Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosial√łkonom og senioranalytiker i NordeaMarkets.

Ikke inflasjon, men svakere vekst

Den amerikanske sentralbanken (Fed) har satt opp renten til over 5 %. Den europeiske sentralbanken har satt opp renten til 3 % og indikerer at den skal videre oppover. Også i mange andre land er rentene blitt satt opp, og det varsles ytterligere renteøkninger.

I en verden med kraftig vekst i energi- og råvarepriser er det fristende å gi inflasjonsfrykt skylden og spå kraftig høyere renter framover. At stigende inflasjon og utsikter til stigende inflasjon ligger bak renteøkningen, er det lite tvil om, men noen panikkreaksjon snakker vi ikke om. I USA er veksten på vei nedover, og mye tyder på at neste renteendring kan bli et rentekutt. Rentene har i så fall toppet ut på historisk lave nivåer. I euroland og i en rekke andre land skal nok rentene videre oppover, men her er jo rentene fortsatt på historisk lave nivåer.

Rentefrykt i aksjemarkedet

På våren og forsommeren var det også stor uro i aksjemarkedene med relativt kraftige korreksjoner ned. Det har vært mye snakk om at det også skyldes inflasjonsfrykt, men i hovedsak tror jeg nedgangen skyldes at mange innså at den kraftige oppgangen i amerikansk økonomi om ikke så lenge ville dempes. Mange fryktet nok også at Fed overreagerte på inflasjonsfaren og satte rentene så høyt at det vil sende amerikansk økonomi inn i en nedgangskonjunktur med smitteeffekter på økonomien også i resten av verden. Da Fed signaliserte at rentetoppen var nådd, forsvant noe av frykten, og aksjemarkedet trakk noe opp. Uroen i Midtøsten og skyhøye oljepriser har imidlertid begrenset oppgangen.

Lavere renteforventninger stoppet fallet i aksjemarkedet

figur

Inflasjonsfrykten er overdrevet

Er det noen grunn til å frykte så kraftig oppgang i inflasjonen internasjonalt at sentralbankene setter opp renten til 7–8 % i løpet av noen år? Historisk har perioder med høy inflasjon ofte startet med høy vekst i prisene på energi og råvarer. Men at det skal skje igjen, er langt fra opplagt, og jeg vil snarere argumenter for at vi, i alle fall til nå, ikke har sett noe som tyder på kraftig oppgang i inflasjonen.

Sentralbankene verden over, med et lite unntak for Den europeiske sentralbanken, ser i stor grad på veksten i konsumprisene utenom energipriser når de skal vurdere inflasjonspresset i økonomien. Energiprisene svinger altfor mye til å gi noe godt bilde av inflasjonstrenden. Energi blir imidlertid brukt i produksjonen av andre varer og tjenester og påvirker dermed inflasjonen i den grad produsenten lar økte kostnader slå ut i høyere produktpriser. Det samme gjelder råvarer. Ved en varig oppgang i energi- og råvarepriser må vi regne med at bedriftene etter hvert skyver de økte kostnadene videre over i prisene.

Så den økningen i råvare- og energiprisene vi har bak oss, vil nok etter hvert slå ut også i de inflasjonsmålene som sentralbankene ser på. Effekten er imidlertid liten. Av de produkter og tjenester som inngår i konsumprisene i en vestlig økonomi, er det et kostnadselement som er dominerende, og det er lønn. Det mest slående ved den oppgangen vi har bak oss i bensin- og energipriser, er mangelen på lønnskompensasjon.

USA har vært gjennom en lengre oppgangperiode, og ledigheten har falt kraftig. Det finnes imidlertid til nå få tegn til at dette har slått ut i økende lønnskostnadsvekst. Veksten i lønnskostnader per produsert enhet (den delen av lønnsveksten som ikke reflekterer at de ansatte blir mer produktive) har vært bemerkelsesverdig lav i USA. Det til tross for lavere arbeidsledighet og at lønnstakerne har fått økte bensin- og strømregninger. Det har ikke vært noen tegn til en pris-lønns-pris-spiral, slik vi så på 1970-tallet.

Nedgangskonjunktur en større risiko

Sannsynligvis er rentene i USA nær toppen, og kombinasjonen av høyere renter, svakere boligmarked og svakere forbruksvekst kommer mest sannsynligvis til å gi relativt beskjeden vekst neste år. Det betyr at tilstrammingen i arbeidsmarkedet stopper opp før lønnsveksten tar av, og inflasjonen blir neppe noe stort problem. Forhåpentligvis blir oppbremsingen relativt myk. Det er imidlertid langt fra usannsynlig at de amerikanske forbrukerne trekker kraftig i bremsene neste år, og at amerikansk økonomi går inn i en periode med svært svak økonomisk utvikling. I så fall er dagens aksjekurser antagelig basert på altfor optimistiske forventninger til inntjeningsveksten, og vi kan se langt kraftigere nedgang i det amerikanske aksjemarkedet enn det vi har bak oss.

Pause allerede neste år i euroland

Også i euroland kan veksten avta neste år. Europeiske eksportbedrifter gjør det veldig bra, og det er tegn til at det er i ferd med å smitte over på privatforbruk. Det er imidlertid ting som tyder på at veksten kjøles ned før vi får en skikkelig bred forbruksdrevet økonomisk oppgang i euroområdet. Både stigende renter, strammere finanspolitikk i Tyskland og svakere vekst i USA kan føre til at veksten roer seg ned før optimismen og kjøpelysten er ordentlig på plass. Men for all del, i motsetning til i USA er risikoen i Europa snarere for en bred og sterk forbruksdrevet oppgang enn en sterk nedgangskonjunktur.

Euroland ville trolig tålt en kraftigere oppgang uten at inflasjonen ble et stort problem, i alle fall de første årene. Det er mye ledig kapasitet og konkurransen fra lavkostlandene vil etter alt å dømme holde prisveksten nede. Trusselen om utflytting av bedrifter og høy ledighet gjør at det neppe er rom for store lønnsløft. Ikke bare er det mange arbeidsledige i eurosonen, det er nok også mange i de nye EU-landene som kunne tenkt seg en jobb i eurolandene.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS