Magma topp logo Til forsiden Econa

Geir Lunde er økonom ved ECON - Senter for økonomisk analyse.

Mislykket budsjettreform?

av Geir Lunde

MARKEDET TVANG FREM INNSTRAMNINGSFORSLAG

Stortinget vedtok for få år siden en budsjettreform som hadde som mål å øke vektleggingen av langsiktige finansielle forhold og budsjettets totalvirkninger på norsk økonomi. Til tross for det opplever vi i høst at markedet tvinger Bondevik-regjeringen til å legge frem forslag til omfattende innstramninger i statsbudsjettet for 1999. Før dette var det verken politisk evne eller vilje til å stramme til i budsjettet. Alt tidlig i 1997 var det svært mange økonomer som advarte mot at temperaturen i økonomien begynte å bli altfor høy, og fremhevet at det var nødvendig å foreta innstramninger for å unngå økende pressproblemer.

IKKE FØRSTE GANGEN

Når dette skrives, vet jeg ikke hva slags budsjett som vil bli vedtatt for 1999, men basert på den brede enigheten om behovet for innstramninger, burde vi nå ha fått vedtatt et stramt budsjett for 1999. Uansett er vi på nytt kommet opp i en situasjon som vi har opplevd gjentatte ganger de siste tretti årene - nemlig at det er ført en økonomisk politikk som har endt med et behov for betydelig kursendring gjennom innstramninger. Resultatet er at vi har en økonomi med store konjunktursvingninger.

For de som husker så langt tilbake, skjedde dette et par ganger på 1970-tallet i forbindelse med motkonjunkturpolitikken, Kleppe-pakkene, etter oljeprissjokkene. Problemene den gang ble skapt av betydelige politiske ambisjoner og tro på at det var mulig å styre unna de økonomiske problemene internasjonalt gjennom en ekspansiv økonomisk politikk her hjemme. Store fremtidige oljeinntekter ble brukt som et av argumentene for at det var uproblematisk å øke offentlige utgifter. Vi fikk nye problemer midt på 1980-tallet etter den gjeldsfinansierte oppturen etter dereguleringen av kredittmarkedet, som også ble stimulert av en løssluppen budsjettpolitikk. Og vi opplever altså det samme igjen nå mot slutten av 1990-tallet, og årsaken er igjen at vi ikke makter å føre en økonomisk politikk som stabiliserer den økonomiske utviklingen.

HVORFOR GREIER VI IKKE OPPGAVEN?

En viktig årsak er at vi i hele denne perioden har hatt skiftende mindretallsregjeringer med ulikt støttegrunnlag i Stortinget, noe som har gjort det vanskelig for det politiske system å føre en tilstrekkelig stram budsjettpolitikk. Dessuten fører politikernes kamp om velgernes gunst til at økte bevilgninger prioriteres fremfor å vektlegge stabilitet og langsiktighet i den økonomiske politikken. Dette skyldes ikke minst at flertallet av norske velgere er brukere av offentlig tjenesteyting eller ansatt i offentlig sektor. Den siste og kanskje viktigste årsaken er at offentlige budsjetter flyter over av penger i Norge. Våre oljeinntekter innebærer at vi ikke har de samme restriksjoner fra inntektssiden, restriksjoner som tvinger politikerne til å prioritere, slik politikere i de aller fleste andre land må gjøre.

BUDSJETTREFORMEN

Stortinget vedtok som nevnt for få år siden en budsjettreform som hadde som mål å legge økt vekt på budsjettets totale virkninger, slik at man i større grad enn tidligere skulle ta hensyn til langsiktige finansielle hensyn og budsjettets samlede virkninger på norsk økonomi. Reformen hindrer i første rekke regjeringen å sikre seg ulike flertall for sine budsjettforslag i Stortinget. Regjeringen må få flertall for budsjettrammene før disse fordeles på enkeltposter på budsjettet. Det var bred politisk konsensus om reformen, som ble gjennomført fra behandlingen av budsjettet for 1998.

MISLYKKET REFORM?

Selv om det er svært tidlig å felle dom over denne reformen, er det fristende å konkludere med at den så langtikke har ført til at vi har nådd et av hovedmålene, nemlig økt vektlegging av budsjettets totalvirkning på norsk økonomi. Jeg vil likevel ikke gå så langt. Budsjettreformen bidrar til et større fokus på de samlede makroøkonomiske virkninger enn det vi hadde før. Det kan ikke utelukkes at budsjettvedtakene for 1998 kunne ha vært enda verre enn uten reformen, dersom regjeringen hadde kunnet sikre seg støtte fra ulike deler av Stortinget i sitt budsjettopplegg.

I alle fall er lærdommen, både etter gjennomføringen av denne budsjettreformen og også av erfaringene med avsetningene til petroleumsfondet, at det er politikerne selv som ved hver budsjettbehandling må legge nødvendig vekt på hensynet til stabiliteten i økonomien og offentlige finanser på lang sikt. Det finnes ikke budsjett-tekniske forhold eller behandlingsmåter i Stortinget som kan frata politikerne det ansvaret. Bare slike som kan minne dem på det.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS