Magma topp logo Til forsiden Econa

Ny IFRS for finansielle instrumenter

figur-author

SAMMENDRAG

En ny regnskapsstandard for finansielle instrumenter ble ferdigstilt i juli 2014. For noen selskaper vil standarden medføre den største regnskapsmessige omleggingen siden IFRS ble implementert. Dette gjelder i første rekke selskaper innenfor bank og finans, men konsekvensene vil også kunne bli store for andre selskaper. For selskaper med enkle finansielle instrumenter som ikke benytter seg av sikringsbokføring eller andre muligheter standarden gir, vil effektene bli mindre. Alle selskaper må imidlertid vurdere konsekvensen av standarden for sine regnskaper. Standarden har pliktig virkningstidspunkt for regnskapsår som begynner 1. januar 2018 eller senere. 1, 2

Innledning

International Accounting Standards Board (IASB) har siden 2008 arbeidet med å erstatte dagens standard for finansielle instrumenter med en ny standard. Det overordnede målet var å forenkle og konvergere dagens regler. Rent praktisk innebar dette at det skulle utarbeides en ny standard, IFRS 9 Finansielle instrumenter 3, som skal erstatte gjeldende IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling. Utarbeidingen av ny standard har vært delt opp i tre delprosjekter: (1) klassifisering og måling, (2) nedskrivning og (3) sikringsbokføring. Denne artikkelen gir en oversikt over den nye standarden.

Utvikling av ny standard – tre delprosjekter

IASB publiserte den første versjonen av IFRS 9 i november 2009. Da inneholdt den nye prinsipper for klassifisering og måling av finansielle eiendeler. Standarden ble utvidet med nye prinsipper for klassifisering og måling av finansielle forpliktelser i oktober 2010. Ikke lenge etter ferdigstillelsen av dette første delprosjektet ble det imidlertid foreslått mindre endringer i de ferdigstilte delene, herunder en ny målekategori for finansielle eiendeler. Disse endringene er innarbeidet i den endelige standarden. Del to av prosjektet har vært krevende å utvikle. Dette synliggjøres av at det siden 2009 har vært publisert to høringsutkast og et tilleggsdokument (supplementary document). De nye prinsippene for nedskrivning ble ferdigstilt i juni 2014. Delprosjekt tre omfatter nye prinsipper for sikringsbokføring. Dette ble ferdigstilt i november 2013, men makrosikring var da tatt ut og adresseres i et eget prosjekt løsrevet fra IFRS 9. Makrosikring omtales også som dynamisk risikostyring eller sikring av åpne porteføljer, og på dette området er det så langt utgitt et diskusjonsnotat.

Klassifisering og måling av finansielle instrumenter

Dagens IAS 39 har fire hovedkategorier av finansielle eiendeler og detaljerte regler knyttet til hver av kategoriene. Den nye standarden har en mer prinsippbasert tilnærming til om et instrument skal måles til amortisert kost eller virkelig verdi.

Figur 1 illustrerer de nye prinsippene for klassifisering og måling av finansielle eiendeler. 4 Gjeldsinstrumenter er i figuren definert som alle finansielle eiendeler som ikke er derivater eller egenkapitalinstrumenter. Som det følger av figuren, skal finansielle eiendeler med kontantstrømmer som bare er betaling av rente og hovedstol, og som holdes for å motta kontraktsmessige kontantstrømmer, i utgangspunktet måles til amortisert kost.

Finansielle eiendeler med kontantstrømmer som bare er betaling av rente og hovedstol, men som både holdes for å motta kontraktsmessige kontantstrømmer og for salg, skal i utgangspunktet måles til virkelig verdi med verdiendringer ført som andre inntekter og kostnader (OCI). Ved måling til virkelig verdi med verdiendringer ført som OCI skal renter resultatføres etter amortisert kost-prinsippet. Verdiendringer ført som OCI skal reklassifiseres til det ordinære resultatet ved salg eller annen avhendelse. Denne klassifiseringen gjelder typisk for ordinære renteinstrumenter hvor det er for mye salg i en portefølje til at instrumentene kvalifiserer til amortisert kost-måling, uten at det er tale om «trading»-aktivitet. Dette kan være tilfellet for blant annet likviditetsporteføljene til mange banker og en del investeringsporteføljer, blant annet i forsikringsselskaper.

Gjeldsinstrumenter som i utgangspunktet skal måles til amortisert kost eller virkelig verdi med verdiendringer over OCI, kan utpekes til måling til virkelig verdi med verdiendring over resultatet dersom kriteriene for bruk av virkelig verdi-opsjonen er til stede.

Alle øvrige finansielle eiendeler som ikke er egenkapitalinstrumenter, skal måles til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet. Egenkapitalinstrumenter skal som et utgangspunkt måles til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet, men kan utpekes som målt til virkelig verdi med verdiendringer over OCI uten reklassifisering av verdiendringer til resultatet ved salg eller annen avhendelse.

Siden det utelukkende er instrumenter med kontantstrømmer som bare er betaling av rente og hovedstol som kan måles til amortisert kost, bortfaller kravet i eksisterende standard om å skille ut innebygde derivater fra finansielle eiendeler. Dette skyldes, litt grovt sagt, at om et instrument inneholder ett eller flere innebygde derivater som ikke er nært relatert til vertskontrakten, vil ikke kontantstrømmene bare være betaling av renter og hovedstol. I så fall må hele instrumentet måles til virkelig verdi over resultatet, og det vil ikke lenger være behov for å skille ut innebygde derivater for å oppnå virkelig verdi-måling av disse. For finansielle forpliktelser gjelder kravet om å skille ut innebygde derivater som før, for eksempel for utstedte konvertible obligasjoner hvor konverteringsretten ikke regnskapsføres som en egenkapitaldel. En kjøpt konvertibel obligasjon må måles til virkelig verdi siden kontantstrømmene i instrumentet ikke bare er betaling av renter og hovedstol.

figur

Prinsippene for klassifisering og måling av finansielle forpliktelser er illustrert i figur 2. For disse er det, i forhold til dagens standard, i hovedsak bare gjort endringer knyttet til håndtering av verdiendringer fra egen kredittrisiko når forpliktelsen er utpekt som målt til virkelig verdi. Når virkelig verdi-opsjonen er benyttet, skal verdiendringer fra egen kredittrisiko føres over OCI i stedet for over det ordinære resultatet som i dag, med mindre en slik regnskapsføring over OCI skaper eller forsterker et regnskapsmessig misforhold. Øvrige verdiendringer skal føres over det ordinære resultatet. Verdiendringer ført som OCI skal ikke reklassifiseres til det ordinære resultatet ved tilbakekjøp eller annet oppgjør av forpliktelsen. Kravet om utskilling av innebygde derivater fra finansielle forpliktelser opprettholdes tilsvarende som i dag.

Alle selskaper som har finansielle instrumenter, må vurdere disse med henblikk på nye regler. De nye prinsippene for klassifisering og måling trenger imidlertid ikke ha store konsekvenser for selskaper med enkle finansielle instrumenter og som ikke har tatt i bruk virkelig verdi-opsjonen. For selskaper med mer komplekse instrumenter, instrumenter med innebygde derivater og investeringer i instrumenter i investeringsporteføljer vil imidlertid de nye reglene kunne resultere i økt bruk av virkelig verdi i regnskapene, og derved høyere volatilitet. Også selskaper som har benyttet virkelig verdi-opsjonen for egen gjeld, vil bli påvirket av de nye reglene.

figur

Nedskrivning

Nedskrivningsreglene i dagens IAS 39 er basert på en såkalt incurred loss-modell. Det vil si at nedskrivning for tap bare skal finne sted når det er objektive bevis for at en tapshendelse har inntruffet. Denne modellen har spesielt i kjølvannet av finanskrisen blitt kritisert for at tapsavsetningene blir for små og kommer for sent («too little, too late»).

Som respons på denne kritikken publiserte IASB i november 2009 et høringsutkast med forslag om at tapsavsetningene skulle gjøres ut fra beste estimat for forventet tap over instrumentets levetid, uten noen form for terskel som må overstiges før tapsavsetning foretas. Modellen fikk anerkjennelse for å være teoretisk god, men ble hevdet å være vanskelig eller umulig å gjennomføre i praksis. Dette blant annet på grunn av at inneværende og historiske tapsestimater måtte følges opp på instrumentnivå. En tilsvarende modell publisert i et tilleggsdokument (supplementary document) i januar 2011, hvor det var større muligheter til å følge opp tapsavsetninger på porteføljenivå, ble også forkastet ut fra gjennomførbarhet. IASB og Financial Accounting Standards Board (FASB) (det amerikanske standardsettingsorganet) besluttet dermed i mai 2011 å arbeide sammen for å utvikle en ny modell. Dette arbeidet resulterte i at IASB i mars 2013 publiserte høringsutkastet Financial Instruments: Expected Credit Losses, som dannet grunnlag for de nedskrivningsprinsippene som nå er etablert. FASB har imidlertid i etterkant arbeidet videre med andre modeller for nedskrivning. Det ser derfor ikke ut til at det oppnås konvergens i nedskrivningsreglene mellom IFRS og US GAAP (amerikanske regnskapsregler), slik ambisjonen var.

De nye prinsippene for nedskrivning vil gjelde for finansielle eiendeler som er gjeldsinstrumenter, og som måles til amortisert kost 5 eller til virkelig verdi med verdiendringer ført som OCI. I tillegg er også lånetilsagn, finansielle garantikontrakter og leasefordringer omfattet. Som illustrert i figur 3 skal instrumentene plasseres i én av tre grupper for nedskrivningsformål, etter systematikken som fremgår av det følgende:

  • Alle finansielle eiendeler, med unntak av kjøpte finansielle eiendeler hvor det er en eksplisitt forventning om inntruffet kredittap og når en forenklet tilnærming kan benyttes, skal uavhengig av kredittkvalitet initialt plasseres i gruppe 1.
  • Tapsavsetningen for gruppe 1 skal utgjøre forventet tap i de første tolv månedene etter balansedato. Dette er den delen av forventet tap i instrumentets levetid som kan knyttes til mulige mislighold (default) de første tolv månedene.
  • Finansielle eiendeler skal overføres til gruppe 2 eller 3 når det har vært vesentlig økning i kredittrisikoen.
  • Tapsavsetningen for instrumenter i gruppe 2 og 3 er totalt forventet tap i instrumentenes levetid. Instrumenter i gruppe 2 evalueres på porteføljenivå, mens det for gruppe 3 er identifisert objektive bevis på at et tap har funnet sted, slik at disse evalueres på instrumentnivå.
  • Tapsavsetninger skal være basert på forventet tap med utgangspunkt i den best tilgjengelige informasjonen på estimeringstidspunktet om historiske, nåværende og fremtidige forhold.
  • Kjøpte finansielle eiendeler med eksplisitt forventning om inntruffet kredittap er typisk instrumenter som kjøpes til underkurs fordi kredittkvaliteten er svekket etter utstedelse. For disse beregnes en effektiv rente ved førstegangsinnregning som tar hensyn til forventet tap i levetiden. Påfølgende endringer i forventet tap i levetiden resultatføres.
  • For å slippe å følge opp endringer i kredittkvalitet over tid kan en forenklet modell benyttes for kundefordringer og leieavtalefordringer. For disse kan selskaper avsette for forventet tap i levetiden ved førstegangsinnregning og påfølgende måling.

Nedskrivningsreglene medfører noe som omtales som en klippeeffekt (i betydning «å ramle utenfor klippen»), ved at beregningsgrunnlaget for tapsavsetningene for instrumenter i gruppe 2 og 3 er forskjellig fra gruppe 1. Ved en vesentlig økning i kredittrisiko oppstår en dobbelteffekt ved at risikoen for tap øker samtidig som beregningsgrunnlaget for tapsavsetningene utvides til fullt forventet tap i levetiden. En generell nedgangskonjunktur som påvirker mange finansielle eiendeler samtidig, kan derved medføre en dramatisk økning i tapsavsetningene ved at avsetningene øker både i bredde og dybde, med tilsvarende reversering når økonomien normaliserer seg igjen. Spørsmålet om hvorvidt en økning i kredittrisiko er vesentlig eller ikke, blir derved en sentral vurderingsparameter når størrelsen på tapsavsetningene skal fastsettes.

figur

Det er en målsetning at nye nedskrivningsregler skal medføre høyere tapsavsetninger tidligere i en konjunktursyklus, jf. «too little, too late»-kritikken av dagens regler, og en økning i tapsavsetningene i blant annet banker bør forventes. Endringene i regler vil også kunne ha betydelige systemmessige konsekvenser. Det er derfor viktig at selskaper med betydelige beholdninger av finansielle eiendeler som ikke er målt til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet, begynner arbeidet med å vurdere konsekvensene av reglene tidlig. For andre selskaper, som industri- og handelsselskaper med mindre beholdninger av finansielle eiendeler, eller selskaper som måler sine finansielle eiendeler til virkelig verdi, vil de nye nedskrivningsreglene kunne ha mindre konsekvenser. Det er imidlertid å anbefale at også disse kartlegger konsekvensene av regelendringene i god tid før ikrafttredelse.

Sikringsbokføring

Sikringsreglene i IAS 39 kritiseres for å være komplekse og vanskelige å forstå. Mange mener også at kravene er utpreget regelbaserte, gir tilfeldige resultater og i for liten grad tar inn over seg hvordan risiko styres i praksis. Resultatet har vært at mange selskaper dropper å bruke sikringsbokføring, enten fordi en velger ikke å etablere de nødvendige administrative systemer, eller fordi sikringsbokføring anses å medføre for høy regnskapsmessig og regulatorisk risiko. Mange selskaper benytter i stedet såkalte non-GAAP measures for å forklare effektene av risikostyringsaktiviteter og sikring. IASB ønsket derfor omfattende endringer for å gjøre sikringsbokføring enklere å anvende i praksis og legge til rette for at selskapenes risikostyringsaktiviteter i større grad skal reflekteres i regnskapene.

De nye reglene for sikringsbokføring bygger på dagens modeller for virkelig verdi-sikring og kontantstrømsikring. Kravet om en sikringseffektivitet på 80–125 prosent er imidlertid fjernet og erstattet med mer kvalitative krav, herunder at det skal være en økonomisk sammenheng mellom sikringsinstrument og sikringsobjekt, og at kredittrisiko ikke skal dominere verdiendringene til sikringsinstrumentet. Der hvor IAS 39 indikerer at det må være perfekt sammenheng mellom kritiske forhold for sikringsinstrument og sikringsobjekt for å kunne gjøre kvalitative vurderinger av effektivitet, sier IFRS 9 at kritiske forhold må være nært sammenstilt (closely aligned). Når IAS 39 i prinsippet krever kvantitative effektivitetsvurderinger av all kjent ineffektivitet, representerer IFRS 9 en betydelig endring på dette området. Etter IFRS 9 er det dessuten tilstrekkelig med en prospektiv (fremadskuende) effektivitetstest, mens sikringseffektiviteten etter IAS 39 må vurderes både retrospektivt (tilbakeskuende) og prospektivt.

En oppmykning av effektivitetskravene betyr ikke at selskapene kan slutte å gjøre kvantitative beregninger. IFRS 9 er tydelig på at all ineffektivitet skal resultatføres løpende, og således må en også etter IFRS 9 beregne ineffektivitet kvantitativt ved hver regnskapsavslutning.

I tillegg til å myke opp på effektivitetskravene er det gjort mange store og små endringer som vil gjøre sikringsbokføring mer brukertilpasset. Herunder kan nevnes at sikring av risikokomponenter vil bli tillatt også for ikke-finansielle sikringsobjekter. I dag er dette bare tillatt for finansielle sikringsobjekter. Videre vil det bli lettere å sikre grupper av transaksjoner. Spesielt for valutarisiko vil det også bli lettere å sikre nettoposisjoner. Når det gjelder tidsverdi på opsjoner, forward-premie på terminkontrakter og «basis-spreads» på valutaswapper legges det opp til en «forsikringspremietankegang», noe som vil medføre mindre resultatvolatilitet fra disse komponentene. Mens derivater som hovedregel ikke kan være en del av et sikringsobjekt etter IAS 39, vil det etter nye regler bli tillatt å sikre en eksponering som består av en kombinasjon av et derivat og et ikke-derivat, dersom dette er i tråd med hvordan risiko styres i selskapet.

Kravene til formell utpeking og dokumentasjon av sikringsforhold er imidlertid opprettholdt. Det er videre innført et krav om rebalansering av volumer i sikringsinstrument og sikringsobjekt om det oppstår ubalanser i sikringsforholdet som er inkonsistent med formålet med sikringsbokføring. Rebalansering kan være aktuelt for eksempel dersom samvariasjonen mellom instrument og objekt endrer seg på en slik måte at for å minimere ineffektivitet kreves det et annet volum av sikringsinstrumenter for å sikre et gitt volum av sikringsobjekter. En slik rebalansering skjer innenfor det eksisterende sikringsforholdet og innebærer derved ikke avvikling og reetablering av sikring. Mens det under IAS 39 er frivillig å avvikle sikringsforhold, vil frivillig avslutning av sikring uten at dette er begrunnet i endret risikostyringsstrategi, ikke være tillatt etter IFRS 9.

Som ledd i gjennomgangen av sikringsreglene er det i IFRS 9 tatt inn en opsjon til å regnskapsføre visse ikke-finansielle kontrakter innenfor rammen av IFRS 9. Dette gjelder ikke-finansielle kontrakter som kan gjøres opp netto finansielt i tråd med kriteriene i standarden, men som ville vært utenfor virkeområdet på grunn av at de er eget bruk-kontrakter. En slik opsjon kan være nyttig for kontrakter som inngår i en portefølje av både finansielle og ikke-finansielle kontrakter som risikostyres basert på virkelig verdi. Ved å utpeke de kontraktene som ellers ikke skulle vært målt til virkelig verdi, til virkelig verdi-måling, oppnås en ensartet regnskapsføring av alle kontrakter i porteføljen.

De nye reglene kan få stor betydning for selskaper som foretar sikringstransaksjoner, fordi det blir lettere å kvalifisere seg for bruk av sikringsbokføring og å forbli kvalifisert. Den regnskapsmessige risikoen ved bruk av sikringsbokføring blir derved redusert. Økt bruk av sikringsbokføring – som bør forventes som følge av ny standard – vil ventelig kunne gi mindre resultatvolatilitet fra sikringer som i dag ikke er reflektert som sikringer i regnskapet, og der verdiendringene følgelig må resultatføres løpende uten hensyn til sikrede transaksjoner. Økt bruk av sikringsbokføring vil også kunne bringe regnskapet nærmere til hvordan selskapene måler resultatet selv i sine interne rapporter.

Hva er ikke endret?

De delene av IAS 39 som ikke kommer inn under et av de tre omtalte delprosjektene, er i hovedsak overført uendret til IFRS 9. Dette gjelder blant annet virkeområdet til standarden inkludert virkeområdet for ikke-finansielle kontrakter, kriteriene for innregning og fraregning og innebygde derivater.

Det har vært mange tilfeller de siste årene hvor IASB og IASBs fortolkningsorgan IFRS Interpretations Committee (IFRS-IC) har fått spørsmål om å klargjøre bestemmelser i IAS 39, men hvor dette har blitt avvist med begrunnelse om at en ny standard er under utvikling. Dette gjelder også spørsmål knyttet til de delene av standarden som er blitt overført fra IAS 39 til IFRS 9 mer eller mindre uendret. Dette betyr de uklarhetene som var i disse delene før det ble overført, er like uklare etter at ny standard er publisert. Dette er områder IASB forhåpentligvis kommer til å fokusere mer på de kommende årene, slik at det også kan gjøres forbedringer i disse delene.

Virkningstidspunkt og overgangsregler

Pliktig virkningstidspunkt for den nye standarden ble i den første versjonen av standarden fastsatt til 1. januar 2013, men har siden blitt utsatt flere ganger. Den endelige standarden har pliktig virkningstidspunkt for regnskapsår som starter 1. januar 2018 eller senere. For at standarden skal kunne anvendes innenfor EU/EØS-området, kreves EU-godkjenning. I henhold til EUs tidsplan vil dette kunne skje i andre halvår 2015.

Flere versjoner av IFRS 9 er publisert etter hvert som de ulike delprosjektene ble ferdigstilt, og frem til 1. februar 2015 foreligger det ulike alternativ for tidliganvendelse av disse. Dette vil neppe være aktuelt for norske selskaper siden EU-godkjenning trolig først vil foreligge andre halvår 2015. For norske selskaper er det derved anvendelse av hele standarden som er aktuelt, enten på tidspunkt for pliktig anvendelse eller ved tidliganvendelse etter at EU-godkjenning er ferdigstilt. Når det gjelder sikringsbokføring, er det imidlertid åpnet for å fortsette å anvende IAS 39 også etter at IFRS 9 er implementert. Denne valgmuligheten må nok ses i lys av arbeidet som pågår med nye regler for makrosikring. IFRS 9 skal anvendes retrospektivt, med unntak av sikringsbokføring, som anvendes prospektivt. Omarbeiding av sammenligningstall er ikke påkrevd.

Sikringsforhold som kvalifiserte for sikring etter IAS 39, og som også kvalifiserer for sikring etter IFRS 9, kan anses som videreføring av sikring etter eventuell rebalansering av hedge ratio. For andre sikringer kan det være aktuelt å reetablere sikring eller etablere nye sikringsforhold. For å lette overgangen og unngå avbrudd i sikring angir IFRS 9 at starten på et nytt sikringsforhold etter IFRS 9 kan anses å ha inntruffet at the same point in time som avvikling av gammelt sikringsforhold etter IAS 39.

Implementering av IFRS 9 gir en mulighet til å revurdere dagens klassifisering og måling. Alle instrumenter skal som et utgangspunkt vurderes på nytt i forhold til de nye kriteriene og kategoriene. Herunder kan et selskap revurdere eksisterende bruk av virkelig verdi-opsjonen eller utpeke nye instrumenter til slik måling, gitt at kriteriene for slik utpeking er til stede på overgangsdato. Muligheten for revurdering gjelder imidlertid ikke for finansielle forpliktelser som er utpekt som målt til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet, med utgangspunkt i at forpliktelsene inngår i en portefølje som styres, måles og rapporteres til ledelsen på virkelig verdi-basis. For disse instrumentene vil bruken av virkelig verdi-opsjonen under IAS 39 være bindende ved overgangen til IFRS 9, dersom kriteriene for en slik utpeking fortsatt er til stede.

Erfaringsmessig vil selskapene være tjent med å bruke noe tid på å gjøre seg kjent med nye regler og vurdere ulike alternativer for klassifisering før implementering, da anvendelsen av reglene kan ha konsekvenser som ikke er åpenbare ved første øyekast. For selskaper med stort omfang av finansielle eiendeler utsatt for nedskrivning er det spesielt viktig å begynne forberedelsene til overgangen i god tid, da innføring av ny metodikk og mulige systemmessige endringer kan være tidkrevende.

Avsluttende kommentarer

IASB har ønsket å lage en ny standard for finansielle instrumenter som er mer prinsippbasert og mindre regelbasert, men det er relative begreper. Selv om prinsipper i større grad ligger til grunn for utviklingen av IFRS 9, er også denne standarden blitt nokså regelbasert. Regelverket er imidlertid i større grad tilpasset brukerne, i den forstand at det er en mer prinsippbasert tilnærming til klassifisering og måling av finansielle eiendeler, det er ett sett med nedskrivningsregler, og det blir lettere å benytte seg av sikringsbokføring for flere typer sikringsforhold.

  • 1: Eventuelle synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen, er forfatterens synspunkter og kan ikke uten videre antas å representere EYs syn.
  • 2: Artikkelforfatteren har omtalt utviklingen av og innholdet i IFRS 9 også i andre publikasjoner. Deler av denne artikkelen bygger på tidligere omtaler, men innholdet er oppdatert og tilpasset til denne utgivelsen. Tidligere artikler omfatter: Madsen, R. (2014). Vanskelig balansegang. Revisjon og regnskap, 84(1): 34–35. Madsen, R. (2014). Nye regler for nedskrivning av finansielle eiendeler. Revisjon og regnskap, 84(5): 20–21. Madsen, R. (2014). IFRS 9 Finansielle instrumenter. IFRS i Norge, Bransje- og temaartikler, 7. utgave: 725–732.
  • 3: På tidspunkt for skriving av denne artikkelen foreligger det ingen offisiell norsk oversettelse av IFRS 9. Egne oversettelser er derfor brukt, inkludert tittel på standarden, i den grad det er behov for det.
  • 4: Figuren ser bort fra den teoretiske muligheten for at derivater og EK-instrumenter kan ha kontantstrømmer som bare er betaling av rente og hovedstol.
  • 5: Denne delen av prosjektet omhandler også måling til amortisert kost, men det er ikke omfattende endringer i forhold til dagens regler på dette området.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS