Magma topp logo Til forsiden Econa

Catrine Gjedebo er partner i Wassum Investment Consulting AS. Hun er diplomøkonom fra BI, har en MBA for Executives fra BI/Oslo Business School og er i tillegg autorisert finansanalytiker (AFA). Hun har erfaring som innlånsansvarlig i Lefac og SR-Bank Oslo, som obligasjonsmegler i Handelsbanken, som renteforvalter i Postbanken og som daglig leder/konsulent i Schøyen Finansforvalting.

Olav Rune Øverland er partner og daglig leder i Wassum Investment Consulting AS. Han er utdannet siviløkonom fra The University of Strathclyde, sosialøkonom fra The University of Glasgow og er autorisert finansanalytiker (AFA). Han har blant annet vært administrerende direktør for Skandia Kapitalforvaltning ASA, banksjef i DnB Privatbank, analysesjef i DnB Markets og renteforvalter og makroøkonom for Hill Samuel Investment Management i London.

Langsiktig kapitalforvaltning - en styreguide med hensyn til forventet avkastning og risikooppfølgning

En større forståelse og innsikt i finansforvaltningen skaper større engasjement og vil over tid kunne bidra til en økt verdiskapning, da selskapets risikobærende evne og vilje vil settes tydeligere på agendaen. Denne artikkelen adresserer viktige tema som du som styremedlem eller finansansvarlig, bør ha kjennskap til og kunnskap om.

tyret har det overordnede ansvaret for hvordan et privat eller offentlig selskaps finanskapital er plassert. I dette ligger fastsettelse av de rammer som skal være gjeldende for midlene.

Den strategien som velges, skal være et uttrykk for den risikoprofilen som er valgt. Risikoprofilen gjenspeiler hva som er formålet med forvaltningen av midlene, hvilken tidshorisont som kan legges til grunn, risikotoleranse for svingninger i avkastningen fra år til år etc.

Porteføljens avkastnings- og risikoegenskaper vil endres over tid avhengig av hvordan de ulike aktivaklassene utvikler seg. Samtidig vil også selskapets risikobærende evne og vilje kunne endres avhengig av kjernevirksomheten, utviklingen i finansmarkedet og så videre. Styret har et løpende ansvar for at forvaltningen er forsvarlig og i tråd med gjeldende rammer, og for å kunne utøve sitt ansvar er det nødvendig at det i selskapet etableres gode oppfølgnings- og kontrollrutiner for kapitalforvaltningen, samt at styret har god nok kompetanse om kapitalforvaltning.

For et styremedlem er det viktig å motta informasjon som gjør det mulig å overvåke risiko- og avkastningssituasjonen for den langsiktige kapitalforvaltningen. Aktuelle spørsmål er:

  • Når vi vårt langsiktige avkastningsmål?
  • Hvilken risiko tas i forvaltningen?
  • Hva et forholdet mellom porteføljens beregnede markedsrisiko og selskapets risikobærende evne (bufferkapital)?
  • Hvordan er kvaliteten i forvaltningen?
  • Hvordan går det sammenlignet med markedet (indeks)?
  • Hvordan gjør våre forvaltere det relativt til sine konkurrenter?

Det er sentralt at styrer etablerer en systematisk tilnærming til disse spørsmålene.

Artikkelen starter med en gjennomgang av forventet avkastning og risikopremie, diversifisering og porteføljestruktur. Deretter gjennomgås metoder og modeller for beregning av markedsrisiko, markedstiming og evaluering av 

Forventet avkastning og risikopremie

I finansiell teori kan kravet til framtidig avkastning deles opp i to ulike deler – risikofri rente og risikopremie. Den risikofrie renten er den renten en investor kan forvente å motta på en investering som er helt uten risiko. En slik type investering defineres ofte ved hjelp av korte statssertifikat (1–3 måneders løpetid). Risikopremien er den ytterligere avkastningen (utover risikofri rente) som en investor kan forvente å motta på grunn av at investeringen er risikofull. Jo høyere den forventede risikoen er, jo høyere er også kravet til økt avkastning (se figur nedenfor).

En vurdering av forventet avkastning må inneholde vurderinger av både avkastning og risiko. En mye anvendt måte å kvantifisere begrepet risiko på er gjennom det statistiske målet standardavvik. Standardavviket beskriver hvor mye avkastningen varierer sammenlignet med gjennomsnittsverdien (over en angitt tidsperiode).

 

figur

Forenklet kan standardavvik oppfattes som en investerings risiko i forhold til andre plasseringer. Et høyt standardavvik betyr at avkastningen varierer mye, noe som i sin tur innebærer høy risiko (usikkerhet med hensyn til den framtidige avkastningen). Korte renteplasseringer har lavt standardavvik og dermed lav risiko, i motsetning til et finansmarked som aksjemarkedet, som har større svingninger (høyt standardavvik) og dermed høyere risiko.

Problemet med framtidig forventet risikopremie er at dette ikke er en observerbar størrelse (man kan kun avlese hvordan denne har vært historisk). Derfor er det nødvendig å beregne denne størrelsen. Dette kan gjøres på forskjellig måter.

Metodene som anvendes til å estimere risikopremien, kan deles opp i tre kategorier:

1) framtidige prognoser basert på spørreundersøkelser

2) framtidige prognoser basert på teoretiske beregninger

3) en historisk bakoverskuende beregning. Disse metodene har hver for seg både ulemper og fordeler.

Men felles for dem alle er at de ikke entydig kan bestemme den «sanne» verdien for risikopremien.

Det synes å være bred enighet om at aksjer forventes å gi høyere avkastning enn obligasjoner. Det er imidlertid større usikkerhet om hvor stor denne meravkastningen kan forventes å være. Verdien av en aksje er grunnleggende knyttet til selskapets framtidige inntjeningspotensial og utbyttekapasitet. På lang sikt bestemmes aksjeverdiene av framtidige dividender og aksjonærenes avkastningskrav. Størrelsen på investorenes avkastningskrav avhenger blant annet av hvilke alternative plasseringsmuligheter (statsobligasjoner, fast eiendom m.m.) som eksisterer. Altså andre typer kombinasjoner av forventet avkastning og risiko som finnes i økonomien. På generelt grunnlag vil dynamikken i markedet allokere kapital til de plasseringsalternativ som gir «best betalt» i forhold til risiko.

Diversifisering

En god forvaltningsstrategi vil være kjennetegnet ved at man gitt krav til avkastning minimerer usikkerheten knyttet til den samlede risikoen ved investeringene, eller at man alternativt maksimerer avkastningen gitt en øvre grense på akseptabel risiko. I denne sammenheng defineres risiko som usikkerheten knyttet til variasjonen i samlet avkastning fra periode til periode. I en slik (effisient) portefølje vil risikoen være spredt på flere typer aktivaklasser (på ulike markeder og verdipapirer). Ved å spre risikoen oppnår man en reduksjon av risiko uten at forventet avkastning blir mindre. I en effisient portefølje påtar man seg kun risiko man får betalt for i form av høyere forventet avkastning. Ser man på en investering i en sammensatt portefølje av verdipapirer, vil den ha lavere risiko enn om investeringen var plassert i et enkelt verdipapir. Desto svakere samvariasjon det er mellom prisutviklingen på de ulike verdipapirer, desto mer risiko kan man eliminere uten kostnader. En investeringsstrategi basert på anerkjent porteføljeteori, vil implisere

• å investere i flere ulike aktivaklasser

• å investere i flere markeder

• å spre investeringene i hvert delmarked over forskjellige verdipapirer

I en portefølje som består både av aksjer og obligasjoner, vil det være diversifiseringsgevinster mellom disse to aktivaklassene. Diversifiseringsgevinstene skyldes at markedsverdien av aksjer og obligasjoner sjelden beveger seg helt i takt. Svært svak utvikling i det ene markedet vil delvis kunne kompenseres med en bedre utvikling i det andre.

Korrelasjonsmatrise for ulike aktivaklasser fra januar 1996 t.o.m. februar 2006

 

figur

Ovennevnte kan illustreres ved hjelp av korrelasjonen mellom ulike aktivaklasser. Matrisen nedenfor viser korrelasjonen1 mellom norske pengemarkedspapirer, statsobligasjoner, valutasikrede globale statsobligasjoner og kredittobligasjoner, norske og globale aksjer, valutasikrede hedgefond og norske eiendomsfond.

Her er det verdt å legge merke til at flere av aktivaklassene har svært lav og til dels negativ korrelasjon. Norske aksjer og globale aksjer er tilnærmet ikke korrelert. Slike forhold kan brukes til å bygge en portefølje med god diversifisering.

Figuren nedenfor viser avkastningen i forskjellige aktivaklasser på årlig basis. Det er store årlige variasjoner som over tid bidrar til diversifisering i en investeringsportefølje og viser hvor nødvendig det er.

Avkastning i forskjellige aktivaklasser fra 2001–2006

 

figur

Porteføljestruktur

En vanlig portefølje består gjerne av tradisjonelle aktiva, som aksjer og obligasjoner. Ved å inkludere underklasser av de tradisjonelle aktivaene, som for eksempel globale kredittobligasjoner, vil egenskapene til en portefølje endres. En inkludering av slike aktiva (underklasser) kan virke risikodempende og har høyere forventet avkastning sammenlignet med porteføljer bestående av tradisjonelle aksjer og rentepapirer. Det er også mulig å utvide investeringsmulighetene ytterligere. Ulike eksempel er obligasjoner i framvoksende markeder (Emerging Market Debt), fond i hedgefond, råvarer og eiendom. Dette er aktivaklasser som har andre egenskaper enn de tradisjonelle aktivaklassene. Inkluderingen av nye aktivaklasser kan bidra til å bedre bytteforholdet mellom porteføljens avkastning og risiko.

Modeller for risikooppfølgning

Markedsverdien av de investeringer som er foretatt, vil svinge over tid avhengig av markedsutviklingen for de aktivaklasser man er investert i. Jo mer risikofylte investeringer, jo mer vil markedsverdien kunne svinge på kort sikt. For å kunne si noe mer konkret om porteføljens risikoegenskaper, anvendes modeller for å tallfeste eller beregne sannsynligheter av ulike markedsutfall. Aktuelle metoder er blant annet stresstesting og Value at Risk. Begge modellene illustrerer forventet tap, men er ulike i sin tilnærming.

Ved stresstesting beregnes tapsrisikoen i porteføljen basert på et gitt markedsscenario som defineres av selskapet. Det forutsettes at det skjer en negativ markedsutvikling i samtlige av de aktivaklasser porteføljen er investert i. Svakheten med modellen er at den ikke tar hensyn til porteføljens diversifiseringegenskaper, det vil si at ulike aktivaklasser har ulik grad av samvariasjon. I den virkelige verden utvikler de ulike aktivaklasser seg ulikt avhengig av samvariasjonen mellom disse. Modellen forutsetter også et parallellskift i rentenivået, det vil si at renteøkningen er like stor for alle løpetider og for alle låntagere, uavhengig av kredittrisiko (rating). For at en stresstesting skal ha noen mening, er det viktig å benytte et scenario som tar hensyn til det konjunkturforløpet man er inne i. Alternativt kan kravet til en oppfyllelse av stresstesten (forholdet mellom markedsrisiko og bufferkapital) reduseres hvis markedsutfallet som benyttes, anses som konservativt, eller økes hvis markedsutfallet anses som for optimistisk.

Value at Risk (VaR) er en matematisk metode for å estimere nedsiderisikoen i en portefølje uttrykt i kroner, og det er en utbredt metode for å beregne risiko i finansmarkedet. VaR oppsummerer forventet tap over en tidshorisont innenfor en gitt sannsynlighet eller konfidensintervall. Dersom en setter denne sannsynligheten til 95 prosent, betyr det at modellen beregner det største tapet per år som er sannsynlig innenfor en periode på 20 år, men med et unntaksår hvor tapet kan bli større. Da aktivaklassenes samvariasjon vil kunne svinge over tid, er det viktig å ha et kritisk blikk på det tallmaterialet som benyttes i modellen. En negativ historisk samvariasjon mellom to aktivaklasser vil for eksempel nødvendigvis ikke være like sannsynlig i et fremadskuende perspektiv. En svakhet med metoden er også at den ikke beskriver verste utfall, katastrofer og lignende. Det er i beregningen benyttet avkastnings- og risikoforutsetninger til ulike aktivaklasser med utgangspunkt i indekser. En portefølje vil kunne utvikle seg annerledes gitt enkeltinvesteringens karakteristika. En aktiv forvalter vil over tid forventes å levere en høyere avkastning enn markedet, og vil også kunne ha en høyere eller lavere svingningsrisiko enn markedet.

 

Illustrasjon av modeller for risikooppfølgning

Forskjellene i de to ulike modellene kan illustreres ved følgende eksempel:

Pensjonskasse ABC har en finansportefølje på MNOK 1000. Porteføljen har følgende sammensetning:

figur

Stresstesting av porteføljen

Det er i beregningen tatt utgangspunkt i Kredittilsynets anbefalte stresstestscenario med en økning i renten på 2 prosent (parallellskift) og et fall i aksjemarkedet på henholdsvis 30 prosent for norske aksjer og 20 prosent for globale aksjer. For hedgefond og eiendom er det benyttet en kursendring på henholdsvis 10 prosent og 5 prosent. Valutarisiko på globale aksjer er ikke hensyntatt i eksemplet. Globale obligasjoner er forutsatt valutasikret.

Det er videre forutsatt at rentefølsomheten i pengemarkedsporteføljen er på 0,25 prosent, mens rentefølsomheten i norske og globale obligasjoner er på henholdsvis 2,8 prosent og 4,75 prosent. Jo lengre løpetid en obligasjon har, jo større blir kursfallet ved en renteøkning.

Gitt ovennevnte markedsscenario for de ulike aktivaklasser har porteføljen en beregnet markedsrisiko på ca. MNOK 91 eller 9 prosent av porteføljen.

 

figurfigur

Dette tallet bør vurderes i forhold til selskapets risikobærende evne (bufferkapital). Styret kan med basis i det vurdere om den langsiktige forvaltningen er forsvarlig i forhold til både bufferkapitalen og vurderinger av markedssituasjonen

Beregnet markedsrisiko (tapsrisiko) ved VaR

Underlaget for analysen skapes ved hjelp av en simuleringsmodell. Denne metoden vil muliggjøre en statistisk analyse av framtidig forventet avkastning og risiko. Wassums simuleringsmodell anvender historiske standardavvik, samvariasjoner, tidsserieegenskaper og antagelser om den framtidige gjennomsnittlige avkastningen over de neste 10 år for ulike aktivaklasser. Det simuleres 1000 utfall per år. Utfallsrommet vil kunne gi indikasjoner på hvordan en portefølje vil utvikle seg over tid.

Det er viktig å understreke at simuleringsmodellen ikke fanger opp ekstreme hendelser eller katastrofer (såkalt event risk). Eksempel fra virkeligheten finner vi da realverdien av japanske aksjer falt med hele 95 prosent i perioden 1944–1949, mens tyske aksjer falt med 84 prosent i perioden 1944–1950. Modellen sier oss noe om sannsynligheten for framtidige hendelser. Den er ikke en predikasjon eller garanti for framtidige hendelser.

På bakgrunn av historiske observasjoner, prisingsmodeller fra finansteorien og markedets forventninger har Wassum Investment Consulting utarbeidet følgende avkastningsforventninger (tabell 4).

figurfigur

Wassums simuleringer viser at porteføljen, med 95 prosent sannsynlighet, minst vil ha en avkastning på –3 prosent i år 1, tilsvarende et tap på MNOK 29,6. Tabellen nedenfor viser forventet tap i MNOK og i prosent for år 1 til og med år 5.

VaR-tallet bør vurderes i forhold til selskapets risikobærende evne (bufferkapital). Styret kan med basis i det vurdere om den langsiktige forvaltningen er forsvarlig i forhold til både bufferkapitalen og vurderinger av markedssituasjonen.

I percentildiagrammet under kan vi avlese at porteføljen vil ha en forventet langsiktig avkastning på ca. 5,9 prosent. Standardavviket er beregnet til 5,1 prosent.

Percentildiagrammet uttrykker forventet utfallsrom for porteføljens årlige avkastning sett over en tiårsperiode. Diagrammet viser 95 prosent av alle utfall, det vil si at de 2,5 prosent beste og de 2,5 prosent dårligste utfall er utelukket. 13,5 prosent av utfallene inngår i hvert av de blå feltene, mens det oransje feltet utgjør 68 prosent av observasjonene.

Porteføljen har blant annet følgende avkastningsegenskaper:

• 97,5 % av utfallene gir en avkastning over 2,4 % (svakeste observasjon).

• 50 % av utfallene gir en avkastning over 6 %.

• 84 % av utfallene gir en avkastning over 4 % (svakeste observasjon i oransje felt).

Risikostyring - taktisk allokering

Når porteføljens aktivafordeling avviker fra den fastsatte strategien, oppstår en taktisk allokering. Den er taktisk fordi den er kortsiktig, og på lang sikt vil strategien være gjeldende. Den taktiske allokeringen oppstår på to måter:

• Aktivt: Aktive beslutninger om å kortsiktig avvike fra strategien i utvalgte aktivaklasser

• Passivt: Aktivaklassenes relative utvikling

figur

Enkelte investorer forsøker å time markedet ved hjelp av taktisk allokering. Det innebærer at balansen mellom aksjer og renter justeres basert på de markedsvurderingene som en forvalter til enhver tid gjør. Dette er en svært vanskelig metodikk, og den gir sjelden gode resultater over tid. En annen metodikk er å justere de relative vektene tilbake til den strategiske fordelingen på fastsatte tidspunkt, for eksempel hvert kvartal, halvår eller hvert år.

Den siste metoden er å tilbakestille porteføljene til den opprinnelige fordelingen når angitte grenseverdier for aktivaenes relative størrelse er oversteget. Sistnevnte metode beskrives gjerne som passiv rebalansering. Dette er den metoden som Wassum har testet over tid, og som har gitt meravkastning relativt til de andre rebalanseringsmetodene i forskjellige perioder og markeder. Dette er utførlig diskutert i Magma nr. 5, 2001.2

En forutsetning for at rebalanseringsstrategien skal lykkes, er at det eksisterer fastsatte regler som er dokumentert i en plasseringsinstruks (hvilke aktiva som skal anvendes, innbyrdes størrelse, grenseverdier, og hvem som har ansvaret), kontinuerlig overvåkning og kontroll samt en praktisk og gjennomtenkt rutine ved kjøp og salg i sammenheng med tilbakevektingen.

Wassum har gjennomført en undersøkelse av 58 ulike blandingsmandat fordelt på 10 svenske kapitalforvaltere. Avkastningen er oppgitt før forvaltningskostnader og transaksjonskostnader. Undersøkelsen viser at det er svært få forvaltere som har skapt meravkastning gjennom sin taktiske allokering.

Tabell 5 viser at det er svært få forvaltere som klarer å oppnå meravkastning på blandingsmandatene over flere år. Heller ikke på aggregert nivå er det mulig å konkludere med at blandingsmandat skaper meravkastning jamfør med referanseindeksene. Fokuset bør derfor være forvalterutvelgelse innenfor hver aktivaklasse. Porteføljene bør justeres tilbake til den strategiske fordelingen når angitte grenseverdier for aktivaenes relative størrelse er oversteget.

figur

Evaluering av forvaltningsresultat og forvaltere

I en vurdering av forvaltning er det viktig å se både på historiske resultater og på kvalitative faktorer som kan påvirke framtidig avkastning.

Relativ avkastning

I en historisk vurdering av en investering kan differanseavkastning være et viktig parameter. Differanseavkastningen, eller relativ avkastning, er forskjellen mellom investeringens avkastning og referanseindeksens avkastning.

Hvis forskjellen er negativ, gjør investeringen det dårligere enn den indeksen en har valgt å sammenligne seg med. Hvis forskjellen er positiv, gjør investeringen det bedre enn referanseindeksen. Men hvis forskjellen er svært stor, er det ikke nødvendigvis så bra likevel. Det indikerer nemlig at investeringen tar større risiko enn referanseindeksen definert i strategien.

Figur 5 viser utviklingen for aksjefondet Odin Norge (stiplet linje) sammenlignet med Oslo Børs fra september 2002 til og med september 2005.

Informasjonskvote

For å måle en forvalters produktivitet/kvalitet kan man se på forholdet mellom den meravkastning som er oppnådd, og den aktive risikoen porteføljen har hatt i samme periode. Dette måltallet betegnes informasjonskvote eller Information Ratio (IR).

Med meravkastning menes den relative forskjellen mellom porteføljens avkastning og markedet (indeks). Den aktive risikoen (tracking error) er et utrykk for hvor mye porteføljens svinger relativt til markedet. En portefølje som har en tilnærmet lik sammensetning som referanseindeksen, vil svinge tilnærmet likt med indeks, mens en mer konsentrert portefølje hvor fokus er på aksjeutvelgelse, vil kunne svinge i utakt med markedet.

Er forholdstallet < 0 har forvalter ikke skapt merverdi gjennom sine aktive valg. Et forholdstall mellom 0–0,5 er passe bra, mens et forholdstall > 1 betyr at forvalter har skapt merverdi på sine aktive valg.

Figur 6 viser utvikling i IR for aksjefondet Odin Norge i perioden september 2002 til september 2005.

figur

Konsistens

Konsistensen i forvaltningsresultatet sier noe om forvalters evne til å gjenta et godt resultat. Konsistensmålet viser hvor ofte porteføljen går bedre enn markedet/indeks (målt på for eksempel månedsbasis), og det utrykker forholdet mellom antall positive måneder dividert på totalt antall måneder. Jo høyere forholdstall, jo bedre.

Figur 7 gir en illustrasjon på konsistensen i avkastningen til aksjefondet Odin Norge i perioden september 2002 til september 2005.

figur

En konsistens på < 40 % ansees som svakt, mens en konsistens > 60 % er bra. En konsistens mellom 40–60 % er passe bra.

Kvalitative forhold

I et framoverskuende perspektiv er det viktig å følge med på forhold som påvirker forvaltningen hos finansinstitusjoner. Endringene innenfor kapitalforvaltningsmarkedet har vært store både i Norge og internasjonalt over mange år. Det finnes knapt en forvalter i Norge som ikke har opplevd store organisasjonsmessige endringer og betydelige utskiftninger av forvalterne de siste årene. I noen tilfeller har den utviklingen vært til det bedre, men mange steder innebærer slike perioder også at forvaltningen endres. Det er overraskende hvor stor tålmodighet som enkelte investorer har før de flytter investeringen til en forvalter med mer stabile forutsetninger for å levere god avkastning.

Periodiske evalueringsmøter bør derfor gjennomføres med forvaltere. De bør vurdere oppnådde resultater og fokusere på forutsetningene for å levere framtidige resultater. Bytte av en forvalter påvirker ikke strategien forutsatt at hvert enkelt mandat er klart definert.

Oppsummering

Et styremedlem bør ha en nødvendig grunnkompetanse om de finansmarkeder og produkter selskapet er investert i. Ved å etablere en prosess som gjennomgås på hvert styremøte, sikres bedre forståelse, og muligheten til å følge utviklingen på en systematisk måte muliggjør bedre styring og kontroll. Jo tydeligere forvaltningsrammer, jo lettere er det å følge med på om rammene oppfylles.

Strategien bør reflektere et langsiktig syn og være retningsgivende for den løpende porteføljen. Aktive taktiske avvik er veddemål på markedsutviklingen og gir sjelden en ekstra verdiskapning etter kostnader over tid. Det er lett å påvirkes av markedssvingninger, men over tid vil normalt en «is i magen»-strategi være vinneren.

Det kan oppnås store diversifiseringsgevinster ved å spre porteføljen på ulike aktivaklasser, men dette krever også kunnskap om ulike finansmarkeder og produkter. Porteføljens størrelse kan også i enkelte tilfeller være begrensende for investeringer med en høy minstetegning. Leverandørene har vært flinke til å utvikle fondsprodukter som gjør investeringer lettere tilgjengelig. Eksempler på dette er eiendomsfond og ulike fond-i-fond-produkter innen for eksempel hedgefond og private equity.

Det er mange typer risikoer å vurdere, og det kan være vanskelig å bruke historisk informasjon når en skal planlegge framtidige investeringer. Det må gjøres forutsetninger om framtidig utvikling, som minst bør revurderes årlig.

Markedsrisikoen i porteføljen bør løpende overvåkes på en konsistent måte, slik at endringer lettere kan fanges opp.

Denne artikkelen har kommentert to ulike modeller for beregning av markedsrisiko. Modellene er noe forskjellig i sin tilnærming, og de må anvendes med de svakheter som finnes. Stresstesten gir et mer kortsiktig bilde av markedsrisikoen ut fra et «worst case»-scenario, og det er viktig å ha et forhold til det markedsutfallet som legges til grunn i analysen.

På lang sikt gir VaR-analysen en god indikasjon på risikoen i porteføljen, da man her tar hensyn til at det oppnås en diversifiseringsgevinst når porteføljen spres på flere aktivaklasser.

Hensikten med artikkelen har vært å øke forståelsen rundt til dels komplekse forhold knyttet til finansforvaltningen. Et styremedlem bør være seg sitt ansvar bevisst og bør ha kompetanse, evne og vilje til å stille kritiske spørsmål.

figur

Noter

  • 1. Korrelasjon mellom to variabler kan ta verdier mellom –1 og +1. En korrelasjonskoeffisient på –1 medfører at når den ene variabelen synker i verdi, vil den andre variabelen gå i motsatt retning med samme styrke. Hvis korrelasjonskoeffisienten er 0, eksisterer det ingen korrelasjon mellom variablene. Korrelasjonskoeffisient på +1 indikerer perfekt korrelasjon, og variablene beveger seg sammen og identisk.
  • 2. Jf. artikkel i Magma nr. 5, 2001, Taktisk aktivafordeling – en passiv strategi for aktiv meravkastning, av Olav Rune Øverland og Magnus Smistad i Wassum Investment Consulting AS.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS