Magma topp logo Til forsiden Econa

Øystein Foros (40) Professor ved institutt for foretaksøkonomi ved Norges Handelshøyskole. Han er siviløkonom fra BI (1993) og dr. oecon fra NHH (2003). Foros har publisert en rekke artikler i internasjonale tidsskrift; bl.a. Management Science, Management Accounting Research og Scandinavian Journal of Economics. Han var ansatt i Telenor i perioden 1996-2003. Har hatt forskningsopphold ved University of York, Manchester Business School og WZB, Berlin.

Konkurransepolitikk i turbulente tider

There is no adequate substitute for a competitive market, particularly during times of economic distress, (…) Vigorous antitrust enforcement must play a significant role in the government’s response to economic crises to ensure that markets remain competitive.

Christine A. Varney, nylig utnevnt av Obama som leder for konkurransepolitikk, Department of Justice, New York Times, 11. mai, 2009

Innledning

Konkurransemyndighetene bør stimulere til økt turbulens i markedet, siden dette gir mer effektiv konkurranse. Det var en av hovedanbefalingene til Victor D. Norman med flere i ekspertutvalget som utredet norsk konkurransepolitikk i 1998 (Norman et al., 1998). Finanskrisen og påfølgende nedgangstider har med stor kraft bidratt til økt markedsturbulens i mange næringer. Heldigvis er Konkurransetilsynet uten skyld i at finanskrisen har oppstått, men satt på spissen kan vi kanskje si at krisen kan tjene som en hjelpende hånd for konkurransemyndighetene?

Kravene om mildere konkurransepolitikk blir gjerne flere og sterkere i tider med lavkonjunktur. Dette har vi sett flere eksempler på, som i USA på 30-tallet og i Japan på 90-tallet. Problemet er at i begge disse landene førte mildere konkurransepolitikk til at krisen ble forlenget (Fingleton, 2009, Shapiro, 2009). Både John Fingleton, som er leder for Office of Fair Trading (OFT) i Storbritannia, og Carl Shapiro, som er nyutnevnt sjeføkonom for amerikanske konkurransemyndigheter (Department of Justice), har advart mot å gjøre de samme feilene denne gangen. 1

Historiske erfaringer tilsier derfor at vi holder oss til etablerte regler og etablert praksis i konkurransepolitikken også i nedgangstider (se videre diskusjon hos Shapiro, 2009, Fingleton, 2009, Varney, 2009 og Lyons, 2009). Vi kan imidlertid forvente økt press mot konkurransemyndighetene for at de eksempelvis skal godta fusjoner hvor en av bedriftene påberoper seg å være en fallittbedrift. Det skyldes ikke minst at gevinstene av en mildere konkurransepolitikk ofte er samlet på et fåtall hender (og at det er lettvint å ty til argumenter om bevaring av arbeidsplasser under lavkonjunkturer). I denne strukturen ligger det innebygd at de som har mye å tjene på en mildere konkurransepolitikk (som godkjenning av en konkurranseskadelig fusjon), vil ha sterkere individuelle incentiver til å påvirke myndighetene enn de som tjener på at en effektiv konkurransepolitikk opprettholdes (forbrukerne).

Jeg vil i det følgende diskutere mulige konkurransepolitiske virkninger av finanskrisen. La oss imidlertid aller først kort gjennomgå konkurranselovens hovedpilarer.

Konkurranselovens pilarer

1. mai 2004 trådte den nye EØS-harmoniserte konkurranseloven i kraft. 2 Loven er bygd på konkurranserettens klassiske skille mellom adferds- og strukturregulering, og kan sies å være bygd opp rundt tre «pilarer»:

  • • forbudet mot konkurransebegrensende avtaler og samordnet opptreden
  • • fusjonskontroll

Det siste punktet kan betegnes som kontroll med markedets struktur, mens forbud mot misbruk av dominerende stilling og mot konkurransebegrensende samarbeid først og fremst dreier seg om å motvirke konkurranseskadelig adferd. Det er bare regulering av adferd som skjer gjennom forbudsregler. En tilsvarende tilnærming til kontroll av adferd og struktur finnes i de fleste nasjonale konkurranseregimer i Europa, herunder også de skandinaviske landene. Adferdsreglene i den nye norske konkurranseloven er kopier av tilsvarende bestemmelser i EU og EØS, men fusjonskontrollen skiller seg fortsatt fra tilsvarende forordninger innen EU og EØS. Sørgard (2009) diskuterer implikasjoner av at den norske konkurranseloven benytter en totalvelferdsstandard i fusjonssaker, mens de fleste andre land benytter en forbrukervelferdsstandard.

Turbulente tider:Bra for konkurransen?

History teaches us that suppliers, hurting during a sharp economic downturn, will look for ways to avoid competing and thereby trim their losses or boost their profits. In this quest, they are likely to find some sympathetic ears in high places.

Carl Shapiro, 2009, Competition policy in distressed industries

I en ekspertutredning for Konkurransetilsynet fremhever Norman et al. (1998:35) at markedsturbulens i mange tilfeller kan være et nødvendig vilkår for konkurranse. Markedsturbulens betyr redusert forutsigbarhet når det gjelder teknologisk utvikling, kundeadferd og konkurrentadferd. Det som betegner situasjoner uten konkurranse, er ofte det motsatte: lite og oversiktlig marked, teknologien ligger fast, det er etablerte kunderelasjoner, og det er få aktører som kjenner hverandre godt.

Det er opplagt at mange næringer har opplevd økt markedsturbulens under finanskrisen. I Norman et al. henvises det ikke direkte til konjunktursvingninger og kriser som kilder til turbulens, men som påpekt av for eksempel Lyons (2009) kan lavkonjunktur ha positive virkninger på konkurransen gjennom blant annet å fremtvinge effektiv omstrukturering. Som det fremheves av Norman et al. er imidlertid ikke turbulens nødvendigvis en tilstrekkelig betingelse for på sikre mer effektiv konkurranse.

Det kan også tenkes eksempler på det motsatte. Nedenfor diskuterer vi at turbulens i kredittmarkedet kan gi nytt liv til muligheten for å drive rovadferd mot en rival med en kredittbegrensning.

1.1 Økt press på konkurransemyndighetene i krisetider: Historiske erfaringer

Ifølge New York Times, 11. mai 2009, understreker Obamas nyutnevnte leder for amerikansk konkurransepolitikk, Christine A. Varney, at vi nå bør lære av historiske erfaringer: 3

Ms. Varney said that the Obama administration was guided by the view that it was a major mistake during the outset of the Great Depression to relax antitrust enforcement, only to try to catch up and become more vigorous later. She said the mistake enabled many large companies to engage in pricing, wage and collusive practices that harmed consumers and took years to reverse.

Shapiro (2009), Kovacic og Shapiro (2000), Lyons (2009) og Varney (2009) beskriver hvordan Roosevelt i 1933 innførte et regelverk som åpnet opp for at bedriftene kunne innføre «industry codes», som i realiteten var avtaler som begrenset konkurransen. Lyons (2009:17) gir følgende eksempel:

Franklin D. Roosevelt was persuaded by industrialists that it was necessary to suppress the enforcement of competition policy to gain cooperation and he agreed this as an integral part of the deal. In twelve months from June 1935, the Interior Department received identical bids from steel firms on 257 different occasions, and these bids were 50 % higher than foreign steel prices. It has been estimated that wholesale prices in 1935 were 24 % higher than they should have been and even by 1939 they remained 14 % higher. Cartel prices fed through to unrealistic wages and unemployment was 25 % higher than it would have been otherwise. These estimates suggest that the depression may have lasted seven years longer than necessary.

Også i Norge fikk vi på 30-tallet en utvikling hvor myndighetene stimulerte til etablering av karteller. Fra 1932 ble det åpnet opp for muligheten for tvangskartellisering av bransjer, og det ble videre gitt hjemmel til at myndighetene kunne gripe inn mot for lave priser (Eggum Johansen, 2005). Det er ingen grunn til å tro at langtidsvirkningene av en slik politikk var mer positiv i Norge enn i andre land. Det er heller ingen grunn til å tro at en mildere konkurransepolitikk er mindre skadelig i dag enn i mellomkrigstiden. Eksempelvis konkluderer Porter og Sakikibara (2004) med at svak konkurransepolitikk i sterk grad bidrog til «Japans tapte tiår» på 90-tallet.

1.2 Misbruk av dominerende stilling

1.2.1 Rovadferd

Generelt tenker vi oss at lavere priser øker så vel konsumentoverskuddet som total velferd. Jo mer aggressiv konkurranse, jo bedre. Rovprising innebærer imidlertid rettsstridig konkurranse ved at et dominerende selskap pådrar seg et tap på kort sikt gjennom lave priser. Formålet vil normalt være å presse konkurrenten(e) ut av markedet. Det er kun lønnsomt hvis det åpner opp for høyere priser og profitt på lengre sikt. To elementer karakteriser dermed rovprising: 1) en oppofrelse gjennom lave priser og kortsiktig tap av profitt for rovdyret og 2) en mulighet for mergevinst i form av økt profitt når byttet (rivalen) er drevet ut (se Figur 1). 4

figur

Selv om rovadferd kommer forbrukerne til gode på kort sikt gjennom lave priser, kan rovadferd gi negative velferdseffekter totalt sett ved at prisene blir høyere i fremtiden. Konkurransemyndighetene må skille mellom lave priser som følge av sunn konkurranse og lave priser brukt i en rovprisingsstrategi. Det er ingen enkel jobb å trekke en skillelinje mellom ønsket aggressiv konkurranse og konkurransebegrensende rovadferd. En svært lav pris kan være del av en effektivitetsfremmende strategi hvis det eksempelvis eksisterer byttekostnader, nettverkseffekter, lærekurve eller komplementaritet.

Det ligger i selve strukturen at rovadferd er vanskelig å analysere for konkurransemyndighetene – det vil si skille mellom lave priser som følge av sunn, aggressiv og rettmessig konkurranse og lave priser som følge av rettsstridig rovadferd (Motta, 2004:412).

Så er spørsmålet om finanskrise og lavkonjunktur vil øke muligheten for at rovadferd vil være en lønnsom strategi? Eller vil nedgangstider øke muligheten for at små og ineffektive konkurrenter kan få økt gjennomslag for å klage på at dominerende foretak driver rovadferd?

Dette er et område hvor selve finanskrisen kan få konkurransepolitiske implikasjoner. En bedrift med sterke finansielle muskler vil nå kunne få en mulighet til å presse ut mindre og finansielt svakere rivaler. En lavkonjunktur hvor det er problemer med kapitaltilgang, vil kunne fasilitere muligheten for å tippe en konkurrent utfor stupet. Samtidig må konkurransemyndighetene også være varsomme med å beskytte ineffektive konkurrenter (se diskusjon nedenfor og hos Lyons, 2009).

Tidlige teoretiske forklaringer på hvorfor rovadferd kunne være lønnsomt, baserte seg på eksistensen av en bedrift med tykk lommebok, deep pocket (også benevnt the long purse story). Argumentet er at en slik bedrift kan drive ut en mindre konkurrent (med en tynnere lommebok) gjennom å sette i gang en priskrig. Den mindre rivalen har da ikke likviditet til å holde ut i lang tid, og må forlate markedet. Det vil da åpne opp for at den store bedriften (med den tykke lommeboken) kan øke prisen og innhente monopolprofitt (recoupment).

Den historien er blitt kritisert for å mangle et appellerende og fullstendig teoretisk fundament. Et av momentene som er blitt kritisert, er antagelsen om at den lille bedriften blir offer for kredittbegrensninger (McGee, 1958). Hvorfor ville ikke den lille bedriften kunne forklare dette til sine kreditorer og motta lån inntil rovadferden opphører? En svakhet med mange modeller for rovadferd er nettopp at de forutsetter at nykommere og mindre bedrifter har begrenset tilgang til kapital (imperfekte kapitalmarkeder). Under perfekte kapitalmarkeder vil lønnsomme prosjekt alltid finne finansiering (se Motta, 2004, for en gjennomgang av litteraturen). Finanskrisen har nok med stor sikkerhet bidratt til at en antagelse om imperfekte kapitalmarkeder virker mer appellerende i mange sammenhenger. Som en direkte følge av finanskrisen kan dermed rovadferd ha blitt mer lønnsomt for dominerende bedrifter (med stor pengebinge).

Det kan derfor ikke utelukkes at konkurransemyndighetene står overfor særlige utfordringer under en finanskrise og lavkonjunktur når det gjelder å trekke en skillelinje mellom rettmessig og rettsstridig konkurranse. Det er imidlertid verd å understreke at dette ikke kun er et potensielt problem knyttet til krisen. Foros og Hjelmeng (2006) diskuterer om den store oppmerksomheten som ble viet rovadferd innen norsk konkurransepolitikk de første årene etter innføringen av ny konkurranselov i 2004, kunne være uheldig. Forventer et foretak at en aggressiv prisstrategi kan utløse beskyldninger om rovprising, vil dette redusere bedriftens incentiver til å foreta priskutt, som er en del av sunn konkurranse. Prisene kan dermed bli høyere enn de ellers ville vært, og i sin tur kan dette stimulere ineffektive konkurrenter til å etablere seg. Utfallet kan bli at konkurransemyndighetene beskytter ineffektive konkurrenter istedenfor konkurransen. Selv uten inngrep kan en slik prosess være uheldig ved at en inneffektiv rival lykkes med å ramme den dominerende bedriftens renommé.

1.3 Konkurranseskadelig samarbeid og samordnet opptreden

Bedrifter i et gitt marked vil i utgangspunktet enten konkurrere eller opptre i en form for fredelig sameksistens (collusion). Både nedgangstider og krisetiltak vil påvirke hvordan konkurransen – eller rettere sagt mangelen på konkurranse – fungerer. Idet en bransje går inn i nedgangstider, er det fare for at fredelig sameksistens bryter sammen. Hver bedrift ønsker da å kapre en størst mulig andel av bransjens fortjeneste, og gjør dette ved å sette prisen under konkurrentenes pris. De vet at det trolig vil bryte ut konkurranse, men gjør det likevel ettersom de også vet at det er lite å tape de nærmeste månedene siden tidene uansett er dårlige og lønnsomheten vil være lav selv med fortsatt fredelig sameksistens.

Hva skjer så når en iverksetter krisetiltak? Da vil en med ett kunne snu trenden og skape økt aktivitet igjen. Da blir fremtidsutsiktene bedre, og det er igjen mye å tjene på fredelig sameksistens og fravær av konkurranse i de nærmest månedene og årene. Det innebærer at bedriftene kan tenkes å skifte sin strategi dramatisk når det iverksettes krisetiltak. Det er lovlig for bedriftene å tenke slik, men dersom de har kontakt med hverandre idet krisetiltak iverksettes (for å få etablert collusion), er det ulovlig. Det siste impliserer at konkurransemyndighetene bør være på vakt mot dannelsen av karteller idet krisetiltak iverksettes, de bør for eksempel sette søkelyset på hva som skjer i bygg- og anleggssektoren. Følgelig ser vi at både bedrifter og samfunnet (konkurransemyndighetene) har utfordringer som skifter dramatisk idet det iverksettes krisetiltak fra myndighetenes side. Det er videre konkurransemyndighetenes oppgave å prøve å forhindre at markedsstrukturen fasiliterer fredelig sameksistens (se Motta, 2004).

Førstestatsadvokat Elisabeth Roscher, Økokrim, sa på et foredrag i regi av Konkurransetilsynet og FAD 2. juni 2009 at risikoen for kartelldannelser øker i økonomiske nedgangstider. Det er imidlertid vanskelig å finne noen entydig støtte for dette innen økonomisk teori. Som nevnt over er det kanskje større grunn til å være på vakt når krisen er på vei til å gi seg (enten på grunn av offentlige krisetiltak eller på grunn av generell oppgang).

1.4 Fusjonskontroll

1.4.1 Fallittbedrifter

Hvis en bedrift helt uomtvistelig er i ferd med å gå konkurs, og en fusjon med en konkurrent er den minst konkurranseskadelige måten for å sikre at ressurser som ellers vil gå tapt, blir ivaretatt, kan fusjon godtas under det som benevnes fallittbedriftforsvaret (failing firm devence). Det vil kunne være en fornuftig fusjonspolitikk under lavkonjunktur i likhet med under høykonjunktur. Forskjellen er at antall slike tilfeller kan bli høyere i lavkonjunktur.

Det vil imidlertid, som i andre fusjonssaker, være en viss skjønnsutøvelse, noe som vil gi mulige incentiver til å påberope seg å være en fallittbedrift i situasjoner hvor det finnes mindre konkurranseskadelige alternativer.

Gitt det faktum at det vil være flere tilfeller som kommer inn i gråsonen hvor det kan være snakk om en fallittbedrift under lavkonjunktur, blir dette selvsagt også et viktigere område totalt sett for konkurransemyndighetene. I Storbritannia har OFT allerede utarbeidet en veiledning rundt fallittbedriftforsvaret som ble lagt frem i desember 2008 (Office of Fair Trading, 2008). I denne veiledningen understrekes det at de grunnleggende vurderingskriteriene ligger fast.

Fallittbedriftforsvaret har i Norge ført frem i én sak, nemlig SAS’ oppkjøp av Braathens i 2001 (det vil si etter den gamle konkurranseloven). Konklusjonen fra Konkurransetilsynet var at Braathens måtte anses å være fallitt, og at det ikke fantes alternative kjøpere. Konkurransesituasjonen ville da etter tilsynets oppfatning bli den samme uansett om det ble grepet inn mot ervervet eller ikke, og dermed var ikke vilkårene for inngrep etter konkurranseloven (§ 3-11 i den gamle konkurranseloven) oppfylt.

Prosessen før Braathens ble klassifisert som en fallittbedrift i 2001 medførte at det ble reist kritikk mot fallittbedriftforsvaret siden det kunne åpne opp for strategisk manipulering fra bedriftene. Selv om vurderingskriteriene for å slå fast om en bedrift er fallitt, synes objektive, vil det kunne være incentiver for å påvirke prosessen strategisk slik at en bedrift kommer inn under definisjonen. I en kronikk i Dagens Næringsliv (7. november 2001) går professor Lars Sørgard ved NHH langt i å indikere at både SAS og Braathens hadde som strategi å manipulere Braathens inn under konkurransemyndighetenes definisjon som fallittbedrift: 6

[S]trategien fra SAS og Braathens for å få aksept for en slik monopolisering var klar allerede fra dag en: Hvis oppkjøpet blir stoppet, vil Braathens gå konkurs. Så valget står mellom monopol og monopol. (…) Situasjonen de siste månedene har illustrert hvilken håpløs oppgave Konkurransetilsynet står overfor i denne typen saker. Braathens kastet kortene og annonserte at alternativet til oppkjøp var konkurs. Konkurransetilsynet har derfor vært tvunget til å sannsynliggjøre at det faktisk er realistisk at dersom SAS hadde blitt nektet oppkjøp ville det vært andre som hadde kjøpt opp Braathens og drevet selskapet videre. Dette har ført til at Konkurransetilsynet de siste månedene har opptrådt nærmest som en mekler som har til oppgave å finne kjøpere til en bedrift. Situasjonen har vært nærmest absurd, der Konkurransetilsynet har utført en oppgave som egentlig burde være ledelsen i Braathens sin oppgave, nemlig å finne andre kjøpere enn SAS til selskapet.

Disse mulige negative incentivvirkningene av fallittbedriftforsvaret ble også diskutert i tilknytning til denne konkrete saken i kapitel 5.4.5.3 i NOU (2003:12), hvor ny konkurranselov ble utredet. Der ble det fremhevet at eksistensen av fallittbedriftforsvaret kan lede til at en bedrift går fallitt, selv om dette ikke hadde blitt utfallet dersom fallittbedriftforsvaret ikke hadde kunnet blitt benyttet.

I NOU (2003:12) fremheves det videre at en slik manipulerende adferd er sterkt beslektet med et annet område av konkurransepolitikken som kan være særlig fremtredende i nedgangstider, nemlig rovadferd (predation). Forløpet til en situasjon hvor en aktør påberoper seg å være en fallittbedrift, kan være at en dominerende aktør (som senere kjøper fallittbedriften) styrer konkurrenten mot konkurs gjennom aggressiv konkurranse. Slik rovadferd innebærer eksempelvis at et dominerende selskap pådrar seg et tap på kort sikt gjennom lave priser. Formålet vil normalt være å presse konkurrenten(e) ut av markedet. Det er kun lønnsomt hvis det åpner opp for høyere priser og profitt på lengre sikt (se diskusjon om rovadferd ovenfor).

Vanligvis vil vi tenke på at rovdyret tjener på rovadferd, mens byttet taper. I så fall vil vi forvente at de som blir utsatt for rovadferd, klager til konkurransemyndighetene. Det trenger ikke å være tilfellet hvor en ser en kombinasjon av rovadferd fra den dominerende bedriften, og at den som blir utsatt for rovadferd, påberoper seg å være en fallittbedrift. I en slik situasjon kan vi tenke oss at begge kan komme bedre ut ved at de kan fordele monopolprofitten som realiseres, jf. diskusjon om SAS’ oppkjøp av Braathens ovenfor. Da vil heller ikke den som blir utsatt for rovadferd, klage til konkurransemyndighetene.

Det mest konkrete utspillet vi har sett i Norge i forbindelse med pågående finanskrise, er antagelig det som kom fra advokat Stein O. Solberg, Arntzen de Besche advokatfirma as, som tar til orde for at finanskrisen bør medføre at fallittbedriftforsvaret får sin renessanse (Dagens Næringsliv, 26.10.2008). Det er imidlertid noe uklart om Solberg tar til orde for en endret praksis, eller om han konstaterer at finanskrisen vil øke antall fallittbedrifter.

1.4.2 Andre implikasjoner i fusjonskontrollen

Finanskrisen kan også ha implikasjoner i vanlige fusjonssaker, hvor det ikke er fallittbedrifter. Det er svært vanlig at konkurransemyndighetene godtar en fusjon på visse vilkår. Et typisk vilkår vil være at en divisjon eller et datterselskap må selges for å få en fusjon godkjent. I en finanskrise slik den vi nå opplever, kan det typisk være vanskeligere å gjennomføre slike salg på grunn av finansielle begrensninger hos potensielle kjøpere (Lyons, 2009).

I mai 2009 ser vi et eksempel på dette innen sektorspesifikk regulering av mediemarkedet. For å få godkjent Media Norge-fusjonen ble Schibsted pålagt å redusere sin eierpost i Polaris Media (som blant annet eier Adresseavisen). Nærmere bestemt har Klagenemnda for eierskap i media betinget en godkjennelse av Media Norge-fusjonen ved at Schibsted selger seg ned fra 43,4 % til 7,1 % i Polaris. Kjøperen må være eiermessig uavhengig av Schibsted. En reduksjon i Schibsteds eierandel til 7,1 % vil medføre at Schibsted får klart mindre incentiver til å forhindre tiltak i Media Norge som er uheldig for Polaris, og de vil neppe lenger ha foretakskontroll (corporate control) i Polaris.

Elendig timing for salg gjør at Schibsted ønsker å vri seg unna det pålagte nedsalget i Polaris (Dagens Næringsliv, 20. mai). De har derfor lansert en plan B (og fått tilslutning fra Medietilsynet) hvor Polaris-aksjene selges til en finansiell investor som vil innkassere et fast parkeringsgebyr. Schibsted vil selv beholde den økonomiske risikoen knyttet til eierskapet. Med sin plan B vil Schibsted fortsatt beholde 43 % av de finansielle interessene i Polaris. Det vil åpenbart påvirke de strategiske valgene hos Schibsted og Media Norge. Schibsted vil vegre seg for valg som reduserer inntektene til Polaris. Schibsteds plan B vil antagelig heller ikke fjerne selskapets foretakskontroll i Polaris. En finansiell investor som er sikret en fast avkastning, vil neppe ha incentiver til å delta aktivt i ledelsen av Polaris.

1.5 Statsstøtte versus mildere konkurransepolitikk

Finanskrisen har gitt sterke krav om offentlige subsidier og støtteordninger for bedrifter som sliter. I denne sammenheng kan statsstøtte og en mildere konkurransepolitikk fremstå som alternative virkemiddel for myndighetene. Et eksempel: Skal en bedrift som myndighetene ønsker å redde, få statlige midler direkte, eller skal en tillate en fusjon som ellers ville blitt ansett som konkurranseskadelig? Dette er kanskje særlig en utfordring under den norske strukturen hvor myndighetene selv er klageorgan i fusjonskontrollen. Det innebærer at statsstøtte og mildere konkurransepolitikk kan fremstå som mer direkte alternativer for norske myndigheter enn tilfellet er i de fleste andre land.

Statlige subsidier er kostbare for skattebetalerne, og de kan holde liv i ineffektive bedrifter. Slike subsidier kan selvsagt også skade incentivene for sunn konkurranse og gi incentiver til rent-seeking (se diskusjon hos Fingleton, 2009, og Lyons, 2009). Å bruke mildere konkurransepoltikk (reglene og/eller praksis) som et alternativ kan være en samfunnsøkonomisk enda verre løsning. Vi bruker eksempelet ovenfor: La oss si at myndighetene ønsker å implementere en løsning som redder en bedrift fra å gå til grunne under finanskrisen. En midlertidig statlig støtte kan hjelpe bedriften over en kortvarig krise. Er endringen som har ført bedriften ut i uføret, av mer strukturell karakter, vil vi formodentlig forvente at myndighetene ikke ønsker å innføre en slik løsning. Alternativet vil kunne være å tillate en fusjon som ellers ville anses for å være konkurranseskadelig. Problemet er at en slik fusjon vil være en varig løsning og kan påføre samfunnet betydelig effektivitetstap på lang sikt.

Som nevnt over vil dette være et område hvor den norske strukturen kan gjøre det fristende for politikere å bruke løsningen som er det verste av to onder, nemlig mildere konkurransepolitikk. Konkurrenter vil ofte klage hvis myndighetene direkte eller indirekte gir offentlige støtteordninger som gir fortrinn for enkeltbedrifter. En mildere konkurranseregulering (for eksempel å tillate en konkurranseskadelig fusjon) vil imidlertid ikke frembringe protester fra de andre i bransjen siden alle aktørene vil tjene på dette (Fingleton, 2009).

Konklusjon

Finanskrisen og lavkonjunkturen vi opplever, gir ingen grunnlag for å endre på hovedkriteriene i konkurransepolitikken. Det er hovedkonklusjonen hos en rekke fremtredende økonomer som har diskutert konkurransepolitiske implikasjoner av dagens krise (Shapiro, 2009, Lyons, 2009, Vickers, 2008, og Fingleton, 2009). Fra tidligere kriser, blant annet depresjonen på 30-tallet, vet vi at det typisk kommer press fra næringslivet og opinion for øvrig om å lempe på konkurransepolitikken. Erfaringene fra tidligere er at det kan være svært uheldig å gi etter for et slikt press (Shaprio, 2009, Fingleton, 2009, og Lyons, 2009). Shapiro (2009) sier at det synes å være indikasjoner på at denne lærdommen har sunket inn: Happily, unlike during the Great Depression (…), there have been no calls of late for the wholesale abandonment of antitrust principles.

Denne artikkelen er skrevet som en del av forskningsprosjektet «Krise, omstilling og vekst» ved Norges Handelshøyskole. Jeg takker Hans Jarle Kind og Lars Sørgard for nyttige kommentarer. m

Noter

  • 1: Se Vickers (2008) for en tilsvarende diskusjon med særlig vekt på finansnæringen. Vickers var leder i OFT før John Fingleton. Lyons (2009) gir en mer omfattende gjennomgang av krisen i banksektoren ut fra et konkurransepolitisk perspektiv.
  • 2: Dette avnittet bygger på Foros og Hjelmeng (2006).
  • 3: I sin konklusjon sier Varney (2009:19) følgende: The current economic challenges raise unique issues for antitrust authorities and private sectors. We are faced with market conditions that force us to engage in a critical analysis of previous enforcement approaches. That analysis makes clear that passive monitoring of market participants is not an option. Antitrust must be among the frontline issues in the Government’s broader response to the distressed economy. Antitrust authorities – as key members of the Government’s economic recovery team – will therefore need to be prepared to take action. The Antitrust Division will be ready to take a lead role in this effort.
  • 4: For en mer inngående gjennomgang rundt rovprising, med særlig vekt på norsk luftfart, se Steen og Sørgard (2004). Se også Motta (2004).
  • 5: Dette avsnittet baserer seg på innspill fra Lars Sørgard.
  • 6: Sørgard arbeidet for Konkurransetilsynet i den aktuelle saken.
  • 7: Norge er underlagt strenge regler innen EØS med hensyn til statsstøtte.

Litteratur

  • Eggum Johansen, K. (2005). Norsk konkurransepolitikk. Hvor var vi, hvor er vi – og hvor går vi? Kristofer Lehmkuhl Forelesning, NHH.
  • Fingleton, J. (2009). Competition in troubled times, Office of Faire Trading, tilgjengelig på http://www.oft.gov.uk/shared_oft/speeches/2009/spe0109.pdf.
  • Foros, Ø. og Hjelmeng, E.J. (2006). Virker konkurranseloven prisdrivende? Økonomisk Forum, 1/2006.
  • Kovacic, W. og Shapiro, C. (2000). Antitrust Policy: A Century of Economic and Legal Thinking, Journal of Economic Perspectives, 14(1), 43–60.
  • Lyons, B. (2009). Competition policy, bailouts and the economic crisis, CCP WP 09-4, University of East Anglia.
  • McGee, J. (1958). Predatory price cutting: The Standard Oil (NJ) case, Journal of Law and Economics, 1, s. 137–169.
  • Motta, M. (2004). Competition Policy: Theory and Practice, Cambridge.
  • Norman, V.N., von der Fehr, N.H.M., Reve, T. og Ryssdal, A.C.S. (1998). Ikke for å vinne? Analyse av konkurranseforhold og konkurransepolitikk, Rapport fra en ekspertgruppe nedsatt av Konkurransetilsynet, SNF Rapport 8/98.
  • NOU (2003:12). Ny Konkurranselov. Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
  • Office of Fair Trading (OFT) (2008). Restatement of OFT’s position regarding acquisitions of «failing firms», 18 December, 2008, OFT1047, tilgjengelig på www.oft.gov.uk/news/press/2008/146-08.
  • Porter, M. og Sakikibara M. (2004). Competition in Japan, Journal of Economic Perspectives, 18(1), s. 27–50.
  • Shapiro, C. (2009). Competition policy in distressed industries, U.S: Department of Justdice (DOJ), tilgjengelig på http://www.usdoj.gov/atr/public/speeches/245857.htm.
  • Solberg, S.O. (2008). Konkurranse i krisetider, Dagens Næringsliv, 26. oktober.
  • Steen, F. og Sørgard L. (2004). Rovadferd i norsk luftfart? Skrevet på oppdrag av Konkurransetilsynet. Offentlig versjon.
  • Sørgard, L. (2001). Fallittbedrift – en fallitterklæring? Dagens Næringsliv, 7. november.
  • Sørgard, L. (2009). Fusjonskontroll i Norge: Bør vi fortsatt være anderledeslandet? I: Konkurranseloven – fem år, NHO.
  • Varney, C. Vigorous Antitrust Enforcement in this Challenging Era, Foredrag ved Center for American Progress, 11. mai 2009, tilgjengelig på http://www.usdoj.gov/atr/public/speeches/245711.htm.
  • Vickers, J. (2008). The Financial Crisis and Competition Policy: Some Economics, Global Competition Review, December 2008.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS