Magma topp logo Til forsiden Econa

Marius Leivestad er partner og leder for EY’s internprisingsavdeling. Han er regnes som en av Norges ledende rådgivere på området. Han tok juridisk embetseksamen ved UiO, 1999, og har siden vært ansatt i EY.

Nye krav – mer skatt … om du da ikke er forberedt

figur

Sammendrag

Nye regler og rapporteringskrav kombinert med endrede holdninger hos skattemyndighetene i de fleste land resulterer stadig oftere i dobbeltbeskatning for selskapene. Særlig nye regler for dokumentasjon og land for land rapportering, samt nye retningslinjer for prising og verdsettelse av immaterielle eiendeler vil skape grobunn for mange dobbeltbeskatningssaker. Vi vil gå igjennom essensen i de nye reglene, og se på hva selskapene selv kan gjøre for å motvirke dobbeltbeskatning.

Nye globale og omfattende dokumentasjons- og rapporteringskrav samt nye retningslinjer for prising av immaterielle transaksjoner vil gi vesentlig høyere skattekostnader for virksomheter som ikke tar de nye reglene på alvor og forbereder seg på det som kommer. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på de nye kravene og retningslinjene og hvilke utfordringer multinasjonale selskaper står overfor i tiden som kommer. Mange vil kunne gjøre mye for å redusere sin skatteeksponering, men helt trygg vil man likevel aldri være.

I en undersøkelse utført av Lloyds i 2013 ble «mer skatt» vurdert som den største av alle risikoer som selskaper står overfor. Frykten springer nok delvis ut av at de fleste selskaper opplever en økning i bokettersyn med påfølgende inntektsjustering og dobbeltbeskatning. Og frykten har ikke blitt mindre etter lanseringen av det såkalte BEPS-prosjektet (base erosion og profit shifting), som har til formål å øke innsyn for skattemyndigheter i selskapers virksomhet samt sørge for at selskaper ikke kan unngå beskatning – såkalt dobbelt ikke-beskatning. Selv om sikkert ikke alt i BEPS-prosjektet blir gjennomført, er de endringene som allerede er vedtatt, så omfattende at de alene vil endre hvordan selskaper vil måtte forholde seg til skatt i årene som kommer. Vi vil i denne artikkelen ta for oss noen av elementene i BEPS-prosjektet som kanskje er av mest praktisk betydning for selskaper, og som både vil påvirke hvordan man jobber med skatt, og hvordan virksomheter må organisere seg legalt og operasjonelt.

Hva er BEPS?

BEPS er et ambisiøst politisk prosjekt igangsatt av G20-landene og ledet av OECD, for å få bedre innsyn i multinasjonale virksomheters globale strukturer og sørge for at det blir betalt skatt der inntekten «skapes». Hypotesen er at selskaper utnytter asymmetrier i internasjonale og nasjonale skatteregler og skatteavtaler til å uthule skattegrunnlaget (base erosion), eller etablerer strukturer og transaksjoner som overfører overskudd ubeskattet mellom land (profit shifting). G20 og OECD har i alt vedtatt 15 aksjonspunkter som skal gjennomføres over en periode på noen få år, og som tar for seg ulike elementer som bidrar til BEPS, eller som skal motvirke BEPS. Ikke alle aksjonspunktene vil lede til noe konkret, men enkelte har allerede gitt konkrete resultater, slik som nye dokumentasjonskrav og land for land-rapportering. Uansett utfall har BEPS allerede ført til lovendringer i flere land samt skattemyndigheters praksis. Dette må selskapene forholde seg til, og det gir betydelige utfordringer.

I denne artikkelen vil vi fokusere på tre elementer i BEPS knyttet til internprising, siden disse er de mest konkrete og kanskje også de som vil ha størst praktisk betydning for virksomheter i tiden som kommer.

De tre elementene gjelder ny global standard for dokumentasjon av internprising, land for land-rapportering og nye regler for prising av immaterielle eiendeler.

Hvorfor er internprising så «hot»?

Utgangspunktet for den store interessen for internprising er at multinasjonale konsern kan ha interesse av å flytte overskudd fra et høyskattland til et lavskattland gjennom å «feilprise» interne transaksjoner for høyt eller for lavt, og på den måten redusere deres effektive skatt på konsernnivå. For å motvirke feilprising er det etablert internasjonal konsensus om at det er det såkalte armlengdeprinsippet som skal brukes ved prisingen av interne transaksjoner. Kort fortalt går armlengdeprinsippet ut på at man mellom selskaper i samme konsern skal strukturere og prise transaksjoner som om partene var uavhengige eller urelaterte. Dette er i seg selv en utfordring siden noe av formålet med et konsern nettopp er å organisere seg mer optimalt og effektivt og å oppnå fordeler som man ellers ikke kan oppnå mellom uavhengige parter. Det er derfor ofte vanskelig å finne tilsvarende transaksjoner mellom uavhengige parter som man kan sammenligne prisen med. Dette er også den største utfordringen når man arbeider med internprising; for hvordan kan man underbygge hvordan partene hadde priset en transaksjon hvis de hadde vært uavhengige, når det ikke finnes noen tilsvarende transaksjoner mellom uavhengige? Vi vil ikke gå nærmere inn på det sistnevnte i denne artikkelen; til det er temaet altfor omfattende.

Men det er nettopp usikkerheten som knytter seg til hva en armlengdes pris er, som er bakgrunnen for at det stilles omfattende dokumentasjonskrav til interne transaksjoner og hvordan disse prises.

I dag finner man OECDs retningslinjer for internprising i OECD Transfer Pricing Guidelines for Multinational Enterprises and Tax Administrations (2010). Denne vil bli oppdatert med nye kapitler hvor endringene som er gjengitt nedenfor, blir innlemmet. I norsk rett er armlengdeprinsippet hjemlet i skatteloven § 13–1. Det fremgår uttrykkelig i § 13–1 fjerde ledd at OECDs retningslinjer skal anvendes ved vurderingen av om internprisen er armlengdes, samt ved skjønnsutøvelsen av norske skattemyndigheter for det tilfellet at de har skjønnsadgang. Endringene i OECDs retningslinjer vil således få anvendelse i norsk rett. Selve dokumentasjonskravene er hjemlet i ligningsloven § 4–12 med tilhørende forskrift. Det er uklart om loven vil bli endret, men forskriftene vil helt sikkert bli endret i tråd med de nye anbefalingene fra OECD.

Nye globale dokumentasjonskrav

Mange land har hatt dokumentasjonskrav for prising av interne transaksjoner i mange år, og stadig flere får det. Formålet med dokumentasjonskravene har vært å få selskapene til å dokumentere hvordan de har priset sine interne transaksjoner, og at disse er priset på armlengdes vilkår, slik at skattemyndigheter i ulike land kan få tilstrekkelig informasjon til å gjøre en selvstendig vurdering av om prisingen er armlengdes.

OECD har observert at dokumentasjonskravene slik de er i dag, ikke fungerer etter sin hensikt. De trekker blant annet frem at:

  • Dokumentasjonskravene er ulike fra land til land, og dette er byrdefullt for skatteytere.
  • Dokumentasjonene som utarbeides av selskapene, er sjelden tilfredsstillende og gir gjerne et for ufullstendig bilde og underlag for å vurdere prisingen av transaksjonene.

For dels å bedre kvaliteten på dokumentasjonen samt redusere byrden for selskapene har OECD blitt enige om nye retningslinjer for en ny global standard for dokumentasjon som de anmoder sine medlemsland om å implementere.

De nye retningslinjene skal tilrettelegge for mer konsistent myndighetspraksis og dermed gjøre det lettere for selskaper å standardisere sin dokumentasjon og bruke store deler av den samme dokumentasjonen i alle land. Videre går de nye retningslinjene mer i detalj om hva som skal være med i dokumentasjonen for å sikre at skattemyndigheter får den informasjonen de trenger for å vurdere om interne transaksjoner er priset på armlengdes vilkår. Det sistnevnte er også viktig for å sikre at skatteytere legger tilstrekkelig vekt på armlengdeprinsippet når de fastsetter pris på interne transaksjoner.

Kort fortalt deler man nå inn dokumentasjonen i to hoveddeler: en global masterfil som skal kunne brukes i alle land selskapet har virksomhet i, og en lokal landfil som skal lages for hvert land selskapet har virksomhet i, og som inneholder relevant informasjon bare for det lokale selskapet.

Mange selskaper har allerede i dag en masterfil og en lokal landfil, og vil derfor tenke at de nye reglene ikke innebærer noen vesentlig endring. Det er likevel viktig å understreke at de nye dokumentasjonskravene til både masterfil og lokal landfil er vesentlig mer omfattende enn det man tidligere har vært vant til. Det gjelder spesielt for masterfilen, som i mye større grad enn tidligere inneholder detaljert informasjon om hele konsernet, også i de tilfeller hvor store deler av virksomheten ikke har noen direkte samhandel med det enkelte landet hvor dokumentasjonen etterspørres.

Vi vil nedenfor kort redegjøre for hovedinnholdet i masterfilen og landfilen:

Masterfilen skal gi en oversikt over konsernets virksomhet, dets internprisingsprinsipper og retningslinjer og dets globale fordeling av inntekter og virksomhet, for på den måten å kunne sette konsernets internprisingspraksis i en mer global økonomisk, juridisk, finansiell og sist, men ikke minst, skattemessig kontekst. Det er jo ikke til å legge skjul på at alt i bunn og grunn handler om å sikre at selskaper betaler sin skatt der inntekten skapes.

OECD understreker i rapporten at det ikke er meningen å gi en altfor detaljert redegjørelse for ovennevnte forhold. OECD overlater til selskaper å bruke skjønn når de vurderer hvor mange detaljer som er nødvendig for å få formidlet det ovennevnte i lys av formålet med informasjonen, som er å gi skattemyndighetene en tilstrekkelig god forståelse av hele virksomheten, slik at de selv kan vurdere rimeligheten av det de ser. Det er videre lagt opp til at selskapene i stor grad vil kunne vise til eksisterende informasjon fra blant annet årsrapporter og analyserapporter, for å redusere dokumentasjonsbyrden.

Informasjonen i masterfilen kan grupperes i fem hoveddeler: 1) Konsernets legale struktur og operasjonelle organisering, 2) Beskrivelse av konsernets virksomhet eller virksomhetsområder, 3) Konsernets immaterielle eiendeler og verdier, 4) Konsernet finansieringsstruktur og organisering av finansfunksjonen, 5) Konsernets finansielle resultater og skattesituasjon. Hvis konsernet har flere virksomhetsområder som ikke har samhandel, kan selskapet utarbeide separate masterfiler for hvert virksomhetsområde, forutsatt at sentraliserte tjenester som går på tvers av virksomhetsområdene, blir behandlet på en konsistent måte og redegjort for i alle masterfilene.

Den nye masterfilen skiller seg fra tradisjonelle masterfiler ved at den skal gi et overblikk over hele virksomheten, hvor den befinner seg, hvordan den er organisert operasjonelt, samt hvor alle vesentlige og verdiskapende funksjoner befinner seg. I tillegg skal hele verdikjeden innenfor et virksomhetsområde eller for de vesentlige transaksjonene beskrives, samt hvilke legale enheter som medvirker i de ulike delene av verdikjeden, og hvor disse befinner seg. En oversikt over alle transaksjoner som vedrører immaterielle eiendeler, finansielle transaksjoner og omorganisering av virksomhet, skal også inkluderes. Videre skal masterfilen redegjøre for unilaterale avtaler som selskapet har inngått med et lands skattemyndigheter for en eller flere transaksjoner vedrørende tildeling av inntekt til landet.

Den lokale landfilen er på mange måter lik de allerede eksisterende norske dokumentasjonskravene. For norske virksomheter vil det å utarbeide landfilen således ikke by på like store utfordringer. Men mange selskaper har kanskje valgt enklere dokumentasjon i utlandet og må derfor uansett bruke betydelige ressurser på å oppdatere dokumentasjon i andre land.

Kort fortalt skal landfilen gi informasjon om den lokale virksomheten og dens plass i verdikjeden, inkludert hovedfunksjoner. Den skal videre beskrive den lokale organisasjonen og hvilke selskaper og personer den rapporterer til i konsernet. I tillegg til en oversikt over finansiell situasjon skal det være en detaljert dokumentasjon av selskapets vesentlige interne transaksjoner, inkludert om selskapet har gjennomgått en intern omorganisering som har ført til overføring av funksjoner, eiendeler og/eller risiko. Transaksjonsanalysene skal videre gi en mer omfattende beskrivelse av hvordan transaksjonen er strukturert og priset, inkludert en detaljert redegjørelse og begrunnelse for hvordan selskapet har sikret at prisingen har skjedd på armlengdes vilkår.

Det er verd å nevne at det også foreligger en innskjerping i kravene til sammenlignbarhetsanalyser og bruk av databasesøk for å underbygge at prisingen er armlengdes. Mens de norske kravene ikke har krevd at det skal utføres databasesøk, fremgår det av de nye retningslinjene fra OECD at dette ikke bare bør gjøres, men skal gjøres årlig, og man skal så langt som mulig benytte lokale sammenlignbare selskaper i søket. Dette vil i praksis medføre en betydelig kostnadsøkning for de fleste selskaper. Og sist, men ikke minst, skal selskapet avstemme de interne transaksjonene mot de lokale regnskapene.

Alt i alt er dette meget omfattende krav som vil føre til at alle selskaper må revurdere sin nåværende dokumentasjon, inkludert selve dokumentasjonsprosessen, både sentralt og lokalt. Det vil også bli meget ressurskrevende for de fleste sammenlignet med dagens situasjon å sikre konsistens både mellom det som står beskrevet i masterfilen og i den lokale filen, og på tvers av land. At det sistnevnte blir helt avgjørende, kommer vi tilbake til under land for land-rapporteringen.

Siden masterfilen skal være den samme i alle land, setter dette dessuten enorme krav til at innholdet i filen gir en god og tilfredsstillende beskrivelse av forholdene som etterspørres, og at masterfilen ikke eksponerer selskapet unødvendig eller på annen måte gir et feilaktig bilde av virksomheten, som i verste fall står i strid med det selskapet beskriver i landfilen. Selv om OECD sier at selskaper skal kunne henvise til allerede eksisterende informasjon fra årsrapporter, analyserapporter og lignende, så er ofte disse skrevet med et annet mål for øyet, og for en annen leser. Det er ikke dermed gitt at selskapet er tjent med uten videre å henvise til slik informasjon. Selskapet kan uansett bli nødt til å skrive en ny og omfattende dokumentasjon som gir et riktigere og konsistent bilde av virksomheten.

For selskaper som har inngått unilaterale avtaler med ulike lands skattemyndigheter, vil de nye kravene synliggjøre for alle skattemyndigheter hvilke resultater man legger igjen i enkelte jurisdiksjoner. Hvis prisingen av disse transaksjonene avviker vesentlig fra tilsvarende transaksjoner i andre jurisdiksjoner, kan selskapet regne med å få spørsmål fra skattemyndighetene – i alle fall hvis disse innebærer en inntektsøkning lokalt!

Land for land-rapportering

En nyvinning i BEPS-prosjektet er den såkalte land for land-rapporten (Country by Country report, CBCR). Dette er en ny rapport som skal kunne kreves av selskapet i alle land. Formålet med CBCR er å gi skattemyndighetene et grunnlag for enkelt å kunne identifisere kandidater for nærmere ettersyn.

Rapporten skal redegjøre for samlet omsetning, både intern og ekstern, overskudd før skatt, betalbar skatt, årets skatt, kapital, faste driftsmidler samt antall ansatte i hvert eneste land konsernet har virksomhet i, uavhengig av hvor mange skattesubjekter selskapet har i landet. Tallene i tabellen må over tid være konsistente når det gjelder hvor de hentes fra, samt de regnskapsprinsipper som ligger til grunn. Det er ikke noe krav om at det skal være regnskapet; også management-rapporter kan danne et grunnlag, så fremt de gir et riktig bilde. Videre skal alle tall oppgis i samme funksjonelle valuta.

Videre skal det utarbeides en tabell som viser en oversikt over alle rapporteringsenheter i konsernet, uansett om disse anses som legale enheter eller andre former for enheter slik som partnerskap. Dette gjelder uansett om disse er skattepliktige eller ikke, og inkluderer beliggenhet, relevante virksomhetskoder samt primærfunksjoner til selskapet.

For mange selskaper vil denne rapporten by på betydelige utfordringer. For det første vil det for mange selskaper være vanskelig å innhente all informasjon. Mange selskaper har forskjellige regnskapssystemer eller ERP-systemer innad i konsernet, slik at de ikke uten videre har enkel eller direkte tilgang til all den etterspurte informasjonen. Dernest er det ikke sikkert at all den etterspurte informasjonen finnes i systemet eller i de systemene selskapene har. For mange selskaper vil det nok være mulig å hente ut informasjon på selskapsnivå, men siden rapporteringen skal være på landnivå, så må det innhentes informasjon også for filialer som et selskap har i en jurisdiksjon. Av erfaring er dette informasjon som ikke er lett tilgjengelig.

Det vil derfor ofte medføre betydelig manuell informasjonsinnhenting, bearbeiding og sammenstilling av informasjonen.

Hva er så implikasjonene av land for land-rapporten?

Utover at det vil by på utfordringer for selskaper å sammenstille informasjonen, ligger den store utfordringen for selskaper likevel i hvordan denne rapporten kan eksponere dem for bokettersyn og dobbeltbeskatning. Når alle land samtidig kan få innsyn i hele strukturen, inkludert hvor selskapet har overskuddet sitt, hvor de betaler skatt, hvor de ikke betaler skatt, og sammenstiller dette med hvor de har ansatte, samt øvrig dokumentasjon, vil selskapet kunne risikere at flere lands skattemyndigheter samtidig vil forsøke å få sin «rettmessige» del av overskuddet i konsernet. Selskaper med overskudd i lavskattland med få ansatte vil være spesielt utsatte. Men også selskaper som for eksempel ifølge dokumentasjonen har samme type virksomhet og risikoprofil i ulike land og burde tjene omtrent det samme, vil kunne være utsatt hvis tabellene viser store variasjoner i det skattemessige resultatet mellom dem. Hvis for eksempel Italia ser at den lokale distributøren tjener mindre enn lignende distributører i konsernet, vil de kunne bruke rapporten til å iverksette et bokettersyn med påfølgende økning av inntekten på linje med øvrige selskaper i konsernet. Selskapet vil da kunne risikere å måtte betale mer skatt, i flere land, samtidig og på samme inntekt. Selv om det finnes regler som skal motvirke slik dobbeltbeskatning, er det ikke sikkert at disse gir beskyttelse hvis inntekten som beskattes, ligger i et lavskattland uten skatteavtalebeskyttelse. Og selv om det skulle foreligge en skatteavtale, er det ikke sikkert at man uten videre får en korresponderende retting. Og i mange tilfeller vil det uansett ta flere år, med betydelige utgifter knyttet til rådgivere, før man får skatten tilbake.

At CBCR vil føre til økt dobbeltbeskatning, er hevet over enhver tvil. Og det er selskapene som må ta denne støyten. Nå arbeider riktignok OECD med tvisteløsningsmekanismer, også som en del av BEPS-prosjektet. Men det er få som tror at det vil komme noen løsninger som effektivt vil avhjelpe i alle fall en midlertidig dobbeltbeskatning.

Hva må selskapene gjøre?

Det er viktig at selskaper begynner å forberede seg på det som kommer, både når det gjelder dokumentasjon og CBCR. Selskaper bør begynne å samle inn informasjon nå, og få en oversikt over «hvordan de ser ut», og om det er noen enheter i konsernet som skiller seg ut. En enhet kan skille seg ut fordi den tilsynelatende tjener «for mye» eller «for lite» i forhold til det man skulle kunne forvente basert på den underliggende virksomheten i selskapet. I den grad man har enheter som fremstår som avvik, bør man vurdere om dette kan forklares, eventuelt i form av et vedlegg til CBCR, slik at man får fjernet interessen for selskapet. Om man derimot ikke uten videre har en god forklaring på selskapets resultater, bør man vurdere neste skritt. Det som er helt sikkert, er nemlig at enheter som skiller seg ut, vil gi grunnlag for spørsmål fra skattemyndigheter i flere land som har lyst på sin del av kaken.

Når vil disse reglene tre i kraft?

Retningslinjene for innholdet i de nye dokumentasjonskravene og land for land-rapporteringen er endelige, så det er i prinsippet opp til hvert enkelt land å implementere disse i sin egen lovgivning. Det gjenstår likevel noe arbeid knyttet til lagring og distribusjon, spesielt for land for land-rapporteringen. Det er mye sensitiv informasjon, og virksomhetene er bekymret for konfidensialiteten. Det vil være veldig uheldig hvis så detaljert informasjon om hele strukturen i et selskap kommer i gale hender.

Noen land har allerede signalisert at de vil innføre de nye kravene ved første anledning. Norske skattemyndigheter vurderer om lovendring er nødvendig, eller om en endring av forskrift er tilstrekkelig. Vi kan anta at dette vil komme ganske snart. Det er likevel grunn til å tro at de nye kravene ikke vil gjelde før innlevering av selvangivelse for FY15. Siden selskaper kan ha ulike frister for innlevering av selvangivelse i ulike land, er det dessuten mulig at land for land-rapporteringen ikke må være klar før påfølgende år, for å sikre at alle selskaper i konsernet har avgitt selvangivelse.

Det som likevel gjør det viktig for selskaper ikke å vente med å sette i gang dette arbeidet, er at denne nye globale masterfilen og land for land-rapporten skal være den samme i alle land. Det medfører i praksis at den nye masterfilen og land for land-rapporten må være klar når det første landet begynner å kreve denne innlevert, siden det neste landet som krever dokumentasjonen, vil kunne kreve at man innleverer den samme dokumentasjonen man sendte inn til det første landet. Det kan også hende at man oppdager forhold man ikke var klar over, og man vil da ha tid til å håndtere disse forholdene på en god måte.

Prising av immaterielle eiendeler

Et av de vanskeligste områdene innenfor internprising har vært prising av immaterielle eiendeler, både knyttet til bruk og overføring av eierskap. Det førstnevnte kan være knyttet til lisensiering av teknologi eller varemerke, eller mer indirekte prising av dette gjennom prising av varer eller tjenester.

Likevel er det særlig overføring av eierskap til immaterielle eiendeler som er av størst betydning. Mange selskaper sentraliserer i økende grad sin IP (intellectual property) enten i et hovedselskap eller i egne IP-selskaper som så lisensierer sin IP ut til andre konsernselskap for utnyttelse. Det kan være mange grunner til at man gjør dette. Dels kan det være et ønske om bedre kontroll og mer effektiv utvikling, dels kan det være ønske om bedre utnyttelse av IP i konsernet, dels kan det være en mer effektiv utnyttelse av kapitalen i konsernet, og dels kan det muliggjøre en lavere skatt på avkastningen fra ens IP. Mange stater tilbyr ulike skatteinsentiver for FOU-virksomhet og eierskap, som kan redusere beskatningen på avkastningen og/eller sikre større fradrag for utviklingskostnader.

Uansett har denne sentraliseringen av eierskap og funksjoner medført at IP i økende grad blir overført fra ett konsernselskap til et annet. Og det er prisingen av dette som er en stor utfordring. Skattemyndigheter har erfart at selskaper blir kjøpt opp, for så like etter å bli tømt for sine immaterielle eiendeler. Ofte ser man at det i forbindelse med slike omorganiseringer av den oppkjøpte virksomheten oppstår betydelige tap i avstående selskap sammenlignet med tidligere år, uten at dette kan forklares med endrede markedsforhold. Og dette til tross for at selskapene har brukt eksterne verdsettere til å prise de immaterielle eiendeler som overføres, og dokumentert dette etter alle kunstens regler. Skattemyndigheter har stilt spørsmål ved om dette kan være riktig.

Rapporten fra OECD diskuterer disse forholdene inngående og søker å finne svar på hva som er årsaken, og hvordan man bør gjøre dette på en armlengdes måte.

Sentralt i denne diskusjonen er hvordan man definerer en immateriell eiendel for skatteformål. Konklusjonen er at legale og regnskapsmessige definisjoner nok er for smale, og at disse ikke fanger opp den reelle verdien av det som overføres. Det er særlig definisjonen av goodwill som skaper utfordringer. Man har derfor sett det som nødvendig å komme opp med en egen og videre definisjon for internprisingsformål av hva som er en immateriell eiendel. Definisjonen som OECD har kommet frem til, er som følger:

«… ‘intangible’ is intended to address something which is not a physical asset or a financial asset, and which is capable of being owned or controlled for use in commercial activities, and whose use or transfer would be compensated had it occurred in a transaction between independent parties in comparable circumstances.» (Para 40)

En immateriell eiendel kan altså være alt som ikke er en fysisk eiendel eller en finansiell eiendel, som kan eies og kontrolleres, og som man ville ha fått kompensasjon for om man hadde overdratt eiendelen mellom uavhengige parter under ellers like forhold. De sier uttrykkelig at man for internprisingsformål ikke er begrenset av legale og regnskapsmessige definisjoner, men utelukkende skal vurdere det ut fra følgende spørsmål: På hvilke vilkår og til hvilken pris ville du ha avstått fra det du overdrar? Om det vil innebære en delvis overdragelse av goodwill i tillegg til den immaterielle eiendelen, er derfor mulig.

Den andre viktige presiseringen de gjør, er at intern omorganisering av virksomheten ikke kan medføre reduksjon i verdi for verken det overdragende eller det overtakende selskapet. Det siste er særdeles viktig, siden selskaper blir tvunget til å bevise at alle verdier er i behold og kan forsvares ut fra det forventede fremtidige inntektspotensialet til selskapet etter omorganiseringen. Det betyr i praksis at dersom man ikke kan forsvare gjenværende goodwill i avstående selskap når man vurderer fremtidige kontantstrømmer, vil dette kunne være en indikasjon på at man har feilpriset de immaterielle eiendelene som ble overdratt, og at en del av goodwillen burde ha vært allokert til den immaterielle eiendelen. Vi ser allerede flere bokettersynssaker som tar opp dette, og som har ført til ikke ubetydelige justeringer av inntekt.

Her er et eksempel som kan illustrere dette:

BuyCo kjøper opp et norsk selskap, TargetCo, for å få tilgang til IP-en i selskapet, som de ser at de kan ha store synergier av å integrere i sin egen portefølje. Markedsverdien til TargetCo var 100. Antatt verdi av goodwill var 20, og resten, altså 80, var tilskrevet IP. TargetCo ble kjøpt opp for 150 av BuyCo. Ifølge PPA (purchase price allocation) som blir gjort etter oppkjøpet, tilordnes fortsatt 80 til IP, mens goodwill nå er satt til 70. Om IP-en overføres kort tid etter oppkjøpet, og fremtidige kontantstrømmer i selskapet ikke forsvarer en høyere goodwill enn 20, vil det selskapet som kjøper IP-en, måtte betale 130, og ikke 80 for IP-en, hvis vi følger resonnementet til OECD om at ingen verdi kan forsvinne eller reduseres som følge av en intern omorganisering.

Hvis selskapet gjør feilen å overføre IP til 80, er det overhengende fare for at skattekontoret banker på døren etter at selvangivelsen er levert, og hever inntekten med ytterligere 70, med tillegg av 30 prosent tilleggsskatt og renter. Og husk at det ikke er noen garanti for at man får en korresponderende retting i det andre landet. Så det blir mer skatt hvis man ikke tar disse nye reglene på alvor og planlegger deretter.

Avsluttende kommentarer

De nye kravene er omfattende og stiller store krav til multinasjonale virksomheter. Det som likevel gjør det ekstra utfordrende, er at reglene er ment å være globale og konsistente. Mens man tidligere har kunnet håndtere dette til dels desentralisert og lokalt, vil de nye kravene sette store krav til sentralisering og kontroll, som for mange selskaper kan være særdeles utfordrende. Og uansett hvor god man måtte være, har risikoen mangedoblet seg for at det blir mer bokettersyn og mer dobbeltbeskatning, såfremt man ikke tjener gode penger og betaler skatt i alle land man opererer i. Vi får håpe at OECD kommer frem til mer effektive tvisteløsningsmekanismer enn dagens høyst usikre og tidkrevende prosesser. Den som lever, får se.

I mellomtiden bør multinasjonale virksomheter se over sin struktur og dokumentasjon, og skaffe seg et inntrykk av hvordan de kommer til å fremstå for skattemyndigheter i ulike land.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS