Magma topp logo Til forsiden Econa

Linda Orvedal er førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole. Hun er dr.oecon. fra NHH.

Næringsnøytral eller konkurransenøytral næringspolitikk

Det eksisterer en forestilling om at en næringsnøytral politikk innebærer en passiv næringspolitikk, i motsetning til en konkurransenøytral politikk som er en aktiv næringspolitikk. Videre er det også en forestilling at en konkurransenøytral politikk er en næringsvennlig politikk, i motsetning til en næringsnøytral politikk. Begge disse forestillingene er uriktige.

Artikkelen gjør rede for hvilken innsikt økonomisk teori kan gi for hva som er god næringspolitikk, og den forklarer hva som ligger i begrepene næringsnøytral og konkurransenøytral politikk. Den viser også hvorfor en næringsnøytral politikk er å foretrekke. Hvis målsettingen med næringspolitikken er å maksimere verdiskapningen, er det intet grunnlag for politiske tiltak i en perfekt fungerende markedsøkonomi. Grunnlaget for næringspolitikken vil dermed være en politikk som søker å korrigere markedet der markedet svikter – det være seg på grunn av fellesgoder, eksterne virkninger, informasjonsskjevheter eller ufullkommen konkurranse. En slik politikk vil innebære en næringsnøytral politikk.

Innledning

Debatten om hva som er god næringspolitikk, er ofte preget av misforståelser, enkeltsaker og et kortsiktig perspektiv. Misforståelsene oppstår fordi debattantene bruker begreper som de har ulik oppfattning av hva betyr. Det gjelder spesielt begrepet næringsnøytral politikk. Enkeltsakene kan være bedrifter som får problemer og trues av nedleggelse, eller en hel næring som har problemer med å hevde seg i den internasjonale konkurransen. Uansett hvilke enkeltsaker som dukker opp, havner fokuset på problemene med omstilling. Og omstilling innebærer store kostnader, spesielt for de enkeltpersonene som rammes: De ansatte som mister jobben sin og en sikker inntekt – de må kanskje omstille seg eller flytte for å få en ny jobb, aksjonærene som mister sin aksjekapital eller underleverandører som mister viktige kunder. Ved å rette oppmerksomheten mot enkeltsaker vil fokuset uvilkårlig komme på disse omstillingskostnadene. Det gjør at en får et kortsiktig perspektiv på næringspolitikken, og at gevinstene ved omstilling blir oversett.

Hensikten med denne artikkelen er todelt. For det første vil vi avklare hva som ligger i begrepene næringsnøytral og konkurransenøytral politikk. For det andre vil vi redegjøre for hvilken innsikt økonomisk teori gir om hva som er gode prinsipper for næringspolitikken. Det krever et langsiktig perspektiv på næringspolitikken slik at også gevinstene ved omstilling kommer frem. Videre krever det en presis formulering av målsettingen med næringspolitikken.

Verdiskapningen er det sentrale

Målsettingen med næringspolitikken er å sikre en høyest mulig verdiskapning gitt landets ressurser. Dette er en målsetting som synes å ha bred tilslutning både fra politikere, næringslivet og økonomer. Ekspertutvalget som i 2004 vurderte Norges kapitalstyrke (Sandmo-utvalget), omtaler næringspolitikk som politikk som legger til rette for størst mulig verdiskapning i norsk økonomi, gitt de ressursene som er tilgjengelig. Også i Industriutvalgets rapport (NOU 2005:4) er det denne målsettingen som legges til grunn.

Fra en økonoms ståsted har denne målsettingen støtte i økonomisk teori gjennom tre teoremer fra velferdsteorien. Det første teoremet sier at en økonomi med fullkommen konkurranse vil gi en effektiv utnyttelse av ressursene. Det andre teoremet sier at ved en passende omfordeling av initialallokeringen kan vi oppnå en rettferdig fordeling. Disse to teoremene går under betegnelsen velferdsteorienes to hovedteoremer. De slår fast at det ikke er noen konflikt mellom effektiv ressursutnyttelse og fordeling. I praksis er det imidlertid umulig å finne virkemidler for omfordeling som ikke samtidig forstyrrer markedets virkemåte. Men i valget av virkemidler bør vi unngå virkemidler som skaper ineffektivitet på produksjonssiden. Dette er det tredje teoremet og går under betegnelsen Diamond-Mirrlees-teoremet (se Diamond og Mirrlees (1971)). Ifølge dette teoremet bør vi altså fortsatt tilstrebe maksimal verdiskapning, uavhengig av fordelingshensyn.

Næringspolitiske prinsipper

Grovt sett kan vi si at det er to grunnleggende forskjellige prinsipper som er rådende i næringspolitikken. Det ene prinsippet går under betegnelsen konkurransenøytral politikk, mens det andre prinsippet betegnes som næringsnøytral politikk. Det er en manglende forståelse for hva som ligger i disse begrepene. For eksempel er det en forestilling om at en næringsnøytral politikk innebærer en passiv næringspolitikk, i motsetning til en konkurransenøytral politikk som er en aktiv næringspolitikk. Videre er det også en forestilling at en konkurransenøytral politikk er en næringsvennlig politikk, i motsetning til en næringsnøytral politikk. Begge disse forestillingene er uriktige, og denne artikkelen vil vise hvorfor de er det. Men da må vi først rydde opp i misforståelsene om hva som ligger i begrepene konkurransenøytralitet og næringsnøytralitet.

Hva er konkurransenøytralitet?

I den offentlige debatten hører vi ofte næringslivet hevde at hvis de bare får konkurranse på like vilkår med deres konkurrenter i andre land, vil norske bedrifter klare seg i de internasjonale markedene. Skauge-utvalget (NOU 2003:9) karakteriserer dette som konkurransenøytralitet, og definerer begrepet på følgende måte: «Rammebetingelsene for hver enkelt næring bør tilsvare de beste rammebetingelsene i land det er naturlig å sammenligne seg med

Denne definisjonen reiser flere spørsmål. For det første: Hva mener vi med rammebetingelsene? Det kan bety at norske bedrifter bør ha de samme kostnadene, det vil si de samme skatter og avgifter, ja, kanskje også lønninger, som utenlandske konkurrenter. Men det kan også bety at de skal ha tilgang til de samme markedene og råstoffene som konkurrentene.

For det andre: Hvilke land er det naturlig å sammenligne seg med? Er det Vest-Europa, EU, hele Europa, OECD eller kanskje Asia? Det er vanskelig å sette noen klar grense på hva som er naturlige sammenligningsland, og om vi skulle klare det, vil de landene vi velger, stå overfor konkurranse fra andre lavkostland. Norske bedrifter vil derfor uansett måtte konkurrere med lavkostlandene. I sin ytterste konsekvens vil derfor en konkurransenøytral politikk føre til at det landet det er naturlig å sammenligne seg med, er det landet i verden med laveste kostnader. Videre vil det være slik at ett land har de beste rammebetingelsene for én næring, mens det for en annen næring vil være et annet land som har de beste rammebetingelsene. Konkurransenøytralitet vil derfor innebære en form for «beste-vilkårs-klausul». Hver næring får en spesialtilpasset næringspolitikk som er lik den gunstigste vi kan finne i utlandet. Det innebærer for eksempel at hvis ett land i verden subsidierer en næring, og et annet land subsidierer en annen, så vil vi subsidiere begge, men sannsynligvis med forskjellige satser. Konkurransenøytralitet vil dermed innebære en forskjellsbehandling ex ante mellom næringene i Norge. Noen næringer vil få mange støtteordninger fordi det finnes land i verden som støtter disse næringene, mens andre næringer vil få færre støtteordninger fordi disse næringene ikke støttets i like stor grad i utlandet.

En slik politikk har flere konsekvenser. For det første vil den føre til at vi vrir ressursene mot næringer som andre land støtter. Drivkraften for næringspolitikker er da ikke potensialet i egne ressurser, men derimot andre lands ressurser og politikk. For det andre vil det føre til at våre ressurser ikke vris mot de næringene der verdiskapningen er størst. For eksempel hvis en næring er lønnsom, vil den vokse. Den vil da tiltrekke seg innsatsfaktorer som arbeidskraft, og dermed byr den opp lønningene. Det betyr at andre næringer vil få økte lønnskostnader, og de vil få redusert sin aktivitet. Men om vi fører en konkurransenøytral politikk, vil det innebære at vi ønsker å kompensere disse næringene for den konkurranseulempen som de økte lønnskostnadene medfører. Dermed vil en konkurransenøytral politikk hindre at ressurser overføres fra ulønnsomme til lønnsomme næringer. Lønnsomme næringer i Norge vil hindres i å vokse fordi ulønnsomme næringer får gunstige støtteordninger. Her ser vi tydelig hvordan et kortsiktig fokus på omstillingskostnadene kan føre til tiltak som hindrer lønnsomme næringer i å vokse.

Hva er næringsnøytralitet?

Aarbakke-utvalget (NOU 1989:14) definerer næringsnøytralitet som «Likebehandling mellom næringer i skattepolitikken». Senere har begrepet blitt benyttet på andre politikkområder, ikke bare på skattepolitikken. En naturlig definisjon av næringsnøytralitet vil derfor være at alle næringer i Norge er underlagt de samme politiske rammebetingelsene. Det betyr at alle næringer i Norge behandles likt ex ante, og at det kan være forskjell på de rammebetingelsene norske bedrifter har, og de rammebetingelsene utenlandske bedrifter har. Vi skal komme tilbake til hvilke konsekvenser et slikt prinsipp har, men før vi gjør det, er det nyttig å se på hvilken innsikt vi kan trekke fra økonomisk teori.

Hva sier økonomisk teori?

Fra økonomisk teori vet vi at hvis en markedsøkonomi fungerer perfekt, vil markedsøkonomien maksimere verdiskapningen eller vårt nasjonalprodukt. I en perfekt markedsøkonomi er det kun to faktorer som påvirker verdiskapningen. Den første faktoren er landets tilgang på ressurser. Hvilke ressurser landet har til rådighet, er bestemt av tilgangen på våre egne innsatsfaktorer, det være seg arbeidskraft, kapital eller naturressurser. Men det er også avhengig av kvaliteten på disse innsatsfaktorene. Om vi har stor tilgang på innsatsfaktorer med høy produktivitet, vil våre produksjonsmuligheter være store. Og hvis økonomien fungerer perfekt, vil verdiskapningen maksimeres.

Den andre faktoren som bestemmer verdien på vår produksjon, er det internasjonale bytteforholdet, det vil si det relative prisforholdet mellom godene i verdensmarkedet. Hvis verdensmarkedsprisen på de varene vi eksporterer stiger relativt til prisen på de varene vi importerer, vil vår verdiskapning stige. Motsatt vil verdiskapningen reduseres om den relative prisen på eksportvarer faller.

I diskusjonen om næringspolitikken hersker det en oppfatning om at det er vår produktivitet relativt til andre land som betyr noe. Videre hersker det en oppfatning om at hvis den utenlandske produktiviteten bedres, er det en ulempe for oss. Begge disse forestillingene er uriktige, og vi ser det lett om vi relaterer til det som nettopp er beskrevet. Som vi har slått fast, er det vårabsolutte produktivitet som betyr noe, ikke vår relative produktivitet. Vårt nasjonalprodukt avhenger av våre egne produksjonsmuligheter, altså våre egne absolutte ressurser. Den eneste måten utenlandsk produktivitet kan påvirke vår verdiskapning på, er hvis det internasjonale prisforholdet endrer seg i vår disfavør. Men det er mer sannsynlig at utenlandsk produktivitetsfremgang vil bedre vårt bytteforhold enn at det vil forverre det.

Grunnlaget for næringspolitikk i en markedsøkonomi

Et lite land som Norge, har normalt ingen mulighet til å påvirke de internasjonale prisene. Det betyr at vår verdiskapning kun avhenger av tilgangen på og produktiviteten til de ressursene vi har til rådighet, samt hvor velfungerende økonomien er. I en perfekt fungerende markedsøkonomi er det ingen grunn til å drive med aktiv næringspolitikk siden markedsløsningen maksimerer verdiskapningen. Men vi vet at uansett hvor velfungerende en markedsøkonomi er, vil den aldri fungere perfekt. Det er i prinsippet fire årsaker til det. Det dreier seg om eksistensen av fellesgoder, eksterne virkninger, informasjonsasymmetri og ufullkommen konkurranse.

For et land som har mulighet til å påvirke de internasjonale prisene, er det et ytterligere argument for å gripe inn i markedet, nemlig tiltak for å forbedre bytteforholdet. Dette vil være et tiltak som er i en nasjons interesse på bekostning av andre nasjoner.

Fellesgoder

Et rent fellesgode er kjennetegnet ved to forhold. For det første er konsumet ikke rivaliserende. Det betyr at godet kan konsumeres av en konsument uten at det går på bekostning av en annen konsuments konsum. Og for det andre kan konsumentene ikke ekskluderes fra bruk, eller det er dyrt eller uønsket å ekskludere noen. Et klassisk eksempel på fellesgoder er en fyrlykt.

I en markedsøkonomi er problemet med fellesgoder at konsumenter som ikke kan ekskluderes fra bruk, ikke vil ha noen insentiv til å betale for godet. En privat aktør vil derfor ikke tilby et rent fellesgode.

Mange goder er en mellomting mellom private goder og fellesgoder. Eksempler kan være infrastruktur slik som veinettet og telenettet. Dette er fellesgoder inntil en viss kapasitet, samtidig som det er mulig å ekskludere brukere. Hvis private aktører tilbyr slike goder, vil konsekvensen være at markedets forsyning blir for lav.

Forskning og utvikling er et annet eksempel på et fellesgode som delvis kan være ekskluderende. Gjennom patentbeskyttelser kan produkter eller ideer beskyttes fra å bli tatt i bruk av andre. Dette gir insentiv til privat forskning og utvikling. Men i den grad forskningsresultater ønskes å bli gjort allment kjent, må det offentlige gripe inn i markedet for å stimulere til mer forskning eller stå for hele finansieringen av forskningen. Dette er grunnlaget for at vi har offentlige universitet og høyskoler. Det er også grunnlaget for å ha offentlige tiltak som stimulerer private aktører til mer forskning.

Eksterne virkninger

Eksterne virkninger er virkninger som en privat aktør ikke tar hensyn til i sine betraktninger. Eksterne virkninger oppstår når én aktørs handling påvirker en annen aktørs kostnader eller nytte uten at den som handler, betaler eller blir betalt for dette via markedet. De eksterne virkningene kan være enten negative eller positive. Det klassiske eksemplet på negative eksterne virkninger er forurensing. Om én aktør forurenser sine omgivelser, vil omgivelsene bli negativt påvirket av produksjonen. Men den private aktøren vil ikke ta hensyn til dette i sin produksjonsbeslutning, og denne vil følgelig produsere mer enn det som er optimalt fra et samfunnsøkonomisk synspunkt.

Et eksempel på en positiv ekstern virkning kan være kunnskap som lekker over fra en bedrift til en annen. Positive eksterne virkninger har den egenskapen at en markedsøkonomi vil forsyne markedet med for lite av denne aktiviteten. Eksistensen av positive eksterne virkninger gir dermed grunnlag for å gripe inn i markedet med den hensikt å øke produksjonen.

Asymmetrisk informasjon

Asymmetrisk informasjon har vi i situasjoner der aktørene har ulik informasjon om enten et produkts egenskaper eller en aktørs handlinger. Et typisk eksempel der kjøper og selger har ulik informasjon om et produkt, har vi i bruktbilmarkedet. Andre eksempler er finansmarkedet der låntaker har mer informasjon enn långiver. Det kan også være ulik informasjon om en aktørs handlinger. Dette finner vi for eksempel i forsikringsmarkedet der forsikringstaker har mer informasjon enn forsikringsselskapet.

Til en viss grad er markedet i stand til å korrigere for de problemene som asymmetrisk informasjon medfører, men ikke alltid. I det ekstreme tilfellet kan for eksempel markedene fullstendig forsvinne om en ikke griper inn i markedsøkonomien for å korrigere for denne markedssvikten (se Akerlof (1970)). I bruktbilmarkedet har man lovreguleringen som gjør at man kan heve kjøpet hvis det viser seg at bilen man kjøpte, ikke tilfredsstiller de kravene selger forespeilet kjøper. I finansmarkedet kan løsningen være at det offentlige står for forsyningen slik vi ser med Statens lånekasse for utdanning.

Ufullkommen konkurranse

Ufullkommen konkurranse har vi når aktørene i markedet har markedsmakt og kan påvirke prisdannelsen. Ufullkommen konkurranse kan oppstå av flere grunner. Dersom det er stordriftsfordeler som er betydelige i forhold til markedets størrelse, er ufullkommen konkurranse det eneste mulige utfallet. Men ufullkommen konkurranse kan også oppstå hvis det er kunstige etableringshindre eller samarbeid mellom bedriftene i en næring. Uansett årsak er konsekvensen av ufullkommen konkurranse at prisen blir høyere enn grensekostnaden, og at det fra et samfunnsøkonomisk ståsted blir produsert for lite av produktet.

Tiltakene for å korrigere markedene avhenger av hva som er årsaken til at aktørene har markedsmakt. Hvis årsaken er kunstige etableringshindre, vil tiltak for å fjerne disse hindrene hjelpe. Hvis årsaken er at aktørene samarbeider, vil tiltaket være en konkurranselov som forbyr den slags samarbeid. Er årsaken derimot eksistensen av stordriftsfordeler, kan flere tiltak være på sin plass. Prisregulering kan være et virkemiddel, et annet kan være konsesjoner som legger til rette for at konkurrerende virksomhet kan komme inn og overta markedet hvis monopolbedriften utnytter sin markedsmakt til å ta en for høy pris.

Næringer med flere typer markedssvikt samtidig

Nyere teorier om næringspolitikk fokuserer på markeder der flere typer av markedssvikt inntreffer samtidig. Dette er tilfellet med moderne klyngeteorier. Moderne klyngeteorier har bakgrunn i to teoriretninger som i hovedsak er initiert av Porter (se Porter 1990) og Krugman (se f. eks. Krugman 1991a og b). Både Porter og Krugmans teorier forklarer næringsklynger med eksterne skalafordeler, men det kan være ulike grunner til de eksterne stordriftsfordelene. I noen tilfeller kan det være positive eksterne virkninger gjennom kunnskapslekkasjer eller andre reelle eksternaliteter, i andre tilfeller kan det være pekuniære eksternaliteter i næringer med skalafordeler og ufullkommen konkurranse. Uansett hva som er årsaken, vil eksistensen av eksterne skalafordeler medføre at markedet produserer for lite av dette godet. Næringspolitikken bør derfor stimulere til mer produksjon i denne næringen. Men hvordan vi bør stimulere produksjonen, avhenger av hva som er kilden til de eksterne stordriftsfordelene. Hvis kilden er reelle eksterne virkninger, bør man stimulere akkurat den aktiviteten som skaper de positive eksternalitetene. Er kilden derimot pekuniære eksternaliteter, kan tiltak for å utvide markedsstørrelsen og øke konkurransen være det rette.

Næringspolitikk på andre lands bekostning

Et ytterligere argument for næringspolitikk kan være tiltak som utnytter et lands posisjon i verdensmarkedet på bekostning av andre land i verden. Normalt omtaler vi slike tiltak som handelspolitiske tiltak, men når vi definerer næringspolitikk som tiltak som skal øke verdiskapningen i et land, vil tradisjonell handelspolitikk bli en del av næringspolitikken. Tradisjonell handelspolitikk dreier seg om å utnytte nasjonal markedsmakt. Hvis et land er en stor etterspørrer i verdensmarkedet, vil landet kunne redusere verdensmarkedsprisen på sine importvarer ved å begrense sin import. En toll vil typisk ha den effekten av etterspørselen i verdensmarkedet reduseres, og for et stort land er det da mulig å forbedre sitt bytteforhold. Dette går under betegnelsen optimal toll. Den velferdsforbedringen landet kan oppnå gjennom en optimal toll, vil alltid være på bekostning av andre land fordi eksportlandene får forverret sitt bytteforhold.

I nyere teorier, slik som strategisk handelspolitikk og klyngeteorier, ser vi de samme effektene. Strategisk handelspolitikk innebærer på samme måte som tradisjonell handelspolitikk, at land som har markedsmakt i verdensmarkedet, kan utnytte sin posisjon på andre lands bekostning. Det nye i forhold til tradisjonell handelsteori er at også aktørene i markedene har markedsmakt. Men så lenge de nasjonale aktørene ikke kan koordinere sine handlinger eller binde seg opp til å redusere sin produksjon, vil det fortsatt være rom for politiske tiltak som bedrer bytteforholdet. Resultatet vil i så fall være at landet har økt sin verdiskapning på andre lands bekostning.

Nyere klyngeteorier inneholder de samme elementene. Hvis det er en næring med store eksterne skalafordeler, kan det være at det bare er plass til ett eller noen få produksjonssteder for denne næringen i verden. Det landet som kan kapre en slik næringsklynge, vil kunne få en høyere verdiskapning enn om næringen lokaliserer seg i et annet land. Politiske tiltak for å tiltrekke seg en slik næringsklynge kan derfor være gunstig. Men om landet lykkes, vil det i så fall være på andre lands bekostning siden næringsklyngen bare blir lokalisert ett sted.

Politikk som søker å øke verdiskapningen på andre lands bekostning, vil aldri være optimalt for verden som helhet. Om vi ønsker å få mest mulig ut av de globale ressursene, bør vi i så fall unngå slike tiltak. Videre vil det være slik at for små land er det vanskelig å oppnå gevinster på andre lands bekostning.

Hvordan kan en næringsnøytral politikk være en aktivnæringspolitikk?

Fra økonomisk teori kan vi trekke den slutningen at det er to faktorer som betyr noe for vår verdiskapning: Det er våre egne absolutte ressurser og vår egen absolutte evne til å utnytte disse ressursene som er viktig 1. Dette gir viktige implikasjoner for hva som er gode næringspolitiske prinsipper.

For det første kan vi merke oss at en konkurransenøytral politikk ikke vil maksimere verdiskapningen. Tvert imot vil den vri ressursene over mot næringer der vi ikke har våre fortrinn. Som tidligere nevnt vil drivkraften bak en konkurransenøytral politikk være andre lands ressurser og politikk. Men som vi nettopp har slått fast, er vår verdiskapning kun avhenger av våre egne evner og ressurser.

For det andre kan vi merke oss at en politikk som utvider produksjonsmulighetene, vil kunne øke verdiskapningen. For eksempel kan investering i forskning og utdanning føre til at kvaliteten på arbeidskraften forbedres, og dermed økes produktiviteten. Men det kan også være en effektivisering av høyere utdanning der studentene bruker kortere tid på å tilegne seg kunnskap og på den måten kommer tidligere ut i arbeidslivet.

Til slutt kan vi kan merke oss at en politikk som søker å få markedet til å fungere best mulig, vil maksimere verdiskapningen. Vi bør derfor føre en næringsnøytral politikk og utnytte de gode egenskapene markedet har, men korrigere der markedet svikter. Det innebærer at vi bør føre en næringsnøytral politikk ex ante. Det vil si at alle næringer stilles overfor det samme næringspolitiske prinsipp som sier at vi bare skal gripe inn i markedet der markedet svikter. Eksistens av fellesgoder, eksterne virkninger, asymmetrisk informasjon og ufullkommen konkurranse gir dermed grunnlag for en aktiv, næringsnøytral politikk.

Konsekvensen av en næringsnøytral politikk vil være at næringene behandles ulikt ex post. Det vil si at ulike næringer kan oppleve ulike tiltak i den faktiske utøvelsen av næringspolitikken. Men det innebærer fortsatt en likebehandling ex ante. Ex ante stilles nemlig alle overfor det samme prinsippet om at man skal korrigere for markedssvikt og konkurransesvikt. Men siden markedet svikter på forskjellig måte i ulike næringer, vil det være ulike tiltak som er berettiget å sette inn i de forskjellige næringene.

Avslutning - varsom næringspolitikk og streng konkurransepolitikk

I denne artikkelen har vi fokusert på hva slags prinsipp vi bør legge til grunn når næringspolitikken skal utformes. Men i tillegg til å diskutere prinsippene må vi også si noe om valg av virkemidler. Generelt er det to krav vi må stille til virkemidlet. For det første må det ha den ønskede effekt. For det andre må det være slik at ingen andre virkemidler har den samme effekt, men det må være samfunnsøkonomisk billigere. Vi bør altså velge det virkemidlet som er mest mulig treffsikkert. Men selv om vi velger det samfunnsøkonomisk billigste virkemidlet, vil det være kostnader forbundet med politikken. For eksempel vil eksistensen av positive eksterne virkninger i en næring tilsi at vi bør subsidiere den aktiviteten som gir den positive eksternaliteten. Men for å få til dette må vi kreve inn skatter, og det innebærer kostnader. Markedssvikten må derfor være større enn kostnaden ved å gripe inn i markedet.

Videre er det grunn til å poengtere at man bør være varsom i næringspolitikken. Næringspolitikk krever omfattende tilgang på informasjon. Det kreves at vi kan påvise markedssvikten, men det er ikke nok. Vi må også dokumentere at det er en vesentlig markedssvikt som er så stor at den oppveier for kostnadene ved å føre en aktiv næringspolitikk. Videre må vi vite noe om størrelsesordenen på markedssvikten for å vite hvor sterke tiltak vi bør sette inn. Her kan det være på sin plass med et eksempel. Anta at vi er enige om at forskning og utvikling har elementer av fellesgoder og eksterne virkninger som tilsier at vi bør subsidiere den slags aktivitet. Anta videre at vi er enige om at det er betydelig markedssvikt, slik at gevinsten ved å subsidiere er større enn kostnaden. Men når det kommer til spørsmålet om vi bør øke de offentlige tiltakene for å stimulere forskning og utvikling, er det ikke så lett å gi et godt svar. I dag bruker vi betydelige midler på denne aktiviteten, men hvorvidt dette er for lite eller for mye, er verre å ta stilling til. Det krever at vi må vite noe om størrelsesordenen på markedssvikten 2.

En annen grunn til å være varsom i næringspolitikken finner vi i litteraturen om politisk økonomi. Hvis det er en asymmetri i den informasjonen næringene har om markedssvikten og den informasjonen myndighetene sitter med, kan det åpne opp for ressurssløsende lobbyvirksomhet. Hvis det er slik at en næring som dokumenterer markedssvikt, får spesialbehandling, kan det åpne opp for at også andre næringer vil kreve spesialbehandling. For myndighetene kan det være vanskelig å skille ut i hvilke næringer det faktisk er markedssvikt, og i hvilke næringer det ikke er det. I tillegg til ressurssløsende lobbyvirksomhet kan dette også lede til en feilallokering av støtte som stimulerer næringer uten markedssvikt til å vokse på bekostning av de næringene vi ønsker skal vokse.

I denne artikkelen har vi utvidet næringspolitikken til også å omfatte konkurransepolitikken og handelspolitikken. Denne utvidelsen av det næringspolitiske begrepet følger naturlig av målsettingen om at næringspolitikken skal maksimere verdiskapningen. Vi har pekt på at en næringsnøytral politikk som søker å korrigere for markedssvikt og konkurransesvikt, vil maksimere verdiskapningen. Dette innebærer at vi bør føre en varsom næringspolitikk og en streng konkurransepolitikk der hensynet til effektiv ressursutnytting og konkurranse er det overordnede målet.

Noter

  • 1: I tillegg vil det internasjonale bytteforholdet påvirkeverdiskapningen, men for et lite land som Norge, er dette noe vimå ta for gitt.
  • 2: Kanskje konklusjonen bør være at vi bør øke forskningenom størrelsen på denne markedssvikten?

Litteratur

  • Akerlof,G.(1971):«TheMarketforLemons»,Quarterly Journal of Economics.
  • Diamond, P.A. og J.M. Mirrlees (1971): «Taxationand optimal public production»,The American Economic review,s. 8-27 og 261-278.
  • Finansdepartementet (2004): Kapitaltilgangog økonomisk utvikling. Rapport fra ekspertutvalg som har vurdertNorges kapitalstyrke.
  • Krugman, P. (1991a): «Increasing returnsand economic geography»,Journal of Political Economy 99, 483-499.
  • Krugman, P. (1991b):Geography andTrade, MIT Press, Cambridge.
  • NOU 1989:14 Bedrifts- og kapitalbeskatningen - en skisse til reform.
  • NOU 2003:9 Skatteutvalget. Forslag til endringeri skattesystemet.
  • NOU 2005:4 Industrien mot år 2020 - kunnskapi fokus.
  • Porter, M. (1990):The Competitive Advantageof Nations, MacMillian, London.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS