Magma topp logo Til forsiden Econa

Atle Midttun er professor ved Handelshøyskolen BI. Han leder Senter for bedriftens samfunnsansvar og er én av tre ledere for Senter for energi og miljø. Han har doktorgrad fra Universitetet i Uppsala i økonomisk sosiologi. Midttun har en omfattende publisering og har arbeidet på flere forskningsfelt, herunder energi- og miljøpolitikk / økonomi, bedriftens samfunnsansvar, innovasjonspolitikk, industripolitikk, regulering og foretaksstrategi.

Kristian L. Gautesen er siviløkonom fra Handelshøyskolen BI. Han er vitenskapelig assistent og prosjektkoordinator ved Senter for energi og miljø og Senter for bedriftens samfunnsansvar. Han jobber med det EU-finansierte forskningsprosjektet Realise Forum (www.realise-forum.net) som har studert mulighetene for et felles europeisk støttesystem for fornybar energi.

Innmatingsretter eller sertifikater, konkurranse eller komplementaritet i energinæringen?

EEuropas politikk for miljøorientering av energiforsyningen har vært preget av en debatt mellom to tilsynelatende motstridende posisjoner: faste innmatingstariffer og grønne sertifikatmarkeder. Ulike europeiske land har valgt det ene eller det andre støttesystemet, og EU har derfor opprettholdt en ganske åpen posisjon og har avstått fra harmonisering. Norge har nylig gjort en helomvending i støttepolitikken og lagt om fra grønne sertifikater til innmatningstariffer. Med utgangspunkt i et dynamisk innovasjonsperspektiv argumenterer vi for at faste innmatningstariffer og sertifikatmarkeder ikke bør sees som konkurrerende alternativer, men i stedet som komplementære virkemidler for miljøorientering av det europeiske energisystemet. De to virkemidlene bør rettes inn mot ulike faser i produktsyklusen på vei fra tidlig teknologikonseptualisering og utvikling mot konkurransedyktig posisjonering i modne energimarkeder. Vi ser begge virkemidler som nødvendige for å oppnå den omfattende omstillingen mot bærekraftig utvikling som synes påkrevd for å møte den globale klimautfordringen.

Det statiske effektivitetsperspektivet og det dynamiske innovasjonsperspektivet

Vårt argument for komplementaritet snarere enn motsetning i kontroversen mellom talsmenn for faste innmatingstariffer og sertifikatmarkeder tar utgangspunkt i en produktsyklusbasert forståelse av industriell utvikling, som er velkjent både fra innovasjonsteori (Abernathy & Utterback 1978; Sahal 1981; Foster 1986), internasjonal handelsteori (Vernon 1966) og fra markedsføringsteori (Kotler 1967). I dette perspektivet har både statisk effektivitet og dynamisk innovasjon sin plass slik som illustrert i figur 1.

• Den første fasen i produktutvikling og vekst adresseres mest hensiktsmessig innenfor et dynamisk innovasjonsperspektiv, med vekt på eksperimentering og læring (March 1991; Lundvall 2002).

• Den andre fasen, med modning og stabilisering av produktet, adresseres mest hensiktsmessig innenfor et statisk effektivitetsperspektiv, med vekt på optimering og effektivitet (Samuelson og Nordhaus 2005).

• Den tredje fasen, med tilbakegang og til slutt full tilbaketrekning, adresseres igjen mest hensiktsmessig innenfor et dynamisk effektivitetsperspektiv, men denne gangen i en form der den sosiale dimensjonen spiller en større rolle, med vekt på transformasjon (Sapir 2005).

Det å betrakte energiindustrien fra et produktsyklusperspektiv innebærer et fokus på kontinuerlig utvikling av teknologi, fra eksperimentering på tidligere stadier til modne konkurransedyktige produkter, for å drive teknologiske læringskruver

Statisk effektivitets- og dynamiske innovasjonshensyn i faser av produktsyklusen

figur

Policyvirkemidler i ulike stadier i produktsyklusen

figur

(Boston Consulting Group [BCG] 1968; Wene 1999). Samfunnet må derfor ha til disposisjon et spektrum av policyvirkemidler som hensiktsmessig retter seg inn på ulike stadier i produktutviklingen.

Stadiene i produktsyklusen bør med andre ord brukes til policy / regulatorisk design, der hvert stadium nødvendiggjør distinkte policyintervensjoner, med ulike blandinger av dynamiske innovasjonspremisser og statiske effektivitetspremisser (figur 2). I den tidlige innovasjonsfasen av produktsyklusen bør fokuset for myndighetsregulering være rettet mot dynamisk innovasjonsorientert regulering. Dette inkluderer forsknings- og utviklingspolitikk, teknologisubsidieringspolitikk og nisjemarkedspolitikk. I den modne fasen av produktsyklusen vil det derimot være relevant med statisk effektivitetsorientert regulering, noe som inkluderer konkurransepolitikk, tredjepartsaksesspolitikk og corporate governance-politikk.

Man vil sannsynligvis, etter forsknings- og utviklingsfasen, best stimulere tidlig produksjon ved hjelp av målrettede virkemidler som innmatingstariffer eller spesialiserte auksjoner. Slike tariffer og auksjoner har den fordel at de tillater differensiering og spesifikk prising av individuelle teknologier, og derved tillater en parallell bredspektret teknologisk utvikling.

I senere faser, der noen teknologier utvikler ytelser nærmere kravene i de etablerte markedene, kan etablering av nisjemarkeder, slik som grønne sertifikatmarkeder, sannsynligvis gi en mer hensiktsmessig stimulans til videre kommersialisering før det oppnås full konkurranseevne i forhold til etablerte teknologier. De nye grønne teknologiene vil da bli eksponert for generell teknologikonkurranse seg imellom, og de må vinne på denne arenaen før de i neste runde eksponeres for konkurranse i det regulære energimarkedet.

Innmatingstariffer og sertifikatmarkeder representerer således styringsvirkemidler som på en hensiktsmessig måte stimulerer utvikling på ulike stadier i produktsyklusen, mellom tidlig forskning og utvikling og senere full konkurranseevne mot etablerte teknologier i etablerte markeder. Innmatingstariffene eksponerer teknologien bare for en planøkonomisk konstruert kostnadsmodell. Noen ganger favoriserer den også teknologianvendelse under uhensiktsmessige betingelser, ved for eksempel å gi tilleggsstøtte for vindmøller lokalisert på steder med lite vind. Sertifikatmarkedet, derimot, eksponerer for tverrteknologisk konkurranse og gir intet handikapprivilegium.

Tyske innmatingstariffer og svenske sertifikatpriser

En sammenligning av tyske innmatingstariffer og svenske sertifikatpriser (STEM 2004; Midttun et al. 2005) kan tjene som illustrasjon (figur 3). Figuren presenterer ulike teknologier langs den vertikale aksen og pris/kost i eurocent per kWh langs den horisontale. De horisontale søylene representerer de tyske innmatingstariffene for ulike teknologier, mens de stiplede vertikale linjene representerer den svenske elsertifikatprisen på henholdsvis lavt og høyt nivå. De prikkede linjene representerer summen av elsertifikatprisen og en gjennomsnittlig elektrisitetspris i de nordiske markedene, for respektivt høyt og lavt elsertifikatsprisnivå. Siden innmatingstariffene inkluderer den totale subsidie per kWh, er den relevante sammenligningen for elsertifikatprisen den prikkede linjen.

Tyske innmatingstariffer og svenske elsertifikatpriser

figur

Et slående trekk når man sammenligner de to tilnærmingene, er den høye graden av differensiering mellom teknologier i det tyske innmatingsregimet. Tariffer på over 50 eurocent for fotovoltaisk kraft og under 10 eurocent for vind illustrerer forskjellen i kommersiell modenhet mellom de to teknologiene og behovet for differensiering av kostnadsdekning for å utvikle dem begge. En annen observasjon er at svenske elsertifikatpriser, basert i hovedsak på biobrensel, er langt lavere enn tyske vindtariffer, og mye lavere enn tyske spesialtariffer for biobrensel. Tilsynelatende stimulerer konkurransepresset i det svenske markedet til seleksjon av mer kostnadseffektive løsninger enn det tyske innmatingssystemet.

Likevel er det klart at sertifikatsystemet, med fri konkurranse mellom alle fornybare teknologier (unntatt stor vannkraft), åpenbart ikke kan understøtte den bredere utviklingen som er nødvendig for å fremme påfølgende generasjoner av fornybar energiteknologi. Sertifikatsystemet kunne dermed lett lede til teknologisk innlåsning til bestemte modne fornybare teknologier uten å stimulere neste fornybare teknologigenerasjon. Dette er et argument for å ha et supplerende innmatingsregime for teknologispredning på et tidlig stadium.

På den annen side er det klart at ved å støtte teknologiene for lenge med et innmatingsregime, vil man sannsynligvis svekke teknologiutviklingen i den modne enden av produktsyklusen – man stimulerer ikke i tilstrekkelig grad til kostnadseffektivitet. Når teknologiutvikling finner sted under sterkere konkurransepress, slik som i sertifikatmodellen, vil dette sannsynligvis stimulere utvikling av nye forretningsmodeller og øke teknologitilpasningen til markedsbehov, og således presse teknologien videre nedover læringskurven.

Komplementære støttesystemer, relatert til EIAs læringskurveestimater

figur

Markedsbasert støtte, som sertifikatmarkeder, åpner også lettere for internasjonalisering, med adgang til teknologimobilisering i en regional eller global skala. Internasjonalisering av fornybar energiteknologisk utvikling vil gi både skalafordeler så vel som tradisjonelle «ricardianske» fordeler fra handelsspesialisering.

En IEA-studie av energiteknologiske utviklingsscenarier illustrerer det omfattende innovasjonspotensialet som inngår som ledd i utviklingen mot framtidige grønne energisystemer. Komplementaritet mellom ulike policyvirkemidler som bør spille sammen i utvikling av morgendagens energisystem, kan illustreres ved å relatere virkemidlene som tidligere er drøftet for ulike stadier i produktsyklusen til læringskurvene i IEA-modellen (figur 4).

Linjene som går fra venstre mot høyre, representerer læringskurver for ulike energiteknologier, slik som IEA selv presenterer dem (IEA 2000). De prikkede ovalene representerer applikasjonsområdet for ulike policyinstrumenter. Disse spenner fra FoU-støtte i en tidlig høykostfase av teknologisk utvikling, gjennom differensierte innmatingsfaser for fungerende teknologier i en tidlig spredningsfase, etterfulgt av sertifikater i en mer moden fase og til slutt etterfulgt av det regulære elektrisitetsmarkedet når fornybare teknologier kan konkurrere med etablert energiproduksjon.

Hvis de nødvendige teknologier skal utvikles, er det ikke tilstrekkelig å bare utvikle de mest konkurransedyktige teknologiene som for tiden er tilgjengelige, slik som under et udifferensiert sertifikatmarked. I stedet ville det være nødvendig å iverksette en rekke støttetiltak for å skape tilstrekkelig utvikling i en hel rekke teknologier som etter hvert vil kunne fases inn når læringsinvesteringene har presset kostnadene tilstrekkelig langt ned. I denne prosessen vil man trenge å gi både FoU og spesialisert innmating legitim plass ved siden av sertifikatmarkedet (figur 4) på ulike stadier i produktutviklingsprosessen. Fotovoltaisk kraft, som nå er på et forholdsvis tidlig stadium, ville behøve FoU-satsinger og også spesialisert innmatingsstøtte, mens biomasse og vind ville være klar for konkurranse i sertifikatmarkedet og på vei til å kunne møte konkurranse fra tradisjonelle kull- og gassteknologier etter at CO2-kvotemarkedet nå er på plass.

Konklusjoner

Etter vår oppfatning har den europeiske debatten om innmatning versus sertifikater ikke i tilstrekkelig grad reflektert produktutviklingens dynamiske karakter. Når man ser energiforsyningen i et produktutviklingsperspektiv, ser man at det klart er behov for begge policyinstrumenter. Heller enn å fortsette en debatt for eller mot gitte policyinstrumenter, vil det være nyttigere å fokusere på hvordan teknologier kan fases inn gjennom begge disse teknologistøttesystemene på vei mot å skape konkurranseevne i de etablerte energimarkedene.

Riktig bruk av policyinstrumenter i forhold til stadier i produktsyklusen er en nøkkelfaktor for å fremme videre innovasjon innenfor fornybar energi. Dersom man ikke lykkes i å differensiere støttesystemene på tidlige stadier i produktsyklusen, kan man skape teknologisk innlåsning. På den annen side vil man kunne pådra seg for høye kostnader og miste industrielt momentum, dersom man ikke i tilstrekkelig grad lykkes i å fremme konkurranse og effektivitetspress på senere stadier når volumene er større.

For å oppnå den omfattende transformasjonen mot bærekraftig utvikling som anses som nødvendig stilt overfor den globale klimautfordringen, kreves det en bred og gjennomtenkt blanding av policyvirkemidler. I dette perspektivet bør nasjonalt baserte innmatningssystemer suppleres av myke markedsbaserte instrumenter med internasjonal åpenhet, som tillater industrien tilstrekkelig volum og bredde til å levere overgangen til bærekraftig utvikling av energisystemet. Man kan tenke seg en europeisk arbeidsdeling der nasjonalstater tar seg av teknologispredning i tidlig fase gjennom innmatingssystemer, og der EU så topper dette med et sertifikatmarked, der teknologiene med de beste ytelser kan utvikles videre i et konkurransepreget internasjonalt sertifikatmarked.

Noter

  • 1: Denne artikkelen bygger på forskning finansiert av EU underRealise-prosjektet (www.realise-forum.net).

Litteratur

  • Abernathy, W., Utterback, J. (1978): «Patterns of industrial innovation» in Technology Review 80 (7).
  • Boston Consulting Group (1968): Perspectives on experience, Boston Consulting Group Inc.
  • EU Commission (2005): «The support of electricity from renewable energy sources», Communication from the Commission Brussels 07–12 COM (2005) 627.
  • Foster, R. (1986): Innovation: The Attacker’s Advantage. New York: Summit Books.
  • IEA (2000): Experience Curves for Energy Technology Policy, OECD/IEA, Paris 2000.
  • Kotler, P. (1967): Marketing management: analysis, planning and control, N.J.: Prentice-Hall, Englewood Cliffs.
  • Lundvall, B.-Å. (2002): Innovation Growth and Social Cohesion, London: Edward Elgar.
  • March, James G. (1991): «Exploration and Exploitation in Organizational Learning», Organizational Science vol. 2 no. 1.
  • Midttun, A., Jakobsen, A., Kramer, N., Lagendijk, K. & Voogt, M. (2005): «Developing Green Markets: Design Challenges and Pioneering Experience in three European Settings – The Netherlands, UK and Sweden». Research Report, The Norwegian School of Management.
  • Sahal, D. (1981): «Alternative Conceptions of Technology», Research Policy, 10 (1), 2–24.
  • Samuelson, Paul A. & Nordhaus, William D. (2005): Macroeconomics. Boston: Mass. Irwin McGraw-Hill.
  • Sapir, A. (2005): «Globalisation and the Reform of European Social Models», Background document for the presentation at ECOFIN, Informal meeting in Manchester 9. September.
  • Senernovem, REACT project (2005): http://www.senternovem.nl/React/11_participating_eu_countries/25_germany/index.asp
  • STEM, Statens Energimyndighet (The energy Authority) (2004): 2nd Review of the Elcert system. Stockholm. http://www.stem.se/
  • Vernon, R. (1966): «International Investment and International Trade in the Product Cycle», The Quarterly Journal of Economics vol. 80 no. 2.
  • Wene, C.-O. (1999): «Experience Curves: Measuring the Performance of the Black Box», in C.-O. Wene, A. Voss, T. Fried (eds.) Proceedings IEA.
  • Workshop on Experience Curves for Policy Making – The Case of Energy Technologies, p. 53, 10–11, May 1999, Stuttgart, Germany, Forschungsbericht 67, Institut für Energiewirtschaft und Rationelle Energieanwendung, Universität Stuttgart.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS