i både periode1 og periode2 nå ikke gir den lavest mulige volatiliteten, jfr. minimum varians sikringsandel i figur1. Bedriften kan gjøre det enda bedre ved å justere sikringsandelen i begge perioder. Minimum varians sikringsandel oppnås ved å endre sikringsandelen for periode1 til 72,5prosent og velge 27,5prosent sikringsandel for periode2. Gitt ønsket om høyest mulig resultatstabilitet viser figur2 at endringen i regnskapsregime vil kunne påvirke selskapers risikostyringsstrategi. Den presise påvirkingen fra IFRS på resultatets variabilitet vil være en funksjon av bedrifts- og bransjespesifikke forhold, uttrykt gjennom de statistiske parametrene som inngår i analysen. For eksempel er forskjellen mellom IFRS’ markedsverdijustering og GRS’ sikringsbokføring for antall sikringskontrakter i periode1

figurmindre dess nærere null korrelasjonen mellom spotprisen

 

figurog terminprisen for neste periode

 

figurer. Det kan også vises at forskjellen mellom regnskapsregimene typisk vil være størst for periode2

 

figurUnder rimelige forutsetninger på de statistiske parametrene vil sikringen i periode2 gå betydelig ned når selskaper endrer regnskapsregime fra GRS til IFRS’ regel om markedsverdijustering med verdiendringer over resultat. Legg merke til at periode2-kontrakten i periode1 ikke kan brukes til å styre risikoen i neste periode. Dette skyldes at alle prisendringer på periode2 kontrakten etter IFRS må bokføres i periode1.

 

Figur 2 Resultatsikring under IFRS

figur

Figuren viser relativ resultatvolatilitet (RelVol) for ulike nivåer på sikringsgraden i en 2-periode modell. Resultatvolatilitet lik1 er volatiliteten når det ikke drives sikring. Følgende forutsetninger ligger til grunn for figuren:

figurog

 

figurer standardisert til 1,

 

figur, c=0,

 

figur,

 

figurog

 

figur. Minimum varians sikringsandel er henholdsvis 72,5% og 27,5% for periode1 og 2.

 

Sikringsbokføring under IFRS

Dersom en bedrift oppfyller kravene til sikringsbokføring etter IFRS, vil kun verdiendringer på en eventuell ineffektiv del av sikringsporteføljen måtte tas over resultatregnskapet. Regnskapsresultatet vil da kunne være nært opp til resultatet gitt ved(2). Slik sett vil det kunne hevdes at bedrifter som oppfyller kravene til sikringsbokføring, ikke vil bli nevneverdig påvirket av endringen i regnskapsreglene. Der er imidlertid én viktig forskjell fra sikringsbokføring etter GRS: Etter IFRS må alle verdiendringer på sikringsderivater bokføres mot egenkapitalen. Selskapenes fullstendige nettoresultat (comprehensive earnings) er således lik resultatet ved markedsverdijustering med verdiendringer over resultat, se ligning(3). 8 Hvis bedriftene fokuserer på stabilitet i fullstendig nettoresultat, er det likegyldig om verdiendringene føres over resultatregnskapet eller direkte mot egenkapitalen. Bedriftene vil da endre sikringsstrategi, som illustrert i forrige avsnitt. Det finnes flere grunner til at bedrifter kan anse fullstendig nettoresultat som viktigere enn bunnlinjen i resultatregnskapet. Én grunn er at analytikere ofte justerer regnskapsresultatet for resultatelementer ført direkte mot egenkapitalen. En annen grunn kan være at bedriften fokuserer på stabilitet i egenkapitalen. Effekten på egenkapitalen er den samme enten verdiendringen på derivater føres over resultatregnskapet eller som en direkte egenkapitaltransaksjon. Eksempelvis kan det ta seg dårlig ut dersom selskaper betaler utbytte i en situasjon hvor fri egenkapital målt etter IFRS er svært lav. Et stort antall forskningsartikler viser for øvrig at bedrifter i stor grad søker å stabilisere sine utbyttebetalinger (se f.eks. Chen, Da og Priestley, 2009). Det er også verdt å merke seg at man under IFRS må «gjøre seg fortjent» til sikringsbokføring. Dokumentasjonskravene er så vidt omfattende at mange bedrifter som sannsynligvis kunne benyttet denne regnskapspraksisen, lar være, og i stedet bokfører sikringsderivatene etter de generelle reglene om markedsverdijustering med verdiendringer over resultat. Det er dessuten slik at krav til sikringseffektivitet gjelder på kontraktsnivå. Mange selskaper som i hovedsak benytter reglene om sikringsbokføring vil oppleve at enkeltkontrakter i sikringsporteføljen ikke tilfredsstiller de formelle krav, hvilket innebærer at verdiendringene på disse kontraktene i sin helhet må bokføres i resultatregnskapet. Kort oppsummert kan man altså si at IFRS-reglene om sikringsbokføring i mange tilfeller ikke vil kunne løse problemene knyttet til økt resultatvolatilitet under det nye regnskapsregimet.

Konklusjon

De generelle IFRS-reglene for regnskapsføring av derivater sier at markedsverdien av derivatene ved årsavslutningen skal tas inn i balansen. Verdiendringene bokføres over resultatregnskapet. En rekke internasjonale studier har påpekt at denne nye regnskapspraksisen kan påvirke selskapers risikostyring (Lins et al., 2009; Zhang, 2009). Vi har i denne artikkelen illustrert hvordan risikostyringen under gitte forutsetninger kan være avhengig av regnskapsførselen. Selskaper som ønsker å minimere variabiliteten i regnskapsresultatene, kan potensielt bli påvirket når markedsverdien på sikringsinstrumentene må tas inn i regnskapet. Det er verdt å merke seg at dersom selskapene opprinnelig har tilpasset seg optimalt for å minimere sin kontantstrømvolatilitet, vil enhver endring i risikostrategiene føre til at kontantstrømvolatiliteten øker. Finanslitteraturen fokuserer vanligvis på at det er risikostyring av kontantstrømmer som kan være verdiøkende – regnskapsresultater bør typisk ikke ha noen påvirkning på risikostyringsstrategier. Med et slikt utgangspunkt vil alle endringer i sikringsstrategier som er gjennomført som en konsekvens av innføringen av IFRS, være uoptimale og verdireduserende. Dette er et eksempel på at regnskapsregler faktisk kan ha reelle konsekvenser for bedrifters atferd.

IFRS-reglene om sikringsbokføring vil kunne dempe virkningene på selskapers risikostyringsstrategier. Dette betinger imidlertid at selskapene aksepterer økt volatilitet i balansen og således ikke fokuserer på stabiliteten i det fullstendige nettoresultatet. Det er heller ikke selvsagt at alle selskaper tilfredsstiller kravene til å kunne benytte IFRS-reglene om sikringsbokføring. Disse reglene er meget rigide, og det vil ofte være tilfellet at i hvert fall deler av sikringsporteføljen ikke vil kunne sikringsbokføres. Det er dessuten slik at omfattende dokumentasjonskrav kan gjøre sikringsbokføring til et kostbart alternativ, så kostbart at mange selskaper likevel vil velge å anvende IAS39s generelle regler om markedsverdijustering med verdiendringer over resultat.

Noter

  • 1: Tilsvarende regler finnes i det amerikanske regnskapssystemet (US GAAP), se SFAS133.
  • 2: Denne artikkelen fokuserer på kontantstrømsikring. Risikoen som sikres ved kontantstrømsikring, er eksponeringen mot kontantstrømvariabilitet som skyldes endringer i rentesatser, valutakurser, aksjepriser eller råvarepriser. Etter IAS39 kan sikringsbokføring etter gitt kriterier også anvendes ved verdisikring og sikring av investeringer i utenlandsk valuta.
  • 3: Merk at IAS39 også er tillatt anvendt for selskaper som rapporterer etter GRS. Gjeldende regler for sikringsbokføring under GRS er beskrevet i detalj i foreløpig regnskapsstandard, se NRS (F) Finansielle eiendeler og forpliktelser (oktober 2009), publisert på Norsk RegnskapsStiftelses hjemmeside.
  • 4: Resultatene i Lins et al. (2009) er basert på en spørreundersøkelse utført i 2005 blant 330selskaper i 39land.
  • 5: Vi ser bort fra opsjoner og opsjonslignende instrumenter. Bruk av slike instrumenter vil komplisere analysen vesentlig, men uten å påvirke de sentrale konklusjonene i analysen.
  • 6: Minimum varians sikringsandel finnes på følgende måte: Beregn variansen til kontantstrømmen gitt ved ligning(1). Deriver variansuttrykket mhp a, sett uttrykket lik null, og løs ut for a. Matematisk kan dette formuleres som uttrykk (2).
  • 7: Legg merke til at innføringen av IFRS ikke vil ha noen regnskapsmessig konsekvens for bokføringen av sikringskontrakter dersom bedriften kun driver risikostyring innenfor gjeldende regnskapsår.
  • 8: Fullstendig nettoresultat= overskudd/underskudd fra resultatregnskapet+ resultatelementer bokført direkte mot egenkapitalen (såkalt dirty surplus).

Litteratur

  • Asquith, P., A.Beatty og J. Weber (2005). Performance Pricing in Bank Debt Contracts. Journal of Accounting & Economics, 40(1–3), 101–128.
  • Chen, L., Z.Da og R. Priestley (2009). Dividend Smoothing and Predictability. SSRN eLibrary.
  • Finnerty, J.D. og D. Grant (2002). Alternative Approaches to Testing Hedge Effectiveness under SFAS Nr.133. Accounting Horizons, 16(2), 95–108.
  • Francis, J., R.LaFond, P.Olsson og K. Schipper (2003). Earnings Quality and the Pricing Effects of Earnings Patterns.Unpublished manuscript.
  • Gaver, J.J., K.M.Gaver og J.R. Austin (1995). Additional Evidence on Bonus Plans and Income Management. Journal of Accounting and Economics, 19(1), 3–28.
  • Graham, J.R., C.R.Harvey og S. Rajgopal (2005). The Economic Implications of Corporate Financial Reporting. Journal of Accounting & Economics, 40(1–3), 3–73.
  • Johnson, H.T. og R.S.Kaplan (1991). Relevance Lost – The Rise and Fall of Management Accounting. Boston, MA: Harvard Business School Press.
  • Lins, K.V., H.Servaes og A.M. Tamayo (2009). Does Fair Value Reporting Affect Risk Management? International Survey Evidence. SSRN eLibrary.
  • Michelson, S.E., J.Jordan-Wagner og C.W. Wootton (2000). The Relationship between the Smoothing of Reported Income and Risk – Adjusted Returns. Journal of Economics and Finance, 24(2), 141–159.
  • Revsine, L., D.W.Collins og W.B. Johnson (2002). Financial Reporting and Analysis. 2.utg. Upper Saddle River, NJ: Prentice Hall.
  • Smith, C.W. og R.M. Stulz (1985). The Determinants of Firms' Hedging Policies. Journal of Financial and Quantitative Analysis, 20(4), 391–405.
  • Stulz, R.M. (2003). Risk Management and Derivatives. 1.utg. Thomson Learning, Andover , UK.
  • Zhang, H. (2009). Effect of Derivative Accounting Rules on Corporate Risk-Management Behavior. Journal of Accounting and Economics, 47(3), 244–264.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS